Hvorfor er alle så slitne?

[Maestro]

Hos meg så er det den psykiske helsen som gjør meg sliten. Er ikke sliten ellers. Eller var ikke sånn sliten før jeg ble syk. 

[Ginavn]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Før i tiden jobbet folk som galninger i forhold til nå. Likevel greide de mye mer.

Jeg husker min bestefar fortalte at om vinteren gikk han fra huset kl 0500 om morgenen. Så ventet 2,5 timers gange i snø til livet. Han var da fremme på jobben, som var tømmerhogger. Deretter hugde de skog for hånd med øks og håndsag hele dagen, til det begynte å bli mørkt. Så ventet 2 timers gange i samme snøen hjem igjen.

Der venter gården og de plikter den hadde.

Han var aldri sliten og ble 96 år gammel. Nå hadde folk dauet på vei til den jobben på dag 1.

Anonymkode: 9ba02...bb3

Folk jobba som faen under den industrielle revolusjon også, men de ble ikke så gamle. Hardt arbeid er ikke alltid svaret. Hvis ikke hadde de som var i GULAG blitt 200 år gamle. Eller min bestefar og en annen oldefar som overlevde det harde arbeidet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. 

For all del, vær stolt av bestefaren din og det arbeidet han la ned. Ingen tvil om at det måtte ha vært tungt, men det er altfor enkelt å påstå at hardt arbeid = bra. I dag blir man møtt med andre forventninger, særlig i foreldrerollen og skoleverket, faktorer som kan gjøre en sliten, men ikke nødvendigvis på en fysisk måte 

Så, er jeg sliten? Som faen. Følte meg mer energisk på sommeren, men vi er i Norge, og det grønne bladene og den sterke sola på en skyfri himmel er bare minner. Høstmørket har tatt meg, og en lang vinter står for tur. Trener omtrent annenhver dag. Skulle trent i dag, men jeg var helt tappa for energi. Begynte å trene i august, men følte meg aldri noe mer energisk etter at jeg begynte.

[AnonymBruker]

Føler meg veldig sjelden sliten. 

Jobber 400 overtidstimer i året, er på fly en-to ganger i uka, trener fire ganger i uka, møter venner 2-3 ganger i uka og bruker mye tid på matlaging og bakst. 

Ser ikke på TV, sitter sjeldent stille med unntak av når jeg jobber foran PCen, slapper bittelitt av med internett nå og da, slik som nå, når jeg kun sov tre timers i natt (landet sendt og måtte på jobb tidlig), og ønsker å koble ut for å ta en rolig kveld. 

Men, når jeg har lite å gjøre derimot. Da er bare det å dra på butikken et ork. 

Anonymkode: e8e0d...2d1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

En annen sak, er at når man er på jobb og har lunsj, så er det utrolig viktig å IKKE skru på mobilen sin sånn utenom for å sjekke om noen viktige familiemedlemmer har prøvd å få tak i en. Når man har lunsj på jobb, så BØR man ta fri fra skjerm den halvtimen man har. Ikke oppdater deg på fagstoff i lunsjpausen din heller. Den halvtimen er viktig for at du skal kunne få en ny giv til resten av arbeidsdagen!!

Anonymkode: e32d8...36c

Det var da voldsomt. Jeg slapper svært godt av med mobil eller nettaviser, mye bedre enn tørrprat med kollegaer. Har ikke problemer med at jeg er sliten. 

Anonymkode: 815b1...297

[AnonymBruker]

9 timer siden, Sliten&kjørt51 skrev:

Men hvordan man velger å deale med det er,  v e l d i g  ofte. -ikke?

 

A.(CAVE:Fnatt)

Nei. Det avhenger av ens forutsetninger. 

Anonymkode: 51839...72c

[Gjest Jegskulleønskeat]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er avgjørende forskjell på organiske sykdommer som skyldes en påvist feilfunksjon i et eller flere av kroppens funksjoner, og alle disse psykiske og psykosomatiske lidelsene mange nærmest dyrker og bruker som unnskyldning for å ikke lykkes i samfunnet. 

Mange opplevde grov omsorgssvikt og utviklet dyptgående mentale problemer før i tiden også, men de klaget ikke over det til fremmede på Internett og de mente ikke at det offentlige hadde noe ansvar for livet deres. 

