- «Har livet blitt en psykisk lidelse?»

[AnonymBruker]

Husker dessverre ikke hvor jeg fikk dette fra, men leste noe om at land som fikk innført protestantisme også fikk betraktelig økt selmordsrate, forskere spekulerte i om ikke dette var fordi man ikke lenger kunne la familie og omkrets ta viktige avgjørelser, eks arve jobb, også omkretsen var lukket og relasjonene var nærere og vanskeligere å bryte ut av. Kanskje er denne «friheten» og ensomheten til å ta så mange selvstendige valg og være et så selvstendig menneske egentlig ikke lykkebringende, da bare du selv bærer skjebnen din på egenhånd. 

Anonymkode: ab492...a7d

[*melis*]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Husker dessverre ikke hvor jeg fikk dette fra, men leste noe om at land som fikk innført protestantisme også fikk betraktelig økt selmordsrate, forskere spekulerte i om ikke dette var fordi man ikke lenger kunne la familie og omkrets ta viktige avgjørelser, eks arve jobb, også omkretsen var lukket og relasjonene var nærere og vanskeligere å bryte ut av. Kanskje er denne «friheten» og ensomheten til å ta så mange selvstendige valg og være et så selvstendig menneske egentlig ikke lykkebringende, da bare du selv bærer skjebnen din på egenhånd. 

Anonymkode: ab492...a7d

Jeg tror absolutt valgmulighetene og "friheten" vår i dag kommer med en bakside. Jo flere valgmuligheter man har desto større sjanse blir det for å ta noen feil valg på veien, og dessuten fører alle valgmulighetene til stress og bekymringer rundt frykten for å gå glipp av noe. Det er ikke uten grunn at "fear of missing out" har blitt det nye begrepet. F.eks. når det gjelder studier så ser man jo at studenter er mer deprimerte enn før, og mange famler rundt i blinde og hopper fra det ene studiet til det neste i åresvis før de finner noe som passer (hvis de i det hele tatt kommer dit). På mange måter var livet litt enklere når man gikk i grunnskolen/videregående og valgene i stor grad ble tatt for deg...

[AnonymBruker]

Jeg er i grunn litt enig med forfatteren av artikkelen, det er faktisk mye sykeliggjøring ute å går i dagens samfunn. "Dårlig dag" er blitt til depresjon, og bekymring er blitt angst. Det er vanlig å ha dårlig selvtillit i perioder, og det er vanlig å være nedstemt i perioder. Det er helt vanlig å være bekymret i forkant av en presentasjon, en prøve eller andre lignende situasjoner. Det er som om folk tror at "vanlige" mennesker ikke har det vanskelig i livet. Alle møter motgang i livet, noen mer enn andre. Likevel vil alle ha perioder hvor livet føles kjipt og urettferdig, og det er ingen psykisk lidelse, det er bare slik livet er. Enkelte slenger jo ut diagnoser som angst og depresjon bare ved bekymring og nedstemthet. Det har nok også blitt et slags tilbehør enkelte kan smykke seg med, særlig hvis man ønsker å være et "special snowflake" I tillegg kan det fungere som en slags unnskyldning på hvorfor man ikke kan ha presentasjoner foran klassen, snakke høyt på jobbmøtet osv. Jeg sier på ingen måte at alle som sier at de har angst eller depresjon bare bruker det som en unnskyldning, uten at det er reellt. Men man må kunne innse at folk faktisk lyver på seg diagnoser for å slippe unna med oppgaver, eller for å få sympati, eller for å virke mer unike og "dype". Folk lyver også på seg somatiske plager, men det er tross alt mye enklere å late som om man har depresjon enn en påviselig somatisk sykdom eller plage. Psykiske lidelser diagnostiseres hovedsakelig på bakgrunn av subjektive symptomer, og man kan som regel ikke så på folk at de har en psykisk lidelse.

