Livet mitt er en katastrofe. Hva gjør jeg?

[Puke]

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men livet mitt er en katastrofe. Jeg har ingenting eller noe i livet som betyr noe som helst. Jeg går til psykolog og har gjort det en stund. Alt jeg kjenner er at psykologen irriterer dritten ut av meg. Dette er den fjerde psykologen jeg går til i løpet av et år.

Jeg er så veldig frustrert. Både jeg og søsteren min sliter med bulimi og dermed overspising og det er for det meste jeg som får skylda for alt. Foreldrene våre blir sinte/oppgitt selvfølgelig når masse godteri blir spist opp hele tiden ,eller annen mat. Og jeg vet at jeg gjør det mye, men blir veldig lei meg sånn som i dag når jeg ble skjelt ut i en time for å ha spist opp masse godteri fra i går, når det ikke var jeg (men søsteren min) som gjorde det. Jeg så henne spise sjokolade, popcorn med smør og lage seg ostesmørbrød, noe hun alltid gjør når hun overspiser. Likevel later hun som om hun er frisk og at hun ikke har gjort det og forteller heller at det er meg slik at jeg får skylda. Hver gang hun ser jeg spiser noe usunt går hun rett til foreldrene våre og sier det noe jeg synes er spesielt. Jeg kan samtidig forstå det men det føles mest som om hun bare vil rakke ned på meg. I går var en av få dager jeg ikke overspiste på lenge og jeg var egentlig ganske stolt av det. Men så klarte jeg det ikke i dag, så det er jo noe sannhet i det hun sier antar jeg.

 Det er generelt alltid jeg som får skylda. Fordi jeg er den syke, mens hun liksom har blitt bra i følge seg selv. Jeg tror vi begge har blitt litt sånn at dette har blitt en så innebygd vane at vi kanskje ikke tenker på det på samme måte som før. Fordi mens jeg før ble grepet av en ekstrem angst og ble omtrent i psykose etter hver episode er det nå så dagligdags at ja - jeg føler meg direkte vemmelig og ødelagt, jeg mister håpet mer og mer, men jeg får ikke den samme panikken som før rett og slett fordi jeg har vært gjennom det så ufattelig mange ganger. Samtidig går jeg verken på jobb eller skole nå, og det er nok også en del derfor at jeg ikke stresser like mye over det, fordi jeg har ikke et like stort behov for å være tynn når jeg ikke behøver å gå ut av huset. Og jeg er lite sosial. Det blir bare verre. Jeg sliter og har slitt mye med angst, depresjon, å være paranoid, magiske tanker, at gud snakker til meg, sterke selvmordstanker, dødsangst og at jeg er sikker på at jeg skal bli drept den natta osv. Men mest av alt et ekstremt behov for å være tynn. Jeg har ikke noe behov for kontroll, så det handler ikke om det. Det handler om et behov for å være utseendemessig attraktiv, da det alltid har vært mitt sterkeste trekk. Jeg prøver å få meg jobb, men sliter med det. Mye fordi det å skulle ringe noen eller møte opp på intervju føles svært vanskelig. Men mest fordi jeg ikke får muligheten til noen av delene. Dermed bygger det seg også opp et ekstremt stress fordi jeg rett og slett må ha penger. Jeg har gjort mange dumme ting. Uansett er som sagt det sosiale blitt verre og her om dagen begynte jeg å gråte og fikk helt sammenbrudd fordi jeg måtte inn på et kjøpesenter. Den største frykten min er å møte på en bekjent eller noen som vet hvem jeg er. Det er jeg virkelig livredd for og da kjenner jeg hele innsiden min vri seg.

Grunnen til jeg skriver her er fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre for å slutte med disse tingene. For psykolog hjelper ikke. Jeg drar derfra med en vond følelse, og alt han spør om er "hva skal du denne uka da?" og idiotiske overfladiske spørsmål. Jeg får lyst til å slå han rett ned når han bruker en halvtime på å få frem en setning og den setningen bare er helt meningsløs og jeg kunne like så godt snakket med en fjern onkel om dette og han ville hatt mer fornuftig å si. Mens min forrige psykolog mente at han ikke hadde nok kunnskap til mine problemer, og at jeg slett ikke trengte hjelp til spiseforstyrrelsen men at det er alt det andre som jeg trenger hjelp med fordi jeg tydeligvis sliter med psykose og noen andre greier jeg ikke husker hva het men som han mente jeg hadde.

