Gå til innhold
AnonymBruker

Flere her som ikke klarer å få venner?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
2 hours ago, Rainstorm said:

Ja, og man trenger virkelig den nærheten! Jeg har også få å være sammen med i hverdagen og selv om jeg har lært meg å trives skikkelig med meg selv så er det noe med det å fysisk være borti andre mennesker, være nær noen man er avslappet med! 

Du sier du forventer å bli avvist, jeg tror sånne ting på en måte funker som selvoppfyllende profetier. At man har den forventningen gjør at man underbevisst handler på en sånn måte at slik blir det. Og det plukker andre opp, og ergo har dine tanker om deg selv formet omgivelsene dine. Kan du gjøre noe med den forventning? Har du dårlig selvfølelse? Jeg har det, men den er så mye bedre enn den var og jeg merker at folk liker meg så mye bedre enn før, jeg er morsommere og har mer personlighet. Og det handler gjerne ikke om at folk egentlig har endret veldig oppfatning av meg, men om at jeg i større grad ser og tar i mot positive bekreftelser og interesse heller enn å bare se avvisningene. I tillegg byr jeg mer på meg selv. 

Du sier du er en glad jente, og det er bra om du har den utstrålingen. Jeg vet at jeg i perioder med alvorlig depresjon nok har skremt folk unna. Jeg har lest noe om at mennesker underbevisst unngår mennesker som brygger på forkjølelse fordi de ser det ubevisst, for å hindre smitte. Og jeg tror noe av det samme gjelder når man er deprimert dessverre. Mens nå når jeg har det bedre og de dagene jeg ordner meg, og tar på meg et smil når jeg går ut døra så er plutselig folk hyggeligere mot meg. Så overfladiske tror jeg folk er, bevisst og ubevisst. 

Men angående sosial angst, kan man kalle det det når det gjelder å bli nervøs i møte med nye mennesker? Jeg trodde sosial angst var en funksjonsnedsettende psykisk lidelse. Altså misforstå meg rett, å bli nervøs for å snakke med mennesker er plagsomt nok det og skikkelig ekkelt og man kan bli sint på seg selv fordi man ikke føler man mestrer det sosiale på lik linje med andre, men man er ikke nødvendigvis psykisk syk av den grunn. 

Jeg er jo ikke diagnosert med sosial angst, så jeg skrev vel bare det med mangel på et bedre ord. Jeg har vel egentlig angst i sosiale sammenhenger kanskje? Så vidt jeg vet så handler klinisk sosial angst, eller angst generelt, om irrasjonell frykt. Jeg får jo hjertebank og blir nervøs når jeg prøver å bli kjent med folk fordi jeg har så mange erfaringer fra å bli avvist, så frykten er vel ikke irrasjonell. 

Jeg tror kanskje du har rett i det du sier om selvoppfyllende profetier. Jeg har jo hatt det sånn her i lang tid, selv som ungdom, så kanskje jeg bare ikke gir av meg selv? Jeg har brukt så utrolig mye tid på å analysere meg selv og prøve å forme personligheten min til noe som folk kan like, så kanskje det ikke er noe igjen? Kan godt hende at folk ser på meg som en person uten dybde da jeg er for redd til å vise dem noe ekte i frykt for å bli avvist. Ja, jeg er en glad og imøtekommende person, men hvem har lyst til å bli kjent med en som er kjedelig og overfladisk? Jeg stusser fortsatt over at folk som regel aldri gir meg en sjanse før jeg har kunne fått snakke med dem ordentlig engang, men kanskje dette er noe folk plukker opp med underbevisstheten. 

52 minutter siden, duftlyset said:

Mine tips til en bedre studenthverdag: 
- meld deg inn i en studentforening (hadde veldig mye å si for meg)
- meld deg inn i gruppen hey girl! oslo på facebook
- last ned "hey! VINA" appen. der kan du bli kjent med andre jenter og skaffe deg nye venninner
- finn en hobby du kan drive på med for å komme inn i et miljø. Det kan være så enkelt som gruppetimer på et treningssenter. 

Hey girl gruppen og hey vina appen har jeg faktisk aldri hørt om før. Skal definitivt prøve meg der! Er kanskje lettere å bli kjent med folk som sliter med det samme som meg. Føler det er umulig å bli kjent med folk med mindre det er gjennom noen andre. Spesielt som voksen. 

