Gå til innhold

flere døtre her som synes det er slitsomt at mamma er redd for dere?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

jeg går til psykolog er under utredning for å finne ut hva det er. Oppveksten min ser jeg på som bra. i det store og hele har familien min vært fin og jordnær. Ingen rusmisbruk og slike ting, men mamma ble sammen med en mann som ikke var noe snill. de gangene han er snill så ligger det en agenda bak. Nok om det.

Men moren min føler ikke hun får lov til å være redd for meg. Og jeg sliter veldig med å føle meg fri, ta de riktige valgene osv. 
Fordi hun har en annen grense for hva som er å være forsiktig enn meg. Jeg vet ikke om hun kan ha en diagnose, men dette er det jo mange som ikke vil vedkjennes, så det kan være at hun har en slags angstlidelse som hun ikke vil vedkjennes. Alle liker vel å tro at de er helt friske.
Jeg er ikke utagerende, fyllekjører , stjeler og slike ting som det der. men det handler mer om valg man skal ta i livet. Føler jeg alltid må ta så hensyn til hva hun føler, og typisk nok så vil jeg slike ting hun ikke setter så pris på, uten at vi skal måtte si hva det er. 

Så, hva gjør dere som er døtre? mødre kan også svare. men hvorfor får barn? når det bare blir bekymringer og belaster?

Anonymkode: 370f4...f21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjenner meg igjen i det å ta ansvar for mammas følelser. Jeg er mammas støtte når jeg gjelder hennes andre relasjoner. Men min mor er ikke redd for meg, fordi hun vet ikke hvordan jeg egentlig har det. Det er fordi hun alltid avviser meg når jeg kommer inn på det. 

Anonymkode: 53e77...3d6

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i det å ta ansvar for mammas følelser. Jeg er mammas støtte når jeg gjelder hennes andre relasjoner. Men min mor er ikke redd for meg, fordi hun vet ikke hvordan jeg egentlig har det. Det er fordi hun alltid avviser meg når jeg kommer inn på det. 

Anonymkode: 53e77...3d6

avviser hun deg fordi hun blir redd for deg, eller fordi hun er egoistisk og ikke gidder å høre om det? 

Anonymkode: 370f4...f21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos meg har flere familiemedlemmer vært slik i oppveksten pga jeg ble syk. Jeg reagerte med irritasjon og sinne. Nå som voksen synes jeg det er deilig å bo i en by litt unna familie så jeg kan ha «ansvaret» litt på avstand og faktisk velge om jeg har «ork» eller «tid» til å reise på besøk. Jeg har rett og slett distansert meg for å beholde et godt forhold til familien. Jeg er veldig glad i dem, men når det blir mye følelser og bekymringer og mas så må det være lov å holde seg litt unna. Jeg anbefaler at du skaffer deg litt alenetid, «det er lov å si nei» mentalitet og man må ikke ta tlf/ besøke bare fordi det er forventet. Og hvis dere bor sammen, kom deg ut litt om bare for deg selv på kafé. 

Anonymkode: 7e219...1e1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hos meg har flere familiemedlemmer vært slik i oppveksten pga jeg ble syk. Jeg reagerte med irritasjon og sinne. Nå som voksen synes jeg det er deilig å bo i en by litt unna familie så jeg kan ha «ansvaret» litt på avstand og faktisk velge om jeg har «ork» eller «tid» til å reise på besøk. Jeg har rett og slett distansert meg for å beholde et godt forhold til familien. Jeg er veldig glad i dem, men når det blir mye følelser og bekymringer og mas så må det være lov å holde seg litt unna. Jeg anbefaler at du skaffer deg litt alenetid, «det er lov å si nei» mentalitet og man må ikke ta tlf/ besøke bare fordi det er forventet. Og hvis dere bor sammen, kom deg ut litt om bare for deg selv på kafé. 

Anonymkode: 7e219...1e1

ok. sykdommer er noe annet. hva slags sykdom er det? så de på deg som hjelpesløs slik at du ble irritert av den grunn? 
Det er ikke helt det med avstand som blir avgjørende her, men det at hennes følelser blir hengende over meg. 

Anonymkode: 370f4...f21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kamerat fortalte at hans mor hadde vært veldig pågående og "bekymret" i blant. "Bekymringer" som kunne resultere i at hun sendte andre kamerater for å finne han eller at hun hadde vært så nærvøs at hun vurderte å ringe politiet når sønnen hadde vært borte i et par timer. Hun hadde sett for seg at han lå drita i en eller annen grøft. Andre ganger hadde foreldrene forlatt sønnen når han var syk som barn.