Folk som påroper seg psykisk lidelser (som ikke er reelle) kan også få mennesker som faktisk er syke til å føle seg skyldige og mislykket fordi de ikke får til alt det "alle" andre "deprimerte" får til. Det kreves en funksjonssvikt for at en slik diagnose kan bli satt, så hvis man fungerer som et "normalt" menneske så har man faktisk ikke oppfylt kriteriene til en psykisk lidelse. Noe alle disse selvutnevnte "deprimerte" tydeligvis ikke forstår. Psykiske lidelser en en sykdom, ikke "å ha det vanskelig", eller "tristere enn vanlig". 

Ellers er jeg faktisk enig WCKD at hvis man har energi og evne til å ha et svært innholdsrikt sosialt liv med kafébesøk hver dag, fester i helgene, og byturer og diverse andre sosiale begivenheter så kan man jobbe i hvert fall litt. Ligger man derimot i senga brorparten av dagen så kan man selvsagt ikke jobbe. Man skal selvfølgelig ha lov til å være sosial, men hvis man har såpass mye energi at man kan farte rundt med venner nesten hver dag, så kan man i det minste ha en 20% stilling. Alle har uansett godt av å jobbe litt, jeg vil påstå at det kan gi mestringsfølelse å ha i hvert fal len liten jobb. Det vil også kunne gi den syke en større mening med livet, samt en følelse av å bidra. 

Anonymkode: 8903f...5ce

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for innhold med opphavsrett og svar til dette. Husk at kildehenvisning/link alltid må være med. Elaine Marley, mod.

[AnonymBruker]

På 1.11.2018 den 14.20, AnonymBruker skrev:

 

Man må se om det ligger noe mer bak symptomene de opplever. Problemet er at jeg har opplevd ting som har skadet meg, og jeg har det overhodet ikke bra med de problemene symptomene skaper for meg. Når jeg har det bra har jeg ingenting å kverne over. Ei heller ingenting å overtenke. Hvorfor tror du behandlere spør og graver om hva man har opplevd? For å hjelpe deg, ikke for å ødelegge nytten av funksjoner. 

Anonymkode: 17ba5...d51

Det er jeg faktisk litt uenig i. Når man eks opplever noe traumatisk så endrer tankegangen seg. For å endre dette noenlunde tilbake må man snakke om nåtid, hvilken utfordringer man har,  hva slags senskader man har, ikke se tilbake. 

Jeg husker jeg var hos psykolog etter jeg hadde opplevd langvarig traumer. Psykolog gravde, spurte hvordan jeg følte når ting skjedde, skulle ha mest mulig ut av meg fra traumene. Det ble som å oppleve det på nytt. Det trengte jeg jo ikke. En kort forklaring om hva jeg hadde opplevd var nok. Jeg trengte hjelp til å komme meg videre, ikke gjenoppleve det jeg hadde gått igjennom. 

Som resultat ble jeg verre. Jeg syntes synd på meg selv, marerittene, depresjonen ja alt ble verre og jeg endte opp å bli innlagt på psykiatrisk avdeling og medisinert, da var det ikke mye igjen av meg, hverken psykisk eller fysisk. 

Det var ikke før jeg kom til en behandler som ikke gravde lengere, men tok tak i de problemene og tankene jeg hadde i nåtid, at jeg ble frisk og fikk tilbake livet mitt. Små babystep av gangen. Hun forstod hva jeg hadde gått igjennom, uten en dypere forklaring. Hun kunne forklare meg hvorfor jeg følte som jeg gjorde, handlet som jeg gjorde. 

Dette var en terapeut som hadde opplevd det samme, studert dette i årevis og lang erfaring innen de traumene jeg opplevde. Ikke en psykolog som har lest bøkene og vært flink pike. For all del så finnes det nok veldig gode psykologer der ute. Men å gjenoppleve det man har gått igjennom tror jeg kan gjøre ting verre. 

Anonymkode: ee293...64c

[WCKD]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er jeg faktisk litt uenig i. Når man eks opplever noe traumatisk så endrer tankegangen seg. For å endre dette noenlunde tilbake må man snakke om nåtid, hvilken utfordringer man har,  hva slags senskader man har, ikke se tilbake. 

