Jump to content
Rainstorm

Det er nøye med meg - dagbok

Recommended Posts

Rainstorm

Jeg har en liten stund vurdert å starte denne dagboken, men jeg har vel ikke turt. Min tidligere dagbok var en øvedagbok når det kom til kreative (fiktive) tekster, og da jeg startet den for snart tre år siden var det helt utenkelig bare dét, og nå starter jeg rett og slett en vanlig dagbok, som handler om meg og mitt! Hvor sårbar blir man ikke da! (Huff.) 

Man kunne tro at oppmerksomhetsbehovet mitt har vokst den siste tiden, siden jeg nå vil dele fra livet mitt, men jeg vet ikke helt om det er det som er tilfellet. Jeg tror heller det handler om at jeg er mer ærlig med meg selv og verden, nå. Jeg har skrevet mange anonyme tråder her på KG om problemene mine, noen belyst fra andres ståsteder og med så endrede detaljer at det er ikke sikkert at jeg ville husket at det var min tråd hvis jeg ble konfrontert med noen av dem i dag. De har lært meg mye, hjulpet meg. Men jeg har også hele tiden kjent at jeg tør jo ikke være ærlig om at jeg sliter på denne måten. Jeg ville at Rainstorm skulle være sterkere og bedre enn jeg er i virkeligheten, og det er jo lov. Men når man aldri lar noen se deg, så må man også tåle å være usynlig, og det er vondt det. I det siste har jeg delt mer av mine egne ekte erfaringer uten å krysse av for AB, og det er greit, ingenting skjer, det er ingen som egentlig bryr seg. Så det er vel derfor jeg i kveld tør å opprette denne dagboken. Og håper at kanskje jeg når jeg er ærlig og mer ekte vil klare å ta den responsen jeg (kanskje) får til meg, i stedet for å avfeie den med "men hvis de bare visste hvordan jeg EGENTLIG er så ...". 

Jeg har vært veldig ensom i livet mitt, eller avsondret er vel ordet psykologen min nylig brukte. Jeg har levd i en skyggeverden, der både jeg, andre og selve verden har vært blasse, delvis gjennomsiktige. Jeg har kunne sett alt, men grått, og flytende, uten tydelige grenser, og jeg har ikke kunnet røre ved det. Verden har ikke angått meg, livet har ikke angått meg, å leve har vært en ikke-sak. Det har vært en gigantisk avgrunn mellom meg og verden. Så stor har den avstanden vært at jeg tidvis har lurt på om noe i det hele tatt er ekte. Jeg har vel også lurt på om KG er ekte, eller om det faktisk har vært sånn at det var jeg som hadde funnet på og skapt alle disse rare problemstillingene. Og da ble det ikke så vanskelig å innimellom nettopp gjøre det, finne på problemstillinger. Jeg fortalte kjæresten min om disse trådene jeg har laget, der jeg har levd meg så inn i problemstillingen at jeg noen ganger har glemt hvem jeg var, jeg har gått til psykologen og holdt på å snakke om et annet (fiktivt) menneskes lidelser fordi jeg var usikker på om det var ekte eller om det faktisk var sånn at jeg hadde funnet det på. Når jeg har vært så lite tilstede inni meg selv, så har grensen mellom meg og andre blitt utydelig. Psykologen min kaller det svak-selv og sterk-selv. Så jeg fortalte kjæresten min om disse trådene, i skam, og han synes det var ... patetisk (mitt ord, hans ord var vel uforståelig). Hvorfor lyver du til folk, spurte han. Hvorfor gjør du det? Og svaret mitt er kanskje ikke patetisk, men svakt. Fordi jeg som sagt har vært ensom. Fordi KG var et sted jeg kunne komme i kontakt med mennesker. Fordi jeg ikke turte å komme i kontakt med dem basert på MIN historie, der jeg var helt ærlig, for hvis jeg da ble kritisert så ville jeg ikke takle den avvisningen. Fordi, som folk skriver om dette temaet, livet mitt har vært tomt og jeg har ikke hatt noe bedre å finne på. Og når de sier at det er psykisk syke folk som gjør sånt, vel ja, det stemmer det! Jeg syntes det var spennende. Noen ble gode, interessante tråder. Jeg lærte av de, og de hadde nytte, for meg og andre, men samtidig anerkjenner jeg at jeg har løyet til folk. I mitt svake selv så kjente jeg på fortvilelsen til TS i tråden som om den var min egen, og jeg kjente også på om omsorgen i svarene, noen brydde seg om meg. Sammen med et bøttelass med skam og skyld når jeg kom på at "dette er jo ikke sant Rainstorm! Det er ikke DEG de bryr seg om". Så kjæresten min spurte "Om du er ensom, er det ikke bedre at du skriver om dine ting, og skriver ekte om deg selv, så du kan komme i kontakt med folk?", så det er vel det jeg prøver på her. Og samtidig så vil jeg si unnskyld for at jeg har ført noen av dere bak lyset. 

I noen av disse trådene, mange av dem som handlet om problemstillinger som var relevant for mine egne problemer fikk jeg en del motbør, jeg hadde for dårlig selvfølelse, jeg måtte stå opp for meg selv, slutte å la meg tråkke på, sette grenser, de pekte på min ekstreme selvforakt, og hvordan jeg med å ikke ønske å ta plass endte opp med å ta mer plass enn nødvendig, at jeg tillot andre å behandle meg dårlig. De hadde så rett. Psykologen påpekte en gang at jeg ikke hadde dårlig eller lav selvfølelse, at da han møtte meg første gang så hadde jeg ingen selv-følelse, ergo svakt-selv. Nå har jeg uendelig mye mer. Og det er vel det som blir tema for denne dagboken: Det er nøye med meg. 