Bulimi har jeg ikke snakket med noen om på mange mange uker selv om jeg fortsetter å ta opp disse episodene, for det mener de tydeligvis at ikke er viktig. Angsten plager meg veldig, men de andre tingene er mest et avbrekk og selv om det er både intenst, vondt og jeg blir livredd der og da så er det faktisk bedre enn å være 100% meg selv så jeg forstår ikke behovet for å prøve å fjerne disse tingene når jeg tenker at den fysiske torturen jeg utsetter meg selv for hver dag når det gjelder mat er mye verre! Det går også opp for meg at alt dette er mitt ansvar, jeg trodde jeg liksom skulle bli frisk når jeg begynte i behandling men det er bare jeg som må skjerpe meg.. Så hvorfor klarer jeg ikke å skjerpe meg? Hvorfor klarer jeg ikke å gå noen steder eller være normal. Jeg bare trenger virkelig noen råd fra noen som ikke kjenner meg, for jeg kunne aldri sagt alt dette til en jeg kjenner. Jeg blir nok bare tjukkere og tjukkere for hver dag som går og jeg vil gjerne stoppe dette nå. Jeg kan ikke veie meg i frykt for at det vil drive meg til vanvidd. Jeg kan heller ikke se ordentlig på meg selv, for jeg er redd for hva jeg ville gjort om jeg så meg selv med klare øyne nå. Men er det mulig å bli frisk etter mange mange mange år med elendige og usunne matvaner? Jeg kan ikke huske å noensinne ha hatt et normalt forhold til mat. Det er snakk om at jeg tygde og spyttet ut mat, kastet mat og overspiste + vegret meg for å spise allerede fra rundt førsteklasse (som jeg kan huske). Mye fordi jeg aldri turte å spise foran folk. Jeg har aldri vært tjukk, men nå blir jeg nok snart det, og jeg tror ikke det vil hjelpe fordi det vil ytterligere forsterke angsten min for hva andre tenker om meg hver gang det er folk rundt eller kjører biler forbi. I tillegg til mitt eget selvhat. 

Når det gjelder fysisk aktivitet er jeg stort sett aktiv hver dag. Bortsett fra hvis jeg f.eks overspiser tidlig på dagen og blir veldig lei meg. Men jeg blir veldig fort sliten. Uvanlig fort. Og jeg klarer ikke å få meg selv til å trene lenger, slik jeg gjorde før. Hadde en periode der jeg var helt ekstrem på å telle skritt og da trente jeg ganske mye. Jeg følger fortsatt med på km men bare fordi det hjelper litt på motivasjonen mot å overspise, men nå gjør jeg jo det uansett. Kanskje noen bare er ment for å ha patetiske liv og dø unge? Jeg må le av meg selv og min egen selvskapte situasjon, men jeg klarer også å innse at dette ikke er en måte å leve på. 

[Puke]

Jeg glemte også å nevne det at jeg sliter veldig med å holde meg ren (+ å holde det rent rundt meg). Sliter med å klare å dusje fordi det gjør meg kvalm og gir meg en ekkel følelse, og sliter også med å ha energi til å pusse tenner og lignende. Har til tider det ekstremt urenslig på rommet, dere kan ikke en gang se det for dere. Det er fordi jeg er lat. 

[AnonymBruker]

Kom deg til lege 💗💗💗

Anonymkode: 77f3e...298

[Puke]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kom deg til lege 💗💗💗

Anonymkode: 77f3e...298

Men jeg har vært hos lege, og ble da henvist til psykolog. Jeg kan ikke dra til legen gang på gang på gang. Når hjelp ikke fungerer må jeg finne en måte å fikse det på selv

[AnonymBruker]

Når du er i kontakt med profesjonelle folk som kan hjelpe deg, skal du la dem hjelpe deg. Men vær klar over at du ikke er den eneste som føler seg mislykket.

