Jump to content
Rainstorm

Det er nøye med meg - dagbok

Recommended Posts

exictence

Hvordan ble det for deg med bursdagen hans?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Rainstorm
På 3.2.2019 den 16.40, exictence skrev:

Hvordan ble det for deg med bursdagen hans?

Haha, takk som spør! 

Det var virkelig en dag der det toppet seg med problemer, og angst! Men på slutten av dagen endte det opp med å ha blitt en av de beste dagene på veldig lenge. I begynnelsen hadde jeg superangst, og turte ikke snakke med noen av de som kom, satt bare og svettet, med hjertebank og hele pakka. Men så litt etter litt ble det bedre. Og før kvelden var omme så lo vi alle sammen og jeg hadde det i alle fall kjempeartig med spill og fjas. Selvsagt litt nervøs for om jeg ble likt. Men alt i alt en god kveld! Og jeg ble så stolt over meg selv fordi jeg hadde stått i de vanskelige følelsene før på dagen og bare møtt opp! Og kaka ble god, om enn litt tørr. :P 

Share this post


Link to post
Share on other sites
exictence
9 timer siden, Rainstorm skrev:

Haha, takk som spør! 

Det var virkelig en dag der det toppet seg med problemer, og angst! Men på slutten av dagen endte det opp med å ha blitt en av de beste dagene på veldig lenge. I begynnelsen hadde jeg superangst, og turte ikke snakke med noen av de som kom, satt bare og svettet, med hjertebank og hele pakka. Men så litt etter litt ble det bedre. Og før kvelden var omme så lo vi alle sammen og jeg hadde det i alle fall kjempeartig med spill og fjas. Selvsagt litt nervøs for om jeg ble likt. Men alt i alt en god kveld! Og jeg ble så stolt over meg selv fordi jeg hadde stått i de vanskelige følelsene før på dagen og bare møtt opp! Og kaka ble god, om enn litt tørr. :P 

Så hyggelig 😄 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Negativ del:

Spoiler

 

I dag er en dårlig dag. 

Jeg har gjort alt det jeg ikke skal gjøre. Eller, jeg skal prøve å være ærlig, og ikke bare negativ: jeg har neppe klart å gjøre ALT jeg ikke skal. Men jeg har ligget i sengen til klokken 16. Ikke spist noe før klokken 16. Veid meg TRE ganger, enda det ikke er fredag. Jeg har skrudd av tidsbegrensningslåsen på telefonen, fordi "den dumme appen skjønner jo ikke at i dag er det VIKTIG å scrolle og lese og grave og mase! I mer enn EN time, i mer enn TO!". Jeg har lest på nettsider jeg kun skal bruke fra PC-en. Brukt kanskje fem timer til å stirre på en skjerm, grave frem og tilbake på internett om meningsløshet og andre obsessions. Alle reglene jeg har laget for å slutte å bruke internett som en krykke til tvangshandlingene og en flukt fra det vonde ble brutt. Telefonen skal ikke være på soverommet en gang. Men jeg ignorerte påminnelsen fra et sted langt bak i hjernen som sa "nå gjør du akkurat det tankene vil ha deg til å gjøre, nå gjør du akkurat det som får deg til å føle deg dårlig". Fordi påminnelsene tok feil! Sa tankene. Dette var VIKTIG. 

Men det er ikke viktig å lese om hvor meningsløst livet er. Det er ikke viktig å engasjere seg i tankene om at ingenting noensinne kommer til å bli bra, og at jeg alltid føler meg dårlig, og at "life will always be meaningsless and empty". For det blir ikke mindre meningsløst av å tenke den samme tanken 231 ganger. Eller av å lese fjørten artikler om hva man kan gjøre med depresjon. Jeg vet hva man gjør med det. Og jeg tror ikke engang jeg er deprimert. Men jeg blir depressiv av å engasjere meg så jævlig i disse tankene. Og nå husker jeg ikke akkurat hva jeg har søkt på en gang, og trangen dreper meg, trangen til å finne det ut. Til å lese det på nytt. Det vil bli bra når jeg har lest "nok". Når det er riktig, når jeg vet. Men hva er det jeg skal vite? Egentlig?