Anonymkode: 9c20a...560

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

smartbimbo

Hei:) Hvis noen av dere som skriver her tilfeldigvis bor i nærheten av Stavanger - ta kontakt. Jeg er 24 år gammel, sosial og har mange venninner. Men jeg kunne tenkt meg å blitt kjent med noen nye folk!

Tror ikke det er så lett å få venner fra universitetet. Jeg har to venninner der som jeg har kontakt med, men det er vanskelig å skli inn i en stor gruppe der, det merker jeg også. 

Bare skriv til meg. Ikke kjekt å høre at så mange er ensomme :(  

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, Rainstorm skrev:

Nei, det vet jeg. Men jeg tenker at det er viktig å skille mellom nervøsitet og å være sjenert/nevrotisk og det å ha sosial angst. Jeg forbinder sosial angst med en psykisk lidelse som påvirker funksjonsnivå ganske betraktelig. Hvis man ikke opplever sosial angst og svekket funksjon i møte med nye mennesker har man da sosial angst? Kanskje man kan slite skikkelig med å gå i butikken, eller være på offentlige steder men mestre den delen med å snakke med nye mennesker, eller? Det er derfor jeg spør. Jeg trodde sosial angst handlet om de aller fleste sosiale situasjoner man møter i dagliglivet, bortsett fra nære relasjoner man er trygg på. Og jeg forstår at folk reagerer på at de psykiske lidelsene og begrepene blir utvannet hvis det å være nervøs for å ta kontakt med fremmede og få seg nye venner blir betegnet som sosial angst, når det tvert i mot bare er en normalvariasjon, og helt vanlig men selvsagt ubehagelig. Jeg tror også det er viktig for de det gjelder å huske på at man er normal og at det ikke er noe galt med en selv om man synes en del ting er vanskelig i livet. 

Du kan jo ikke vurdere om TS har sosial angst eller ei basert på noen innlegg hun har skrevet på et internettforum. Og nei, det trenger ikke å være de aller fleste sosiale situasjoner man møter i dagliglivet bortsett fra nære relasjoner man er trygg på. Slettes ikke. 

Èn ting er at slike begreper blir utvannet, men en annen ting er jo også å bagatellisere andres funksjonsnivå fordi man som en random mener at de ikke passer innenfor en viss diagnose. Jeg ser ikke hvorfor det er relevant å diskutere i denne sammenheng engang. 

Anonymkode: dbf1a...8e6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
52 minutter siden, Rainstorm skrev:

Siden vi begge er opptatt av å ikke beskrive normale reaksjoner eller andre problemer som noe det ikke er så tillater jeg meg å spørre, hvis du takler de fleste sosiale situasjoner som å være i folkemengder, butikker og på skole/jobb helt fint hvordan kan du da ha sosial angst? 

Å få rettet søkelyset mot seg selv kan være prestasjonsangst helt enkelt? 

(Hvis du ikke ønsker å avspore tråden mer  sammen med meg og er komfortabel med å sende meg en PM så funker det for meg. :) )

Man trenger jo ikke å ha generalisert sosial angst for å ha en sosial angstlidelse. Den kan selvsagt være mer avgrenset til enkelte situasjoner. Sosial angst er en overdreven redsel for å bli evaluert av andre, og man er typisk redd for å si eller gjøre noe dumt. Det er jo dette som gjøre kan gjøre det vanskelig å møte nye mennesker, spise foran andre, snakke i telefonen, gå på fester eller bli bedt om å demonstrere noe foran hele klassen. 

Anonymkode: dbf1a...8e6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Letsgo!

Hva er "resting bitch face?" Jeg er nok av en eldre generasjon og har ikke hørt det uttrykket. 

Du skriver bra og reflektert. Det må være de andre det er noe galt med. Eller forventer du avvisning og tolker dem feil?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
9 timer siden, Rainstorm skrev:

Siden vi begge er opptatt av å ikke beskrive normale reaksjoner eller andre problemer som noe det ikke er så tillater jeg meg å spørre, hvis du takler de fleste sosiale situasjoner som å være i folkemengder, butikker og på skole/jobb helt fint hvordan kan du da ha sosial angst? 

Å få rettet søkelyset mot seg selv kan være prestasjonsangst helt enkelt? 