Litt musikk: http://bensidran.com/album/old-songs

Anonymkode: d2f16...a0c

[Puke]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Når du er i kontakt med profesjonelle folk som kan hjelpe deg, skal du la dem hjelpe deg. Men vær klar over at du ikke er den eneste som føler seg mislykket.

Litt musikk: http://bensidran.com/album/old-songs

Anonymkode: d2f16...a0c

Nei.. Jeg orker ikke en eneste time til med en person som spør meg hva jeg skal i helgen. Jeg skal ikke en dritt i helgen. Og jeg orker ikke å bare bli spurt hva jeg har gjort den uka. Det er ikke det jeg trenger hjelp til. Nå føler jeg at jeg har prøvd nok psykologer, så jeg lurte på om noen har blitt friske på egenhånd. 

[AnonymBruker]

Det er det som er dumt med psykologer/psykiatere. De tror det hjelper med hverdagssnakk, som om det forandrer på noe ...

Anonymkode: 0f7cb...5db

[Puke]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det som er dumt med psykologer/psykiatere. De tror det hjelper med hverdagssnakk, som om det forandrer på noe ...

Anonymkode: 0f7cb...5db

ja det har jeg merket, og synes det er litt merkelig at de overhodet ikke ønsker å snakke om eller hjelpe til med matgreiene. Er derfor jeg begynte å slite i utgangspunktet

[Salvie]

Høres ut som du har det veldig vanskelig. Hva med medisinering? Har ikke psykologene foreslått det?

[Gjest Vanlig fyr]

Det finnes flere behandlingsformer. Kanskje kognitiv adferdsbehandling er noe for deg TS?

[Anonymus Notarius]

Be om å bytte psykolog hvis du ikke føler du får hjelp av den du går til nå.

[Puke]

8 minutter siden, Salvie skrev:

Høres ut som du har det veldig vanskelig. Hva med medisinering? Har ikke psykologene foreslått det?

Nei, de har nevnt det men så har de bare spurt om dagligdagse ting etter det. Som om jeg burde møte venner osv. Begynner å tenke at det kanskje er et sykt spill og at de prøver å drive meg til selvmord

[Puke]

7 minutter siden, Vanlig fyr skrev:

Det finnes flere behandlingsformer. Kanskje kognitiv adferdsbehandling er noe for deg TS?

 

1 minutt siden, Anonymus Notarius skrev:

Be om å bytte psykolog hvis du ikke føler du får hjelp av den du går til nå.

Egentlig trenger jeg bare den selvkontrollen vanlige mennesker har, og å klare å distansere meg selv mer fra meg selv. Har byttet psykolog flere ganger nå så det er tydelig at det er jeg som er problemet og ikke psykologen.. Dessuten kan jeg ikke bruke mer penger på å ta bussen tror jeg. Må få en jobb hvis det skal være en mulighet for at jeg kan leve. Takk for tips skal dere ha.

[Gjest supernova_87]

Men sier du dette til psykologen din da? 

"Jeg skal for faen ikke noe som helst i helga, slutt å spørre meg om det!"

Eller i begynnelsen av timen: 

"Det er en viktig ting jeg vil ta opp. Vi trenger å gjøre noe annerledes i terapi, for dette fungerer ikke for meg. Jeg er desperat etter endring, men denne behandlingen er ikke virkningsfull. Enten må vi finne en måte å fungere på sammen, eller så må jeg få snakke med noen andre."

Det høres ut som du har det skikkelig, skikkelig bæsj. Jeg har troen på profesjonelle, for når man har så omfattende helseproblemer så trenger man profesjonell hjelp. Men siden du ikke er så hypp på det kan jeg prøve å gi deg noen andre tips, som det kan være verdt å prøve ut (problemet er gjerne at man ikke får dem gjennomført, men prøv!). 

1. Jeg spør meg selv "hva ville en frisk person gjort?". Så derfor pusser jeg tenna, dusjer og tar på meg rene klær. For hvordan skal jeg forvente at jeg skal greie å gjøre de virkelig friske tingene, dersom jeg ikke engang klarer de små friske tingene. I de verste periodene så var målet å gjøre bare EN sånn ting for meg selv daglig. Nå gjør jeg nesten alle. Og når jeg vegrer meg, fordi jeg ikke orker og heller vil hoppe fra balkongen så sier jeg "Men vil du bli frisk Rainstorm?", ja, sier jeg da og pusser tenna likevel, og så legger jeg meg og er fornøyd (og syk). 