 

Positiv del:

Jeg har frihet til å velge hva jeg skal gjøre. Jeg begynte med å velge å bytte truse. Jeg tok først på meg en ubehagelig en, tenkte meg ikke om. Men "det går jo ikke an å bytte, du KAN ikke det!", men jeg bare gjorde det jeg. Selv om jeg ble engstelig. Det var jo ikke rett. Men hva faen da? Skal jeg gå en hel dag, på en dårlig dag til og med, med ei truse som gjør at livet føles enda mer dritt? I think not. Det er jo virkelig de mest dustete tankene i verden. Så spiste jeg "frokost". Vanlig mat. Selv om alt jeg vil er å drukne meg i mat. Poenget er at jeg har frihet til å velge det også. Jeg KAN gå på butikken og kjøpe noen kilo sjokolade, og vaniljeboller. Men jeg vil ikke det, sånn egentlig. Jeg kan behandle meg selv som om jeg hater meg selv, eller jeg kan behandle meg selv som om jeg er verdt noe, det er mitt valg. Uavhengig av hva som er "sant" i dag. Jeg trenger ikke å gjøre de tingene jeg føler for, eller tror jeg fortjener i dag, eller det som tilsier at jeg hater meg selv, sånn jeg kjenner det i dag. Jeg kan gjøre noe helt annet. Jeg kan. Og dette innlegget er et innlegg for å minne meg på det. Dette er en tankeøvelse som hjelper når man tror man ikke har et valg.

Jeg kan: 

  • legge meg ned på sofaen her og se i veggen i mange timer
  • smøre bæsj utover ytterveggene
  • sette på oppvaskmaskinen
  • ta en dusj
  • gå en tur
  • kjøre til butikken og kjøpe drittmat, sjokolade og boller, se på serier og spise maten
  • kaste opp
  • ta livet mitt
  • gå naken ut døra, ned til fjorden og hoppe uti
  • lage middag i nitiden, noe skikkelig, med agurk og mais ++
  • skjære meg, og dra på legevakten for å sy
  • fortsette å bruke internett hele kvelden, gruble på meningsløsheten og hvorvidt ting alltid skal være sånn de er nå
  • pakke ut av kassene som har kjøkkenutstyr i seg
  • vaske badet
  • pakke ut bøkene mine og sette de i bokhyllene, selv om tapetfolkene kommer i morgen
  • ringe inn en bombetrussel
  • ringe til en venninne
  • "hoppe" når tankene sier "hopp"
  • spise chipsen som ligger i skapet
  • drepe katten
  • høre podcast
  • pakke frem høyttaleren jeg fikk til jul, og synge høyt til en fresh spilleliste
  • skjære hull i veggene, rasere boligen, knuse TV-en
  • fyre i ovnen
  • lese en bok
  • finne hjemmenummeret til legen og be ham komme og redde meg fra meg selv
  • sette meg i bilen og kjøre til hjemstedet mitt
  • kjøre til nabobyen og dra på hotell, gå på bar og ligge med en fremmed

Jeg KAN velge. Jeg holder fast i det. Selv om det føles som om jeg i virkeligheten kun har 2/3 valg: enten å fortsette å bruke internett til å gruble på tankene, komme til bunns i dem, finne Sannheten, og "det riktige", finne Meningen ELLER så må jeg dø, for å slippe å følge disse tankene, flukten, helst døden, men om jeg ikke er så dramatisk mat eller annet destruktivt. Men det finnes flere valgmuligheter. Uendelig med valgmuligheter. Det er mitt valg. Jeg kan bruke volum 45. Jeg kan ta på et stygt sengesett, selv om det ikke er riktig. Jeg kan slippe kontrollen. Jeg kan la noen være glad i meg, uten å vite. 

Jeg ber om styrken til å klare å ta gode valg i dag. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

"Hei Angst, så der er du igjen! Velkommen inn."

Jeg har brukt noen timer på å stå og barrikadere døra, ville ikke slippe Angsten inn. Men man får ikke gjort så veldig mye når alle krefter går til å holde Angsten unna. Når man klandrer og maser og kritiserer. "Det er fint vær i dag! Du har verden for dine føtter! Hvorfor gjør du ikke noe!? Hvorfor sitter du der i den jævla sofaen, som en privilegert, hvit, ung kvinne, trygg og beskyttet med pulsen i taket og er redd!? Hvorfor finner du ikke frem jobb-PC-en og jobber? Du burde gå en tur! Jeg kan ikke ha angst nå! Du skulle jo skrive den søknaden i dag! Du skulle jo ... du skulle jo ...". Jeg sitter i sofaen og lukter vondt. For jeg orker ikke dusje. For jeg glemte at deodoranten var tom da jeg handlet på lørdag. For jeg er for opptatt med å puste. Trekk pusten dypt, hold den, slipp den tungt ut. Og igjen. Og igjen. "Jeg vet hva som hjelper mot angst" maner jeg til meg selv. Og jeg vet det, men det er ikke aktivt å jobbe den bort. Selv ikke med pusten. Det er aksept som fungerer. Og jeg aksepterer ikke. Jeg er lei. Jeg vil ikke mer. Jeg slipper inngangsdøra som jeg har stått og presset mot Angsten, jeg slutter å kjempe, den slår på vidt gap, og Angsten sprenger inn og så flykter jeg. 

