Flere her som ikke klarer å få venner?

[AnonymBruker]

Jeg er en helt vanlig 24 år gammel kvinne fra Oslo som ser ut som alle andre 24 år gamle kvinner i Oslo. Er en glad og aktiv person. Men jeg har ingen venner. Jeg har litt sosial angst, men ikke så alvorlig at jeg ikke kan snakke ordentlig med folk. Jeg har en samboer som jeg har vært sammen med i 3 år, og vi henger noen ganger med hans venner, men utenom det kjenner jeg egentlig ingen... 

Studerer på universitet, men ingen på studiet viser interesse for å bli kjent med meg selv når jeg tar initiativ. Jeg har ofte trodd det skyldes at jeg er skikkelig klein eller at jeg har en forferdelig personlighet, men som oftest vrir folk seg unna før jeg har rukket å si 3 setninger. Jeg er akkurat ikke stygg eller unormal, det er ingenting med utseende mitt som ville fått folk til å styre unna.

Vet ikke helt hva som er galt med meg. Jeg har prøvd å være veldig hyggelig, ta masse initiativ, være imøtekommende. Har også prøvd å ikke virke for desperat. Men fortsatt virker det som om folk misliker meg før de i det hele tatt har blitt kjent med meg. Det er verst med jenter. Har jeg bare et digert bitch face eller hva? 

Er fryktelig ensomt. Vennegruppen jeg hadde fra barndommen og VGS har alle sklidd fra hverandre. Når jeg har forsøkt å ta opp kontakten så unngår de meg. Jeg aner ikke hva som er galt med meg, men det må jo være noe... 

Anonymkode: 9c20a...560

[AnonymBruker]

Det trenger ikke være noe galt med deg. Har du noen hobbyer/fritidsinteresser som kan føre deg inn i et miljø med likesinnede?

Anonymkode: 1907f...b76

[Gjest Hiro]

Jeg skjønner hvordan du har det. Har venneproblmer selv. Det er dårlig gjort at de rygger seg unna. Folk dømmer før de kjenner en.

Endret 8. november 2018 av Hiro

[Filicia]

Jeg også. Får det bare ikke til.

[Gjest Letsgo!]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en helt vanlig 24 år gammel kvinne fra Oslo som ser ut som alle andre 24 år gamle kvinner i Oslo. Er en glad og aktiv person. Men jeg har ingen venner. Jeg har litt sosial angst, men ikke så alvorlig at jeg ikke kan snakke ordentlig med folk. Jeg har en samboer som jeg har vært sammen med i 3 år, og vi henger noen ganger med hans venner, men utenom det kjenner jeg egentlig ingen... 

Studerer på universitet, men ingen på studiet viser interesse for å bli kjent med meg selv når jeg tar initiativ. Jeg har ofte trodd det skyldes at jeg er skikkelig klein eller at jeg har en forferdelig personlighet, men som oftest vrir folk seg unna før jeg har rukket å si 3 setninger. Jeg er akkurat ikke stygg eller unormal, det er ingenting med utseende mitt som ville fått folk til å styre unna.

Vet ikke helt hva som er galt med meg. Jeg har prøvd å være veldig hyggelig, ta masse initiativ, være imøtekommende. Har også prøvd å ikke virke for desperat. Men fortsatt virker det som om folk misliker meg før de i det hele tatt har blitt kjent med meg. Det er verst med jenter. Har jeg bare et digert bitch face eller hva? 

Er fryktelig ensomt. Vennegruppen jeg hadde fra barndommen og VGS har alle sklidd fra hverandre. Når jeg har forsøkt å ta opp kontakten så unngår de meg. Jeg aner ikke hva som er galt med meg, men det må jo være noe... 

Anonymkode: 9c20a...560

Du tar sikkert kontakt med feil folk. Hva slags type folk liker du?

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon, men greier heller ikke å ta initiativ. Men er hyggelig når noen andre tar kontakt og forsøker å vise at jeg setter pris på det. Er overbevist om at jeg er i veien og at det er plagsomt for folk å ha kontakt med meg. 

Anonymkode: 6967d...990

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Det trenger ikke være noe galt med deg. Har du noen hobbyer/fritidsinteresser som kan føre deg inn i et miljø med likesinnede?