2. Jeg spør meg selv "hva ville en person som var glad i seg selv og brydde seg om seg selv gjort?". Den personen ville f.eks ordnet med AAP sånn han hadde penger til bussen til behandling. Den ville fulgt opp behandling. Den ville sagt fra til foreldrene at "nå er det ikke jeg som har spist den maten", og øvd på å sette grenser for seg selv. 

3. Sett grenser for deg selv. Eller øv på det. Begynn i det små. Det er den beste mestringsfølelsen i verden.

4. Kom i kontakt med følelsene dine. Gi dem plass, og la de bli retningslinjer for hva som er viktig for deg. (Og da snakker jeg om de vanlige følelsene og ikke de syke følelsene som angst og nedstemthet.)

5. Flytt for deg selv, og gjør heller et poeng ut av å besøke familien din. (AAP, og bostøtte)

[Anonymus Notarius]

6 minutter siden, Puke skrev:

 

Egentlig trenger jeg bare den selvkontrollen vanlige mennesker har, og å klare å distansere meg selv mer fra meg selv. Har byttet psykolog flere ganger nå så det er tydelig at det er jeg som er problemet og ikke psykologen.. Dessuten kan jeg ikke bruke mer penger på å ta bussen tror jeg. Må få en jobb hvis det skal være en mulighet for at jeg kan leve. Takk for tips skal dere ha.

Hvis du faktisk vil ut av de problemene du har (og det høres det jo ut som du vil) er du jo nødt til å prøve. 

Hvor gammel er du? Kanskje du hadde fått det bedre av å flytte hjemmefra?

Endret 10. november 2018 av Anonymus Notarius

[Puke]

5 minutter siden, Rainstorm skrev:

Men sier du dette til psykologen din da? 

"Jeg skal for faen ikke noe som helst i helga, slutt å spørre meg om det!"

Eller i begynnelsen av timen: 

"Det er en viktig ting jeg vil ta opp. Vi trenger å gjøre noe annerledes i terapi, for dette fungerer ikke for meg. Jeg er desperat etter endring, men denne behandlingen er ikke virkningsfull. Enten må vi finne en måte å fungere på sammen, eller så må jeg få snakke med noen andre."

Det høres ut som du har det skikkelig, skikkelig bæsj. Jeg har troen på profesjonelle, for når man har så omfattende helseproblemer så trenger man profesjonell hjelp. Men siden du ikke er så hypp på det kan jeg prøve å gi deg noen andre tips, som det kan være verdt å prøve ut (problemet er gjerne at man ikke får dem gjennomført, men prøv!). 

1. Jeg spør meg selv "hva ville en frisk person gjort?". Så derfor pusser jeg tenna, dusjer og tar på meg rene klær. For hvordan skal jeg forvente at jeg skal greie å gjøre de virkelig friske tingene, dersom jeg ikke engang klarer de små friske tingene. I de verste periodene så var målet å gjøre bare EN sånn ting for meg selv daglig. Nå gjør jeg nesten alle. Og når jeg vegrer meg, fordi jeg ikke orker og heller vil hoppe fra balkongen så sier jeg "Men vil du bli frisk Rainstorm?", ja, sier jeg da og pusser tenna likevel, og så legger jeg meg og er fornøyd (og syk). 

2. Jeg spør meg selv "hva ville en person som var glad i seg selv og brydde seg om seg selv gjort?". Den personen ville f.eks ordnet med AAP sånn han hadde penger til bussen til behandling. Den ville fulgt opp behandling. Den ville sagt fra til foreldrene at "nå er det ikke jeg som har spist den maten", og øvd på å sette grenser for seg selv. 

3. Sett grenser for deg selv. Eller øv på det. Begynn i det små. Det er den beste mestringsfølelsen i verden.

4. Kom i kontakt med følelsene dine. Gi dem plass, og la de bli retningslinjer for hva som er viktig for deg. (Og da snakker jeg om de vanlige følelsene og ikke de syke følelsene som angst og nedstemthet.)

