Det var jo ikke sån det skulle bli...... søkt uføretrygd.

[AnonymBruker]

Etter mange år med sykdom og mange runder hvor jeg har kjempet med tilbake klarte jeg ikke mer... presset av jobben for å komme tilbake. NAV ba meg til slutt si opp.... og nå er søknaden om uføre sendt.

Er bare så lei meg. Det var jo ikke sån livet skulle bli. Føler jeg mister meg selv. Hvem er jeg nå? 

De siste årene har vært tøffe. Det sosiale livet er nesten borte.

Redd mannen skal bli lei og gå ifra meg. Selv om han sier at han ikke kommer til å gå. 

Hvordan leve livet når 50% av tiden tilbringes liggende?

Anonymkode: 2d2f3...0f0

[AnonymBruker]

Jeg og.

Og samboeren min forsvant med alt det andre. Har ingen gode råd. Men du er ikke alene.

Anonymkode: 76217...0b5

[Rainbowdash_90]

Sliter med noe lignende. Hos meg er det psykiske lidelser og utfordringer, men jeg er altså snart 28 år og venter på svar om ung ufør. Jeg håper jeg en dag kan jobbe 20-30%, men jeg er, og kommer nok til å være helt arbeidsufør i flere år framover. Jeg preges av lidelsene mine fra morgen til kveld, og har ikke en gang boevne. Skal snart begynne botrening og da er det snakk om én overnatting i uken hvor jeg skal få besøk av de ansatte i løpet av dagen. Føler meg veldig evneveik, men slik er det nå bare. 

Jeg kan ikke sette meg helt inn i hvordan det må være å bli ufør på grunn av fysiske plager, men vil tro sorgen over å måtte gi opp arbeidslivet er ganske lik. 

Har vært helt ute av jobb i 2 år. Det ser dessverre ikke lyst ut og Nav har ikke foreslått arbeidstrening en gang fordi det dessverre ser ganske håpløst ut. 

Det gjelder vel å komme dit at en aksepterer situasjonen og prøver å finne en hverdag som fungerer til tross for alt?