Anonymkode: 1907f...b76

Har ingen spesielle hobbyer, nei. Liker å trene og ridning. Men jeg har samme problemet med å bli kjent med folk selvom vi deler interesser. Folk skyr meg som pesten av en eller annen grunn. 

1 hour ago, Letsgo! said:

Du tar sikkert kontakt med feil folk. Hva slags type folk liker du?

Jeg liker egentlig alle typer mennesker. Jeg har aldri vært typen til å holde meg innenfor spesifikke sosiale grupper. Jeg prøver ofte å snakke med både de som virker litt sjenert og introvert og de som er sosiale og ekstrovert. Men ingen har veldig lyst til å snakke med meg da.

Anonymkode: 9c20a...560

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ingen spesielle hobbyer, nei. Liker å trene og ridning. Men jeg har samme problemet med å bli kjent med folk selvom vi deler interesser. Folk skyr meg som pesten av en eller annen grunn. 

Jeg liker egentlig alle typer mennesker. Jeg har aldri vært typen til å holde meg innenfor spesifikke sosiale grupper. Jeg prøver ofte å snakke med både de som virker litt sjenert og introvert og de som er sosiale og ekstrovert. Men ingen har veldig lyst til å snakke med meg da.

Anonymkode: 9c20a...560

Kan det tenkes at det at du snakker litt med alle og ikke holder deg innenfor en gruppe gjør at andre blir usikre på om du er ute etter overfladisk nettverk i stedet for nære venner? Kanskje de opplever det som en avvisning på et vis? Eller kan det være at tanker og følelser vi har inni oss gjør at vi utstråler noe som gjør folk usikre på om vi er interessert i å bli kjent?

Anonymkode: 6967d...990

[Gjest supernova_87]

Hva betyr det å ha sosial angst hvis man ikke har problemer med å snakke med nye mennesker?  

Hvis du spør kjæresten din om det er noe ved deg som kan tenkes å skremme folk bort, og sier han MÅ være helt ærlig for å hjelpe deg? Ikke fordi jeg egentlig tror det er noe galt med deg, men siden du sier det selv og jeg kom til å tenke på den tråden om hun som hadde en kollega som sa at hun stinker,  og folk foreslo mandelpropper og whatnot. Men du har jo kjæreste så sikkert ikke lukt, men vi kan jo alle ha ting som vi ikke ser så godt selv at andre kan trekke seg bort fra. 

Jeg synes det er skikkelig vanskelig å få nye venner jeg også. Og når jeg prøver å tenke på hvordan jeg fikk de jeg har så vet jeg ikke helt hvordan det gikk til. Jeg tror man både må være interessert i den andre, men også by på seg selv. Men kommer man ikke dit en gang at man får til å finne på ting med noen da må man kanskje ty til andre arenaer: finne venner sider på nettet f.eks? 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan det tenkes at det at du snakker litt med alle og ikke holder deg innenfor en gruppe gjør at andre blir usikre på om du er ute etter overfladisk nettverk i stedet for nære venner? Kanskje de opplever det som en avvisning på et vis? Eller kan det være at tanker og følelser vi har inni oss gjør at vi utstråler noe som gjør folk usikre på om vi er interessert i å bli kjent?

Anonymkode: 6967d...990

Jeg har tenkt mye på at usikkerheten min, og at jeg nesten forventer å bli avvist, "lekker" ut gjennom personligheten min som du sier. Prøver derfor å ikke virke så desperat, men vet ikke om det funker. Kan godt hende at folk ikke liker meg fordi de har sett at jeg har prøvd å få kontakt med folk i andre sosiale grupper, men skjønner egentlig ikke hva som er galt med det... 

5 minutter siden, Rainstorm said:

Hva betyr det å ha sosial angst hvis man ikke har problemer med å snakke med nye mennesker?  

Hvis du spør kjæresten din om det er noe ved deg som kan tenkes å skremme folk bort, og sier han MÅ være helt ærlig for å hjelpe deg? Ikke fordi jeg egentlig tror det er noe galt med deg, men siden du sier det selv og jeg kom til å tenke på den tråden om hun som hadde en kollega som sa at hun stinker,  og folk foreslo mandelpropper og whatnot. Men du har jo kjæreste så sikkert ikke lukt, men vi kan jo alle ha ting som vi ikke ser så godt selv at andre kan trekke seg bort fra. 