Anonymkode: d3d5a...db6

Du er klar over at en psykisk lidelse er en fulltidsjobb? For et menneske som er sliten av alt den skal gjøre: studier, jobb, sosialt liv, i utgangspunktet, så blir det psykiske en byrde oppå det hele. Det blir som å jobbe 200 %, og de færreste klarer ikke det uten å bli utmattet.

[Sliten&kjørt52]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her om dagen ble sorg godkjent som diagnose. Noe vi naturlig har hatt med oss siden tidenes morgen, er nå en diagnose. Så er det bare å vente på hva som blir det neste.

Tror psyiatriker`ne/-Kologene i U.S. ( Forbundet som styrer med godkjente "Diagnoser") Flatt nektet å putte flere inn i boka ett år, -rant helt over... Sorg, -som Diagnose ..!  Da er vi alle ferdige! 

Prisen for Kjerlighet er Sorg !

 

A.(CAVE:Fnatt)

Endret 16. november 2018 av Sliten&kjørt51

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Sliten&kjørt51 skrev:

Tror psyiatriker`ne/-Kologene i U.S. ( Forbundet som styrer med godkjente "Diagnoser") Flatt nektet å putte flere inn i boka ett år, -rant helt over... Sorg, -som Diagnose ..!  Da er vi alle ferdige! 

Prisen for Kjerlighet er Sorg !

 

A.(CAVE:Fnatt)

Ikke vondt ment, men jeg skjønner ikke et kvidder av noen av innleggene dine...

Anonymkode: 9ba02...bb3

[Sliten&kjørt52]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke vondt ment, men jeg skjønner ikke et kvidder av noen av innleggene dine...

Anonymkode: 9ba02...bb3

Trist. ( -Ahh... En ny "diagnose" ..? ).

 

A.(CAVE:Fnatt)

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne dele hverdagen til en venninne av meg(jeg passer på å ikke si jeg er sliten i hennes nærvær for å si det sånn).

Hun studerer til master fulltid, hun jobber også 60-70 prosent(2stk deltidsjobber, ene på sykehjem, andre på butikk, så lønna er jo helt bånn i bøtta). Hun har 2 barn, mann, leilighet og (brukt)bil. Det alene er jo gjerne mer enn nok å henge fingra i. I tillegg har hun to stk syke foreldre, den ene med tidlig utviklet demens, og som begge trenger horder av praktisk og økonomisk hjelp fra henne.

At hun bistår sine egne foreldre er en ting. En annen ting er at det er en sånn samfunnsmessig forventning om at hun også skal ta seg av svigerfamilien, fremfor at mannen tar seg av sin familie. Den ene av hans foreldre har hatt slag, og er helt avhengig av bil pga. måten han bor(de er skilt som hennes egne foreldre), så hun kjører, handler, henter, legger opp dosetter, følger til lege, passer på at de kommer til frisør, tannlege osv. I tillegg er hun økonomisk verge til sin svigerbror som har utviklingshemning. Da faren fikk slag måtte hun ordne slik at svigerbroren fikk en omsorgsbolig, og hun følger også ham opp, deltar på møter osv. Svigermor er i dårlig fysisk forfatting, men heldigvis tilstede mentalt sett.

Det er også venninnen min som henter og leverer i barnehage, hun lager mat, hun gjør alt husarbeidet, hun har snekret, tapetsert, malt, lagt gulv, lister og gudveit. Mannen argumenterer med at "han bytter dekk og olje på bilen," som om han gjør dette hver dag. Og det komiske er jo at han gjør jo faktisk ikke det. Når det nærmer seg tid for at noe på bilen må gjøres så drar han likestillingskortet og at hun bør kunne klare det selv, så det ender jo bare med at hun gjør det også, uten at han gjør noe husarbeid i bytte.

Mannen han har fleksitid og jobber på et offentlig kontor. Dette betyr 9-16 eller 8-15. Og siden ingen følger med så er han enda mer fleksibel med fleksitiden, og jobber 09-15 hver dag. Nytter ikke å snakke med ham heller.

Venninna mi er sykemeldt i hytt og pine og bidrar til statistikken på at kvinner er mer sykemeldt enn menn, men som hun sier selv; det er jo ikke jobben jeg blir sykemeldt av, det er jo alt det andre jeg gjør, men alle forventer at jeg gjør det hvis ikke er jeg en dårlig kone/svigerinne/datter/mor osv.