Det er nøye med meg, men jeg tror ikke på det. Hver dag er fortsatt en kamp. "Tror du S, at det noensinne kommer en dag der jeg vil legge meg om kvelden og tenke at i dag har det ikke vært en kamp å være til?", "Ja" svarer han "jeg tror det". Man må kjempe for å komme dit. Jeg vil ikke være enda ett av de menneskene som forblir et offer gjennom hele livet, som sier ting som "det skjer bare dritt med meg", fordi jeg tror man har mulighet til å unngå en god del dritt med å ikke la det skje. Med å si fra "hei, slik behandler du ikke meg!". Da må man øve seg og kjempe. Jeg skal ta plass, jeg skal komme meg, jeg skal bli frisk. Og det er det denne dagboken skal handle om, fordi det er stort sett det dagene mine handler om. 

(PS: Og så sikkert mye fjas og ræl og kjedelig innimellom da. :laugh:

Edited by Rainstorm

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Rainstorm

Pust inn, pust ut. 

Allerede en gylden mulighet til å vise meg selv at det er nøye med meg, men jeg blir handlingslammet og får angst. "Tenk om jeg er teit hvis jeg sier fra". 

Jeg er nok veldig sensitiv for lyder. Men det har seg altså sånn at jeg reagerer på lavfrekvente lyder, jeg får hodepine, får ikke sove, blir kvalm og blir det ille nok blir jeg akutt depressiv/suicidal (aldri hørt om noen som reagerer på overstimuli av lyd sånn før). Jeg har snakket med naboen under meg før, de skulle prøve å sette noen matter eller lignende under bassen sin, eller jeg foreslo det, og jeg skulle bare komme innom hvis det ikke ble bra. 

Det har ikke blitt bra. Tidligere uker har jeg tenkt "men i morgen reiser jeg vekk, så jeg holder ut med det i kveld", men denne uka skal jeg ikke vekk i morgen, jeg skal være her flere kvelder på rad. Og nå er klokken er snart 12, jeg har hodepine etter å ha hørt på den bassen siden halv 10. Jeg er stolt over meg selv fordi jeg gikk og ringte på, jeg ringte på TO ganger til og med! Men de svarte ikke døra. Jeg er fylt med angst, men samtidig målrettet og klar for handling. Jeg vil ikke ha det sånn, og det er kun opp til meg å kunne gjøre noe med det! 

Men hva kan jeg gjøre? Jeg kan jo ikke stå og dingedingedingedinge på døra, da er jeg plagsom, og "sint nabo". Jeg vurderte å sende melding til utleieren deres, sånn at på sikt får han ta tak i det. Men mener jo egentlig det er best å ta det med de det gjelder, men når man har ringt på to ganger, er ikke det å ha prøvd?

Fy flate for en plagsom lyd! Det hjelper jo ikke uansett i hvilket rom jeg er i, eller uansett om jeg tar på mine egne høretelefoner. Angående dette lydgreiene pleier jeg å være veldig "stakkars meg", for det er jo ingen andre i dette bygget som reagerer, hvorfor må jeg reagere?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Marixxx

Jeg har merket meg nick’et ditt her på KG. Synes du har mange gode og reflekterte innspill. Det er et modig og spennende prosjekt du har tatt fatt på her. Lykke til!❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Takk for det @Marixxx! :hjerte: 

Jeg vet ikke om du sikter til prosjektet "Få god selvfølelse" eller det å skrive denne dagboken på KG, men jeg kan vel være enig med at enten det er det ene eller det andre så er det modig. Jeg kjenner i alle fall på at det enkleste hadde vært å la være. Men det skal i alle fall bli verdt det, i alle fall det med å finne et liv verdt å leve! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Endelig går dagen mot slutten. Jeg kan snart legge meg. Evt. det jeg bare tenker på nå er: Da blir det stille. 

Ikke overraskende har denne dagen også vært en kamp. Det er så mange dager jeg bare vil gi opp! Jeg vil legge inn årene, og gi livet mitt til en annen. Jeg orker ikke! ... Men jeg er ikke så deprimert at jeg virkelig vil dette, til forskjell fra årene før så vil jeg nå heller få det til. Jeg VIL noe. Det er et kjempesteg i riktig retning. 

Det kan sikkert høres patetisk ut for noen, og jeg er jo lei meg over at det er sånn livet mitt er, men veldig ofte "ser jeg frem til" neste terapitime. Da vet jeg at jeg gjør noe aktivt for å komme meg. Da vet jeg at jeg jobber for meg selv, godt. Legen min er min nærmeste, den jeg stoler mest på. Det er forferdelig. Men også godt, at jeg har dét i det minste, for noen har jo ikke det en gang. Jeg begynner å tro at han virkelig bryr seg om meg. At han finnes. 

Jeg har skutt meg selv i foten, sagt at jeg trenger tid borte fra kjæresten. At han må la meg være i fred, "gi meg tid". Og jeg klarer ikke engang fortelle ham hvorfor. Jeg klarer ikke å gjøre det klart for meg selv heller hvorfor. Det er som at jeg ikke orker ... kjærligheten hans! Familiedramaet når nye høyder. Jeg tror jeg har skrudd av håpet og forventingene, men jeg fortsetter jo å bli skuffet. Og hver gang han viser at han er glad i meg, at han stiller opp, at jeg er okei, blir det bare så tydelig hva jeg har manglet. Når han spør hvorfor jeg gråter ... Jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke gråte. Så jeg holder meg for meg selv, sier jeg trenger tid. Avstand. Jeg har brukt et helt liv distansert og frakoblet, vært så langt borte fra hele verden at jeg har vurdert selvmord daglig, fordi jeg har ikke vært levende når jeg ikke har kunne føle tilknytning til en eneste sjel. Det er ikke noe liv med en sånn avstand til alt og alle! Mens nå, nå når jeg blir til, og lever, så ber jeg om det som har ødelagt meg: avstand! Hvordan er det mulig? 

