Jeg blir misunnelig på Utøya-overlevende

[AnonymBruker]

Skjønner TS veldig godt. Jeg opplever heller ikke at h*n snakker ned ofre etter 22/7, men peker på urettferdigheten i å ikke bli sett på samme måte i systemet. Rett før 22/7 gikk jeg gjennom et traume (vil helst ikke skrive hva, da det er ganske lett gjenkjennelig). Traumet mitt førte til at jeg bl.a måtte ta pause fra studiene i 6mnd. Etter 22/7 ble det i mediene skrevet en del om at de overlevende, skulle få strøket bl.a. Renter på studielån som påløp om de måtte ha studiepause i 2011/2012.

Jeg ble rimelig forbannet når Lånekassen ikke mente det kunne sammenlignes med min situasjon. Jeg hadde opplevd ett plutselig, sjokkartet traume som hadde den direkte konsekvens at jeg måtte sortere hodet på plass sammen med psykologer før jeg var klar for studier (og livet generelt) igjen. Der og da føltes det fryktelig urettferdig at de skulle slippe både renter og avdrag fordi deres traume ble ansett av staten som «viktigere» enn mitt. Det kunne ikke oppfattes på en annen måte enn at de hadde målt saker opp mot hverandre og funnet ut at mitt traume ikke var like viktig. Jeg opplevde det som at livet raste sammen og så kommer de her og er helt likegyldig til hvor vondt, vanskelig og grusomt jeg har det. 

Nå i ettertid, er de kronene jeg «tapte» på dette ikke noe jeg plages med. Livet er urettferdig, og sånn er det bare. Men det føltes der og da, som om noen sa at mitt traume ikke var viktig nok, ikke var traumatisk nok. Det handlet ikke om å snakke ned deres traume, men at noen skulle se mitt. 

Anonymkode: 02569...575

[AnonymBruker]

Ts, jeg skjønner greia med at de får mer anerkjennelse fordi alle vet at dette var en nasjonal tragedie. Men ikke glem at overlevende får høre fra tilhengere og høyreeksteme at det var leit terroristen ikke klarte å drepe dem. De lever fortsatt med trusler og hets. 

Anonymkode: 9b524...059

[AnonymBruker]

Og det er ikke alle kommuner som kaster hjelpen etter dem, tro du meg. Noen plasser fungerte det bra, andre over hodet ikke. 

Anonymkode: 64055...ace

[AnonymBruker]

Uten å ha opplevd verken Utøya eller feks en voldelig oppvekst med seksuelt misbruk, vet jeg ihvertfall hva jeg ville valgt. Som andre sa, Utøya varte et par timer. Tror det er lettere å fortrenge og bearbeide et par timer, enn et tiår eller to....

Anonymkode: 563c3...c71

[Rotemor]

Jeg blir provosert av dette.

Dersom en har brystkreft og må fjerne begge brystene så fortjener ikke personen hjelp og omsorg fordi det finnes de som har dødelig lungekreft. Er det logikken du lever etter, Ts?

Enhver person er alene i sorg og traume! Enhver!!!!! 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Slikt tror jeg egentlig bare mennesker som selv ikke er plaget med traumer kan si. Har møtt mange mennesker med store traumer etter svært grov omsorgssvikt i barndommen, og det livet de lever hver dag kan være svært, svært vanskelig. Selvfølgelig vil det føles som et kraftig slag i mellomgulvet at noen kommer før i køen, rett og slett fordi deres traumer har fått mer oppmerksomhet. Så hvis noen hadde fortalt meg at de følte på en urettferdighet, så hadde jeg faktisk forstått det. Når barndommen har vært en eneste stor lidelse, og voksenlivet er det samme, så er det ikke rart at man blir desperat etter hjelp.

Anonymkode: 2ff87...036

Enig i dette. 

Det er også en stor forskjell på å føle på en urettferdighet og misunnelse kontra å påberope seg det. Alt er subjektivt. Noe fasit på hva en innerst inne bør føle finnes ikke. 

 

Anonymkode: 66d17...2c3

[AnonymBruker]

1 time siden, Rotemor skrev:

 

Jeg blir provosert av dette.

Dersom en har brystkreft og må fjerne begge brystene så fortjener ikke personen hjelp og omsorg fordi det finnes de som har dødelig lungekreft. Er det logikken du lever etter, Ts?

Enhver person er alene i sorg og traume! Enhver!!!!! 