(Hvis du ikke ønsker å avspore tråden mer  sammen med meg og er komfortabel med å sende meg en PM så funker det for meg. :) )

Det er feil at man må ha angst i alle situasjoner. For min del hemmer angsten meg og mitt liv veldig. Selv om jeg kan gå på butikken og studere så har jeg fortsatt en irrasjonell frykt for å bli vurdert av andre, men det er i møte med andre jeg kjenner mest på det. Det varierer også fra situasjon til situasjon hvor sterk angsten er. Situasjoner hvor jeg må dele av meg selv og/eller bli vurdert av andre er verst for meg, men jeg kan selvsagt kjenne på det i andre situasjoner også.

Jeg har også gått til psykolog i mange år på grunn av det og fått diagnosen satt der.

Så sosial angst trenger ikke å påvirke alle deler av livet så mye at man blir lenket til hjemmet sitt. Det kan fint være håndterbart i mange situasjoner, være omtrent ikke-eksisterende i andre og så vanskelig at man unngår ting i andre.

Jeg tror mange har den oppfatning av at hvis man har sosial angst så må man ha sterk angst i alle situasjoner og ikke klare noen ting, men slik er det ikke nødvendigvis.

Beklager TS, det er ikke meningen å avspore tråden din.

Anonymkode: 7c70f...d98

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Rainstorm
12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo ikke vurdere om TS har sosial angst eller ei basert på noen innlegg hun har skrevet på et internettforum. Og nei, det trenger ikke å være de aller fleste sosiale situasjoner man møter i dagliglivet bortsett fra nære relasjoner man er trygg på. Slettes ikke. 

Èn ting er at slike begreper blir utvannet, men en annen ting er jo også å bagatellisere andres funksjonsnivå fordi man som en random mener at de ikke passer innenfor en viss diagnose. Jeg ser ikke hvorfor det er relevant å diskutere i denne sammenheng engang. 

Anonymkode: dbf1a...8e6

Det var ikke min hensikt i det hele tatt. Klart jeg ikke kan vurdere det! Det var jo derfor jeg stilte spørsmål, fordi jeg ikke visste hvordan det fungerte hvis man var så velfungerende. Og om du leser svaret mitt så ser jo du at jeg skriver nettopp SPØRSMÅL.

I tillegg jeg tror at å nedvurdere seg selv ved å fortelle seg selv at man har en psykisk lidelse som er veldig funksjonsbegrensende ikke hjelper på selvtilliten når det kommer til å få seg venner. Har man sosial angst er det et stort hinder, og man bør få profesjonell hjelp. Er man nervøs så er det ubehagelig, men man kan mest sannsynlig jobbe med det selv og overkomme det. 

Nå vet jeg mer pga ditt og annen AB sitt svar nedenfor her at sosial angst kan begrenses til spesifikke situasjoner/områder (og jeg Googlet også i natt siden jeg var nysgjerrig). Jeg har ikke ment å bagatellisere TS sitt funksjonsnivå, men omtaler man å bli litt nervøs når man møter nye mennesker så er jo ikke spesifikt det sosial angst i alle fall. Og klarer man å studere, ha kjæreste så tror jeg det kan være positivt å tenke utifra et perspektiv på alt man faktisk klarer. Det er ikke å ha et lavt funksjonsnivå uavhengig av hva du mener. Selv om man selvsagt også kan streve med det og ønske at ting var bedre, for det er klart det er vondt og begrensende å ikke ha mange venner heller. 

Jeg kommer ikke til å fortsette denne avsporingen, for jeg har avsporet nok. Til en annen gang så er det lov å se andres spørsmål som nettopp nysgjerrighet og undring og ikke "bagatellisering av andres funksjonsnivå". Jeg mente det helt bokstavelig "Hva betyr det (for TS) å ha sosial angst hvis ...". Og relevansen er vel at hvis det er reellt så kreves det profesjonell hjelp eller at man jobbet spesifikt med angsten og ikke bare andre tiltak for å få seg venner. 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er feil at man må ha angst i alle situasjoner. For min del hemmer angsten meg og mitt liv veldig. Selv om jeg kan gå på butikken og studere så har jeg fortsatt en irrasjonell frykt for å bli vurdert av andre, men det er i møte med andre jeg kjenner mest på det. Det varierer også fra situasjon til situasjon hvor sterk angsten er. Situasjoner hvor jeg må dele av meg selv og/eller bli vurdert av andre er verst for meg, men jeg kan selvsagt kjenne på det i andre situasjoner også.