Jeg gjorde "tabben" med å hente henne en gang hun kollapset på jobb(merk da at hun ringte meg, ikke mannen hun er gift med for han var på fisketur og slår da av mobilen), og tok med meg barna til meg slik at hun skulle få hvile. Det har endt med at mannen har barna enda mindre, og det har blitt mer bonus-tante-tid sammen med meg fremfor pappa-tid. Det er kjempehyggelig å ha dem på besøk altså, jeg har ikke barn eller mange forpliktelser selv, så jeg kan stille opp ofte og på kort varsel. Men venninna mi har jo selvsagt dårlig samvittighet både ovenfor meg og barna.

Poenget mitt er egentlig bare at jeg tror det er mange som gjør mye som ikke er så synlig for andre og som i tur gjør dem sliten.

Anonymkode: 2a5a9...2eb

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil gjerne dele hverdagen til en venninne av meg(jeg passer på å ikke si jeg er sliten i hennes nærvær for å si det sånn).

Hun studerer til master fulltid, hun jobber også 60-70 prosent(2stk deltidsjobber, ene på sykehjem, andre på butikk, så lønna er jo helt bånn i bøtta). Hun har 2 barn, mann, leilighet og (brukt)bil. Det alene er jo gjerne mer enn nok å henge fingra i. I tillegg har hun to stk syke foreldre, den ene med tidlig utviklet demens, og som begge trenger horder av praktisk og økonomisk hjelp fra henne.

At hun bistår sine egne foreldre er en ting. En annen ting er at det er en sånn samfunnsmessig forventning om at hun også skal ta seg av svigerfamilien, fremfor at mannen tar seg av sin familie. Den ene av hans foreldre har hatt slag, og er helt avhengig av bil pga. måten han bor(de er skilt som hennes egne foreldre), så hun kjører, handler, henter, legger opp dosetter, følger til lege, passer på at de kommer til frisør, tannlege osv. I tillegg er hun økonomisk verge til sin svigerbror som har utviklingshemning. Da faren fikk slag måtte hun ordne slik at svigerbroren fikk en omsorgsbolig, og hun følger også ham opp, deltar på møter osv. Svigermor er i dårlig fysisk forfatting, men heldigvis tilstede mentalt sett.

Det er også venninnen min som henter og leverer i barnehage, hun lager mat, hun gjør alt husarbeidet, hun har snekret, tapetsert, malt, lagt gulv, lister og gudveit. Mannen argumenterer med at "han bytter dekk og olje på bilen," som om han gjør dette hver dag. Og det komiske er jo at han gjør jo faktisk ikke det. Når det nærmer seg tid for at noe på bilen må gjøres så drar han likestillingskortet og at hun bør kunne klare det selv, så det ender jo bare med at hun gjør det også, uten at han gjør noe husarbeid i bytte.

Mannen han har fleksitid og jobber på et offentlig kontor. Dette betyr 9-16 eller 8-15. Og siden ingen følger med så er han enda mer fleksibel med fleksitiden, og jobber 09-15 hver dag. Nytter ikke å snakke med ham heller.

Venninna mi er sykemeldt i hytt og pine og bidrar til statistikken på at kvinner er mer sykemeldt enn menn, men som hun sier selv; det er jo ikke jobben jeg blir sykemeldt av, det er jo alt det andre jeg gjør, men alle forventer at jeg gjør det hvis ikke er jeg en dårlig kone/svigerinne/datter/mor osv.

Jeg gjorde "tabben" med å hente henne en gang hun kollapset på jobb(merk da at hun ringte meg, ikke mannen hun er gift med for han var på fisketur og slår da av mobilen), og tok med meg barna til meg slik at hun skulle få hvile. Det har endt med at mannen har barna enda mindre, og det har blitt mer bonus-tante-tid sammen med meg fremfor pappa-tid. Det er kjempehyggelig å ha dem på besøk altså, jeg har ikke barn eller mange forpliktelser selv, så jeg kan stille opp ofte og på kort varsel. Men venninna mi har jo selvsagt dårlig samvittighet både ovenfor meg og barna.

Poenget mitt er egentlig bare at jeg tror det er mange som gjør mye som ikke er så synlig for andre og som i tur gjør dem sliten.