Jeg synes det er skikkelig vanskelig å få nye venner jeg også. Og når jeg prøver å tenke på hvordan jeg fikk de jeg har så vet jeg ikke helt hvordan det gikk til. Jeg tror man både må være interessert i den andre, men også by på seg selv. Men kommer man ikke dit en gang at man får til å finne på ting med noen da må man kanskje ty til andre arenaer: finne venner sider på nettet f.eks? 

Jeg er ganske sosial og liker mennesker, men etter å ha blitt avvist såpass mange ganger så har jeg fått litt sosial angst. Når jeg tar initiativ med å snakke med noen så blir jeg jo litt nervøs fordi jeg forventer å bli avvist. Jeg har spurt kjæresten min om han kan peke på noe som kunne fått folk til å gå andre veien, men han klarte ikke komme på noe. Håper han er ærlig, men vet jo ikke... Eneste han har sagt er at jeg har litt "resting bitch face", så det har jeg jobbet mye med. De eneste "vennene" mine har jeg faktisk funnet på nettet, men de bor langt unna og man har jo ikke mulighet til den samme nærheten. Er søren ikke lett... 

Anonymkode: 9c20a...560

[Gjest supernova_87]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske sosial og liker mennesker, men etter å ha blitt avvist såpass mange ganger så har jeg fått litt sosial angst. Når jeg tar initiativ med å snakke med noen så blir jeg jo litt nervøs fordi jeg forventer å bli avvist. Jeg har spurt kjæresten min om han kan peke på noe som kunne fått folk til å gå andre veien, men han klarte ikke komme på noe. Håper han er ærlig, men vet jo ikke... Eneste han har sagt er at jeg har litt "resting bitch face", så det har jeg jobbet mye med. De eneste "vennene" mine har jeg faktisk funnet på nettet, men de bor langt unna og man har jo ikke mulighet til den samme nærheten. Er søren ikke lett... 

Anonymkode: 9c20a...560

Ja, og man trenger virkelig den nærheten! Jeg har også få å være sammen med i hverdagen og selv om jeg har lært meg å trives skikkelig med meg selv så er det noe med det å fysisk være borti andre mennesker, være nær noen man er avslappet med! 

Du sier du forventer å bli avvist, jeg tror sånne ting på en måte funker som selvoppfyllende profetier. At man har den forventningen gjør at man underbevisst handler på en sånn måte at slik blir det. Og det plukker andre opp, og ergo har dine tanker om deg selv formet omgivelsene dine. Kan du gjøre noe med den forventning? Har du dårlig selvfølelse? Jeg har det, men den er så mye bedre enn den var og jeg merker at folk liker meg så mye bedre enn før, jeg er morsommere og har mer personlighet. Og det handler gjerne ikke om at folk egentlig har endret veldig oppfatning av meg, men om at jeg i større grad ser og tar i mot positive bekreftelser og interesse heller enn å bare se avvisningene. I tillegg byr jeg mer på meg selv. 

Du sier du er en glad jente, og det er bra om du har den utstrålingen. Jeg vet at jeg i perioder med alvorlig depresjon nok har skremt folk unna. Jeg har lest noe om at mennesker underbevisst unngår mennesker som brygger på forkjølelse fordi de ser det ubevisst, for å hindre smitte. Og jeg tror noe av det samme gjelder når man er deprimert dessverre. Mens nå når jeg har det bedre og de dagene jeg ordner meg, og tar på meg et smil når jeg går ut døra så er plutselig folk hyggeligere mot meg. Så overfladiske tror jeg folk er, bevisst og ubevisst. 

Men angående sosial angst, kan man kalle det det når det gjelder å bli nervøs i møte med nye mennesker? Jeg trodde sosial angst var en funksjonsnedsettende psykisk lidelse. Altså misforstå meg rett, å bli nervøs for å snakke med mennesker er plagsomt nok det og skikkelig ekkelt og man kan bli sint på seg selv fordi man ikke føler man mestrer det sosiale på lik linje med andre, men man er ikke nødvendigvis psykisk syk av den grunn. 

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på om det du beskriver virkelig kan beskrives som sosial angst? Det å være litt nervøs fordi man forventer å bli avvist er ikke det jeg tenker på som sosial angst.

Jeg har det selv og det er mer enn å bare være litt nervøs. Forstår at det er ulike grader av hvor sterkt man er rammet, men det du beskriver høres ut som en normal reaksjon og ikke en psykisk diagnose.