Jeg har også gått til psykolog i mange år på grunn av det og fått diagnosen satt der.

Så sosial angst trenger ikke å påvirke alle deler av livet så mye at man blir lenket til hjemmet sitt. Det kan fint være håndterbart i mange situasjoner, være omtrent ikke-eksisterende i andre og så vanskelig at man unngår ting i andre.

Jeg tror mange har den oppfatning av at hvis man har sosial angst så må man ha sterk angst i alle situasjoner og ikke klare noen ting, men slik er det ikke nødvendigvis.

Beklager TS, det er ikke meningen å avspore tråden din.

Anonymkode: 7c70f...d98

Takk for at du delte hvordan det var for deg! Nå vet jeg litt mer. Utifra det jeg leste og sånn jeg har opplevd det selv så var det noe som grep inn i alle livsområder. Og i neste alle sosiale situajsoner i dagliglivet. Der funksjonsnivået var betraktelig påvirket. Men sånn er det jo tydeligvis ikke. 

Da jeg hadde sosial angst så var jeg samtidig plaget med disse tankene om at "noe er galt med meg", en veldig nedvurdering av meg selv fordi jeg fikset jo ikke det mest menneskelige av alt, å være sosial! Og derfor tror jeg det er viktig å ikke gi seg selv slike diagnoser om det man sliter med er en plagsom nervøsitet. For man kan fortsatt være helt normal! Å gi seg selv en psykisk lidelse kan bare være enda en måte å være kjip mot seg selv. I stedet for å være raus og akseptere at noen ting er vanskelig. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er jo ikke diagnosert med sosial angst, så jeg skrev vel bare det med mangel på et bedre ord. Jeg har vel egentlig angst i sosiale sammenhenger kanskje? Så vidt jeg vet så handler klinisk sosial angst, eller angst generelt, om irrasjonell frykt. Jeg får jo hjertebank og blir nervøs når jeg prøver å bli kjent med folk fordi jeg har så mange erfaringer fra å bli avvist, så frykten er vel ikke irrasjonell. 

Jeg tror kanskje du har rett i det du sier om selvoppfyllende profetier. Jeg har jo hatt det sånn her i lang tid, selv som ungdom, så kanskje jeg bare ikke gir av meg selv? Jeg har brukt så utrolig mye tid på å analysere meg selv og prøve å forme personligheten min til noe som folk kan like, så kanskje det ikke er noe igjen? Kan godt hende at folk ser på meg som en person uten dybde da jeg er for redd til å vise dem noe ekte i frykt for å bli avvist. Ja, jeg er en glad og imøtekommende person, men hvem har lyst til å bli kjent med en som er kjedelig og overfladisk? Jeg stusser fortsatt over at folk som regel aldri gir meg en sjanse før jeg har kunne fått snakke med dem ordentlig engang, men kanskje dette er noe folk plukker opp med underbevisstheten. 

Anonymkode: 9c20a...560

Det å forvente å bli avvist er jo en slags forsvarsmekanisme "om jeg forbereder meg på avvisning vil det ikke gjøre så vondt når det skjer", mens hvis man derimot går ut med godt mot at "selvsagt vil de finne på noe med meg", så frykter man en større smerte. Men jeg vet ikke helt jeg, en avvisning er jo en avvisning. 

Det du sier om at du har prøvd å forme deg til en person andre vil like, det tror jeg er så destruktivt det, for det forteller deg selv at den DU er den er ikke god nok. Jeg tror det beste er når man kommer dit at man tror på sin egen verdi, tror at man er god nok, og så vil jo avvisning fremdeles gjøre vondt, men man møter den mer som "åja, jaja, synd for DEM", og går videre med like god tro om seg selv og sin egenverdi. Kjæresten din liker deg jo, så du må jo ha noe ved deg som er verdt å like? Og kanskje kan styrken i å like seg selv gjøre at man blir mer tilfreds alene, som kanskje kan tiltrekke seg mer folk?