Jeg husker jeg var hos psykolog etter jeg hadde opplevd langvarig traumer. Psykolog gravde, spurte hvordan jeg følte når ting skjedde, skulle ha mest mulig ut av meg fra traumene. Det ble som å oppleve det på nytt. Det trengte jeg jo ikke. En kort forklaring om hva jeg hadde opplevd var nok. Jeg trengte hjelp til å komme meg videre, ikke gjenoppleve det jeg hadde gått igjennom. 

Som resultat ble jeg verre. Jeg syntes synd på meg selv, marerittene, depresjonen ja alt ble verre og jeg endte opp å bli innlagt på psykiatrisk avdeling og medisinert, da var det ikke mye igjen av meg, hverken psykisk eller fysisk. 

Det var ikke før jeg kom til en behandler som ikke gravde lengere, men tok tak i de problemene og tankene jeg hadde i nåtid, at jeg ble frisk og fikk tilbake livet mitt. Små babystep av gangen. Hun forstod hva jeg hadde gått igjennom, uten en dypere forklaring. Hun kunne forklare meg hvorfor jeg følte som jeg gjorde, handlet som jeg gjorde. 

Dette var en terapeut som hadde opplevd det samme, studert dette i årevis og lang erfaring innen de traumene jeg opplevde. Ikke en psykolog som har lest bøkene og vært flink pike. For all del så finnes det nok veldig gode psykologer der ute. Men å gjenoppleve det man har gått igjennom tror jeg kan gjøre ting verre. 

Anonymkode: ee293...64c

Nettopp derfor har jeg tidligere i tråden snakket om hjernens fantastiske evne til å «glemme». Man vil ikke gjennoppleve traumene, man vi ha hjelp til å leve med dem. 

Graving har noe for seg når du faen ikke har peiling på hva som kan være roten til utfordringene dine.

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 4.11.2018 den 15.39, WCKD skrev:

 

Nettopp derfor har jeg tidligere i tråden snakket om hjernens fantastiske evne til å «glemme». Man vil ikke gjennoppleve traumene, man vi ha hjelp til å leve med dem. 

Graving har noe for seg når du faen ikke har peiling på hva som kan være roten til utfordringene dine.

For min del er det motsatt. Jeg må nødt til å grave.

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er jeg faktisk litt uenig i. Når man eks opplever noe traumatisk så endrer tankegangen seg. For å endre dette noenlunde tilbake må man snakke om nåtid, hvilken utfordringer man har,  hva slags senskader man har, ikke se tilbake. 

Jeg husker jeg var hos psykolog etter jeg hadde opplevd langvarig traumer. Psykolog gravde, spurte hvordan jeg følte når ting skjedde, skulle ha mest mulig ut av meg fra traumene. Det ble som å oppleve det på nytt. Det trengte jeg jo ikke. En kort forklaring om hva jeg hadde opplevd var nok. Jeg trengte hjelp til å komme meg videre, ikke gjenoppleve det jeg hadde gått igjennom. 

Som resultat ble jeg verre. Jeg syntes synd på meg selv, marerittene, depresjonen ja alt ble verre og jeg endte opp å bli innlagt på psykiatrisk avdeling og medisinert, da var det ikke mye igjen av meg, hverken psykisk eller fysisk. 

Det var ikke før jeg kom til en behandler som ikke gravde lengere, men tok tak i de problemene og tankene jeg hadde i nåtid, at jeg ble frisk og fikk tilbake livet mitt. Små babystep av gangen. Hun forstod hva jeg hadde gått igjennom, uten en dypere forklaring. Hun kunne forklare meg hvorfor jeg følte som jeg gjorde, handlet som jeg gjorde. 

Dette var en terapeut som hadde opplevd det samme, studert dette i årevis og lang erfaring innen de traumene jeg opplevde. Ikke en psykolog som har lest bøkene og vært flink pike. For all del så finnes det nok veldig gode psykologer der ute. Men å gjenoppleve det man har gått igjennom tror jeg kan gjøre ting verre. 

