.

[lillemy5]

.

Endret 18. desember 2018 av lillemy5

[AnonymBruker]

11 minutter siden, lillemy5 skrev:

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 3 år, og sliter med hva jeg skal gjøre. Gjennom hele forholdet har det vært emosjonelt utroskap fra hans side. Alt fra flørting med andre jenter, kontakt med ekser, snakket med andre jenter på messenger, alt fra bekjente, til ukjente, felles venner, sendt bilder og mottatt bilder av jenter med seksuell karakter, utro sex sider, alt man kan tenke seg av emosjonell utroskap. Unnskyldningen hans har vært at vi har kranglet en del, dårlig økonomisk fordeling, ulike interesserer osv.

Jeg har godtatt og blitt tråkket på så lenge nå at jeg ikke vet lenger hvem jeg er og hva jeg står for. Har alltid trodd jeg var en sterk person og tenkt at første tegn til emosjonell utroskap/eller fysisk utroskap, da stikker jeg, men her sitter jeg tre år senere, og har godtatt det meste fordi jeg rett og slett ble forelska og totalt blind. Jeg kommer meg ikke ut av dette og føler jeg alltid går tilbake fordi jeg synes synd på han og er for godtroende, ensom og dum? Jeg vet ikke. Jeg ble sammen med han for en grunn, vi har hatt mange gode stunder og jeg elsker han, men livet mitt fungerer ikke lenger sånn her. Har noen opplevd det samme? Dele erfaringer? Hvordan kommer man seg vekk? Og vær så snill ikke kom med nedsettende kommentarer, jeg trodde også jeg var en sterk person og har faktisk fått høre det av flere, men endte opp som en forelska, svak og naiv person. 

Som å lese om meg selv dette.......

Anonymkode: 1ff45...d75

[CamillaCollett]

Man kan gjøre mye rart når man er veldig forelsket. 

Det er en prosess, sånt som dette. Jeg vil tippe at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å protestere. Han har vist klart at han ikke respekterer ditt standpunkt, du har gitt ham en sjangs til, og da føles det kanskje som å ha mistet litt av selvrespekten på veien? Til slutt har dere et mønster hvor han gjør som han vil og du føler deg tvunget til å akseptere det. Det er ikke det minste rart at det er vanskelig å bryte ut av, særlig ikke når du er i glad i ham.

Jeg tror at det finnes to måter å komme ut på:

1) Enten vente til du en dag får så nok at du er helt sikker og det føles helt riktig. Ulempen med dette er at det er mange bortkastede år, og du blir påført større skade som det vil ta deg lenger tid å komme fra, 

eller

2) Du må hoppe ut i det, og godta at det er under tvil at du hopper. Men når du først har hoppet gjennomfører du. 

Du har egentlig alt du trenger til å komme deg ut av det allerede nå. Du vet at du fortjener mer, du vet at han oppfører seg galt, du vet det ikke vil bli bedre. 

Har du noen å alliere deg med? En venninne som kan backe deg opp?

 

[Sokkar]

Du må bestemme deg. Så bør du kanskje fortelle det til nokon. Nokon som vil støtte deg. Så, når du har vent deg til tanken, så gjer du det slutt. Når det heile er over, lurer du på kvifor du ikkje gjorde det før

[AnonymBruker]

Been there.... klarte ikke «hoppe», men ventet til den dagen hvor jeg var så drittlei og ødelagt at jeg var klar! Så meg ikke tilbake en gang- jeg var ferdig!! Jeg, som hadde tryglet og bedr alle de andre gangene det ble slutt brøt all kontakt tvert. 

MEG tråkker du ikke på! JEG er ferdig med deg! 

Ser i ettertid at jeg burde gjort det lenge før men forholde var skjevfordelt mtp makt. Han fortalte meg at jeg var avhengig av han og at han hadde fått livet mitt på fote igjen, uten han var jeg ingentig. 

Men det er jeg- sterkere og lykkeligere enn noen gang! 

Anonymkode: de0c4...1c4

[lillemy5]

19 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Man kan gjøre mye rart når man er veldig forelsket. 

Det er en prosess, sånt som dette. Jeg vil tippe at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å protestere. Han har vist klart at han ikke respekterer ditt standpunkt, du har gitt ham en sjangs til, og da føles det kanskje som å ha mistet litt av selvrespekten på veien? Til slutt har dere et mønster hvor han gjør som han vil og du føler deg tvunget til å akseptere det. Det er ikke det minste rart at det er vanskelig å bryte ut av, særlig ikke når du er i glad i ham.