 Psykologen min har snakket om noe han kaller attribution bias, og det han sier er at folk flest møter en uheldig situasjon med å legge "skylden" eller feilen hos den andre "hva er galt med ham/henne?", mens mennesker med lav selvfølelse vil i en hver situasjon spør seg selv "hva er galt med meg?". Begge deler er jo feil, for det er jo aldri utelukkende ens egen eller utelukkende andres feil alt som skjer galt i livet. Det å øve seg på å finne andre begrunnelser til hvorfor mennesker gir en avvisning enn ting som handler om deg, kan både gjøre at du føler deg bedre med deg selv, og kanskje også at du spør andre mennesker. Spør du mennesker når de har dårlig tid? Plukker du opp deres sinnsstemning før du spør?

Det er kjempeforståelig at du blir på vakt, og var for avvisning når du har opplevd det mye, og sånn sett er det jo også naturlig at du vegrer deg og blir nervøs når du skal prøve på det igjen, når du forventer at det skal skje igjen. Tenker du at avvisningen sier noe om deg som menneske, og at det bestemmer din verdi? Jeg tror det er lett å føle seg verdiløs når man ikke har noen å være sammen med, selv om man prøver, og det er vel derfor avvisning gjør så vondt, fordi vi gir andre mennesker makt til å definere oss. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lillek

Hei! Jeg vil gjerne være vennen din, så send meg en melding hvis du vil:-) Er en 26 år gammel jente fra Oslo. Slet med sosial angst før jeg også, så vet hvordan det er.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Slutt å fokuser på at du ikke har venner, det er ikke så ille når du har samboer... var aldri takknemlig med samboer og nå er jeg alene. Det er verre.

Anonymkode: 57dc3...b8f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 9.11.2018 den 8.10, Gjest Letsgo! skrev:

Hva er "resting bitch face?" Jeg er nok av en eldre generasjon og har ikke hørt det uttrykket. 

Du skriver bra og reflektert. Det må være de andre det er noe galt med. Eller forventer du avvisning og tolker dem feil?

Resting bitch face - rett og slett at man ser sur og ja «bitchy» ut når man ikke gjør noe med ansiktet, at ens naturlige ansiktsuttrykk ser uvennlig ut.

Jeg har det selv... Haha kan ikke noe for det, prøver å være bevisst på å heve øyebrynene litt og trekke munnen litt oppover, siden munnvikene mine peker nedover. Men føler jo jeg ser helt psyko ut da jeg ikke slapper av i det hele tatt 😂

Anonymkode: 6140d...50d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 9.11.2018 den 0.53, duftlyset skrev:

Mine tips til en bedre studenthverdag: 
- meld deg inn i en studentforening (hadde veldig mye å si for meg)
- meld deg inn i gruppen hey girl! oslo på facebook
- last ned "hey! VINA" appen. der kan du bli kjent med andre jenter og skaffe deg nye venninner
- finn en hobby du kan drive på med for å komme inn i et miljø. Det kan være så enkelt som gruppetimer på et treningssenter. 

Hva gjør man når det ikke er nok studentforeninger og at Hey! VINA ikke ga noen resultater? 🤷‍♀️Jeg har forsøkt å komme inn i en studentforening i over 2 år nå, men det er aldri nok ledige plasser  

Anonymkode: 3d6bd...da7

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 8.11.2018 den 4.26, AnonymBruker skrev:

Jeg er en helt vanlig 24 år gammel kvinne fra Oslo som ser ut som alle andre 24 år gamle kvinner i Oslo. Er en glad og aktiv person. Men jeg har ingen venner. Jeg har litt sosial angst, men ikke så alvorlig at jeg ikke kan snakke ordentlig med folk. Jeg har en samboer som jeg har vært sammen med i 3 år, og vi henger noen ganger med hans venner, men utenom det kjenner jeg egentlig ingen... 

Studerer på universitet, men ingen på studiet viser interesse for å bli kjent med meg selv når jeg tar initiativ. Jeg har ofte trodd det skyldes at jeg er skikkelig klein eller at jeg har en forferdelig personlighet, men som oftest vrir folk seg unna før jeg har rukket å si 3 setninger. Jeg er akkurat ikke stygg eller unormal, det er ingenting med utseende mitt som ville fått folk til å styre unna.

Vet ikke helt hva som er galt med meg. Jeg har prøvd å være veldig hyggelig, ta masse initiativ, være imøtekommende. Har også prøvd å ikke virke for desperat. Men fortsatt virker det som om folk misliker meg før de i det hele tatt har blitt kjent med meg. Det er verst med jenter. Har jeg bare et digert bitch face eller hva? 