Jeg vil råde deg til å lese om sosial angst og eventuelt ikke misbruke det. Mener ikke å virke sur, men jeg tror at mange misoppfatter hva sosial angst og de bare har helt normale reaksjoner i situasjoner.

Anonymkode: 7c70f...d98

[AnonymBruker]

1 time siden, Rainstorm skrev:

Hva betyr det å ha sosial angst hvis man ikke har problemer med å snakke med nye mennesker?  

Hvis du spør kjæresten din om det er noe ved deg som kan tenkes å skremme folk bort, og sier han MÅ være helt ærlig for å hjelpe deg? Ikke fordi jeg egentlig tror det er noe galt med deg, men siden du sier det selv og jeg kom til å tenke på den tråden om hun som hadde en kollega som sa at hun stinker,  og folk foreslo mandelpropper og whatnot. Men du har jo kjæreste så sikkert ikke lukt, men vi kan jo alle ha ting som vi ikke ser så godt selv at andre kan trekke seg bort fra. 

Jeg synes det er skikkelig vanskelig å få nye venner jeg også. Og når jeg prøver å tenke på hvordan jeg fikk de jeg har så vet jeg ikke helt hvordan det gikk til. Jeg tror man både må være interessert i den andre, men også by på seg selv. Men kommer man ikke dit en gang at man får til å finne på ting med noen da må man kanskje ty til andre arenaer: finne venner sider på nettet f.eks? 

Sosial angst begrenser seg jo ikke til problemer med å snakke med nye mennesker i det hele tatt. 

Anonymkode: dbf1a...8e6

[AnonymBruker]

Har det likt selv  Men derfor burde du være ekstremt glad for at du har kjæreste. Det sliter jeg nemlig også med å få tiltross for ingen venner :(( 

Anonymkode: 2d00f...0d5

[Gjest supernova_87]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sosial angst begrenser seg jo ikke til problemer med å snakke med nye mennesker i det hele tatt. 

Anonymkode: dbf1a...8e6

Nei, det vet jeg. Men jeg tenker at det er viktig å skille mellom nervøsitet og å være sjenert/nevrotisk og det å ha sosial angst. Jeg forbinder sosial angst med en psykisk lidelse som påvirker funksjonsnivå ganske betraktelig. Hvis man ikke opplever sosial angst og svekket funksjon i møte med nye mennesker har man da sosial angst? Kanskje man kan slite skikkelig med å gå i butikken, eller være på offentlige steder men mestre den delen med å snakke med nye mennesker, eller? Det er derfor jeg spør. Jeg trodde sosial angst handlet om de aller fleste sosiale situasjoner man møter i dagliglivet, bortsett fra nære relasjoner man er trygg på. Og jeg forstår at folk reagerer på at de psykiske lidelsene og begrepene blir utvannet hvis det å være nervøs for å ta kontakt med fremmede og få seg nye venner blir betegnet som sosial angst, når det tvert i mot bare er en normalvariasjon, og helt vanlig men selvsagt ubehagelig. Jeg tror også det er viktig for de det gjelder å huske på at man er normal og at det ikke er noe galt med en selv om man synes en del ting er vanskelig i livet. 

[Gjest duftlyset]

Mine tips til en bedre studenthverdag: 
- meld deg inn i en studentforening (hadde veldig mye å si for meg)
- meld deg inn i gruppen hey girl! oslo på facebook
- last ned "hey! VINA" appen. der kan du bli kjent med andre jenter og skaffe deg nye venninner
- finn en hobby du kan drive på med for å komme inn i et miljø. Det kan være så enkelt som gruppetimer på et treningssenter. 

[AnonymBruker]

29 år og i samme båt selv. Mange sier til deg  prøv ditt og prøv datt. Men er slettes ikke sikkert det er noen stiv fix, jeg gjorde det. Tok masse iniatiativ da jeg var litt yngre. Pizzakveld, hatt vors, vært sjåfør, invitert på kino, dratt på sosiale ting alene for å prøve å spontant treffe noen. Meldte meg i røde kors, gikk på dansekurs, friluftsgruppe. Men det har bare blitt med bekjentskaper.  

Eller har hatt noen «venner» som viste seg å bare ville utnytte meg. feks alltid skulle ha meg til æ kjøre dem fra A til B og på kort varsel. Jeg hjalp ei å flytte og brukte minst 600kr i drivstoff på alle flyttelassene, hun da hun skullle betale meg for drivstoff. Men når det hele var over sa hun vi var skuls fordi hun hadde kjøpt meg en pose frosne rundstykker til 27kr...