Jeg tror at det finnes to måter å komme ut på:

1) Enten vente til du en dag får så nok at du er helt sikker og det føles helt riktig. Ulempen med dette er at det er mange bortkastede år, og du blir påført større skade som det vil ta deg lenger tid å komme fra, 

eller

2) Du må hoppe ut i det, og godta at det er under tvil at du hopper. Men når du først har hoppet gjennomfører du. 

Du har egentlig alt du trenger til å komme deg ut av det allerede nå. Du vet at du fortjener mer, du vet at han oppfører seg galt, du vet det ikke vil bli bedre. 

Har du noen å alliere deg med? En venninne som kan backe deg opp?

 

Litt av problemet er at vennene mine har gått lei. Mine nærmeste venner har fortalt meg stort sett gjennom hele forholdet hva slags idiot han er og at han aldri kommer til å bli bedre, men da har jeg ikke villet høre.  En del av meg vil fortsatt ikke det. Jeg knytter meg så sterkt til mennesker jeg er glad i at jeg godtar det meste. Jeg er så lost i forholdet at jeg har nærmest trodd at vennene mine har villet meg vondt og ødelegge forholdet, noe kjæresten min også har prøvd å overbevise meg om at de vil. Jeg vet hva som er riktig å gjøre, men samtidig er det trygt å ha det vondt hvis du skjønner? Føler ikke at jeg kan snakke med venner lenger da de har gitt opp for lengst.

[lillemy5]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Been there.... klarte ikke «hoppe», men ventet til den dagen hvor jeg var så drittlei og ødelagt at jeg var klar! Så meg ikke tilbake en gang- jeg var ferdig!! Jeg, som hadde tryglet og bedr alle de andre gangene det ble slutt brøt all kontakt tvert. 

MEG tråkker du ikke på! JEG er ferdig med deg! 

Ser i ettertid at jeg burde gjort det lenge før men forholde var skjevfordelt mtp makt. Han fortalte meg at jeg var avhengig av han og at han hadde fått livet mitt på fote igjen, uten han var jeg ingentig. 

Men det er jeg- sterkere og lykkeligere enn noen gang! 

Anonymkode: de0c4...1c4

Du er sterk❤️ håper at jeg en dag kan klare å gjøre det samme 

[CamillaCollett]

19 minutter siden, lillemy5 skrev:

Litt av problemet er at vennene mine har gått lei. Mine nærmeste venner har fortalt meg stort sett gjennom hele forholdet hva slags idiot han er og at han aldri kommer til å bli bedre, men da har jeg ikke villet høre.  En del av meg vil fortsatt ikke det. Jeg knytter meg så sterkt til mennesker jeg er glad i at jeg godtar det meste. Jeg er så lost i forholdet at jeg har nærmest trodd at vennene mine har villet meg vondt og ødelegge forholdet, noe kjæresten min også har prøvd å overbevise meg om at de vil. Jeg vet hva som er riktig å gjøre, men samtidig er det trygt å ha det vondt hvis du skjønner? Føler ikke at jeg kan snakke med venner lenger da de har gitt opp for lengst.

Det er forsøket verdt. Si at du har innsett at de hadde rett og at du går ut av forholdet nå. Men da må du også stå for det, naturligvis.

Ellers vil jeg anbefale psykolog her. Du er jo kraftig manipulert og mishandlet.

[CamillaCollett]

18 minutter siden, lillemy5 skrev:

Du er sterk❤️ håper at jeg en dag kan klare å gjøre det samme 

Det klarer du, hvis du bestemmer deg og gutser på. Du vet som sagt alt du trenger å vite.

[AnonymBruker]

som å lese om meg selv dette  helt forferdelig. den ene avsløringen etter den andre, og hver gang jeg tenkte at DER fikk jeg bevis klarte han å snakke seg ut av det, gråte og be og tigge om å komme tilbake. fordi han mente jo aldri noe med et...joda, helt til han fikk napp fra ei og dro hjem til henne. ble så ivrig at det endte med anmeldelse av voldtektsforsøk. han måtte da fortelle meg det siden han ble hentet av politiet. jeg fikk sjokk...ekte sjokk faktisk. selv etter dette klarte han å snakke seg ut av det fordi han tagg dama om å droppe anklagen, noe hun til slutt gjorde. jeg trodde da på han, at det "bare" var vanlig voldtektsforsøk. etter var han "født på ny" og jeg fant ingenting før det gikk to år. jeg trodde han hadde blitt kurert etter det dramatiske som hadde skjedd...men det viste seg at han hadde lurt meg trill rundt disse to årene i etterkant også, med en hemmelig facebookonto, apper, datingsider...you name it. beklager å si det, men min erfaring er at sånne folk forandrer seg aldri. det er ett kick og en avhengighet som overgår allt annet. jeg sitter nå med 5 ulike diagnoser, blandt annet postraumatisk stressyndrom og ulke angstlidelser. jeg er helt ødelagt. mitt råde er: kom deg ut i tide!! før du blir alvorlig psykisk skadet som meg. 