Er fryktelig ensomt. Vennegruppen jeg hadde fra barndommen og VGS har alle sklidd fra hverandre. Når jeg har forsøkt å ta opp kontakten så unngår de meg. Jeg aner ikke hva som er galt med meg, men det må jo være noe... 

Anonymkode: 9c20a...560

Vil bare gi deg en klem ❤️❤️ Jeg er sikker på at du finner deg noen gode venner etterhvert. 

Jeg har litt av det samme problemet, bare at jeg fortsatt har barndomsvenninne mine. Etterhvert fikk jeg vite at jeg kan virke veldig overlegen og hard, noe jeg selv ikke har oppfattet. Så derfor trekker noen seg vekk fra meg. Jeg er egentlig litt sjenert, men oppfattes annerledes. Jeg må ha god tid på å bli kjent med folk og de må ha god tid til å bli kjent med meg. 

Håper at det ordner seg for deg ❤️

Anonymkode: 325fb...05f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg tror problemet ditt er den sosiale angsten. Angst påvirker gjerne oppførselen din og hvordan andre oppfatter deg, selv om du ikke ser det selv. De rundt deg merker nok at noe er off selv om de ikke nødvendigvis skjønner at det skyldes psykisk sykdom, og da er det lett at folk trekker seg unna.

Anonymkode: 5c5bc...f5e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
duftlyset
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør man når det ikke er nok studentforeninger og at Hey! VINA ikke ga noen resultater? 🤷‍♀️Jeg har forsøkt å komme inn i en studentforening i over 2 år nå, men det er aldri nok ledige plasser  

Anonymkode: 3d6bd...da7

nå vet ikke jeg hvor du går skole da, men det er sinnsykt trist at det ikke er plass til deg på studentforeninger..
skriv et innlegg på hey girl oslo! hvis du bor der, da kan du komme i kontakt med mange!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det er kjipt. Samtidig må jeg si du er heldig som har en samboer. Da får du i det minste nærhet og har noen å snakke med, spise med, sove med etc. En trygghet og en stor bekreftelse de fleste av oss har behov for.

Jeg ville heller valgt å ha samboer enn å ha venner, hvis jeg måtte velge. Har kun en såkalt "FF", men vi er også gode venner (han er min eneste venn) og vi finner på mange ting sammen. Problemet er bare at han bor på andre kanten av landet, så det er veldig sjeldent vi får vært med hverandre. Er alene mesteparten av tiden. Flyttet til andre kanten av landet (bokstavelig talt) for over et år siden. Ikke lett å skaffe seg nye venner i en så stor by. Har møtt folk gjennom skolen, møtes en sjelden gang innimellom for å jobbe med skole. Men ikke noe mer, og ikke noe ordentlig dypt vennskap. Har også møtt noen personer gjennom nett, trivelig nok, men ble ikke noe vennskap.

Har personlighetsforstyrrelser (er diagnostisert), så er kanskje derfor. Føler også at jeg har sosial angst, uten at jeg skal si det for sikkert. Tenker altfor mye på hva andre tenker om meg, om de synes jeg er rar, om jeg dummer meg ut nå osv. Føler jeg har lite til felles med andre jenter da jeg ikke interesserer meg i sminke og klær overhodet (går med helt vanlige klær bare så det er sagt, men bruker ikke sminke). Drikker ikke heller, så da er det på mange måter begrenset hva man kan være med på. Få på min alder som ikke drikker så å si hver helg liksom... Ingen gutter viser interesse for meg heller, utenom FF-en (eneste gutten jeg noen gang har vært med, og eneste gutten som har vist interesse for meg - sier vel sitt mtp. at jeg er i 20-årene). 

Bare det å ha noen å se film sammen med eller spise med, er noe jeg drømmer om. Får jo heldigvis gjort det en gang i blant med FF-en (dog som regel med måneders mellomrom), men kjenner at det er noe jeg savner i hverdagen. Tror aldri jeg blir å få meg kjæreste noen gang. 

Anonymkode: 27ea5...d97

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Horten Market

Ganske åpenbart at det er noe galt med deg, TS, og nå skal du få vite hva (kanskje). Det er ubehagelig å snakke med folk som ikke er autentisk. Og folk som tror det er noe galt med dem, prøver å skjule hvem de er og spille et spill. Det blir noe galt med deg fordi du tror det er noe galt med deg. En ond sirkel.

Hvis du tror dette er deg, så finnes det råd.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her