Vil ikke flytte sammen allikevel

[AnonymBruker]

Vi har vært kjærester i et år nå. Han har barn men ikke jeg. Og vi har hele veien snakket på at jeg skal flytte inn til han. Jeg har vært med på å bestemme hvordan noen utbedringer skulle utføres  mm. Men nå begynte barna å mase på meg om at jeg skal flytte inn. Så jeg sprøyte nå. Men da var det bare helt nei. Det var han ikke klar for. Og noe tidsperspektiv kunne jeg ikke få heller. Men han bedyrer at det ikke er noe endret mellom oss. Han viser fortsatt at han er glad i meg. 

Men selv gikk jeg helt i kjelleren. Det er veldig krevende å omstille seg hele tiden fra å bo hos han og bo hos meg. Og jeg vet aldri når jeg burde bo hos meg eller hos han. Og så trenger jeg alltid det som ikke er der jeg er når jeg er der. Har jo ting både her og der. Så jeg er totalt utslitt av dette og er bare så utrolig lei meg. Vurderer å pakke ned mine ting og kjøre alt hjem til meg og ta helt avstand til han finner ut hva han vil. Men jeg vet ikke om det er så lurt heller. Og alt jeg vil er å være hos han. Jeg hater å være alene i min leilighet. Jeg får ikke sove der mer. Jeg føler meg isolert og alene der. Jeg er så bombe sikker på at jeg vil være hos han. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

[AnonymBruker]

Det er tidlig å flytte sammen allerede nå. Han er klok pappa som holder litt igjen. 

Gå til legen hvis du holder på å utvikle søvnproblemer. Du må også kunne ha det fint med venner eller aleine. 

Anonymkode: 76383...ca8

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Vi har vært kjærester i et år nå. Han har barn men ikke jeg. Og vi har hele veien snakket på at jeg skal flytte inn til han. Jeg har vært med på å bestemme hvordan noen utbedringer skulle utføres  mm. Men nå begynte barna å mase på meg om at jeg skal flytte inn. Så jeg sprøyte nå. Men da var det bare helt nei. Det var han ikke klar for. Og noe tidsperspektiv kunne jeg ikke få heller. Men han bedyrer at det ikke er noe endret mellom oss. Han viser fortsatt at han er glad i meg. 

Men selv gikk jeg helt i kjelleren. Det er veldig krevende å omstille seg hele tiden fra å bo hos han og bo hos meg. Og jeg vet aldri når jeg burde bo hos meg eller hos han. Og så trenger jeg alltid det som ikke er der jeg er når jeg er der. Har jo ting både her og der. Så jeg er totalt utslitt av dette og er bare så utrolig lei meg. Vurderer å pakke ned mine ting og kjøre alt hjem til meg og ta helt avstand til han finner ut hva han vil. Men jeg vet ikke om det er så lurt heller. Og alt jeg vil er å være hos han. Jeg hater å være alene i min leilighet. Jeg får ikke sove der mer. Jeg føler meg isolert og alene der. Jeg er så bombe sikker på at jeg vil være hos han. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

du vet aldri når du skal bo hos han eller bo hos deg? du er et voksent menneske som velger selv. at han ikke ønsker å flytte inn etter kun et år må du bare respektere uten å være barnslig med å pakke ned ting og tang.

Anonymkode: e429a...dd0

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

du vet aldri når du skal bo hos han eller bo hos deg? du er et voksent menneske som velger selv. at han ikke ønsker å flytte inn etter kun et år må du bare respektere uten å være barnslig med å pakke ned ting og tang.

Anonymkode: e429a...dd0

Greia er at det er ganske langt mellom oss. Jeg må planlegge ganske mye for å være hos han. Og når han da legger meg inn i hverdagsplanene så forventer han at jeg skal være hos han. Men ikke for mye heller. Men jeg kan ikke velge litt her og litt der. Jeg må ha mer enten eller om jeg skal overleve. For jeg er så sliten nå. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Greia er at det er ganske langt mellom oss. Jeg må planlegge ganske mye for å være hos han. Og når han da legger meg inn i hverdagsplanene så forventer han at jeg skal være hos han. Men ikke for mye heller. Men jeg kan ikke velge litt her og litt der. Jeg må ha mer enten eller om jeg skal overleve. For jeg er så sliten nå. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

Langdistanseforhold kan være krevende og særlig det første året. Men bor dere så langt unna så krever det vel at du også finner ny jobb osv. Store omlegginger krever god planlegging

Kjenner du andre som er i avstandsforhold? Det kan være ting å lære av hvordan andre gjør ting. Det er noe som heter langdistanse-depresjon eller long distance blues. Det er en mild og reaktiv nedstemthet pga avstanden. Jeg har kjent mye på det de siste årene og det var noe av grunnen til at jeg skaffet meg katt. Jeg snakker også med andre i samme situasjon. 