Anonymkode: 2a5a9...2eb

Men hun må jo seriøst sette foten ned... 

Anonymkode: 815b1...297

[AnonymBruker]

På 15.11.2018 den 1.29, AnonymBruker skrev:

Jeg for min del jobber 150% i snitt pluss at jeg er gravid og det er mørk og regntung november, så synes ikke det er rart at jeg er litt trøtt innimellom.

Anonymkode: dc9d0...f57

150%. Tipper du ikke jobber i helsevesenet eller noen sånn type fysisk tung hele dagen yrke. 

Anonymkode: 4a0b0...78a

[AnonymBruker]

På 15.11.2018 den 5.51, AnonymBruker skrev:

 

 

Jeg tror vi er mye veikere fysisk, og mer overveldet mentalt. Vi slipper det tunge kroppsarbeidet, vi slipper å slite, fryse, streve, bære på den måten de gjorde tidligere (og det er bra, selv om pendelen kanskje har svingt vel mye andre veien, men vi skal vel være glade for at vi kan ta en varm t-bane til jobben framfor å gå to timer i snø... det er i alle fall jeg). Men samtidig stilles det store krav i både arbeidsliv og på privaten, jeg er sikker på at jeg som arbeidende småbarns/skolebarnsmamma har en langt større informasjonsstrøm og liste av ting jeg må forholde meg til enn hva min bestemor hadde da hun var i samme situasjon. Hennes jobb var nok slitsom, men langt mer konkret: få barna på skolen med niste, hjelp til med lekser, that's it. For å være en god forelder i dag kreves mye mer engasjement, og på jobben krever de også at man skal være foroverlent, klar for nye utfordringer, du skal være omstillingsvillig og fleksibel og sulten.

Personlig er jeg sliten fordi jeg aldri har fri til å hente meg inn. Jobben krever alt på dagtid, så kommer jeg hjem og "jobber" videre med hus, kjøring, foreldremøter, treninger og lekser, og så sover jeg sånn passe dårlig med småbarn som våkner, og så er det å løpe til jobb igjen etter å ha smurt matpakker og levert i barnehagen. Helgene er et lappeteppe av ting som må gjøres, ingen sover lenge da heller og det er alt fra korpsdugnader til pliktbesøk hos gamle tante Berit og søndagstreningene til eldstemann. Kan ikke huske sist jeg satt i sofaen og lurte på hva jeg skulle gjøre. Det er alltid noe små må gjøres eller noe jeg skulle gjort for lenge siden. Prøver å ikke la slitenheten gå over til dårlig humør da, det gjør alt bare verre!

For noen år tilbake var jeg hos fastlegen for å sjekke at det ikke var noen vitaminmangel eller andre fysiske ting som var galt med meg. Jeg husket han sukket og smilte litt, før han fortalte at det var et evig rush av kvinner i 30-årene som lette etter vitaminmangel eller lave verdier fordi de var slitne, og i ni av ti tilfeller var de friske som fisker. Men, sa han, livet er ofte veldig slitsomt for mange. Tror han har aldeles rett i det, og jeg prøver å sende en tanke til min oldefar som ble sent alene til seters som niåring, eller afrikanske kvinner som jobber som hushjelp-slaver i Midtøsten, når jeg innimellom faller for fristelsen til å synes synd på meg selv. Objektivt sett har jeg det jo veldig godt, selv om det er travelt.

Anonymkode: af86a...3df

I tillegg er jo en slik livsstil (dagjobb, å få barn, ha en oppgradert bolig, og møter/pliktbesøk) noe vi i stor grad har valgt selv. Jeg har flere bekjente som har hoppet av hamsterhjulet og har mye større fritid og ti ganger mer fritid enn jeg selv har. Har aldri falt meg inn å klage på mitt A4-liv, da jeg lett kunne valgt en helt annen levemåte i vårt flotte land. Det blir for dumt. Det eneste jeg kunne jobbet litt med er samvittigheten og behovet for å prestere så mye.

