Jeg blir nedstemt av meg selv! Jeg er lei av å høre hvor spesiell jeg er, og av de type mennesker jeg tiltrekker meg!

[AnonymBruker]

Jeg har siden barndommen fått påpekt hvor spesiell jeg er. Mamma fikk høre det av foreldre med dårlige sosiale antenner.. Jeg var utenfor gjennom hele skolen. 
Jeg har aldri klart å holde på vennskap, fordi jeg er ikke interessert nok i folk flest. Jeg har jo vært ungdom og slik jeg også, men jeg har faktisk holdt meg unna sex. Jeg har vært dritings, men har sluttet. Jeg ruser meg ikke. Men nå er jeg 27 år gammel, og jeg har fremdeles ikke hatt kjæreste, ikke sex, studiene skjærer seg og jeg måtte finne meg en jobb i stedet, for å ikke få et lån jeg ikke har råd til å betale for. Tok til fornuft slik sett, og har nå bare litt gjeld. Men jeg kan se langt etter kjøp av leilighet enda. 
Jeg forelsker meg, men det er alltid noe som ikke passer. Det er ikke fordi jeg blir avvist, men jeg orker ikke gå inn på det her nå. 
Men så er det nå slik, at jeg igjen har dannet et vennskap med noen. Han har følelser for meg, jeg gjengjelder de ikke. Jeg blir veldig lei meg når eg ser hvilke type menn som faller for meg. Jeg får alltid høre at jeg virker så ekte, jeg ser annerledes på ting enn de fleste. Dette er menn som er ganske sære selv. De er litt originale på en måte. Kjøper bare ting de virkelig har bruk for, er kjedelige på klærne, og stilen generelt. 
De har ikke så mye utrstråling, og de er sånne typiske grublere som tenker mer enn de handler. 
Jeg har aldri gått etter han som kjørte fort, hadde fancy BMW og skikkelig på scenen....det ble for voldsomt for meg. Men de jeg har likt, har ofte hatt bra sosialt nettverk, greit utseende (selv om det ikke var det første jeg la merke til), utadvendte uten at de måtte være i midten. Pene på klærne uten å være sossete. 
Jeg er kanskje enkelt og greit ikke som kvinner flest. Jeg har visst et utseende, der man ved første øyekast vil tenke at hun der har alt på stell, garantert en kjekk kjæreste som alle misunner henne og god råd. 
Men brutalt ærlige bekjente (setter pris på det) har sagt at man på en måte kan bli litt skuffet når man omgås meg. Jeg er mye mer stille, anonym og har ikke selvtilliten som forventes av ei med mitt utseende. Jeg er også slik at jeg bruker opp ting skikkelig før jeg kjøper nytt. Jeg har en ganske gammel mobil nå, så jeg er ikke den du ser med rosegull iPhone. Jeg går kanskje ikke i de nyeste klærne og skoene. eg har heller ikke bil. jeg har ikke bruk for.
Men jeg er bare så redd at mange oppfatter meg som sær 😕 Jeg tiltrekker meg jo bare "sære" menn. De sier at jeg er så behagelig å være med, for med meg kan man være seg selv. Men det er jo egentlig bare en påminner om at jeg ikke er særlig karismatisk, energisk eller spennende. 
Er det virkelig ikke mulig å forandre personligheten sin? så man tiltrekker seg litt andre ting enn det man får? får jeg kan få masse tilbd i livet, men jeg begynner å bli en slik person jeg var redd for å bli som ynre.. en slik trist voksen dame som ikke gleder seg til å stå opp noen dag. Som bare falt av livet på en måte.. .

Anonymkode: b2e49...193

[AnonymBruker]

ER VI SAMME PERSON??

 

Kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Jeg synes dog jeg har en fantastisk personlighet, men det som gjør meg "nedstemt" er at alle menn jeg blir venn med kun er ute etter å ha sex med meg/er forelsket i meg.

Tror ikke jeg har hatt 1 eneste mannlig venn i livet som ikke har blitt forelsket i meg. 

Anonymkode: a409a...fb0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

ER VI SAMME PERSON??

 

Kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Jeg synes dog jeg har en fantastisk personlighet, men det som gjør meg "nedstemt" er at alle menn jeg blir venn med kun er ute etter å ha sex med meg/er forelsket i meg.

Tror ikke jeg har hatt 1 eneste mannlig venn i livet som ikke har blitt forelsket i meg. 

Anonymkode: a409a...fb0

Jeg blir lettet dersom vi er like. Nå opplever ikke jeg at menn bare vil ha sex, dette er det andre kvinner som er magneter på 😛 Jeg har selvfølgelig blitt antastet av menn som ville ha sex også, men de er så lette å gjennomskue. 