3 skritt i riktig retning:

Jeg klarte å ikke avlyse avtalen med venninna mi, selv om jeg hadde det dritt at jeg trodde at jeg ikke var "presentabel" (glad nok, flink nok til å ta på maske osv.). Men jeg husket på ordene til psykologen "men det er jo nettopp DA du skal ta i mot besøk av de som det er godt å være sammen med!". Vi har bakt sjokoladeboller, og alle som vil kan få komme på besøk og smake! 

Jeg stod opp for meg selv på dagens ansvarsgruppemøte, talte min far midt i mot. Sa at jeg fikk ta ansvar for mine egne følelser, og at han fikk ta ansvar for sine. Jeg tror tiden er inne for at familien ikke lenger blir inkludert på disse møtene. Jeg har visst så lenge at det er mye problemer her, og i år har jeg begynt å sørge over dem, men i dag kjente jeg virkelig sinnet komme krypende også. Sinnet har stort sett holdt seg fraværende, og er nok den skumleste følelsen. Men i dag, jeg blir bare så irritert over at min far skal fortelle meg hva jeg føler, hvor slitsomt det er for ham at jeg er syk, og hvor mye jeg snakker om ditt og datt som det er HAN som alltid tar opp. Men jeg sa fra, og jeg innser at jeg må ta enda mer avstand fra familien min. Det er vondt, for det er også gode ting. Jeg vil ikke være helt alene. 

Jeg gikk og ringte på hos naboen igjen. I rimelig tid, tenkte de da var mer mottagelig for å finne en løsning sammen med meg, for jeg kan ikke ha det sånn at jeg vil flykte fra mitt eget hjem fordi jeg blir så dårlig av den basslyden! Og hvor lenge skal jeg liksom gå å vente på at en løsning faller ned i hodet på meg, det kommer jo ikke til å skje! Men de svarte ikke på døra i dag heller. Så da trosset jeg angsten og skrev en melding til utleieren også! Og når jeg stod der og kvernet på hvert ord jeg hadde skrevet, tusen ganger, så bet jeg tenna sammen og trykket på send! For hva er det verste som kan skje liksom? Det er helt ekstremt at hjernen min forteller meg at den SMS-en er STOR FARE, ALARM!!! 

Jeg er så sliten ... Men jeg velger å si at en del av det er godsliten! Jeg har gjort ganske mye i dag, tross alt. Det lukter småkaker i hele leiligheten, jeg er god og mett og kroppen lengter etter senga. Jeg er okei. Selv om jeg ikke tror det. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Jeg har fått steinsprut i frontruta (2300 kr), eksospotta lekker (xx xxx???) :klo: og bilen skal snart på service. Og alt dette kommer på dagen kjæresten skal ha bursdagsfest og jeg har planlagt å stille opp. For økonomiske bekymringer hjelper ikke på angsten. Hvordan skal jeg håndtere katastrofetankene om pengeproblemer SAMTIDIG som jeg forbereder meg på å møte en gjeng folk jeg aldri har møtt før, på en bursdagsfest jeg har NULL kontroll over? 

Jeg vet at det ikke er grunn til å dø bare fordi man må ut med en god del tusen på bilreperasjoner, men det er det hjernen min forteller meg "Jeg må dø, heller enn å betale for eksospotta".  Og det er ikke sånn lett fuck my life-tanker som de fleste får når bilen streiker og ting går en imot. Hodet mitt er helt seriøst. Det er dødsstraff for å få steinsprut i frontruta, jeg kunne jo bare latt være kunne jeg ikke!? Men jeg husker på ordene fra terapeuten "Det er DU som bestemmer om du skal engasjere deg i disse tankene og følge dem opp og vurdere det seriøst". 

Så da står jeg på butikken etter en altfor lang morgen der jeg ikke kommer meg ut av senga, og kjæresten ringer fra jobb. Jeg har armene full av kakeingredienser og angsten blir større og større, så da han spør hva jeg gjør på sier jeg "Jeg manglet egg til kaka jeg hadde tenkt å lage, men du, du hadde egentlig ikke lyst på noe kake sant?". "Jo, det blir jeg glad for" sier han, og jeg prøver igjen å legge ord i munnen hans "men det blir dumt med kake?", så etter hvert når han får ut av meg at jeg er stresset og har angst for kvelden sier han søtt "Men dropp kake, du må ikke lage kake, og jeg skal ordne maten i kveld og alt, du skal bare stille opp", så da drar jeg hjem da, og lager kake, for jeg MÅ jo lage kake. Og det at han fikser alt, det hjelper jo ikke meg for hvor skal vi sitte å spise? Hvilke tallerkener skal vi bruke? Har han nok glass, er glassene fine nok? Er det riktig!? Hvor mange er det som kommer egentlig? Kommer de andre til å drikke? Hvorfor er ikke mennesker barbiedukker som jeg kan kontrollere sånn at de passer inn i reglene mine!?!