Ts

Hvor har jeg skrevet at de ikke fortjener hjelp og omsorg? Da tillegger du meg meninger jeg ikke står for  

Anonymkode: 66d17...2c3

[Rotemor]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts

Hvor har jeg skrevet at de ikke fortjener hjelp og omsorg? Da tillegger du meg meninger jeg ikke står for  

Anonymkode: 66d17...2c3

Nei, du skriver st du er MISUNNELIG på ofrene på Utøya. Det er helt forkastelig!!!! Sånt skriver man ikke; sånn tenker man evt og skammer seg etterpå!!! Det er ikke en jævla konkurranse om å ha det verst eller få mest oppmerksomhet! Skam deg for den overskriften!

Endret 2. november 2018 av Rotemor

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 2.11.2018 den 23.43, Rotemor skrev:

 

Nei, du skriver st du er MISUNNELIG på ofrene på Utøya. Det er helt forkastelig!!!! Sånt skriver man ikke; sånn tenker man evt og skammer seg etterpå!!! Det er ikke en jævla konkurranse om å ha det verst eller få mest oppmerksomhet! Skam deg for den overskriften!

Jeg lurer egt på hvordan det er for ofrene at saken har vært belyst så mye i mediene, på nyhetene, breivik har vært avbildet masse. Det har blitt lagt dokumentarer, filmer og bøker. Jeg tenker de må bli veldig trigget av det.  De blir påminnet ofte av folk de ikke aner hvem er. 

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Rotemor skrev:

 

Nei, du skriver st du er MISUNNELIG på ofrene på Utøya. Det er helt forkastelig!!!! Sånt skriver man ikke; sånn tenker man evt og skammer seg etterpå!!! Det er ikke en jævla konkurranse om å ha det verst eller få mest oppmerksomhet! Skam deg for den overskriften!

Leste du hele innlegget mitt eller bare overskriften?

er det så galt å faktisk føle misunnelse på hjelpen og forståelsen de har fått pga dette uten at jeg er misunnelig på det har opplevd?

Jeg skammer meg ikke for å føle slik som jeg gjør det. Jeg mener ikke dermed at ting faktisk er urettferdig, men at jeg kjenner på en følelse av å selv ikke være viktig nok for helsesystemet

Anonymkode: 66d17...2c3

[Outlander]

Sitter og lese en av de mest hårreisende tråder på kg hittil og skjønner med 100% sikkerhet hvorfor verden er tapt.  Skam dere!!

[AnonymBruker]

Skjønner ts  godt, Det er umulig å sette slike lidelser opp mot hverandre, men Utøya er blitt en status-tragedie, for enkelte. Jeg skjønner heller ikke hva staten skal betaler erstatning for? hva med alle andre som opplever minst like store traumer? 

Anonymkode: f0c96...54f

[Gjest Jegskulleønskeat]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Leste du hele innlegget mitt eller bare overskriften?

er det så galt å faktisk føle misunnelse på hjelpen og forståelsen de har fått pga dette uten at jeg er misunnelig på det har opplevd?

Jeg skammer meg ikke for å føle slik som jeg gjør det. Jeg mener ikke dermed at ting faktisk er urettferdig, men at jeg kjenner på en følelse av å selv ikke være viktig nok for helsesystemet

Anonymkode: 66d17...2c3

Jeg kan forstå at du synes det er vondt å ikke få hjelpen og forståelsen du har krav på. Å ikke føle seg viktig nok for systemet er vondt. Jeg unner deg virkelig å få det bedre; du fortjener det! Jeg håper du står på ditt og at du mottar den hjelpen du trenger. 

Men ellers er jeg enig i at det er lite relevant å trekke inn utøya. Hvorfor trakk du inn det eksemplet?

[Katten.2.0]

Visse traumer og opplevelser utløser mer akutt behandling enn andre. Det er heller ikke alle som takler ting på samme måte, noe som også betyr at ens prioritet i helsesystemet er avhengig av andre ting enn nøyaktig hva man opplevde.

På grunn av et komplisert sykdomsbilde og ingen alvorlig suicidalitet havner jeg selv innenfor tre måneders ventetid i alt av helsenorge. Det betyr ikke at jeg misunner de som får hjelp på dagen.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Katten.2.0 skrev:

 

Visse traumer og opplevelser utløser mer akutt behandling enn andre. Det er heller ikke alle som takler ting på samme måte, noe som også betyr at ens prioritet i helsesystemet er avhengig av andre ting enn nøyaktig hva man opplevde.

