hvilken fase går det galt i ekteskapet

[AnonymBruker]

Her får du mulighet til å formidle dine erfaringer. Hvilken fase skjæret det seg? Jeg vet ikke engang hvilke uttrykk jeg skal bruke. Men jeg er sikker på at du vet om det finnes bedre uttrykk å bruke. 

Men når en av ektefellene kommer til det punkt - det er ikke hyggelig mer å være ektepar, derfor spør jeg hvordan kunne den kneiken gå den veien, etter å ha vært forelsket og lært hverandre og kjenne - og frydet i hverandres nærhet og fellesskap. 

Hvor mange faser finnes i et ekteskap. 

Denne er til dere som sliter i forholdet. Men som gjerne vil kjempe igjennom for å bli hverandre et motvekt i forholdet. 

Anonymkode: bf7f0...5cb

[AnonymBruker]

Jeg velger å svare, selv om vi er kommet over kneika. 

For vår del ble det brudd da ungene ble så store at jeg etterhvert fikk tid og ro til å tenke skikkelig over hvor skjevt og urettferdig forholdet vårt hadde vært så altfor mange år. Jeg hadde da følt tristhet i forhold til at det meste med barn, hus og ansvar hadde falt på meg i mange år, mens han egosentrisk dyrket seg selv og sine interesser. Han bidro alt for lite, og likevel var han ofte sur fordi jeg - som var trist og sliten av situasjonen - ikke var en sprudlende og opplagt kjæreste. 

Egentlig burde jeg ha satt foten ned flere år tidligere, men mens barna var små hadde jeg liksom ikke energi eller overskudd til å ta et brudd. Det var nok å komme seg gjennom dag for dag. 

Så det var egentlig på overtid da jeg kastet ut mannen da yngste var 12 år. Jeg hadde mistet all respekt for ham som ektemann, far og mann. Han var bare en ekstra belastning. Jeg følte ikke at han utgjorde noe positivt for verken meg eller barna. 

For ham var det et sjokk. Joda, han hadde fått med seg at jeg var trist og misfornøyd. At jeg "maste" og var sur, slik hans versjon var. Sin egen rolle i at jeg maste og var sur var han blind for. At jeg ønsket en partner, ikke et ekstra barn... nei han så ikke dette! 

Barna var heldigvis så store at jeg mer eller mindre slapp unna å ha kontakt med ham. De gjorde avtaler med ham selv. Jeg var så drittlei hele fyren at jeg ikke orket å ha noe med ham å gjøre. Jeg var derfor totalt avvisende til hans forsøk på å få til en dialog mellom oss to. Det siste han hadde sagt var at han skulle nyte singellivet og friheten fra meg, sure kjerringa som jeg hadde blitt. "Værsågod!" tenkte jeg bare, for jeg fikk fri fra byrden og frustrasjonen han hadde føltes som i flere år. Jeg ante derfor ikke at han i de månedene vi var fra hverandre faktisk hadde gått gjennom en selvransakelse, og funnet ut at det faktisk ikke var jeg som hadde vært urimelig, men han. At han hadde kommet til erkjennelse i forhold til hvilken elendig far og partner han hadde vært. Dette visste jeg ikke før han krøp til korset, og kom bønnfallende på døren min. 

Det tok tid før jeg trodde ham, men litt etter litt klarte vi å prate ut om alt. 

Vi fant tilbake til hverandre, og nå har jeg en helt annen ektemann. Han har faktisk lært at han også må ta ansvar, og forstått at jeg slett ikke er en sur og masete kjerring når han tar sin del av ansvaret. Det var forøvrig en rolle jeg hatet, og kanskje hovedårsaken til at jeg forlot ham. Jeg ville ikke vært slik! Et trist og sinna menneske! 

At kneika kom da den kom... Tja den hadde jo vært der lenge, men man skal ha overskudd til å ta tak i situasjonen også. Jeg hadde det først da. 

Anonymkode: e198d...26e

[AnonymBruker]

Meg og min mann holder på å gå fra hverandre. Vi har hatt flere problemer gjennom den lille tiden vi har vært gift (1 år og 7 mnd) 

1. Han er spilleavhengig og bruker hele lønna på å betale forbrukslån og resten spiller han bort. Han setter inn halvparten av alt vi har på fellesutgifter (6700kr)

2. Han blir fort irritert på småting og kan bli sur flere dager med å ende opp at han sender meg skjellsord på melding og vi ikke snakker sammen et par dager.

3. Vi har ennå ikke hatt en ferie hvor vi har kost oss. Det har alltid endt opp meg krangling hvor vi snakka om skilsmisse. (4 turer)

4. Det kan gå flere mnd før vi har sex. Han avviser meg hver gang jeg har tatt initiativ. Etter flere ganger blir jeg sint og klikker, og da får jeg flere stygge meldinger dagen etter han drar på jobb. 

 

Jeg har følt meg veldig lite verdsatt og respektert. Jeg har prøvd å gjøre alt for han, jeg ville betale ned lånet hans med han, men lite ante jeg at han fremdeles spillet. Han spilte før ekteskapet og sa at han er helt ferdig. Jeg stolte på at han betaler ned lånet, mens han gikk bak ryggen min og brente pengene istedet for å bruke de på noe annet fornuftig. 

Jeg har gitt han flere sjanser til å rydde opp i det, forandre seg, gjør det bedre. Jeg har flyttet hjem til familien nå over 3 mnd siden. Han har ikke et eneste gang kommet for å hente meg, eller kommet på jobben for å se meg. Føler ikke at han savner meg i det hele tatt eller vil kjempe for forholdet. Når det er han som har ødelagt noe så er det han som må legge seg flat og komme og fikse opp. Jeg gråter og er så lei meg for alt. Jeg fortjente virkelig ikke dette, så god og snill jeg har vært mot han. 

Fant også ut at han i løpet av 2 mnd har spilt bort 100k kr. Han mente at han må rydde opp i økonomien sin før han kan fikse mellom oss, men prioriterer heller å spille enn å komme etter meg. Ringe meg, kontakte meg og vil ha meg. 

Det er så vondt:( jeg elsker han virkelig. For han er faktisk veldig veldig god og snill mann. Jeg har tilgitt han for jeg Vett at alt sinnet han har kommer fordi han er spilleavhengig, at han ikke mener å si stygge og sårende ord. Det gjør så vondt. Jeg hadde store planer for framtiden. Jeg ville bli gravid nå til høsten og skape en liten familie med han. Han jeg trodde var min sjelevenn og min mann som jeg elska så høyt. 

 

Anonymkode: 2d5e3...cc2

[AnonymBruker]

Mange går fra hverandre i småbarnsfasen. Det er en tøff tid. 

Andre går fra hverandre når barna flytter ut eller når de blir pensjonister og må gå for mye oppi hverandre...

Anonymkode: bac96...91e