Jeg kan ikke være den syke kjæresten som blir fylt med så mye angst på bursdagen hans at jeg får panikkanfall på butikken og gråter når han kommer hjem fra jobb, og ikke har bidratt med noe annet enn å si at jeg gruer meg til feiringa. Alt jeg vil er å legge meg i senga, trekke dyna over hodet og la det bli lørdag. Jeg var så glad i går kveld for at jeg tok denne utfordringa på strak arm og planla å være her! Tenk for en utfordring, Rainstorm! Tenk når du klarer det! Så jeg MÅ lage kake. Jeg må gjøre noe. Jeg MÅ, hvis ikke ... Jeg står på kjøkkenet og kjenner at angsten virkelig har fest i amygdala mens jeg pisker eggedosis. Det er absurd. Jeg pisker seriøst eggedosis (!) og gisper etter pusten, jeg må nesten holde meg til bordplata, verden forsvinner litt. For dette er tydeligvis like skremmende som om et rovdyr er etter meg i skogen! Jeg ser helt tydelig hvor dumt det er, hvor irrasjonelt, men kroppen lytter ikke til tankene. Og så sprenger jeg smør i mikroen! :klo: Jeg ville rydde litt, så han slapp å gjøre alt når han kom hjem fra jobb, men i stedet sprenger jeg smør i mikroen. Og det hele er så dumt at jeg ler. SMØR i taket, på døra og i alle veggene i mikroen, bare fordi jeg MÅTTE lage kake. 

Nå er kaka i ovnen, jeg har ryddet litt, lagt frem klærne jeg skal ha på meg, og angsten gjør meg kvalm. "Hva om de ikke pleier å ha kake? Hva om kake er teit? Kanskje jeg bare skal skade meg litt eller kaste opp så betaler jeg for en okei kveld? Hvis jeg skader meg litt så kan jeg ha det bra etterpå. Hvis jeg skader meg kommer de til å like meg mer. Du må betale mange tusen for eksospotta så da burde du egentlig dø." Kanskje det er nå jeg skal tenke på den tigeren behandleren min snakker om, skifte fokus, styre tankene, "du er ikke tankene"? 

Jeg må i alle fall ikke gråte når kjæresten kommer hjem fra jobb. Jeg undertrykker de egentlige følelsene, fordi jeg kan ikke akseptere at de tar plass, men jeg "skylder" på ham med rasjonaliseringer som "men han har jo bursdag, JEG kan ikke gråte på andres bursdager", og jeg tror jo egentlig undertrykkingen av følelsene gjør angsten verre. 

Det lukter himmelsk, kaka er ferdig stekt, og jeg skal gjøre mitt for å dempe angsten eller la den gå over før i kveld. Jeg vil kose meg! Og jeg vil at han skal kose seg. Ting trenger ikke være "riktig" og jeg trenger ikke ha kontroll, verden er kaos, og det er det fine. Jeg er bare meg, og derfor kan jeg aldri kontrollere andre. Jeg trenger ikke ta ansvar for deres følelser. Og jeg vet at dette, denne angsten, denne uroen, det er så uendelig mye bedre enn den evige ensomheten som kommer av å isolere seg. Jeg er kommet langt. 

"Kanskje jeg skal slå opp? Jeg kan ikke være spesielt glad i ham når jeg får så angst av å møte vennene hans. Det er så slitsomt å være nær noen andre. Han bryr seg egentlig ikke om deg. Det er sikkert fordi jeg har fått kjæreste at eksospotta lekker. Jeg må finne ut om jeg skal slå opp, jeg bryr meg egentlig ikke så mye. Skal jeg slå opp? Hvor skal vi sitte å spise? Hvis jeg bare dør så slipper jeg å slå opp. Da slipper jeg festen. Jeg må dø for jeg har ødelagt eksospotta." Og midt i blant alt ugresset finnes det nå også blomster: "Kanskje det blir gøy i kveld. Dette er livet, du gir deg selv livet når du prøver, Rainstorm."

Ønsk meg lykke til! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Rainstorm

Jeg får ikke puste

Brystet mitt hever og senker seg, lungene blir fylt til randen, før jeg sakte blåser luften ut igjen, men det kjennes likevel som at jeg ikke får puste. Noe klemmer på brystet mitt, jeg får ikke puste! "Jo, du puster" sier han, "det er bare en annen vond følelse der også". Panikken griper meg, han forstår ikke! Nei, jeg får ikke puste! Men brystet mitt hever og senker seg. 

Jeg rekker fem skritt ut på gulvet, før jeg stopper av skjelvende knær. Kroppen er så tung, sliten og fremmed. Som at noen har tatt fra meg en viktig del av meg selv, og gitt meg 50 kg ekstra å bære på samme tid. Det drar nedover i armene, beina er så tjukke og tunge at jeg knapt kjenner dem, og brystet så stappet av tyngde at pusten sitter fast der inne. "Jeg klarer ikke å stå oppreist" konstaterer jeg, og ser sjokkert på veggene rundt meg. De er annerledes. De er der. Tyngden drar meg ned mot gulvet. 

Og det brister. Det tørre ansiktet mitt begynner å svi av alle tårene, og så er han der, parkert på gulvet foran meg. "Ikke forlat meg." gråter jeg og han svarer at han aldri skal forlate meg. Armene mine er låst desperat rundt kroppen hans, og jeg forstår ikke hvordan jeg ble så tung plutselig. "Jeg klarte ikke å stå oppreist lenger, jeg måtte bare sette meg ned akkurat her. Jeg klarte ikke å gå lenger. Jeg klarte det ikke. Du må holde meg." 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Ingen kjenner mitt indre, ikke engang jeg. 

Behandler 1: Jeg ser at du er trist. La det komme. 

Jeg: Jeg visste ikke at dette gjorde meg lei meg egentlig. Det er jo ikke viktig! 

Jeg gråter i bilen på vei til bilverkstedet, og jeg gråter jeg på venterommet til behandler 2. 

Behandler 2: Hva er det som står på?