5. Flytt for deg selv, og gjør heller et poeng ut av å besøke familien din. (AAP, og bostøtte)

Tusen takk for et veldig fint svar ❤️ Jeg må tenke litt på fremtiden og om den i det hele tatt er noe jeg ønsker, men i mellomtiden må jeg nok gi livet er forsøk for moren og faren min har brukt veldig mye penger og energi på meg, og da ville de følt at alt det var for ingenting. Merker jo at jeg klarer mye mer de dagene jeg ikke fucker opp på matfronten . Det endrer meg veldig negativt, men det skal så lite til før jeg havner i samme spor og da blir jeg så innmari lei meg. Når det gjelder følelser vet jeg ikke helt hva det er. Har som regel veldig ekstreme følelser enten av ekstrem glede i korte stunder fordi jeg får en slags åpenbaring og enten bestemmer meg for å dø og blir kjempeglad en stund (og ombestemmer meg senere) eller lignende, eller at jeg blir veldig veldig nede, ekstremt stresset/desperat osv. Jeg vet ikke helt hva som er vanlig å føle i løpet av en dag? Men jeg har ikke rett til å få noe penger. Jeg droppet ut av studiene fordi jeg besvimte på skolen og ble helt ødelagt av det og gråt døgnet rundt og ikke klarte å gjennomføre noe eller lese.

7 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Hvis du faktisk vil ut av de problemene du har (og det høres det jo ut som du vil) er du jo nødt til å prøve. 

Hvor gammel er du? Kanskje du hadde fått det bedre av å flytte hjemmefra?

Jeg er 20, selv om jeg like så godt kunne vært 12. Det er bare patetisk at jeg er som jeg er. Må virkelig skjerpe meg ja. Men kan dessverre ikke flytte hjemmefra. Lever på oppsparte penger nå, vet ikke hva jeg gjør når det er tomt. Foreldrene kan ikke hjelpe meg. Nevnt bekymringene mine for det for psykologen siden jeg ikke får meg jobb, men han sier bare jeg må prøve mer å få jobb

[Anonymus Notarius]

4 minutter siden, Puke skrev:

Tusen takk for et veldig fint svar ❤️ Jeg må tenke litt på fremtiden og om den i det hele tatt er noe jeg ønsker, men i mellomtiden må jeg nok gi livet er forsøk for moren og faren min har brukt veldig mye penger og energi på meg, og da ville de følt at alt det var for ingenting. Merker jo at jeg klarer mye mer de dagene jeg ikke fucker opp på matfronten . Det endrer meg veldig negativt, men det skal så lite til før jeg havner i samme spor og da blir jeg så innmari lei meg. Når det gjelder følelser vet jeg ikke helt hva det er. Har som regel veldig ekstreme følelser enten av ekstrem glede i korte stunder fordi jeg får en slags åpenbaring og enten bestemmer meg for å dø og blir kjempeglad en stund (og ombestemmer meg senere) eller lignende, eller at jeg blir veldig veldig nede, ekstremt stresset/desperat osv. Jeg vet ikke helt hva som er vanlig å føle i løpet av en dag? Men jeg har ikke rett til å få noe penger. Jeg droppet ut av studiene fordi jeg besvimte på skolen og ble helt ødelagt av det og gråt døgnet rundt og ikke klarte å gjennomføre noe eller lese.

Jeg er 20, selv om jeg like så godt kunne vært 12. Det er bare patetisk at jeg er som jeg er. Må virkelig skjerpe meg ja. Men kan dessverre ikke flytte hjemmefra. Lever på oppsparte penger nå, vet ikke hva jeg gjør når det er tomt. Foreldrene kan ikke hjelpe meg. Nevnt bekymringene mine for det for psykologen siden jeg ikke får meg jobb, men han sier bare jeg må prøve mer å få jobb

Forsørger ikke foreldrene dine deg når du bor hos dem? I så fall kan du i alle fall kreve sosialstønad fra NAV.

Ville uansett oppsøkt NAV, de kan hjelpe deg med økonomiske/praktiske ting. Hvis du er for syk til å jobbe eller studere kan du har rett på AAP (arbeidsavklaringspenger). Hvis du skal prøve å bo for deg selv kan du få bostøtte. Ta en prat med dem uansett. NAV får mye kritikk, men mange av dem som jobber der er veldig flinke og gjør sitt beste for å hjelpe folk i en vanskelig situasjon.