Hvis jeg skader meg slipper jeg angsten. Hvis jeg spiser slipper jeg angsten. Hvis jeg kontrollerer og ritualiserer slipper jeg angsten. Tankene lurer meg. Prøver å lure meg.

Hvor mange ganger må jeg flikke på den mailen jeg skriver? Hva har det å si om jeg skriver nynorsk eller bokmål? Hvem bryr seg egentlig om den er perfekt? Bare jeg. Bare tankene. Bare tvangen. Så jeg trykker send, og pulsen stiger enda mer. Jeg skal ikke skade, spise, kontrollere eller herske. Jeg skal ikke sitte her og bare fokusere på pust. Jeg skal ikke unngå å svare på meldingen til min mor fordi jeg er redd. Jeg skal ikke avlyse helgeturen om en måned fordi jeg er redd. Jeg skal ikke ringe kjæresten og be ham komme hjem fra jobb fordi jeg tror jeg holder på å dø. Jeg skal ikke innskrenke livet, tilbake til fengselet jeg har levd i, selv om jeg er redd. Jeg skal ønske Angsten velkommen. Selv om jeg er så redd at tårene begynner å presse på nå når jeg nærmer meg kanten av meg selv igjen. For det finnes ikke noe liv her utenfor, i flukten. Det finnes ikke noe liv i tankefengselet jeg skapte for å unngå verden og meg selv. Verden er kaos, og det er okei. 

Og nå ... når jeg innhenter meg selv, når jeg velger aksept, når jeg slipper Angsten inn, når jeg blir i det, i meg selv, så renner en dråpe ned kinnet mitt. Skjelvende hjerte. Det prikker i armene. Jeg har mistet følelsen i beina. Jeg er nummen. Men jeg er her. Og jeg er så redd! Unge, hvite, privilegerte kvinne ... Men smerten i brystet gjør vondt, også for meg. Det kniper. Stikker. 

Verden er så vakker der ute, og jeg vil være en del av den. Jeg vil ikke sitte her inne, stille, redd for at nå dør jeg. Jeg har vondt i brystet. Jeg er irrasjonelt redd for mange ting. For for mange ting. Jeg er 99% sikker på at jeg ikke klarer å ta den dusjen. På at jeg ikke klarer noe annet enn å legge meg ned her og vente på at noen redder meg. Men det er løgn og bedrag. Det er Angstens natur. Den okkuperer meg. Jeg er sliten av å kjempe for livet. 

Jeg pirker meg i øret igjen. Begynner snart å blø. Det er ikke riktig. Det er for mye ørevoks. Det skal være plettfritt. Det skal være rent. Det skal være glatt. Det er ikke riktig. Klarer ikke slutte. Må. 

Jeg kan velge.

"Velkommen Angst! Kom bare inn. Slå deg ned. Jeg kjenner deg i brystet. Det gjør vondt. Jeg hører du sier jeg ikke kan dusje. Jeg hører du sier jeg ikke må bevege meg bort fra denne sofaen. Jeg hører at du vil bestemme. Du skal få sitte der i brystet, som ei urokråke. Du skal få gjøre meg nummen. Men jeg er her jeg også. Og jeg skal skrive den søknaden, uten å sjekke hvert ord 50 ganger. Jeg skal levere den søknaden i dag, selv om du roper at jeg ikke er bra nok, at den ikke er riktig, at den ikke er perfekt. Jeg skal levere den selv om du klikker i vinkel og gir meg følelsen av at nå dør jeg. For jeg vil leve jeg. Jeg vil leve. Og jeg vil ikke leve innesperret, bare jeg og du og Tvangen. Jeg skal dusje, dra på butikken og kjøpe deodorant, selv om du sier det er farlig. For jeg vil leve jeg."

...

Sukk. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Det snur så fort. Tipper over. Spinner ut av kontroll. 