Anonymkode: 589ff...6e7

[AnonymBruker]

På 15.11.2018 den 20.42, AnonymBruker skrev:

En annen sak, er at når man er på jobb og har lunsj, så er det utrolig viktig å IKKE skru på mobilen sin sånn utenom for å sjekke om noen viktige familiemedlemmer har prøvd å få tak i en. Når man har lunsj på jobb, så BØR man ta fri fra skjerm den halvtimen man har. Ikke oppdater deg på fagstoff i lunsjpausen din heller. Den halvtimen er viktig for at du skal kunne få en ny giv til resten av arbeidsdagen!!

Anonymkode: e32d8...36c

Hvor har du dette fra?

Det gir meg mye mer å koble av med artikler og kommunikasjon med familie og venner i pausen min, enn å høre på kollegaen min som skravler hull i hodet med hjernedødt vrøvl om potteplanter, oppussing, og amming. Mistenker at du er en av de kollegene som har et stort behov for å bli «sett og hørt» på jobb. Mens mange av oss faktisk trenger å hvile i pausene sine..

Anonymkode: 589ff...6e7

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil gjerne dele hverdagen til en venninne av meg(jeg passer på å ikke si jeg er sliten i hennes nærvær for å si det sånn).

Hun studerer til master fulltid, hun jobber også 60-70 prosent(2stk deltidsjobber, ene på sykehjem, andre på butikk, så lønna er jo helt bånn i bøtta). Hun har 2 barn, mann, leilighet og (brukt)bil. Det alene er jo gjerne mer enn nok å henge fingra i. I tillegg har hun to stk syke foreldre, den ene med tidlig utviklet demens, og som begge trenger horder av praktisk og økonomisk hjelp fra henne.

At hun bistår sine egne foreldre er en ting. En annen ting er at det er en sånn samfunnsmessig forventning om at hun også skal ta seg av svigerfamilien, fremfor at mannen tar seg av sin familie. Den ene av hans foreldre har hatt slag, og er helt avhengig av bil pga. måten han bor(de er skilt som hennes egne foreldre), så hun kjører, handler, henter, legger opp dosetter, følger til lege, passer på at de kommer til frisør, tannlege osv. I tillegg er hun økonomisk verge til sin svigerbror som har utviklingshemning. Da faren fikk slag måtte hun ordne slik at svigerbroren fikk en omsorgsbolig, og hun følger også ham opp, deltar på møter osv. Svigermor er i dårlig fysisk forfatting, men heldigvis tilstede mentalt sett.

Det er også venninnen min som henter og leverer i barnehage, hun lager mat, hun gjør alt husarbeidet, hun har snekret, tapetsert, malt, lagt gulv, lister og gudveit. Mannen argumenterer med at "han bytter dekk og olje på bilen," som om han gjør dette hver dag. Og det komiske er jo at han gjør jo faktisk ikke det. Når det nærmer seg tid for at noe på bilen må gjøres så drar han likestillingskortet og at hun bør kunne klare det selv, så det ender jo bare med at hun gjør det også, uten at han gjør noe husarbeid i bytte.

Mannen han har fleksitid og jobber på et offentlig kontor. Dette betyr 9-16 eller 8-15. Og siden ingen følger med så er han enda mer fleksibel med fleksitiden, og jobber 09-15 hver dag. Nytter ikke å snakke med ham heller.

Venninna mi er sykemeldt i hytt og pine og bidrar til statistikken på at kvinner er mer sykemeldt enn menn, men som hun sier selv; det er jo ikke jobben jeg blir sykemeldt av, det er jo alt det andre jeg gjør, men alle forventer at jeg gjør det hvis ikke er jeg en dårlig kone/svigerinne/datter/mor osv.

Jeg gjorde "tabben" med å hente henne en gang hun kollapset på jobb(merk da at hun ringte meg, ikke mannen hun er gift med for han var på fisketur og slår da av mobilen), og tok med meg barna til meg slik at hun skulle få hvile. Det har endt med at mannen har barna enda mindre, og det har blitt mer bonus-tante-tid sammen med meg fremfor pappa-tid. Det er kjempehyggelig å ha dem på besøk altså, jeg har ikke barn eller mange forpliktelser selv, så jeg kan stille opp ofte og på kort varsel. Men venninna mi har jo selvsagt dårlig samvittighet både ovenfor meg og barna.

Poenget mitt er egentlig bare at jeg tror det er mange som gjør mye som ikke er så synlig for andre og som i tur gjør dem sliten.