På grunn av et komplisert sykdomsbilde og ingen alvorlig suicidalitet havner jeg selv innenfor tre måneders ventetid i alt av helsenorge. Det betyr ikke at jeg misunner de som får hjelp på dagen.

Men hva om du hadde hatt like stort behov for hjelp som eks en fra utøya, men fikk hverken hjelp eller forståelse?

Anonymkode: 04d84...834

[Rotemor]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Men hva om du hadde hatt like stort behov for hjelp som eks en fra utøya, men fikk hverken hjelp eller forståelse?

Anonymkode: 04d84...834

De faller også innunder velferdssystemet vårt. Kan du vise til at de har fått bedre hjelp enn andre? Alle får hjelp!

Endret 3. november 2018 av Rotemor

[Katten.2.0]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Men hva om du hadde hatt like stort behov for hjelp som eks en fra utøya, men fikk hverken hjelp eller forståelse?

Anonymkode: 04d84...834

Helsevesenet vårt er langt fra perfekt, noe som ble demonstrert også via Utøya-ofrene i tillegg til hver dag ellers.

Nå har jeg f.eks. vært avhengig av morfin samt andre smertestillende for å ikke gråte av smerte de to siste månedene (i tillegg til ventetid for utredning for PTSD ++). Det tok meg over et halvt år å få hjelp, selv om jeg har vært uten funksjon + i et smertehelvete.

Det betyr ikke at jeg må se meg blind på egen situasjon. Andre har et mer akutt behov enn meg, andre er mer heldig med saksbehandler enn meg, andre har mer penger og kan ta det via det private, andre viser svakhet bedre enn meg.

Jeg er bare jævlig takknemlig for at vi har et såpass velfungerende helsevesen at jeg faktisk kommer til å få hjelp.

[ajarRun]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det sitter langt inne å formulere dette. Jeg skammer meg over å føle dette.  Når de står frem med sin historie så føler jeg at mine ting er mindreverdige og ikke like viktige for psykiatrien. De har virkelige traumer som alle kan sette seg inn i og forstå. De kan til og med få erstatning.   

Mine psykiske og fysiske plager har en helt annen opprinnelse, likevel føler jeg at det blir urettferdig at de har blitt jaktet på én dag, mens andre kan ha opplevd et helt annet helvete over flere år, uten å få like stor oppmerksomhet. 

Flere som kjenner på det samme. 

Anonymkode: 66d17...2c3

Jeg føler det motsatt. Jeg føler meg skyldig fordi jeg overlevde. Hvorfor meg? Jeg er en narisisstisk alkoholiker som hater verden. Hvorfor kunne ikke noen avsluttet min lidelse? Hvis man trenger hjelp i psykiatrien får man det så lenge man er intelligent eller utdannet. Kanskje du burde studere? En psykiatrer er som meg en åpen  respetblokk. Jeg får det jeg vil... Men det er meningsløst, ingen pille vil gjøre meg lykkelig. 

[AnonymBruker]

En uheldig og noe misvisende tittel på tråden fører til misforståelser, men jeg har sympati med TS og den problemstillingen hun tar opp.

Anonymkode: 4bb0c...879

[AnonymBruker]

Sykt hvor mange som faktisk ikke leser HI ordentlig, så kunne man unngått misforståelser. 

Jeg forstår veldig godt hva TS faktisk mener og er ganske enig. Jeg har gått igjennom min del i livet og sliter med kompleks PTSD etter voldtekter, angst for å gjøre absolutt alt, depresjonen min begynner å bli ganske alvorlig igjen med suicidale tanker nesten hver eneste dag, spiseforstyrrelser, substansmisbruk for selvmedisinering og ser bare generelt ikke noe poeng i å leve og sliter med spørsmål om hvorfor vi er her, hva er hele vitsen med at vi blir født for og så bare dø. Ingen vits. Allikevel må jeg nå etter at jeg endelig har fått henvisning til DPS på nytt, vente kjempe lenge med å faktisk få time hos psykolog.. Det er nok poenget til TS. Vi andre har også gått igjennom dritt og har det ganske jævlig. Uansett hva man har gått igjennom, så er følelsene de samme. Traumer er traumer. Depresjon og PTSD er depresjon og PTSD uansett hva som utløste det. 

Anonymkode: dccbe...22e