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, Puke skrev:

Tusen takk for et veldig fint svar ❤️ Jeg må tenke litt på fremtiden og om den i det hele tatt er noe jeg ønsker, men i mellomtiden må jeg nok gi livet er forsøk for moren og faren min har brukt veldig mye penger og energi på meg, og da ville de følt at alt det var for ingenting. Merker jo at jeg klarer mye mer de dagene jeg ikke fucker opp på matfronten . Det endrer meg veldig negativt, men det skal så lite til før jeg havner i samme spor og da blir jeg så innmari lei meg. Når det gjelder følelser vet jeg ikke helt hva det er. Har som regel veldig ekstreme følelser enten av ekstrem glede i korte stunder fordi jeg får en slags åpenbaring og enten bestemmer meg for å dø og blir kjempeglad en stund (og ombestemmer meg senere) eller lignende, eller at jeg blir veldig veldig nede, ekstremt stresset/desperat osv. Jeg vet ikke helt hva som er vanlig å føle i løpet av en dag? Men jeg har ikke rett til å få noe penger. Jeg droppet ut av studiene fordi jeg besvimte på skolen og ble helt ødelagt av det og gråt døgnet rundt og ikke klarte å gjennomføre noe eller lese.

Jeg er 20, selv om jeg like så godt kunne vært 12. Det er bare patetisk at jeg er som jeg er. Må virkelig skjerpe meg ja. Men kan dessverre ikke flytte hjemmefra. Lever på oppsparte penger nå, vet ikke hva jeg gjør når det er tomt. Foreldrene kan ikke hjelpe meg. Nevnt bekymringene mine for det for psykologen siden jeg ikke får meg jobb, men han sier bare jeg må prøve mer å få jobb

Men er du ikke syk da? 

Har du ingen diagnoser, har du ikke fått utredning? Er du syk, og nedsatt funksjonsevne slik at du ikke klarer å jobbe eller studere har du rett på økonomisk støtte, og kan søke på AAP. Er denne psykologen din fullstendig tafatt eller hva? 

Følelser kan for noen være svært vanskelig hvis de ikke har vokst opp med foreldre som verken snakker om dem, eller hjelper en å uttrykke de på gode måter, eller å håndtere dem ved å regulere og møte dem. Med følelser tenker vi gjerne på grunnfølelsene: 1) irritasjon og sinne 2) tristhet og fortvilelse 3) nærhet og hengivenhet 4) positive følelser mot selvet 5) interesse og iver 6= velbehag og glede 7) aktiverende redsel og frykt 8 ) misunnelse og sjalusi 9) seksuell lyst 10) hemmende redsel 11) sjenanse, flauhet og skam 12) dårlig samvittighet og skyldfølelse 13) forakt 14) vemmelse og avsky 15) emosjonell smerte og 16) overraskelse. 

Kanskje du leser disse og tenker at flere av dem er totalt fremmede for deg, utifra hvordan du beskriver at du har det ville ikke det være spesielt overraskende. Det virker som livet ditt utelukkende handler om ditt sykdomsprosjekt. Mat, tynn, dø, skam, dø, spisespisespise, trene, skam, dø. Osv. Poenget med å komme i kontakt med følelsene sine er ikke å føle "det det er normalt å føle i løpet av en dag", men heller å øve seg på å kjenne etter. Og hvis man ikke er vant til det, kan det å stoppe opp og kjenne etter være skremmende, man kjenner kun angsten. Eller man kjenner seg tom, og derfor driver man videre i et evig jag etter tynnhet, eller andre syke ting som kontroll, eller perfeksjon, eller går inn i depresjonen. Men ved å være tålmodig og utsette seg for livet kan man etter hvert oppdage at "jeg har jo følelser", og så er kunsten å klare å bruke de som drivkraft til å forme livet sånn at man har det bra. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Puke skrev:

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men livet mitt er en katastrofe. Jeg har ingenting eller noe i livet som betyr noe som helst. Jeg går til psykolog og har gjort det en stund. Alt jeg kjenner er at psykologen irriterer dritten ut av meg. Dette er den fjerde psykologen jeg går til i løpet av et år.

Jeg er så veldig frustrert. Både jeg og søsteren min sliter med bulimi og dermed overspising og det er for det meste jeg som får skylda for alt. Foreldrene våre blir sinte/oppgitt selvfølgelig når masse godteri blir spist opp hele tiden ,eller annen mat. Og jeg vet at jeg gjør det mye, men blir veldig lei meg sånn som i dag når jeg ble skjelt ut i en time for å ha spist opp masse godteri fra i går, når det ikke var jeg (men søsteren min) som gjorde det. Jeg så henne spise sjokolade, popcorn med smør og lage seg ostesmørbrød, noe hun alltid gjør når hun overspiser. Likevel later hun som om hun er frisk og at hun ikke har gjort det og forteller heller at det er meg slik at jeg får skylda. Hver gang hun ser jeg spiser noe usunt går hun rett til foreldrene våre og sier det noe jeg synes er spesielt. Jeg kan samtidig forstå det men det føles mest som om hun bare vil rakke ned på meg. I går var en av få dager jeg ikke overspiste på lenge og jeg var egentlig ganske stolt av det. Men så klarte jeg det ikke i dag, så det er jo noe sannhet i det hun sier antar jeg.

 Det er generelt alltid jeg som får skylda. Fordi jeg er den syke, mens hun liksom har blitt bra i følge seg selv. Jeg tror vi begge har blitt litt sånn at dette har blitt en så innebygd vane at vi kanskje ikke tenker på det på samme måte som før. Fordi mens jeg før ble grepet av en ekstrem angst og ble omtrent i psykose etter hver episode er det nå så dagligdags at ja - jeg føler meg direkte vemmelig og ødelagt, jeg mister håpet mer og mer, men jeg får ikke den samme panikken som før rett og slett fordi jeg har vært gjennom det så ufattelig mange ganger. Samtidig går jeg verken på jobb eller skole nå, og det er nok også en del derfor at jeg ikke stresser like mye over det, fordi jeg har ikke et like stort behov for å være tynn når jeg ikke behøver å gå ut av huset. Og jeg er lite sosial. Det blir bare verre. Jeg sliter og har slitt mye med angst, depresjon, å være paranoid, magiske tanker, at gud snakker til meg, sterke selvmordstanker, dødsangst og at jeg er sikker på at jeg skal bli drept den natta osv. Men mest av alt et ekstremt behov for å være tynn. Jeg har ikke noe behov for kontroll, så det handler ikke om det. Det handler om et behov for å være utseendemessig attraktiv, da det alltid har vært mitt sterkeste trekk. Jeg prøver å få meg jobb, men sliter med det. Mye fordi det å skulle ringe noen eller møte opp på intervju føles svært vanskelig. Men mest fordi jeg ikke får muligheten til noen av delene. Dermed bygger det seg også opp et ekstremt stress fordi jeg rett og slett må ha penger. Jeg har gjort mange dumme ting. Uansett er som sagt det sosiale blitt verre og her om dagen begynte jeg å gråte og fikk helt sammenbrudd fordi jeg måtte inn på et kjøpesenter. Den største frykten min er å møte på en bekjent eller noen som vet hvem jeg er. Det er jeg virkelig livredd for og da kjenner jeg hele innsiden min vri seg.

Grunnen til jeg skriver her er fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre for å slutte med disse tingene. For psykolog hjelper ikke. Jeg drar derfra med en vond følelse, og alt han spør om er "hva skal du denne uka da?" og idiotiske overfladiske spørsmål. Jeg får lyst til å slå han rett ned når han bruker en halvtime på å få frem en setning og den setningen bare er helt meningsløs og jeg kunne like så godt snakket med en fjern onkel om dette og han ville hatt mer fornuftig å si. Mens min forrige psykolog mente at han ikke hadde nok kunnskap til mine problemer, og at jeg slett ikke trengte hjelp til spiseforstyrrelsen men at det er alt det andre som jeg trenger hjelp med fordi jeg tydeligvis sliter med psykose og noen andre greier jeg ikke husker hva het men som han mente jeg hadde.

Bulimi har jeg ikke snakket med noen om på mange mange uker selv om jeg fortsetter å ta opp disse episodene, for det mener de tydeligvis at ikke er viktig. Angsten plager meg veldig, men de andre tingene er mest et avbrekk og selv om det er både intenst, vondt og jeg blir livredd der og da så er det faktisk bedre enn å være 100% meg selv så jeg forstår ikke behovet for å prøve å fjerne disse tingene når jeg tenker at den fysiske torturen jeg utsetter meg selv for hver dag når det gjelder mat er mye verre! Det går også opp for meg at alt dette er mitt ansvar, jeg trodde jeg liksom skulle bli frisk når jeg begynte i behandling men det er bare jeg som må skjerpe meg.. Så hvorfor klarer jeg ikke å skjerpe meg? Hvorfor klarer jeg ikke å gå noen steder eller være normal. Jeg bare trenger virkelig noen råd fra noen som ikke kjenner meg, for jeg kunne aldri sagt alt dette til en jeg kjenner. Jeg blir nok bare tjukkere og tjukkere for hver dag som går og jeg vil gjerne stoppe dette nå. Jeg kan ikke veie meg i frykt for at det vil drive meg til vanvidd. Jeg kan heller ikke se ordentlig på meg selv, for jeg er redd for hva jeg ville gjort om jeg så meg selv med klare øyne nå. Men er det mulig å bli frisk etter mange mange mange år med elendige og usunne matvaner? Jeg kan ikke huske å noensinne ha hatt et normalt forhold til mat. Det er snakk om at jeg tygde og spyttet ut mat, kastet mat og overspiste + vegret meg for å spise allerede fra rundt førsteklasse (som jeg kan huske). Mye fordi jeg aldri turte å spise foran folk. Jeg har aldri vært tjukk, men nå blir jeg nok snart det, og jeg tror ikke det vil hjelpe fordi det vil ytterligere forsterke angsten min for hva andre tenker om meg hver gang det er folk rundt eller kjører biler forbi. I tillegg til mitt eget selvhat. 

Når det gjelder fysisk aktivitet er jeg stort sett aktiv hver dag. Bortsett fra hvis jeg f.eks overspiser tidlig på dagen og blir veldig lei meg. Men jeg blir veldig fort sliten. Uvanlig fort. Og jeg klarer ikke å få meg selv til å trene lenger, slik jeg gjorde før. Hadde en periode der jeg var helt ekstrem på å telle skritt og da trente jeg ganske mye. Jeg følger fortsatt med på km men bare fordi det hjelper litt på motivasjonen mot å overspise, men nå gjør jeg jo det uansett. Kanskje noen bare er ment for å ha patetiske liv og dø unge? Jeg må le av meg selv og min egen selvskapte situasjon, men jeg klarer også å innse at dette ikke er en måte å leve på. 

Blir provosert når psykisk syke bare klager på psykologen sin! Psykologen kan ikke gjøre deg frisk, du må faktisk bidra litt selv og! Psykologen kan gi deg riktige verktøy du kan bruke! Du klarer jo helt fint og skrive et evilangt innlegg om hva som feiler deg, tror du bør begynne å fokusere på ting du faktisk klarer, eks gå en tur, rydde rommet osv! Ikke grav deg ned i møkka og kun ha fokus på det negativet! Sånn stakkars meg mentalitet er provoserende, erfaringsmessig så viser det seg at de som er kommet så langt at de klarer og reflektere over plagene sine og etterhvert klarer å ta tak, men da kan man ikke rulle seg rundt i sin egen medlidenhet! Du må bryte tankemønsteret, trene, være sosial osv! Bare DU kan ta tak i livet ditt! Du kan få legehjelp, men til syvende og sist er det deg selv som må gjøre jobben! 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

[AnonymBruker]

Hvor alvorlig tar legen deg? Det er jo de som henviser til psykolog. Kanskje du må be om å gå til spesialist-behandling, dvs be om å bli søkt inn til plasser som spesialiser seg på spisefortstyrrelser. Går du til behandling på dps? Der er det ofte ymse av behandlere, og ikke godt nok opplegg for mer sammensatte og kompliserte diagnoser.

Anonymkode: 95203...22a