Jeg tror de fleste har nok med sitt og ikke trenger flere venner. De senere år har jeg ikke prøvd like hardt, men heller tenkt over hvor mange hyggelige bekjente man har. Kan jo dra på kino eller snakke med dem også, selvom det ikke blir dype samtaler eller at man aldri blir invitert på en hyttetur eller noe.

har samboer og barn 

Anonymkode: 8e030...5dc

[FrankDrebin]

Jeg trenger ikke venner. Jeg har øl. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Rainstorm skrev:

Nei, det vet jeg. Men jeg tenker at det er viktig å skille mellom nervøsitet og å være sjenert/nevrotisk og det å ha sosial angst. Jeg forbinder sosial angst med en psykisk lidelse som påvirker funksjonsnivå ganske betraktelig. Hvis man ikke opplever sosial angst og svekket funksjon i møte med nye mennesker har man da sosial angst? Kanskje man kan slite skikkelig med å gå i butikken, eller være på offentlige steder men mestre den delen med å snakke med nye mennesker, eller? Det er derfor jeg spør. Jeg trodde sosial angst handlet om de aller fleste sosiale situasjoner man møter i dagliglivet, bortsett fra nære relasjoner man er trygg på. Og jeg forstår at folk reagerer på at de psykiske lidelsene og begrepene blir utvannet hvis det å være nervøs for å ta kontakt med fremmede og få seg nye venner blir betegnet som sosial angst, når det tvert i mot bare er en normalvariasjon, og helt vanlig men selvsagt ubehagelig. Jeg tror også det er viktig for de det gjelder å huske på at man er normal og at det ikke er noe galt med en selv om man synes en del ting er vanskelig i livet. 

Jeg tror sosial angst utspiller seg på ulike måter, men for min del preger ikke angsten alle sosiale situasjoner jeg er i. For eksempel kan jeg ha det helt ok med å være i store folkemengder på et kjøpesenter eller sitte i en forelesning med mange mennesker, men når jeg får søkelyset rettet mot meg så kommer det frem. For øvrig så sliter jeg i nære relasjoner også. Jeg skal føle meg veldig trygg før angsten slipper taket.

Jeg reagerer allikevel på at endel beskriver normale reaksjoner som sosial angst og det er derfor jeg også stiller spørsmål ved om det er rett å bruke i denne sammenheng. Man kan slite sosialt selv om man ikke har sosial angst og man kan være nervøs i sosiale situasjoner uten å ha sosial angst. Det er for eksempel helt normalt for mange å være nervøs før man tar kontakt med nye mennesker eller før man skal ha en presentasjon.

Anonymkode: 7c70f...d98

[Gjest supernova_87]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror sosial angst utspiller seg på ulike måter, men for min del preger ikke angsten alle sosiale situasjoner jeg er i. For eksempel kan jeg ha det helt ok med å være i store folkemengder på et kjøpesenter eller sitte i en forelesning med mange mennesker, men når jeg får søkelyset rettet mot meg så kommer det frem. For øvrig så sliter jeg i nære relasjoner også. Jeg skal føle meg veldig trygg før angsten slipper taket.

Jeg reagerer allikevel på at endel beskriver normale reaksjoner som sosial angst og det er derfor jeg også stiller spørsmål ved om det er rett å bruke i denne sammenheng. Man kan slite sosialt selv om man ikke har sosial angst og man kan være nervøs i sosiale situasjoner uten å ha sosial angst. Det er for eksempel helt normalt for mange å være nervøs før man tar kontakt med nye mennesker eller før man skal ha en presentasjon.

Anonymkode: 7c70f...d98

Siden vi begge er opptatt av å ikke beskrive normale reaksjoner eller andre problemer som noe det ikke er så tillater jeg meg å spørre, hvis du takler de fleste sosiale situasjoner som å være i folkemengder, butikker og på skole/jobb helt fint hvordan kan du da ha sosial angst? 

Å få rettet søkelyset mot seg selv kan være prestasjonsangst helt enkelt? 

(Hvis du ikke ønsker å avspore tråden mer  sammen med meg og er komfortabel med å sende meg en PM så funker det for meg. )