Anonymkode: f340e...18a

[CamillaCollett]

Lillemy:

Jeg vet ikke om det hjelper, men det er en ting jeg tror du bør tenke over:

Dette er i praksis et valg mellom deg og ham. Hvis du blir, gjør du det fordi du er glad i ham, fordi du er snill og vil ham vel. Du vil ikke såre. Men når du gjør dette, godtar du å bli behandlet dårlig, du blir manipulert og har det vondt. Du har satt ham over deg. Hvis du går, derimot, så gjør du det fordi du er glad i deg selv og vet at dette er et forhold du tar skade av å være i. Han synes sikkert det er urimelig at du går, eller blir lei seg. Men du velger deg over ham.

I alle forhold er man nødt til å tilpasse seg kjæresten sin og anstrenge seg for at han/hun har det bra. Men ikke i noen forhold skal man strekke seg så urimelig langt at det går på bekostning av egen helse og egen følelse av verdi. Da er det eneste riktige å gå. Enten det gjelder utroskap, mishandling eller mer trivielle uenigheter. Du har ikke bare en forpliktelse overfor andre mennesker, du har en forpliktelse overfor deg selv også.

Du sier at du sliter med hva du skal gjøre. Det er ikke riktig. Du vet veldig godt hva du skal gjøre, ellers hadde du aldri opprettet denne tråden. Det du sliter med, er å finne styrke til å gjøre det du vet du må. Er det ikke?

Tenk deg om. Hvor kan du hente støtte? Var du datteren min ville jeg bare vært en telefon unna.

[lillemy5]

7 timer siden, CamillaCollett skrev:

Lillemy:

Jeg vet ikke om det hjelper, men det er en ting jeg tror du bør tenke over:

Dette er i praksis et valg mellom deg og ham. Hvis du blir, gjør du det fordi du er glad i ham, fordi du er snill og vil ham vel. Du vil ikke såre. Men når du gjør dette, godtar du å bli behandlet dårlig, du blir manipulert og har det vondt. Du har satt ham over deg. Hvis du går, derimot, så gjør du det fordi du er glad i deg selv og vet at dette er et forhold du tar skade av å være i. Han synes sikkert det er urimelig at du går, eller blir lei seg. Men du velger deg over ham.

I alle forhold er man nødt til å tilpasse seg kjæresten sin og anstrenge seg for at han/hun har det bra. Men ikke i noen forhold skal man strekke seg så urimelig langt at det går på bekostning av egen helse og egen følelse av verdi. Da er det eneste riktige å gå. Enten det gjelder utroskap, mishandling eller mer trivielle uenigheter. Du har ikke bare en forpliktelse overfor andre mennesker, du har en forpliktelse overfor deg selv også.

Du sier at du sliter med hva du skal gjøre. Det er ikke riktig. Du vet veldig godt hva du skal gjøre, ellers hadde du aldri opprettet denne tråden. Det du sliter med, er å finne styrke til å gjøre det du vet du må. Er det ikke?

Tenk deg om. Hvor kan du hente støtte? Var du datteren min ville jeg bare vært en telefon unna.

Har lest det du har skrevet flere ganger i dag og tenkt en del. Vil bare si tusen takk hvem enn du er for gode ord og råd, det betyr mer for meg enn du kanskje tror. Du har rett i at jeg trenger egentlig bare å finne styrken til å gjennomføre dette, for jeg vet jo hva som er rett å gjøre. Problemet mitt nå er at de siste dagene har jeg hverken klart å spise eller sove for jeg vet ikke hvordan jeg skal gjennomføre dette uten å næmest gråte meg i hjel og høre på at han kanskje kommer med unnskyldninger om at han kommer til å forandre seg o.l, jeg er ekstremt redd for å være svak og ikke klare å gjøre det riktige. Har vel egentlig innsett at jeg er mer redd for å være alene enn å være i et vondt forhold for det har blitt en forferdelig uvane.. 