Jeg synes da jeg har en fin personlighet, andre ganger synes jeg den er helt grusom, fordi jeg er så sur og nedstemt. At jeg rett og slett er en trangsynt person som ikke orker å høre på hva andre sier, fordi jeg synes "folk flest" bare prater klisjeaktig svada. Men nå driver ikke jeg å lufter problemene mine for alt og alle heller...tenker at folk har nok med sitt. Jeg har begynt hos psykolog da.

Jeg også har opplevd at menn jeg har brukt en del tid med, etter hvert får følelser for meg. Jeg får også følelser for menn, men da tør jeg ikke gjøre noe. Så da glir ut, og vi finner oss nye å forelske oss i. Han forrige jeg likte, likte visst meg og da vi møttes, men det var nå ingen av oss som tok steget. Nå har han dame og det var selvfølgelig hun som tok det steget. 
Vi har bare vennksapelige følelser nå da. Jeg liker en annen, men det er en del hindringer der.. i tillegg ble jeg usikker også rundt han og turte ikke å treffes. jeg er nok rett og slett ikke klar for forhold. 
Men gud så mye jeg har tenkt på han. Det er faktisk sykt. Mange vil nok si usunt, men jeg ville ikke vært det foruten. Han åpnet en ny verden for meg. Men et forhold med ham? han bor lant borte fra meg og ALT. Og jeg føler ikke det er innafor å kontakte han nå etter hvordan det ble. 

Jeg var også borti noe på videregående. Møtte ei jente der og første gangen vi snakket så klaffet kjemien. Men det var noe som var så ubehagelig med henne at jeg begynte å ungå henne. Jeg prøvde så skånsomt som mulig, men hun oppførte seg som om hun var forelsket. Jeg kunne virkelig ikke gå ut med andre uten å invitere henne, uten at hun ble kjempe sur! Hun er også en litt sånn sær type. Utrolig barnslig for alderen, og da mener jeg slik at det kan kvalifiseres til diagnose. Hun hadde åpenbart lyst å være venninne. 

Anonymkode: b2e49...193

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke folk flest, enten er de falske eller uinteressante. 
Har omtrent ingen venner i Norge, mest pga at jeg går lei mennesker fort. Har dog mange venner i andre land som jeg besøker så ofte jeg kan, og jeg ser på disse vennene som familie. 

Jeg har også hatt problemer med at jeg ikke har turt å vise interesse for de jeg har vært interessert i. Var i et 3 år langt forhold som tok slutt for snart 2 år siden. Fikk følelser for en ny mann etter hvert, og bestemte meg for at denne gangen skulle jeg tørre å starte samtalene og vise at jeg var interessert. Det ble ikke så mye mer mellom meg og han "dessverre".

Jeg trives i grunn godt som singel. Sånn som jeg er nå er jeg aldri den som tar kontakt med folk og jeg hater at folk prøver seg på meg, så jeg kommer nok til å være singel resten av livet, hehe...

Anonymkode: a409a...fb0

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har siden barndommen fått påpekt hvor spesiell jeg er. Mamma fikk høre det av foreldre med dårlige sosiale antenner.. Jeg var utenfor gjennom hele skolen. 
Jeg har aldri klart å holde på vennskap, fordi jeg er ikke interessert nok i folk flest. Jeg har jo vært ungdom og slik jeg også, men jeg har faktisk holdt meg unna sex. Jeg har vært dritings, men har sluttet. Jeg ruser meg ikke. Men nå er jeg 27 år gammel, og jeg har fremdeles ikke hatt kjæreste, ikke sex, studiene skjærer seg og jeg måtte finne meg en jobb i stedet, for å ikke få et lån jeg ikke har råd til å betale for. Tok til fornuft slik sett, og har nå bare litt gjeld. Men jeg kan se langt etter kjøp av leilighet enda. 
Jeg forelsker meg, men det er alltid noe som ikke passer. Det er ikke fordi jeg blir avvist, men jeg orker ikke gå inn på det her nå. 
Men så er det nå slik, at jeg igjen har dannet et vennskap med noen. Han har følelser for meg, jeg gjengjelder de ikke. Jeg blir veldig lei meg når eg ser hvilke type menn som faller for meg. Jeg får alltid høre at jeg virker så ekte, jeg ser annerledes på ting enn de fleste. Dette er menn som er ganske sære selv. De er litt originale på en måte. Kjøper bare ting de virkelig har bruk for, er kjedelige på klærne, og stilen generelt. 
De har ikke så mye utrstråling, og de er sånne typiske grublere som tenker mer enn de handler. 
Jeg har aldri gått etter han som kjørte fort, hadde fancy BMW og skikkelig på scenen....det ble for voldsomt for meg. Men de jeg har likt, har ofte hatt bra sosialt nettverk, greit utseende (selv om det ikke var det første jeg la merke til), utadvendte uten at de måtte være i midten. Pene på klærne uten å være sossete. 
Jeg er kanskje enkelt og greit ikke som kvinner flest. Jeg har visst et utseende, der man ved første øyekast vil tenke at hun der har alt på stell, garantert en kjekk kjæreste som alle misunner henne og god råd. 
Men brutalt ærlige bekjente (setter pris på det) har sagt at man på en måte kan bli litt skuffet når man omgås meg. Jeg er mye mer stille, anonym og har ikke selvtilliten som forventes av ei med mitt utseende. Jeg er også slik at jeg bruker opp ting skikkelig før jeg kjøper nytt. Jeg har en ganske gammel mobil nå, så jeg er ikke den du ser med rosegull iPhone. Jeg går kanskje ikke i de nyeste klærne og skoene. eg har heller ikke bil. jeg har ikke bruk for.
Men jeg er bare så redd at mange oppfatter meg som sær 😕 Jeg tiltrekker meg jo bare "sære" menn. De sier at jeg er så behagelig å være med, for med meg kan man være seg selv. Men det er jo egentlig bare en påminner om at jeg ikke er særlig karismatisk, energisk eller spennende. 
Er det virkelig ikke mulig å forandre personligheten sin? så man tiltrekker seg litt andre ting enn det man får? får jeg kan få masse tilbd i livet, men jeg begynner å bli en slik person jeg var redd for å bli som ynre.. en slik trist voksen dame som ikke gleder seg til å stå opp noen dag. Som bare falt av livet på en måte.. .