Anonymkode: ee293...64c

«Det er også store forskjeller i hva som er riktig behandling for en person med plager etter traumehendelser. For PTSD symptomer finnes det flere behandlingsmetoder som det er mye forsket på og som vil hjelpe de fleste til å få det bedre. Disse metodene har som regel det til felles at de innebærer å forteller om traumehendelsene i mer detalj, samtidig som man forsøker å endre på negative tankemønstre og følelser som er knyttet til disse hendelsene. Eksempler på slike metoder er Traumefokusert Kognitiv Atferdsterapi, EMDR og Narrativ Eksponeringsterapi.»

https://www.psykologforeningen.no/publikum/videoer/videoer-om-psykiske-lidelser/hva-er-traumer-og-traumebehandling

Anonymkode: 17ba5...d51

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

«Det er også store forskjeller i hva som er riktig behandling for en person med plager etter traumehendelser. For PTSD symptomer finnes det flere behandlingsmetoder som det er mye forsket på og som vil hjelpe de fleste til å få det bedre. Disse metodene har som regel det til felles at de innebærer å forteller om traumehendelsene i mer detalj, samtidig som man forsøker å endre på negative tankemønstre og følelser som er knyttet til disse hendelsene. Eksempler på slike metoder er Traumefokusert Kognitiv Atferdsterapi, EMDR og Narrativ Eksponeringsterapi.»

https://www.psykologforeningen.no/publikum/videoer/videoer-om-psykiske-lidelser/hva-er-traumer-og-traumebehandling

Anonymkode: 17ba5...d51

Er sikkert nyttig for en del. Det er mange psykologer og forskning som også viser til at det kan forverre psyken også, eller at det er ulikt fra person til person om de bør snakke om det.

Jeg bare ser og hører om så mange som ikke blir friske av behandlingen de får hos en psykolog inkl meg selv.

Å gjenoppleve en traume, når man egentlig ønsker å komme fremover i livet tror jeg ikke er bra. De aller fleste opplever traumer i ulik grad, og hjernen våres er dyktige på å bearbeide, glemme det eller glemme mye av det. Men noen ganger blir traumene for mye å takle for et menneske og da trenger vi hjelp. Men trenger vi egentlig hjelp for selve traumene eller skadene man har fått etterpå? 

Anonymkode: ee293...64c

[Gjest Jegskulleønskeat]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Er sikkert nyttig for en del. Det er mange psykologer og forskning som også viser til at det kan forverre psyken også, eller at det er ulikt fra person til person om de bør snakke om det.

Jeg bare ser og hører om så mange som ikke blir friske av behandlingen de får hos en psykolog inkl meg selv.

Å gjenoppleve en traume, når man egentlig ønsker å komme fremover i livet tror jeg ikke er bra. De aller fleste opplever traumer i ulik grad, og hjernen våres er dyktige på å bearbeide, glemme det eller glemme mye av det. Men noen ganger blir traumene for mye å takle for et menneske og da trenger vi hjelp. Men trenger vi egentlig hjelp for selve traumene eller skadene man har fått etterpå? 

Anonymkode: ee293...64c

Jeg tenker at mange utfordringer er en direkte konsekvens av traumene. Om man f.eks ikke klarer å ha sex pga misbruk, så er det naturlig å snakke om grunnen til at det er vanskelig. Kanskje må det en annen tilnærming enn eksponering til for å få det lettere. Da er det lurt å behandle for å finne hva konkret som gjør at det er vanskelig med sex. Er det berøring? Nakenhet? Penetrering? Intimitet? Tillit? Mangel på kontroll? Smerter? Osv. Når man vet hva man blir trigget av, er det lettere å kontrollere det når det først skjer. Å vite er nøkkelen til å ha kontroll. Om problemet er mangel på kontroll, kan det være nødvendig å se om personen trenger mye kontroll på andre områder i livet, om angsten for å miste kontroll er gjennomgripende i livet eller om det bare er under sex. Osv. Dette er veldig sammensatt, men om man ikke forstår dybden eller vet hva som trigger, så er det mye vanskeligere å jobbe med det.