[CamillaCollett]

1 minutt siden, lillemy5 skrev:

Har lest det du har skrevet flere ganger i dag og tenkt en del. Vil bare si tusen takk hvem enn du er for gode ord og råd, det betyr mer for meg enn du kanskje tror. Du har rett i at jeg trenger egentlig bare å finne styrken til å gjennomføre dette, for jeg vet jo hva som er rett å gjøre. Problemet mitt nå er at de siste dagene har jeg hverken klart å spise eller sove for jeg vet ikke hvordan jeg skal gjennomføre dette uten å næmest gråte meg i hjel og høre på at han kanskje kommer med unnskyldninger om at han kommer til å forandre seg o.l, jeg er ekstremt redd for å være svak og ikke klare å gjøre det riktige. Har vel egentlig innsett at jeg er mer redd for å være alene enn å være i et vondt forhold for det har blitt en forferdelig uvane.. 

Jeg forstår det.

Han har sikkert kvaliteter som gjør at du blir på tross av alt dette. Hadde et forhold bare vært lidelse ville du ikke vært så lojal. Jeg tviler ikke på at han er overbevisende når han sier unnskyld, og han mener det sikkert også, der og da. Ingen mennesker er bare slemme eller snille. Det er grunnen til at noen forblir med kjærester som mishandler dem, det er vanskelig å gå. Men en dag vil du få det til.

Kan jeg da komme med et forslag? Kan du, uavhengig av forholdet ditt, sørge for at du fyller livet ditt med positivitet på andre måter? Gjør ting du har glede av. Sørg for, jobb for, at du har andre mennesker rundt deg som er bra for deg. Lær deg ting du har hatt lyst til å lære. Ikke gjør forholdet ditt til det eneste du har i livet.

[lillemy5]

4 timer siden, CamillaCollett skrev:

Jeg forstår det.

Han har sikkert kvaliteter som gjør at du blir på tross av alt dette. Hadde et forhold bare vært lidelse ville du ikke vært så lojal. Jeg tviler ikke på at han er overbevisende når han sier unnskyld, og han mener det sikkert også, der og da. Ingen mennesker er bare slemme eller snille. Det er grunnen til at noen forblir med kjærester som mishandler dem, det er vanskelig å gå. Men en dag vil du få det til.

Kan jeg da komme med et forslag? Kan du, uavhengig av forholdet ditt, sørge for at du fyller livet ditt med positivitet på andre måter? Gjør ting du har glede av. Sørg for, jobb for, at du har andre mennesker rundt deg som er bra for deg. Lær deg ting du har hatt lyst til å lære. Ikke gjør forholdet ditt til det eneste du har i livet.

Det er noe jeg har prøvd en god stund faktisk, men pga forholdet og alt det negative rundt det er det ekstremt vanskelig. Det eneste jeg tenker på om dagen er å klare å komme meg på jobb, og forholdet. Sliter med å slappe av og tenke positivt om noe i hele tatt. Jeg har ikke sjangs til å gjøre noe/tenke positivt for meg selv før jeg er ferdig med forholdet og føler meg fri. 

[CamillaCollett]

9 timer siden, lillemy5 skrev:

Det er noe jeg har prøvd en god stund faktisk, men pga forholdet og alt det negative rundt det er det ekstremt vanskelig. Det eneste jeg tenker på om dagen er å klare å komme meg på jobb, og forholdet. Sliter med å slappe av og tenke positivt om noe i hele tatt. Jeg har ikke sjangs til å gjøre noe/tenke positivt for meg selv før jeg er ferdig med forholdet og føler meg fri. 

Fint at du prøver! Det kan være en bok, en serie, hva som helst.

Går du til psykolog? Kan du forsøke det også?

Hvis jeg forstår dette riktig, så er du nå der at du ikke spiser eller sover godt. Du slapper ikke av. Du tenker ikke positivt. Da lurer jeg på: SIden du mener at det å være alene er skumlere enn dette, hvordan ser du for deg at det vil bli å være alene?

[AnonymBruker]

24 minutter siden, CamillaCollett skrev:

 

Hvis jeg forstår dette riktig, så er du nå der at du ikke spiser eller sover godt. Du slapper ikke av. Du tenker ikke positivt. Da lurer jeg på: SIden du mener at det å være alene er skumlere enn dette, hvordan ser du for deg at det vil bli å være alene?

Det blir garantert bedre enn å være med han. Men det er en vanesak og omstilling, den første måneden er værst så med tiden kjenner man ser gradvis mer og mer lykkelig, trygg og seg selv igjen!

Ts, jeg heier på deg! 