Tror "bekymringer" ofte i virkeligheten handler om en form for egoisme og at det er et slags forsøk på å kontrollere situasjonen eller personen bekyringen retter seg mot.

Anonymkode: a3b5d...170

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En kamerat fortalte at hans mor hadde vært veldig pågående og "bekymret" i blant. "Bekymringer" som kunne resultere i at hun sendte andre kamerater for å finne han eller at hun hadde vært så nærvøs at hun vurderte å ringe politiet når sønnen hadde vært borte i et par timer. Hun hadde sett for seg at han lå drita i en eller annen grøft. Andre ganger hadde foreldrene forlatt sønnen når han var syk som barn.

Tror "bekymringer" ofte i virkeligheten handler om en form for egoisme og at det er et slags forsøk på å kontrollere situasjonen eller personen bekyringen retter seg mot.

Anonymkode: a3b5d...170

Ja jeg også føler på dette med egoismen. Men jeg kan ikke si til mamma at hun er egoistisk, for hun setter alltid seg selv til side for andre, særlig barna. Men egoisme ? ja, for hun fikk barn, og det er i seg selv i mine øyne ganske egoistisk. Jeg ser bare ikke helt vitsen når det bare blir bekymringer. Har snakket med ei venninne av henne, som jeg kan si ting til. Hun skjønner også mammas bekyrminger for hun er mor selv. Sier at jeg er det mest dyrebare en mor kan ha osv... men hvorfor er barnet dyrebart? Jeg er da ikke noe mer spesiell enn andre mennesker, det er bare slik hun er biologisk skaft. Vi er redde for avkommet vårt, men det er jo egoisme. VÅRT avkom teller mer enn andres liksom, men andre avkom teller like mye for sine foreldre. så hvem er egenlig viktigst? 

Og mamma driter jo i andre. Som de fleste. Kunne jo fortelle ting som skjedde på fest eller blandt venninner jeg også før, venninne som hadde prøvd narkotika, blitt gravid eller alt mulig... hun kunne jo reagere, men det var ikke hennes barn som hadde gjort det så det ble liksom ingen bekymring uansett. 

 

Anonymkode: 370f4...f21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen fler? har vi som døtre ansvar for at ikke mamma skal være redd?

Anonymkode: 370f4...f21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammel er du? Og bor du hjemme eller i nærheten av din mor? Jeg opplevde dette mye når jeg bodde hjemme hos min mor. Etter at jeg flyttet til en annen del av landet merker jeg ingenting av det. Føler meg fri, og har et godt vennskap med mor, føler at jeg kan fortelle henne alt uten at hun først skal grave i det og tvile på valgene mine. 

Min mor selv føler nok litt mer på akkurat dette. Hun bor veldig nærmt henne, og hennes mor er veldig nervøs og bekymret. Hun henger seg nok veldig opp i hva mor gjør til enhver tid og er veldig bekymret for datteren og valgene hun tar. Hun prøver å grave i min mors privatliv og jeg vet at mor syns det er slitsomt og skygger banen.  

Tror nok dette er veldig vanlig, uten at jeg kan si det helt sikkert. Min samboers mor er enda verre med han, og vet hva han gjør til enhver tid, føler det er rett før hun ber ham sende henne sin ukentlige timeplan med klokkeslett for alle hans måltider og arbeidstider og alt. Så jeg føler ikke dette nødvendigvis er en mor-datter-greie.

Anonymkode: baf33...c3a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du? Og bor du hjemme eller i nærheten av din mor? Jeg opplevde dette mye når jeg bodde hjemme hos min mor. Etter at jeg flyttet til en annen del av landet merker jeg ingenting av det. Føler meg fri, og har et godt vennskap med mor, føler at jeg kan fortelle henne alt uten at hun først skal grave i det og tvile på valgene mine. 

Min mor selv føler nok litt mer på akkurat dette. Hun bor veldig nærmt henne, og hennes mor er veldig nervøs og bekymret. Hun henger seg nok veldig opp i hva mor gjør til enhver tid og er veldig bekymret for datteren og valgene hun tar. Hun prøver å grave i min mors privatliv og jeg vet at mor syns det er slitsomt og skygger banen.  

Tror nok dette er veldig vanlig, uten at jeg kan si det helt sikkert. Min samboers mor er enda verre med han, og vet hva han gjør til enhver tid, føler det er rett før hun ber ham sende henne sin ukentlige timeplan med klokkeslett for alle hans måltider og arbeidstider og alt. Så jeg føler ikke dette nødvendigvis er en mor-datter-greie.