Jeg: Ingenting. 

Behandler 2: Men jeg ser jo at du gråter. 

Jeg: (tørker febrilsk bort tårene og ser i gulvet) Nei, jeg griner vel ikke. 

Behandler 2: Nei, selvsagt ikke. 

Jeg: Nei, det går ikke an, jeg er aldri lei meg. Det er ikke lov å være lei seg her. 

Behandler 2: Nei, det er sant. Det blir for dumt!

Jeg: (passiv-agressiv spiel om blablabla)

Behandler 2: Først hørtes det der ut som en stand-up, men så ser jeg at på slutten var det sårt likevel. 

Jeg: Jeg er aldri morsom.

Behandler 2: Jeg syns det var morsomt. Men så så jeg at du fikk tårer i øynene.  

Jeg: Nei. Men det er nok mye god stand-up å lage av det såre. 

Behandler 2: (blablabla om en same-komiker)

Jeg: (gråter) Jeg har ingen grunn til å grine. 

Behandler: Nei vel, men du gjør det. 

Jeg gråter i nesten en time etter det. Men av en eller annen grunn får A meg til å le mellom tårene. Jeg drar hjem og orker ikke gjøre noe. Jeg klarer ikke gråte mer, så jeg gjør alle de gale tingene. Jeg flykter. Jeg overspiser. Overtenker. Kverner og kaver. 

Men jeg har gjort to gode ting på tampen: Spist knekkebrød med melk til (ikke bare overspist! Og ikke kastet opp!) OG tatt ut av oppvaskmaskinen. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Hvorfor er jeg så trist og lei?

Jeg trodde det gikk bra. Men det gjør ikke det. Det er i alle fall det kroppen roper og skriker om. Det jeg har lyst til her og nå er å legge meg under dyna og sove. Sove til i kveld, spise litt mat, og så legge meg igjen. Men jeg vet at det ikke er det som er bra for meg. Jeg har jo fine, gode planer. Med mennesker

Min vante strategi dukker automatisk opp nå: Du kan ikke være lei deg nå Rainstorm! Nå må du bli glad! Vær fornøyd! Tenk på alt du har å være takknemlig for! Men så kommer jeg på det behandlerne mine har innprentet meg med så lenge nå: Aksepter følelsene dine. La de bare være det de er, uten forklaringer og begrunnelser. Og denne gangen går jeg for det. Hva kommer til å skje, hvis jeg bare tillater meg selv å føle hva enn det er jeg føler, uten å nødvendigvis finne ord for å beskrive hva det er som foregår? Hvordan vil det bli å bare være, uten å jobbe mot meg selv? Uten å streve etter løsninger? Jeg får se. 

Nå fylles badekaret, og jeg er klar for å drukne sorgene der en liten halvtime. Og så skal jeg på julegudstjeneste med en venninne før det blir feiring med familien. Det blir bra! For som de sier disse hjelperne mine "Det er mulig å romme flere følelser på samme tid". Det vonde er der, men kanskje det forsvinner litt hvis jeg ikke tviholder på kontrollen, og slipper både smerten til, og dermed også gleden og det gode. 

God jul! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Jeg vil bare slippe kontrollen

Tårene sniker seg ut. Jeg vil la dem fosse! Men en annen del av meg vil stenge dem inne, til de forsvinner av seg selv. Så jeg får heller vondt, overalt. For jeg klarer ikke å slippe kontrollen. 

Jeg vil fortelle kjæresten om julaftenen min, jeg vil takke ham for gaven, og fortelle den morsomme historien om tingene pappa sier om han og oss. Men jeg kan ikke det. Det er ikke "riktig" enda. Jeg kan ikke si det før det er "riktig". Så jeg forteller om den samme tingen, et par ganger. Og plutselig sier han at "nå vil jeg snakke om noe annet", "nå vil jeg høre om julaftenen din, du sa jo i går du skulle fortelle i dag", men det går jo ikke! Det er ikke "riktig" enda! Jeg spør enda en gang om det jeg har spurt om et par ganger før, for det er jo bare et par ganger, og han sier "må jeg svare på det igjen?", og jeg svarer at "jeg tror ikke du har svart på det før". Og så spør jeg på nytt, bare at denne gangen spør jeg om noe annet. Og han sier "det svarte jeg nettopp på", og jeg: "nei, det var ikke akkurat dette du svarte på". Så han svarer, og jeg spør igjen, for det er jo ikke mange ganger jeg har spurt. Og han minner meg på hva som skjer: tvang Rainstorm. "Nei, jeg har ikke spurt om dette så mange ganger vel?", "Jo, du har spurt veldig mange ganger nå", og så ser jeg på klokka ...

Jeg har snakket en time om den samme tingen! Og tårene triller nå når jeg skriver det. For jeg vil ikke snakke en time om samme ting, der jeg spør det samme spørsmålet 30 ganger, og en annen versjon av nesten det samme spørsmålet 20 ganger. Uten å oppdage at jeg gjør det. Der jeg blir mer og mer stresset, mer og mer engstelig, og mer og mer overbevist for hver gang om at alle hater meg og at jeg egentlig bør dø. Selv om det kun er destruktivt så MÅ jeg bare fortsette. Jeg vil ikke bli panisk og desperat når kjæresten min foreslår å snakke om noe annet. Jeg vil ikke rope "Nei, det går ikke nå!" når kjæresten spør om jeg ikke kan fortelle om hva jeg fikk på julaften. Jeg vil ikke kjenne meg så tvunget og desperat klengende til at "men dette er ikke tvang, dette er viktig, jeg MÅ finne ut av det nå" når kjæresten omtenksomt foreslår å bruke strategiene jeg har lært fra behandlerne mine. 