Anonymkode: 1ff45...d75

[lillemy5]

2 timer siden, CamillaCollett skrev:

Fint at du prøver! Det kan være en bok, en serie, hva som helst.

Går du til psykolog? Kan du forsøke det også?

Hvis jeg forstår dette riktig, så er du nå der at du ikke spiser eller sover godt. Du slapper ikke av. Du tenker ikke positivt. Da lurer jeg på: SIden du mener at det å være alene er skumlere enn dette, hvordan ser du for deg at det vil bli å være alene?

Jeg har vurdert psykolog flere ganger, men har rett og slett ikke turt av tanken på å åpne meg totalt for et fremmed menneske. Jeg ser for meg at det kommer til å bli helt forferdelig den første tiden, kanskje i flere måneder også. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg kan komme til å takle det hvis jeg går fra han, men den tid den sorg. 

[CamillaCollett]

24 minutter siden, lillemy5 skrev:

Jeg har vurdert psykolog flere ganger, men har rett og slett ikke turt av tanken på å åpne meg totalt for et fremmed menneske. Jeg ser for meg at det kommer til å bli helt forferdelig den første tiden, kanskje i flere måneder også. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg kan komme til å takle det hvis jeg går fra han, men den tid den sorg. 

Du vet ikke noe om framtiden. Du vet ikke hvordan du vil takle det hvis du går. Som ved alle brudd blir det sikkert fælt i starten. Men du vet at du har det vondt nå. Rasjonelt sett er det absolutt ingenting som tilsier at ditt liv blir verre hvis du går, tvert i mot.

Jeg blir litt i stuss. Du starter en tråd fordi du uttrykker et ønske om å gå. Men du vil ikke egentlig gå, og du vil ikke ta grepene som kan hjelpe deg med å bli i stand til det. (Jeg mener det ikke strengt, jeg bare konstaterer det.) Dessverre er det slik her i verden at ingen mennesker kan reddes. Ingen kan redde deg ut av dette forholdet, gjøre jobben for deg. Du må gå denne vanskelige veien selv, hvis ikke blir ikke veien gått. Jeg tror din framtid avhenger av om du forstår at det er du som er sjefen i ditt eget liv. Du er ikke nødt til å bli en dag til med denne fyren. Hva andre mener, kan du velge å ikke forholde deg til. Det er du som lever ditt liv, som lever med konsekvensene (både de gode og dårlige) av valg du har tatt. Med det kommer en stor frihet. Du kan gå ut av den døra om fem minutter hvis du vil. Det er ditt liv, husk det. Ingen tvinger deg til å bli, og du kan når som helst velge å få det bedre.

[AnonymBruker]

Du må gå. Bare riv av plasteret hardt og brutalt. Kjærlighetssorg er kjipt men det går over. Å leve i dårlige forhold er enda kjipere og går faktisk ikke over før man er ute av det! 

Anonymkode: 1ff45...d75

[AnonymBruker]

På 12.12.2018 den 11.43, CamillaCollett skrev:

Lillemy:

Jeg vet ikke om det hjelper, men det er en ting jeg tror du bør tenke over:

Dette er i praksis et valg mellom deg og ham. Hvis du blir, gjør du det fordi du er glad i ham, fordi du er snill og vil ham vel. Du vil ikke såre. Men når du gjør dette, godtar du å bli behandlet dårlig, du blir manipulert og har det vondt. Du har satt ham over deg. Hvis du går, derimot, så gjør du det fordi du er glad i deg selv og vet at dette er et forhold du tar skade av å være i. Han synes sikkert det er urimelig at du går, eller blir lei seg. Men du velger deg over ham.

I alle forhold er man nødt til å tilpasse seg kjæresten sin og anstrenge seg for at han/hun har det bra. Men ikke i noen forhold skal man strekke seg så urimelig langt at det går på bekostning av egen helse og egen følelse av verdi. Da er det eneste riktige å gå. Enten det gjelder utroskap, mishandling eller mer trivielle uenigheter. Du har ikke bare en forpliktelse overfor andre mennesker, du har en forpliktelse overfor deg selv også.

Du sier at du sliter med hva du skal gjøre. Det er ikke riktig. Du vet veldig godt hva du skal gjøre, ellers hadde du aldri opprettet denne tråden. Det du sliter med, er å finne styrke til å gjøre det du vet du må. Er det ikke?

Tenk deg om. Hvor kan du hente støtte? Var du datteren min ville jeg bare vært en telefon unna.

Så fint skrevet- det hjalp meg også i dag ❤️

Anonymkode: de0c4...1c4