Anonymkode: baf33...c3a

Ok. Jeg bor ikke i nærheten, men hun liker å vite at jeg er trygt hjemme. Slik er hun med broren min også, og han har en jobb der man utsetter seg for litt fare. Men hun er ikke bekymret for han slik som med meg. Og hun har sagt det rett ut at det er fordi jeg er kvinne. Føler ikke jeg kan nærme meg en mann uten at hun skal begynne å spørre hva han driver med, om han er norsk, om han driver med narkotika, om jeg blir med han hjem alene osv osv. "ikke gå fra kaffekoppen din" når du er sammen med han osv. 

Hun hadde et bra forhold til sin mor. Men bestemor var ikke helt slik at hun måtte grave i alt nei. Synes faktisk min mor er verre der. 

Anonymkode: 370f4...f21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, IommI skrev:

Er ikke det bedre enn en mor som ikke liker deg, eller bryr seg om deg? 

noen ganger skulle jeg faktisk ønske at jeg ikke hadde en mor som brydde seg så mye. Hun har gjort meg paranoid nesten, jeg tør knapt bli kjent med folk fordi de kan gjøre ditt og datt. Men nei, jeg vil ikke ha en mor som ikke bryr seg. Men dermed blir jeg liksom skyldig henne følelsene. jeg må passe på å ikke tøye strikken for mye. 

Anonymkode: 370f4...f21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

noen ganger skulle jeg faktisk ønske at jeg ikke hadde en mor som brydde seg så mye. Hun har gjort meg paranoid nesten, jeg tør knapt bli kjent med folk fordi de kan gjøre ditt og datt. Men nei, jeg vil ikke ha en mor som ikke bryr seg. Men dermed blir jeg liksom skyldig henne følelsene. jeg må passe på å ikke tøye strikken for mye. 

Anonymkode: 370f4...f21

Vær glad for at du har en mor som er glad i deg, og bryr seg om deg. Du veit ikke hvordan det er å ikke ha det, det gjør jeg. Slutt å klag. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Akkurat nå, IommI skrev:

Vær glad for at du har en mor som er glad i deg, og bryr seg om deg. Du veit ikke hvordan det er å ikke ha det, det gjør jeg. Slutt å klag. 

hvorfor det? rart hvordan vi som har mødre som bryr seg "for mye" skal slutte og klage hele tiden. 

Anonymkode: 370f4...f21

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

hvorfor det? rart hvordan vi som har mødre som bryr seg "for mye" skal slutte og klage hele tiden. 

Anonymkode: 370f4...f21

Det kommer en dag hvor du ikke har en mor, mulig du forstår det da. Kanskje du kommer til å angre på oppførselen din. Det lønner seg å oppføre seg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, IommI skrev:

Det kommer en dag hvor du ikke har en mor, mulig du forstår det da. Kanskje du kommer til å angre på oppførselen din. Det lønner seg å oppføre seg. 

Men hva er å oppføre seg i dine øyne? å ikke ta egne valg, men ta hensyn til hva hun er komfortabel med? skal jeg ta hensyn til alt hun vil og ikke vil bare fordi hun er mor?

Anonymkode: 370f4...f21

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

16 minutter siden, IommI skrev:

Det kommer en dag hvor du ikke har en mor, mulig du forstår det da. Kanskje du kommer til å angre på oppførselen din. Det lønner seg å oppføre seg. 

Dette! 

Trådstarter virker ung og uvitende. 

Anonymkode: b44ca...7fc

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette! 

Trådstarter virker ung og uvitende. 

Anonymkode: b44ca...7fc

ja da sikkert. Livet er jo bare klisje hele veien. Mor skal være Gud i dine øyne. 
 

Anonymkode: 370f4...f21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er lov å bli frustrert, men det er tydelig at du er ung, og barnløs ikke minst. Mødres viktigste jobb er å beskytte avkommet sitt, og det instinktet gir seg ikke selv om avkommet blir voksne. Spesielt ikke når avkommet er ung og umoden. 

Kan hende hun er nervøs anlagt, og er som ei hønemor. Og at hun ikke har lært seg å slippe taket. Også kan det være at du fortsatt sender signaler som gjør at hun tenker du ikke er klar for å fly på egenhånd. 

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan ikke forstå hvordan det oppleves å være forelder før man er blitt det selv. Å klage på foreldre hører oppveksten til. Foreldre er dumme, forstår ingenting, har glemt hvordan det er å være ung, bekymrer seg for bagateller, og er hysteriske. Å få egne barn til å forstå hvorfor man er bekymret, er umulig. Tenåringer og unge voksne har en hjerne som ikke er fullt utviklet ennå, og tror de er usårlige. Vi som er blitt voksne, vet jo at det ikke stemmer. Derfor bekymrer vi oss når vi ser ungene våre ta ukloke valg, og ikke hører på råd.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...