Jeg vil ikke kjenne tårene trille nedover ansiktet mitt og halsen som strammer seg fordi jeg prøver å kjempe i mot. Jeg vil bare slippe kontrollen. 

Jeg er så sliten. Jeg lovet jeg skulle ringe kjæresten opp igjen, for da han presset meg til å prøve å snakke om noe annet sa jeg at jeg ikke ville snakke med ham mer. Jeg tenker kanskje jeg kan kjøpe meg fri med litt selvskading. Hvis jeg skader meg bare litt, så kan jeg vel få en okei samtale etterpå? Men jeg vet jo, egentlig, at det ikke funker sånn. 

Smertene i kjeven tar seg opp. Det iler fra nakken til panna. Jeg vil være fri. Verdt noe. Jeg vil bare slippe kontrollen! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
SPOCA

Jeg vil bare si at du skriver veldig godt, og det er fint og nesten litt vemodig å lese ordene dine. Ønsker deg alt godt, og en riktig fin romjulstid! :klem: 

Share this post


Link to post
Share on other sites
HalldirV2

Du er en av de kuleste brukerne på forumet, ville bare si det. God jul!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Tusen takk @SPOCA! Det er kjekt å høre!
Vemodig vil jeg nesten si jeg håper at ordene mine er mtp at jeg skriver om det jeg selv i alle fall synes er veldig trist, vondt og vanskelig. :laugh:
Ønsker deg også en finfin romjulstid! :) 

Og takk til deg også @HalldirV2, god jul! 🎄

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Rainstorm

Om kvelden når det mørkner

Jeg legger meg naken i sengen, 
og lukker øynene,
strippet for alle distraksjoner
og fluktmuligheter.

Dyna klemmer godt rundt meg, 
men det hjelper ikke: 
Jeg er alene
med meg selv.

Og her inne vet jeg aldri hva som venter meg. 

Den kommer krypende i halsen, 
først. Det er noe ekkelt der. 
Noe som bare blir større
og større. 
Det kveler meg. 

Så brenner det vått i øynene, 
og det kjennes som om jeg må nyse, i nesa. 
Jeg kan høre pusten øke tempo, og det kjennes
som om jeg faller! 

Brått ser jeg månen, 
den redder meg ut av mørket der inne. 
Jeg er for naken, 
alene, når jeg hviler. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Jeg er en elendig kjæreste. 

Jeg er så oppkavet og opphengt i mine egne tanker og prakker disse på kjæresten min uten å tenke på hvordan verden oppleves inni ham akkurat her og nå. I bunn og grunn er jeg bare fryktelig dårlig på mentalisering. Det er ikke det at jeg ikke greier å sette meg inn i andre mennesker, deres følelser og tanker og reaksjoner, det er lett nok det, men ikke når JEG er en del av ligningen. Da glemmer jeg nesten at andre også er hele, fulle mennesker. Jeg ser bare min egen uro. Blir fryktelig selvsentrert. På en utover-orientert måte. Jeg skal tilpasse meg alle andre, gjøre det jeg tror de helst vil, men er så opptatt av at jeg tilpasser meg at jeg ender opp med å være mer selvopptatt enn om jeg bare hadde gått for hva jeg selv ville i utgangspunktet. Problemet er at jeg ikke aner hva jeg vil. Jeg orienterer meg automatisk utifra hva jeg tror omgivelsene forventer. Har et svakt selv. Hvor er jeg?

Det er som at det er noe jeg ikke forstår. Verden gjør meg forvirret. Den er ikke det jeg trodde den var, men hva er den da? Og så er jeg så opptatt av å fundere på dette, finne ut dette, kverne på mine tvangsprosjekter, flykte fra meg selv, at jeg ikke ser ham. At han er et helt menneske, med egne bekymringer. Jeg tar for mye plass. Eller ... ikke jeg, men problemene mine. De tar for mye plass inni meg, presser meg ut, og de tar for mye plass i forholdet. Jeg blir fortvilet da, når han ikke forteller meg hva han tenker på, men nå når jeg tenker meg om, er det så rart? Er det så rart han holder det for seg selv når jeg er fylt til randen av mine egne problematiske tanker? Det idiotiske er at mine problemer ville blitt dempet av å bli trengt av en annen. 

Jeg tror jeg projiserer mye også. Jeg flykter så mye fra meg selv, tåler ikke være alene med meg selv, at jeg heller ikke tåler å være alene med meg selv, med ham. Men så vrir jeg det til at det er ham jeg ikke orker å være med. Jeg forsvinner når jeg bruker så mye tid med en annen. Overtilpasser meg. Til noen som kun vil at jeg skal være meg selv, på godt og vondt! Når jeg er alene har jeg alltid trodd jeg var meg selv, helt til jeg innså at jeg kun har identifisert meg med sykdommen, med negative antagelser om meg selv basert på mobbing og traumer. Så blir dét da den jeg er: en som alltid tilpasser seg: en slags kameleon. Samtidig vet jeg jo at jeg har masse meninger! Min identitetsmangel er nok mindre enn jeg frykter.

Jeg føler jeg ikke har noen prosjekter, ingen interesser, alt virker meningsløst, så spør jeg ham "hvorfor har du ingen planer og prosjekter! Det er så rart! Vil du ikke noe med livet", først etterpå forstår jeg at disse tingene, de er jo akkurat de jeg strever med i mitt eget liv: Jeg vil ikke noe. Er det det jeg driver med hele tiden? Flykter så mye fra meg selv at jeg ikke forstår at når jeg anklager kjæresten for å være tafatt, ikke ha prosjekter og å være avhengig av telefonen sin så er det meg selv jeg beskriver, det er bare projisering? Har jeg gått så mange år i terapi for så å være SÅ innsiktsløs? 