Du bruker så mye krefter på å holde i kantene, på å stenge følelsene bort, på å ha kontroll. Så plutselig er det tomt, og vel så det. Og da mister du grepet. 

Sola går ned og jeg ligger apatisk i sofaen, forslått. I tillegg til alt det andre har jeg nå store blåmerker på leggen og låret. Det virket logisk å slå meg selv når jeg stod midt i det. Jeg måtte få slippe. Etterpå, plutselig, ser jeg meg selv tydelig. Hjernen spiller filmen med episoden på repeat. Rasende, krakilsk, under sløret. Tom, over sløret. Og en kropp i harnisk over seg selv som hamrer løs med hårbørsten. Jeg slår ti-femten ganger før jeg stopper fordi det gjør så vondt. Så femten-tjue ganger. Sånn holder jeg på. Hva skjedde? For etterpå angrer jeg selvsagt. 

Jeg kjenner så lite, og jeg kjenner så mye, og løsningen er å flykte fra begge deler. Jeg vil skade meg for å kjenne mer, jeg vil skade meg for å kjenne mindre. Nå kjenner jeg det dunke i leggen, det gjør vondt. Ansiktet er grimete av alle tårene som endelig kom seg fri. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hvordan man fortsetter. Men hver gang fortsetter jeg likevel. Jeg er her enda. 

Hvorfor er det ingen som redder meg? Fra meg selv. Hvor er jeg blitt av?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Rainstorm

Jeg føler meg dårligere for tiden, dårligere enn på lenge. Uvirkelighetsfølelsen er her på ny. Og tvangstankene tilbake. De pleier ikke være der samtidig. 

Her om dagen forstod jeg ikke hva jeg skulle gjøre med katten. Jeg skulle forlate huset, og jeg pleier å ta henne ut. Jeg fikk en tanke om at jeg måtte drepe henne. Det er absurd. Når jeg ikke er midt inni det ser jeg jo nettopp det. At det er absurd, og så langt fra alt jeg står for. At jeg aldri kunne gjort det. Men jeg blir redd. Redd for tankene. Tenk om jeg plutselig gjorde noe. Men det er vel sånn de fleste tvangstanker fungerer. De blir et problem fordi "hva om ...". Fordi man ikke kan være sikker. 

I dag ba jeg kjæresten om å ringe politiet da han kom hjem. Jeg stålsatte meg, var klar for det, for det var bedre enn at jeg måtte skade ham. Og nå etterpå tror jeg ikke på ordene mine, skjedde dette? Hvordan kan jeg være så klar nå, men også så forvirret bare for en time siden? 

Det banker i hodet mitt, det er vel konsekvensen av å gråte for mange tårer på for kort tid. Samtidig er det bedre enn tåken. Kanskje jeg finnes her inne et sted. Det rare er at jeg ikke føler noe, men samtidig vet jeg sikkert at jeg gjør det for kroppen min gråter, og ler. Og det er jo følelser! Det er et skille der jeg ikke klarer å viske bort, jeg kan ikke ... være ett med meg selv. Det er separat. Er jeg i det ene kjenner jeg ikke det andre, og motsatt. 

Sånn ellers har vi maurinvasjon på kjøkkenet. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Hundedama
På 6.2.2019 den 21.46, Rainstorm skrev:

Haha, takk som spør! 

Det var virkelig en dag der det toppet seg med problemer, og angst! Men på slutten av dagen endte det opp med å ha blitt en av de beste dagene på veldig lenge. I begynnelsen hadde jeg superangst, og turte ikke snakke med noen av de som kom, satt bare og svettet, med hjertebank og hele pakka. Men så litt etter litt ble det bedre. Og før kvelden var omme så lo vi alle sammen og jeg hadde det i alle fall kjempeartig med spill og fjas. Selvsagt litt nervøs for om jeg ble likt. Men alt i alt en god kveld! Og jeg ble så stolt over meg selv fordi jeg hadde stått i de vanskelige følelsene før på dagen og bare møtt opp! Og kaka ble god, om enn litt tørr. :P 

Så dyktig du er!! ❤️❤️Heier på deg, på alt u har skrevet ser jeg tydelig at du er tappee og sterk ❣️vær stolt av deg selv 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm
13 minutter siden, Hundedama skrev:

Så dyktig du er!! ❤️❤️Heier på deg, på alt u har skrevet ser jeg tydelig at du er tappee og sterk ❣️vær stolt av deg selv 

Takk! 