[WCKD]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men trenger vi egentlig hjelp for selve traumene eller skadene man har fått etterpå? 

Nettopp. Ikke fokuser så mye fortiden.

[Gjest Jegskulleønskeat]

2 minutter siden, WCKD skrev:

 

Nettopp. Ikke fokuser så mye fortiden.

Siterer dette igjen. 

Jeg tenker at mange utfordringer er en direkte konsekvens av traumene. Om man f.eks ikke klarer å ha sex pga misbruk, så er det naturlig å snakke om grunnen til at det er vanskelig. Kanskje må det en annen tilnærming enn eksponering til for å få det lettere. Da er det lurt å behandle for å finne hva konkret som gjør at det er vanskelig med sex. Er det berøring? Nakenhet? Penetrering? Intimitet? Tillit? Mangel på kontroll? Smerter? Osv. Når man vet hva man blir trigget av, er det lettere å kontrollere det når det først skjer. Å vite er nøkkelen til å ha kontroll. Om problemet er mangel på kontroll, kan det være nødvendig å se om personen trenger mye kontroll på andre områder i livet, om angsten for å miste kontroll er gjennomgripende i livet eller om det bare er under sex. Osv. Dette er veldig sammensatt, men om man ikke forstår dybden eller vet hva som trigger, så er det mye vanskeligere å jobbe med det.

[AnonymBruker]

1 time siden, Jegskulleønskeat skrev:

 

Jeg tenker at mange utfordringer er en direkte konsekvens av traumene. Om man f.eks ikke klarer å ha sex pga misbruk, så er det naturlig å snakke om grunnen til at det er vanskelig. Kanskje må det en annen tilnærming enn eksponering til for å få det lettere. Da er det lurt å behandle for å finne hva konkret som gjør at det er vanskelig med sex. Er det berøring? Nakenhet? Penetrering? Intimitet? Tillit? Mangel på kontroll? Smerter? Osv. Når man vet hva man blir trigget av, er det lettere å kontrollere det når det først skjer. Å vite er nøkkelen til å ha kontroll. Om problemet er mangel på kontroll, kan det være nødvendig å se om personen trenger mye kontroll på andre områder i livet, om angsten for å miste kontroll er gjennomgripende i livet eller om det bare er under sex. Osv. Dette er veldig sammensatt, men om man ikke forstår dybden eller vet hva som trigger, så er det mye vanskeligere å jobbe med det.

Terapeuten min snakket da om hva jeg følte nå og hvorfor jeg trodde det var slik. Så kunne hun forklare meg hva hun tenkte, samtidig fikk jeg oppgaver jeg måtte gjøre som endret tankemønstre og handlingene mine. Selvsagt snakket vi noe om det som hadde skjedd, men det var minimalt. Hun trengte ikke å høre detaljert hva som hadde skjedd ei heller hadde jeg godt av å nøste opp i det igjen. Det som har skjedd får jeg ikke gjort noe med, men fremtiden får jeg gjort noe med. 

Det er forskjell på det du sier her og det å grave og snakke igjennom hele hendelsesforløpet. 

Mot alle odds er jeg helt frisk i dag og lever et velfungerende liv, tross psykiatere og psykologer sa jeg ville være ufør resten av livet. Jeg kjenner flere som har gått samme plass og lever et godt liv i dag, så jeg vet at de er svært dyktige på det de gjør. 

Det at psykologer må ha detaljer og vite for å forstå, vitner heller om mangel på forståelse og senskader. 

Anonymkode: ee293...64c

[AnonymBruker]

Dette er jo et problem i dagliglivet også. Spesielt jenter og kvinner skal legge ut i det vide og brede om alle problemer de har. En fjær blir fort til fem høns da, pg probleme overdrives for en selv.

Anonymkode: f52a5...c08