Jeg blir friskere og friskere, men føler samtidig at jeg mister grepet mer og mer, hvis jeg har blitt så mye bedre enn det jeg var, hvorfor kjenner jeg meg stadig så håpløs? Så hjelpeløs. Det er jo jeg som er tafatt. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Krampetrekninger

Jeg har krympet meg sammen, oppslukt av smerten. Den har skygget for alt, skygget for sola. Jeg har vært så opptatt av å følge opp terapitimer, å gjøre det rette, bli frisk, raskest mulig, sykdom har vært mitt prosjekt. For den første psykologen sa at det går over. Innen et halvt år, kanskje et helt. Og jeg tenkte at det første året med depresjon, det før jeg fikk hjelp, dermed ikke kunne telle. Jeg leste på engelske nettsider da det hele var nytt for meg, søkte på "symptoms depression", og fant historier fra mennesker som levde i mørket i årevis. Én skrev at han hadde bodd i mørket i tre år. Og jeg ble livredd. For en 17-åring er tre år en evighet. Hva med planene mine? Hva med livet mitt? Jeg skulle jo bli noe. Men psykologen sa at det går over. Og så lo hun, for problemene mine virket vel enkle for henne. 

Når du får krampe i leggen skriker du til, kroker deg sammen og holder rundt den, prøver å strekke den ut, bøye den inn, hinker rundt, hopper rundt, alt fokus på smerten. Du enser ingen. Bare deg selv. 

Og det gikk ikke tre år. Det gikk ikke bare en evighet. Det gikk fire år, og så tre til, og så tre til. Ett år er 365 dager. 

Jeg har sittet på gjerdet! Med pinner i ræva, krampe i leggene, og hele verden har ligget der klar for mine føtter, men jeg har ikke klart ... å hoppe ned! 

I løpet av alle de dagene da mørke gikk over til mørke, og mørke gikk over til mørke igjen, for det ble ikke lys selv om det ble dag, da ble jeg plutselig voksen. Og jeg har vært voksen lenge. Kroppen min har fått rynker, strekkmerker, jeg har fått min egen postkasse og egen vaskemaskin. Jeg har brukt pengene på vaskemiddel, luftfilter og har måttet ringe lønningskontor fordi de har trekt for mye i skatt. Jeg har klart noe, ordene mine tvinger meg til å tro det, jeg er mer enn en taper og ingenting, men jeg føler det ikke! Jeg har ikke vært her, tilstede. Jeg har vært i krampa. Jeg var barn, sårbar, håpefull! Jeg skulle bare lukke meg bort litt, inntil det var trygt der ute, igjen. Skallet er en rustning, men også hjem, og hjem er trygge. Plutselig fant jeg ikke frem i mørket, og det var ingen vei ut. Og så våknet jeg nå, en dag, voksen, og forstår ikke hvordan jeg har kommet meg hit.

Er dette krampetrekninger? For det er ikke over selv om du ser lyset i tunnelen. Hva skal jeg gjøre der på overflaten!? Jeg nærmer meg lyset og det skinner på alle ting jeg har gjemt og glemt. Det er ikke vakkert, det er ikke godt. Dette var det jeg lukket øynene og ba om alle de nettene for ti år siden, da jeg gjorde puta våt, foldet hendene og latet som om jeg trodde på noe mer.

Krampa har gitt seg nå, men kroppen er støl. Fraværet av mørket gjør at jeg ser hva som befinner seg i skyggen altfor godt. Skygger gjør konturene av verden tydeligere, skarpere. Hindrer alt fra å være flatt. Hvordan man bli bønnhørt og likevel bare ville flykte? 

Jeg klarer ikke å akseptere at jeg snart er 30. At jeg har mistet så mange år. Jeg vil akseptere det. Jeg vil akseptere det. Jeg skal akseptere det. For det er sånn det er, uansett hvor mye jeg nekter og stritter i mot. 

Du kommer ikke til overflaten klar til å ta fatt på livet, til å gjøre opp for alt du har mistet. Du kommer gispende etter luft, slått i bakken, og der vil du bare ligge, og skygge for sola, den skinner for sterkt. Du stikker hodet i sanden, kanskje du kan finne noen andre huler å gjemme deg i litt? Jeg vil bare dø. ... ... Men nei, jeg vil ikke det. Jeg vil bare spole tilbake, vil bare gjøre det umulige mulig. Jeg fatter ikke hvordan jeg kan være barn og så bli voksen, helt plutselig, når det eneste som har skjedd i mellomtiden er ei altoppslukende krampe. Og barnet i meg trasser, nekter, skriker! NEI, JEG VIL IKKE! 

Den sykeste tanken er at jeg nettopp har blitt født. Jeg er ny. Jeg ligger og spreller, naken, og uvant på jordens skitne overflate. Skal jeg strekke røttene mine i jorden og la meg gro, bosette meg her? Jeg hoppet ikke ned fra gjerdet, jeg sloss, og falt. I det minste har jeg ikke pinnene i ræva lenger. Jeg må reise meg nå. 

Edited by Rainstorm

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Jeg prøver å puste stillere. Ikke dypere, og roligere slik jeg vet faktisk kan påvirke hjerteslagene. Men stillere. Stillere fordi alt liksom skriker mot meg. Som at hvis jeg holder pusten vil alt det vonde bare bli borte. Om jeg lytter godt til hjertet mitt slå så kanskje jeg hører det si at det kommer til å overleve dette også? Jeg venter vantro på om jeg hører det gå i stykker. Vantro fordi det gjør jo ikke det. Jeg tåler. Men vil jeg tåle?