Jeg er selv i et internasjonalt avstandsforhold. Det er oftest jeg som besøker ham og langtidsplanen er at han skal flytte hit men det tar tid å planlegge (han må også lære språk). Mitt råd til deg er å se om ting går framover eller bakover. Det at du får lov til å bo med hans barn når du er på besøk vil jeg si er et stort steg etter ett år. Forhåpentligvis kommer det flere steg i løpet av året som kommer. 

Husk å leve der du bor også. Ellers risikerer du å ende i grøfta...

Anonymkode: 76383...ca8

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Langdistanseforhold kan være krevende og særlig det første året. Men bor dere så langt unna så krever det vel at du også finner ny jobb osv. Store omlegginger krever god planlegging

Kjenner du andre som er i avstandsforhold? Det kan være ting å lære av hvordan andre gjør ting. Det er noe som heter langdistanse-depresjon eller long distance blues. Det er en mild og reaktiv nedstemthet pga avstanden. Jeg har kjent mye på det de siste årene og det var noe av grunnen til at jeg skaffet meg katt. Jeg snakker også med andre i samme situasjon. 

Jeg er selv i et internasjonalt avstandsforhold. Det er oftest jeg som besøker ham og langtidsplanen er at han skal flytte hit men det tar tid å planlegge (han må også lære språk). Mitt råd til deg er å se om ting går framover eller bakover. Det at du får lov til å bo med hans barn når du er på besøk vil jeg si er et stort steg etter ett år. Forhåpentligvis kommer det flere steg i løpet av året som kommer. 

Husk å leve der du bor også. Ellers risikerer du å ende i grøfta...

Anonymkode: 76383...ca8

Takk 💕 

Men jeg føler jeg har levd ferdig der jeg bor. Jeg har hatt noen voldsomme opplevelser der med stalking og PTSD og kontrasten med å være hos kjæresten, og være alene hjemme, er så voldsom. Hos han er jeg meg selv. Jeg er frisk og fri fra minnene. Hjemme er alt det vonde høres reelt. 

Jeg anser ikke mine kjæreste som en flukt fra det vonde. Det ble bare mer kontraster og mer å kjenne på. 

Je vurderer å finne et sted å bo mellom kjæresten og jobb. Men det kjennes så tungt å skulle starte opp noe nytt også. 

Jeg kan pendle mellom kjæreste og jobb. Det koster meg en del timer, men det er mulig inntil ting faller på plass og jeg eventuelt kan bytte jobb. 

Kjæresten vil ha meg hos seg. Men han er så redd for å miste egentid. Men som jeg ser det er det jo mye enklere å gi han alenetid om jeg bor der. For da vil jo jeg gjerne ut av huset for å gjøre mine ting. Når jeg kommer på besøk nå så føler man jo at vi må gjøre ting sammen. Så det å få han til å forstå det er ikke så enkelt. Selv om jeg så ofte jeg kan gjør mine egne ting selv om jeg er hos han. For at han skal få alenetid. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

[AnonymBruker]

Høres smart ut å ikke flytte sammen enda når det er barn involvert og dere ikke har vært sammen så lenge

Anonymkode: 53e1e...d3a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Høres smart ut å ikke flytte sammen enda når det er barn involvert og dere ikke har vært sammen så lenge

Anonymkode: 53e1e...d3a

Barna maser og maser på at jeg skal flytte inn. De skal uansett aldri lide her. De er førstepri. De skal alltid få føle at de er en del av dette samlivet. 

Jeg må ikke flytte inn nå. Det er ikke det det er snakk om. Men heller det å ha en plan om at det skal skje etter hvert. Han var på at jeg skulle flytte inn men når tiden nærmet seg for å ta en mer konkret avgjørelse, så backet han ut. Og nå er det mer eller mindre helt nei. Eller ikke i umiddelbar plan. Og det slo føttene helt vekk under meg. Allikevel viser han så tydelig at han er glad i meg. 