Anonymkode: 2a5a9...2eb

Dette høres jo mer ut som en person som har tatt dårlige valg som f.eks. å drite i utdannelse, og som sliter med å sette grenser, enn en slags hverdagshelt. 

Anonymkode: 589ff...6e7

[AnonymBruker]

Utrolig mange i Norden sliter med mangel på vitaminer, spesielt D-vitamin som gjør mange unødvendig trøtte og slitne. Anbefaler alle å ta en blodprøve hos fastlegen.

Anonymkode: 19beb...e41

[Anonymus Notarius]

På 15.11.2018 den 1.23, AnonymBruker skrev:

Jeg hører det konstant. Folk er uopplagt, trøtt, sliten. Jeg er intet unntak. Er det livsstilsbetinget eller har mennesker alltid følt seg uopplagt? Før i tiden kan jeg tenke meg at folk ikke hadde tid til å sette seg ned å kjenne på hvor sliten de var, for det var alltid mye som måtte gjøres. Nå er vi mer inaktiv enn før, kan det ha en sammenheng? Eller har vi klare blitt flinkere til å klage og egentlig er ikke folk så sliten som de skal ha det til?

Mange er jo flinke til å være i fysisk aktivitet og det virker som om de også føler seg mer opplagt. Men er det den fysiske aktiviteten som gjør dem opplagte eller er de kvikke i utgangspunktet og ønsker derfor mer fysisk aktivitet? En god sirkel kanskje?

Hva tenker du? Er du sliten om dagen? Hva tror du er årsaken?

 

Anonymkode: 6d8f9...ec4

Jeg tror ikke folk hadde mer å gjøre før. Flere hadde riktignok fysisk krevende jobber, men de hadde færre ting å "holde styr på". Spesielt om man har barn - før holdt det å gi dem mat og klær, sende dem på skolen og passe på at de gjorde lekser, nå skal man på foreldremøter, foreldresamtaler, avslutninger, det forventes at man deltar i langt større grad i ungenes skolearbeid, ungene skal på både en og to og tre fritidsarktiviteter de gjerne må kjøres til, man må stille opp med kakebaking og dugnader osv. På jobben må mange være tilgjengelige lenge etter arbeidstid, noen omtrent døgnet rundt. Det er alltid noe som skjer. TV, internett osv gjør også at mange sover for lite, noe som selvsagt gjør en mer sliten.

Jeg personlig er ikke sånn veldig sliten, merker jo at jeg er trøtt hvis jeg har sovet lite, men går ikke rundt og kjenner meg generelt sliten.

[AnonymBruker]

På 15.11.2018 den 1.32, AnonymBruker skrev:

Da skjønner jeg godt at du blir trøtt. Men hvis du fikk tid til å slappe av ordentlig, tror du at du hadde kviknet til? For meg virker det som om lite hjelper, jeg er sliten uansett hvordan dagene mine ser ut.  

Anonymkode: 6d8f9...ec4

Sånn har jeg det også! Blir aldri «ikke sliten». For min del er det tanker som kverner; huske sånn, gjøre sånn, besøke den og den osv.

Anonymkode: 65ddb...bf6

[AnonymBruker]

23 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Du er klar over at en psykisk lidelse er en fulltidsjobb? For et menneske som er sliten av alt den skal gjøre: studier, jobb, sosialt liv, i utgangspunktet, så blir det psykiske en byrde oppå det hele. Det blir som å jobbe 200 %, og de færreste klarer ikke det uten å bli utmattet.

Ja uff og huff så slitsomt det er å leve i dette paradiset av et eventyrland som nåtidens Norge er altså. Du skulle prøvd å levd her i 40-50-årene eller i en av Indias eller Brasils slumområder feks. Da hadde de ‘psykiske problemene’ dine kommet så langt bak i prioriteringslisten din at du etterhvert hadde glemt dem.

Anonymkode: d3d5a...db6

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 16.11.2018 den 23.29, AnonymBruker skrev:

Ja uff og huff så slitsomt det er å leve i dette paradiset av et eventyrland som nåtidens Norge er altså. Du skulle prøvd å levd her i 40-50-årene eller i en av Indias eller Brasils slumområder feks. Da hadde de ‘psykiske problemene’ dine kommet så langt bak i prioriteringslisten din at du etterhvert hadde glemt dem.

Anonymkode: d3d5a...db6

Noe mer du vil si? 

 

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat