En forklaring på selvmord?

[Gjest Crazy]

Jeg er en person som de fleste ser på som vellykket. Jeg har god jobb, barn, familie, osv. Jeg er alltid i godt humør og hvis noen lider, stiller jeg alltid opp.

Alle mine nærmeste visste at jeg hadde problemer, men de visste ikke hvor store de egentlig var. De trodde at jeg bare var sliten og hadde tatt på meg for mye i jobben, andres problemer, osv.

En dag klarte jeg ikke mer. Jeg tømte alle tablettene jeg hadde. I antall var det nesten 60 stykker. Det var ikke planlagt, men jeg hadde hatt det så forferdelig i mange uker og måneder. Hadde hatt panikkangst. Jeg ville bare bort fra smerten. Ingen visste om det for jeg sa det ikke.

Den dagen jeg tok alle tablettene var jeg alene hjemme. Ubevisst har jeg antagelig planlagt det for i ettertid har jeg hørt at jeg hadde fortalt folk at jeg ikke hadde tid akkurat den dagen. Og når noen ringte på morran hadde jeg sagt at jeg var opptatt og ikke kunne snakke den dagen. Jeg husker ingenting av dette. Jeg hadde det så vondt. Men på denne måten fikk jeg fred hele dagen.

Jeg fortalte ikke til noen hva jeg skulle gjøre. Jeg bare svelget alle tablettene. Så la jeg meg ned. Det siste jeg husker er at jeg tenkte at det var deilig å slippe smerten. Trass alle mine forberedelser, ble jeg likevel funnet. Men det husker jeg ingenting av.

De neste 3 ukene husker jeg heller ingenting av. Jeg ble sendt hjem med en gang, så jeg var bare hjemme i de ukene.

Nå er jeg frisk og tror ikke jeg vil prøve igjen. Problemet er hva jeg har påført familien. De passer på meg hele tiden og dersom jeg en dag ikke svarer på mobilen når de ringer, setter de hele verden på hodet med en gang. Så nå må jeg alltid ta tlf med en gang de ringer eller ringe tilbake hvis de ikke når meg.

[Hu i Svingen]

Lurer litt på hva du tenker i ettertid, jeg da. Du beskriver ikke egentlig dette. Når du sier at du er frisk, hva mener du da? At du nå har det bra?

Du har barn, hvordan ser du nå på at du nesten forlot dem? (Mener på ingen måte med dette å kritisere deg for det...) Hva sier barna dine? Er de store nok til å være redde for at du kan dø eller at du kommer til å prøve å ta livet ditt igjen?

Jeg synes du forteller fint om hva som faktisk skjedde, men veldig lite om hva som skjedde i forkant og etterpå...

Og jeg er glad på dine vegne og din families vegne for at du nå er bedre (hva nå det betyr)!

Jeg har opplevd selvmord i egen familie, og i venners familie, og det er ufattelig vondt. Slik jeg ser det har den som tar livet sitt det alltid verst (tror jeg), men det er likevel så utrolig vanskelig å sitte igjen og skylde på seg selv. For det gjør man alltid! Og det vanskeligste med det er at man ikke får de svarene man så sårt trenger... Nemlig HVORFOR!

[Gjest Bellatrix]

Skjønner at du har(hadde?) det fryktelig, men jeg forstår godt bekymringen til de som er rundt deg også. Har dere fått snakket ordentlig om det? Får du hjelp nå?

[Gjest Madam Felle]

Vet ikke hva jeg skal si, men vil bare gi deg en klem

[Gjest Crazy]

Når jeg sier at jeg er bra nå, betyr det at jeg har det veldig bra. Jeg er lykkelig med min mann og barn. Jeg har aldri vært innlagt på noe sykehus eller hatt noen sykdom. Jeg var langt nede og led i lang tid og derfor ville jeg ikke leve lenger. Jeg ville bare slippe unna smerten. Jeg tror ikke noen som ikke har kjent den smerten forstår hvordan det er. Det er en smerte som er helt ubeskrivelig. Det kjennes som om noen sitter på brystet ditt og du kan ikke puste. Du begynner å hyperventilere, men der er fremdeles ikke nok luft. Samtidig har du en smerte i brystet som er helt ubeskrivelig. Vanskelig å sette ord på. Men det er forferdelig.

Hva som skjedde i forkant er ikke relevant her. Jeg ville bare fortelle hvordan jeg tenkte da jeg prøvde å ta mitt liv. Tenkte at det kanskje kunne hjelpe andre som har opplevd å miste noen nære i selvmord.

Mine barn vet ikke hva som skjedde. De var ikke hjemme da det skjedde og vi klarte å forhindre at de fikk vite noe. Det var ferie like om hjørnet, så de fikk reise på ferie til besteforeldrene slik at jeg fikk komme meg på beina igjen.

Nå er livet mitt godt. Er veldig lykkelig og trenger ikke noe hjelp for å takle hverdagen. Jeg har kjempet meg opp selv. Var tre ganger hos en psykolog, men følte ikke at det var noen vits. Vi var enig i at jeg kunne klare dette selv. Og det gjør jeg. Jeg har en fantastisk mann som stiller opp på alt. Han gjør alt for meg og gir meg trygghet.

[Hu i Svingen]

Jeg er veldig glad for at din situasjon snudde seg, og at du har det så bra nå! Og jeg synes selvsagt det er fint å høre din beskrivelse av noe mange opplever, enten selv eller at det skjer med noen de er glad i.

Takk skal du ha! Og en klem til deg!

[Gjest Crazy]

Takk for det.

[Gjest Bellatrix]

[Gjest Anonymous]

Jeg er jammen glad for at du blei funnet!

Det er fint at du deler hva du tenkte.

Jeg tenker litt at selvmord som kommer som lyn fra klar himmel er et tegn på _feighet_. Det kan kreve mye guts å innse at man trenger hjelp, og å be om det. Er man ikke tøff nok til å gjøre det men bare holder det gående, kan man komme til en dag da det bare ikke går lenger, og man ser bare en utvei.

Slik tenker jeg. Jeg vet ikke om du hadde det sånn.

[Gjest Crazy]

Nei, jeg vil ikke si feighet. Det er mer det at man biter tennene sammen og er flink jente. For meg da.

Og man jobber og jobber og er vant til å få til alt. Man ber ikke om hjelp, ikke fordi man ikke tør, men fordi man pleier å klare alt selv. Og regner med at man vil klare det nå også. Plutselig skjer det noe som gjør at man ikke har kontroll, man kjenner en utrolig smerte og panikk og så kan man ikke gjøre noe med den heller. Det bare bygger seg opp.

For meg var det bare nok. Jeg ville ikke mer. Det var ingen som visste noe og jeg hadde sørget for å være alene. Hvem som ville finne meg etterpå osv hadde jeg ikke tenkt ut. Det betydde ingenting for meg. Jeg ville bare slippe.

Jeg var jo et par ganger hos psykolog og han sa at det ofte faktisk er de såkalte suksessfulle som opplever dette. Spesielt det å få panikkangst. Det er fordi vi er vant til å takle alt. Vi tar alt på strak arm, og når vi plutselig står i en situasjon vi ikke kan kontrollere, så knekker vi.

Han sa også det er to forskjellige tilfeller. Man har de som går rundt og sier at de vil ta selvmord. De gjør det som oftest ikke. De vil ha oppmerksomhet. Også har man dem som ikke sier noe. De bare gjør det..

[Gjest Crazy]

Jeg kan jo også legge til at jeg i ettertid har fortalt folk om dette. Og de nekter å tro det! De sier at jeg er en type person som de ALDRI ville trodd det om.

Det er jo fordi jeg alltid har stått på, alltid har gjort det bra innen jobb/utdannelse/familieliv, osv. Og det var akkurat det som nesten tok knekken på meg til slutt.

[Solskinnsbolla]

jeg veit om en mann med to barn som tok selvmord...noen år senere tar det ene barnet selmordsforsøk, men ble funnet, akkurat som deg...og det var bra for h*n har to barn. det andre barnet, som heldigvis ikke hadde egne barn, tok selvmord for noen måneder siden...

og det er for jævlig, det er for trist, men min mor sa at de ønsket å leve- de ville leve, men de holdt ikke ut smerten... og smerte har jeg opplevd, så det kan jeg forstå...

jeg er glad du lever, jeg!! :blomst_opp:

...og moralen er: slikt er et dårlig forbilde og jeg håper du og mannen din takler dette bedre enn den nevnte familien.

[Gjest Veldig utlogget nå]

Nå er jeg frisk og tror ikke jeg vil prøve igjen. Problemet er hva jeg har påført familien. De passer på meg hele tiden og dersom jeg en dag ikke svarer på mobilen når de ringer, setter de hele verden på hodet med en gang. Så nå må jeg alltid ta tlf med en gang de ringer eller ringe tilbake hvis de ikke når meg.

Jeg vet hvordan familien din har det. Jeg vet hvordan det er å gå rundt med redsel. Du tolker situasjoner og sinnstemninger. Mitt barn har et selvmordforsøk bak seg. Redselen når h*n stakk av fra skolen og ikke tok telefonen. Jeg satt på jobb og det var flere mil hjem. Redselen når jeg så h*n var langt nede og brukte for lang tid på badet osv Jeg var veldig bevisst på at dette var min redsel og jeg ga i liten grad uttrykk for det. Jeg visste nemlig at det ville være en ekstra belastning for de nærmeste dersom jeg hele tiden skulle ta fram redselen min.

Ikke gå rundt å tenk på hva du har påført familien din. De er VELDIG glade for at det gikk bra. Snakk med de om hvordan du opplever det å bli passet på. Si rett ut at det er en belastning. Du skjønner at de er redde, men de må lære seg å leve med den redselen. Snakk om hvordan du har tenkt å takle det dersom du skulle kjenne at det går gale veien igjen. Du vil kjappere kjenne igjen signalene nå. Du har forhåpentligvis lært å ta bedre vare på deg selv og si stopp før du ramler over kanten. Dyrkjøpt erfaring, men viktig. Lykke til videre i livet

[Lina]

Takk for at du delte historien din!

Ville bare gi deg en

...fint å høre at du kommer deg opp igjen!

[Gjest Gjest]

jeg vet hvordan det er å ville ta livet sitt selv om man har det bra.

jeg har hatt den følelsen flere ganger. den indre smerten er så vond at du må være for uten. jeg skadet meg selv mest. jeg følte ikke jeg fortjente bedre. all den ensomheten, og følelsen av ta ingen bryr seg.

det er vondt, men det går over... men det tar lang tid. altfor lang.

[Gjest Gjest]

Det er ikke det at man ikke ønsker å leve. Men det er for vondt til at man orker det. Kronisk dyp smerte inni seg. Man kan aldri forstå det før man har opplevd det selv...

[Felicity]

Hei.

For 14 år siden så opplevde jeg at min pappa tok selvmord. Han skøyt seg i hodet hjemme hos min besteforeldre. Han levde i 5 dager etter det. Han lå med respirator i 4 dager det siste døgnet uten, greide han ikke mere.

Dette var måneden før min 11 års dag.

Har en eldre bror og ei yngre søster. Jeg var den eneste som greide å sørge. gråt i et år etterpå. Fikk ikke tilbud fra psykolog før 11 måneder etterpå og takket nei til det.

Jeg hadde skyldfølelse fordi jeg ikke valgte å bo hos min pappa i stedet for min mamma. (de var skilt, men blei kjærester mye frem og tilbake)Pappa drev med alkohol,piller og var plaget av nerveproblemer den siste tiden tror jeg.

Jeg har vært så bitter i all min tid etter dette. Det går ikke en dag uten at jeg spør, hvorfor var du så feig da du tok ditt liv, men alikevell så modig fordi du ville ta slutt på ditt liv! Kunne han bare ha lagt igjen et brev til oss og forklart hvorfor???

Jeg har blitt etter dette veldig knyttet til venner og særlig min samboer. Og ønske etter å få barn er så stor og vet med meg selv at jeg kommer til å gi dem så god omsorg fordi det jeg har opplevd.

Men det er også sårt også å vite at ham ikke vil oppleve den gleden jeg har i min samboer og våres barn etterhvert. Og mine søskens barn.

Har ofte tenkt at jeg vil gå til en som kan snakke med min pappa, men er redd for at den personen skuffer meg og bare lurer meg.

Takk for din verson av den historien.

Godt at noen fant deg og at du har det bra nå

Hilsen Lene

[Gjest Gjest_Mona_*]

Snakk ikkje om å vere modig nok til å søke hjelp, så vil alt gå bra. DET ER IKKJE SLIK DET FUNGERER! Eg var "modig" og søkte hjelp, for 5 1/2 år sidan, men er berre blitt verre etter den tid. Ønsket om å drepe meg er større NÅ enn FØR eg søkte hjelp. Har vore på sjukehus, gått i fleire ulike former for gruppeterapi, gått til psykologar, psykiatarar og legar, tatt antidepressiva osv., men eg blir ikkje frisk. KOM IKKJE HER OG SNAKK OM AT EIN MÅ SØKE BEHANDLING, SÅ SKAL EIN NOK BLI FRISK!!! For ein del menneske finnest det ikkje noka framtid. Det fins berre smerte, smerte smerte. Ikkje ein gong dei som har vore sjuke sjølv kan setje seg inn i korleis eg har det, like lite som eg kan påberope meg å vite korleis andre psykisk sjuke kjenner det.

NEI, SPAR MEG! DET ER IKKJE ALLE DET FINS EIT LIV OG EI FRAMTID FOR! SLUTT Å GI FOLK SOM IKKJE KLARER MEIR DÅRLIG SAMVIT FORDI DEI ETTER Å HA LEVD I HELVETE GIR SEG SJØLV FRI!

[Felicity]

Hei Mona.

Prøver du å være positiv da. Har du familie rundt deg som vil hjelpe deg eller forteller du det ikke til noen at du har det så fælt.

Jeg må inrømme et jeg blir litt irritert og trist når du sier at ikke noe hjelper og tenker du ikke på familien din som sitter igjen og ønsker en forklaring på dette. Utrolig leit at det ikke hjelper for deg, men jeg sier det at det er bare en vei og den går oppover.

Jeg sitter igjen med en stor sorg etter at min pappa tok livet sitt, det har ødelagt mye for meg. Jeg kunne ønske at man fikk forhindret dette for det er en stor tragedie når et menneske begår selvmord.

Jeg håper for din families og din del at at de kan hjelpe deg ut av dette og håper virkelig ikke du er en av de som tar slutten på livet.

Varm fra Lene.

[Gjest knust]

Vi skjønner at du sliter, men ingen her har kompetanse til å hjelpe deg.

Du anbefales å ta kontakt med Mental Helse.

Lykke til.

Trille (mod)

Endret 12. mars 2006 av Trille