Det er godt å ha noen som heier på deg! :hjerte: 

Vet ikke om det var du som likte noen av innleggene mine nå, men det førte i alle fall til at jeg gikk tilbake og leste dem på ny, og det er som å lese ordene til en annen. Så fjern føler jeg meg for tiden. Men samtidig var det en liten vekker. Den minte meg på hva hensikten med denne dagboken var, ikke bare en dagbok, men et prosjekt om å minne meg selv på og å lære meg selv at det er nøye med meg. Takk for kommentaren! :) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
exictence
På 18.3.2019 den 13.27, Rainstorm skrev:

Hvis jeg skader meg slipper jeg angsten. Hvis jeg spiser slipper jeg angsten. Hvis jeg kontrollerer og ritualiserer slipper jeg angsten. Tankene lurer meg. Prøver å lure meg.

 

Flere med angst og spiseforstyrrelser skriver det. Jeg har ikke forstått betydningen av kontroll i dette. Min oppfattelse av kontroll er at man tar kontroll over sine lyster, sine sanser. F.eks at man spiser normal mat, som du sier. Selv om man "vil" noe annet. Selv om man vil spise sjokolade, selv om man vil, man kontrollerer seg.

Du skriver om kontroll flere ganger. Men er det ikke det motsatte?

Jeg forstår at du slipper angsten..i øyeblikket...etterpå?....nå?......når du skader deg. Men det er en øyeblikksløsning, er det ikke? Smerten er unødvendig, bortkastet.

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Invasjon

Det er ikke nøye med meg. Det er i bunn og grunn det tvangstankene sier. 

Verden er her, på utsiden av meg, til og med på innsiden av meg. Men likevel er den så langt borte. Selv om verden begynner der huden min slutter så er den langt, langt borte. Unåelig. Ugjennomtrengelig. For meg. Fordi jeg er fanget i et tankefengsel.

Kanskje det blir verre fordi behandlerne er på ferie? Fordi jeg vet at det er ingen som kan redde meg opp fra dypet nå, annet enn meg selv? Det verste er at jeg vet hvordan jeg kan gjøre det. Jeg vet strategiene. Jeg vet hva som hjelper. Det er der, der huden slutter: mulighetene. Men fengselet er her inne. Hindrer meg. Drukner meg. Invaderer meg. Presser ut alt som er godt. Til og med et av meg som er meg

Over alt rasjonelt ligger en film av tvangstanker. Må-må-må-må. Kan ikke-kan ikke-går ikke-umulig. Jeg vet at det ville hjulpet å ta en dusj. Likevel er terskelen for å ta av meg klærne og ta steget inn i dusjen og deretter skru på strålen så høy. Jeg vet at jeg teoretisk kan gå i butikken nå, kjøpe noe godt til middag, lage middag, gjøre denne dagen til en okei dag. Men tankene sier at jeg må bare tenke "ferdig" først. Og så blir jeg aldri ferdig. Og så passerer livet. 

Da kjæresten kom hjem fra jobb satt jeg og repeterte det samme i en time til ham, der han påstod at jeg hadde sagt det før og jeg ble mer og mer desperat på at det hadde jeg ikke, at han måtte svare. Og han fortvilet, frustrert, såret over at jeg lar sykdom dominere dagen min og hans. Og en liten stemme roper inni meg at jeg må la det gå, jeg må ta steget ut av meg selv og la tankene bare være, akseptere at livet er usikkert. Men stemmen blir ikke hørt, for tankene skriker så høyt at jeg må forklare ENDA EN JÆVLA GANG! 

Jeg er klar til å bli frisk nå. Gjenerobre meg selv. Men for å klare det må jeg gi slipp, og det klarer jeg ikke. 

Jeg klandrer meg selv for å slite med dette. Jeg sier at siden det bare er i tankene så er det ikke et ekte problem. Men denne selvanklagen er et problem som bare gjør at lidelsen vedvarer. Jeg visket bort setningen om at "andre folk har ekte problemer", for dette er også ekte, selv om det er i hodet mitt. Psykologen mener at selvmedfølelse er en nøkkel til bedring. Jeg øver meg. 

Det er så jævlig tungt å ha det sånn. Å se verden, se mulighetene, høre den lille stemmen som peker på hvor jeg skal gå og hva som er lurt og så bare bli overdøvet av noe som tvinger meg til å gjøre alt jeg ikke vil, alt som gjør meg dårlig. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...