Anonymkode: b2e49...193

Jeg er akkurat lik! haha, det var virkelig forfriskende å lese for jeg har slitt med å forstå meg selv og sette ord på hvordan jeg ser meg selv og omgivelsene mine. Jeg har begynt å akseptere at jeg ser kanskje ut som ei "dokke" men inni hodet mitt er jeg jo mer som en gammel gubbe. 

Jeg ble litt nysgjerrig på psykologen din, hva sier h*n? 

Anonymkode: d9270...bba

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er akkurat lik! haha, det var virkelig forfriskende å lese for jeg har slitt med å forstå meg selv og sette ord på hvordan jeg ser meg selv og omgivelsene mine. Jeg har begynt å akseptere at jeg ser kanskje ut som ei "dokke" men inni hodet mitt er jeg jo mer som en gammel gubbe. 

Jeg ble litt nysgjerrig på psykologen din, hva sier h*n? 

Anonymkode: d9270...bba

har ikke kommet så langt med pskologtimer enda, har bare hatt 2. 
Du føler deg som en gammel gubbe men ser ut som ei dokke? 

Anonymkode: b2e49...193

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

har ikke kommet så langt med pskologtimer enda, har bare hatt 2. 
Du føler deg som en gammel gubbe men ser ut som ei dokke? 

Anonymkode: b2e49...193

Jeg får høre at jeg ser litt "Barbie" ut og jeg tiltrekker meg mye oppmerksomhet pga utseendet. Men jeg er ikke slik i det heletatt på innsiden. Kanskje det var dårlig formulert, men jeg har mine beste samtaler med eldre menn dermed så tenkte jeg at jeg kanskje hadde litt mer til felles med dem. 

Anonymkode: d9270...bba

[Sensi]

Tror kanskje det er mulig å endre litt på seg selv men man må ville og tørre og utfordre seg selv. Det kan hende du hadde hatt godt av å lese noen bøker om motivasjon og kognitiv terapi. Kanskje du i første omgang kan låne på biblioteket. Det er gratis og bibliotekaren kan hjelpe deg. Lesingen er ikke for at du skal fikse deg selv, men for å få innspill til hvordan kommunisere med andre og for å finne løsning på egne problem. Søk på motiverende intervju. Du kan fint intervjue deg selv. Der er også you tube videoer som viser eksempler og forklarer. 

Til sist, det at du er nedstemt. Det hjelper å smile mer. På meg kan det høres ut som du ikke har lært de sosiale kodene. Det er gøyere å være sammen med personer som smiler og er imøtekommende (derfor jeg anbefalte kognitiv terapi). For du kan lære deg å bli muntrere. Hjernen lager nye baner for dette. 

Mulig du syns jeg fjaser, men det vet du ikke før du har prøvd. Du skader ikke deg selv ved å lese to-tre bøker. Oppfordrer deg sterkt til å søke på motiverende intervju i kveld. Skriv ned dine hovedproblem og aktuelle spørsmål. Tenk og reflekter. 

Enten funker dette, eller så gjør det det ikke. Men det skader ikke å prøve. 😊👍👍👍