Jeg er så lei meg fordi jeg vokste opp på humpete veier. Og det gjorde meg ikke hardfør, det gjorde meg skjør. Det gjorde meg helt enkelt vant til humpete veier. Så det er det jeg forventer. Så nå når det kommer noen og ber meg gå sammen med dem på en rett strekning, uten humper, så stopper jeg heller opp for å grave. Grave hull og grøfter, og henter helst noen trestammer til å legge midt i veien. Det kan ikke bare være enkelt vel!?

(Hele neste avsnitt skrev jeg først med "du" i stedet for "jeg", men jeg endret det fordi jeg har lest at det gjør noe med følelsen av selv og slikt, man skal ikke være generell, men spesifikk, for dette gjelder ikke "du", det gjelder jo faktisk meg, og det må jeg tørre å kjenne på for meg selv:)
Jeg stopper opp og ser meg selv utenfra, og jeg ser at jeg ødelegger det som er bra for meg. Den klemmen der jeg følte at jeg var okei, jeg var god nok, den virker så langt unna. Jeg kjenner at med ordene jeg bruker så kommer jeg lengre og lengre bort fra det jeg ønsker meg, men jeg klarer likevel ikke stoppe. Jeg vil rekke ut, legge meg i armene hans og bare få den klemmen, kjenne at jeg er okei, jeg er god nok! Og han sitter EN meter unna, men det er milevis dit. EN meter med beint strekke, flat vei, men jeg har laget humper. Graver grøfter med ordene mine. Med stressingen min. Med tusen tvangstanker som går på repeat. Det må være riktig for faen. Jeg må ha kontroll! Hvorfor skjønner ikke verden det? Skjønner at den må underkaste seg min stålkontroll. Det finnes regler. Det finnes regler. Det finnes regler. Orden. System. Det finnes regler. Og forsøket mitt på å puste stille fungerer ikke, jeg gisper etter pusten fordi plutselig har jeg prøvd å holde den fast. Jeg må ha kontroll, men tårene bare presser seg ut og frem. Kanskje dette er "life will out"? Jeg har ikke kontroll. Jeg ønsker så inderlig å tåle det, å tørre det. Men i stedet hersker jeg. Og folk vil ikke bli hersket over. 

Jeg er ansvarlig for mitt eget liv. Hva vil jeg gjøre nå? Jeg nevnte jo at jeg ville ha den klemmen. Den virker umulig. Samtidig vet jeg at går jeg ut i stua nå og legger meg i armene hans kommer han til å klemme meg, holde meg, kysse meg. Så jeg kan velge det. Jeg kan velge det. Ja, det virker umulig, men jeg vet at jeg kan. I am not what happened to me, I am what I choose to become. Jeg kan velge det, og det er kun opp til meg. (Et annet tips jeg lærte var å si/skrive "jeg har en tanke om at ..." i stedet for å skrive tanken direkte, for å bevisstgjøre om at jeg ikke ER tankene mine:) Jeg får tankene om at det er ikke riktig å gå ut i stua og få den klemmen, det er ikke riktig, fordi jeg ikke har "tenkt ferdig". Jeg får tanken om at forferdelige ting vil skje hvis jeg trosser tankene. 

Jeg har et valg. Jeg strever etter kontroll, men det er tankene som kontrollerer meg når jeg strever etter den kontrollen. Jeg driter i kontroll, jeg vil bare være fri, spontan, ekte. Kontroll er oppskrytt. Kontroll er en illusjon, et fantasifoster skapt i en ulevelig verden, men verden er ikke ulevelig lenger. Men tankene holdt fast i det, i et misforstått forsøk på å beskytte meg tok de livet av meg. Men jeg vil velge å leve nå. Jeg skal gå ut i stua og legge meg i de armene selv om jeg har tanker om at de forferdeligste ting vil skje om jeg ikke tenker ferdig og gjør det "riktige". 

Hah, og der pustet jeg ikke stille lenger, hvert pust er blitt til stønn. Jeg er så sliten! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
exictence

Synes du virker så ærlig og god. Håper du gikk inn i stua og la deg i armene hans.

Det er aldri feil å gi kjærlighet, aldri feil.

Det er aldri feil å si at en ikke mente det, hvis man oppriktig ikke mente det.

 

Edited by exictence

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm
På 1.2.2019 den 6.46, exictence skrev:

Synes du virker så ærlig og god. Håper du gikk inn i stua og la deg i armene hans.

Det er aldri feil å gi kjærlighet, aldri feil.

Det er aldri feil å si at en ikke mente det, hvis man oppriktig ikke mente det.

Takk exictence! Jeg prøver på ærligheten i alle fall. 

Jeg lukket laptopen og pustet dypt inn, kvinnet meg opp og gikk inn i stua til ham ja. Krøp inntil ham, og som forventet la han  armene rundt meg. Og den varmen, varmen fra en klem, åh, den var så god den. Og jeg ble så stolt over at jeg klarte å gjøre det foreldrene mine ikke har klart. Jeg øver meg på å tilgi. Øver meg på innrømme feil. Øver meg på kjærlighet. Den er jo ikke ment å være forbeholden og basert på prestasjoner og hvorvidt man gjør ting "riktig" eller ikke. Jeg må ikke være flink hele tiden. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
exictence

Så fint gjort av deg at du gjorde det. Det høres fint ut å øve seg på kjærlighet. Livet er ikke alltid like lett, og mye er vanskelig å forstå. Jeg har kommet til at det er greit å ikke forstå alt. Jeg synes Dalai Lama sier mye fint, som sier akkurat det.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...