Jeg har nå valgt å reise vekk en ukes tid på en slags ferie. For å gi både han og meg litt pusterom. Drar om noen dager. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

[AnonymBruker]

På stedet hvil. Han vil fortsatt ikke at jeg skal flytte inn. Det var så mye styr syntes han. Han vil også ha egentid. Mye egentid. Men samtidig putter han meg inn i hverdagsrutinene og forventer at jeg er der. Han viser også med så mye handling at han er glad i meg. 

Men jeg tror han har møtt den berømte veggen. Og han har vært syk i over en måned nå. 

Jeg har pakket med meg mesteparten av mine ting og jeg tar ikke kontakt med han før han tar kontakt med meg. Enkelt og greit. Om han føler for fri fra meg så skal han jaggu få det. Allikevel fortsetter han som vanlig og antar og forventer at vi skal være sammen fremover. Bare mindre sammen. Og bare når det passer han virker det som. Men han frika helt ut og begynte å gråte når han så jeg pakka ned tingene mine også. Da ville han knapt slippe meg. 

Og jeg er helt utslitt. Jeg er så sliten og jeg har ingen sted å dra. Jeg klarer ikke leiligheten min. Jeg blir kvalt av å være her. Situasjonen er helt uutholdelig. Så jeg drar på jobb og jeg møter venner og trener. Men jeg sliter meg helt ut pga mangel på søvn. 

Men jeg håper jo fortsatt. Han sa senest i går at han håper vi er tilbake snart til godfølelsen. At han bare trenger litt tid. 

Han vet jeg blir sliten av dette. Det er ikke noe jeg klarer å skjule. Antagelig også derfor han ikke føler han får den pustepausen han trenger. Fordi det plager han å se meg ha det vondt. 

Så hva gjør jeg da? Jeg føler meg rett og slett for sliten nå for å finne et nytt hjem. Men det er vel det jeg må? Og jeg vurderer et sted flere timer unna. En helt ny start. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

[AnonymBruker]

Helt ærlig, du har noen problemer som du må rydde opp i selv før du er klar for å flytte inn hos noen... Det ER for tidlig å flytte inn etter bare et år. At du ikke trives i din egen leilighet er faktisk ikke noe du skal bruke som grunn til å flytte inn til han. Det er faktisk alt annet enn en god grunn! Jeg hadde følt meg enormt presset på feil grunnlag om jeg var han, da hadde jeg også holdt igjen. 

Ett år er lite. Han har helt andre hensyn å ta enn deg. Han er pappa til to barn, han bør være mer enn sikker før han tar det steget. DU tenker du kan jo bare flytte igjen om det ikke funker, men for andre er det kanskje ikke så enkelt og han ser gjerne helt andre ringvirkninger av alt han gjør enn du. 

Og alenetid ja. DU skjønner ikke det konseptet hvis du tror det dekkes av at du er ute og trener i et par timer! 🙄 

Anonymkode: 6d40e...8fd

[Gjest Solstråletårer]

La han gå.  Fin ditt eget liv. Det blir vondt i starten men bedre i lengden. Viss han ikke vil  ha deg der på full tid . Og du må bare vente på han. Der er ikke rettferdig for deg. Bygg deg opp og bli selvstendig. La han klare seg selv.   Så viss han ombestemmer seg etter som han ser du klarer deg . Så få du se om han er vært å flytte sammen med.  Tenk på deg selv. Fir han tenker kun på seg selv. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig, du har noen problemer som du må rydde opp i selv før du er klar for å flytte inn hos noen... Det ER for tidlig å flytte inn etter bare et år. At du ikke trives i din egen leilighet er faktisk ikke noe du skal bruke som grunn til å flytte inn til han. Det er faktisk alt annet enn en god grunn! Jeg hadde følt meg enormt presset på feil grunnlag om jeg var han, da hadde jeg også holdt igjen. 

Ett år er lite. Han har helt andre hensyn å ta enn deg. Han er pappa til to barn, han bør være mer enn sikker før han tar det steget. DU tenker du kan jo bare flytte igjen om det ikke funker, men for andre er det kanskje ikke så enkelt og han ser gjerne helt andre ringvirkninger av alt han gjør enn du. 

Og alenetid ja. DU skjønner ikke det konseptet hvis du tror det dekkes av at du er ute og trener i et par timer! 🙄 

Anonymkode: 6d40e...8fd

Takk for jeg trenger denne oppvekkeren. Han er så klart ikke ansvarlig for mitt liv her i min leiligheten. Det er jeg veldig enig i. Derfor tror jeg også han har godt av å se at jeg faktisk gjør mine ting når jeg er hjemme (som jeg også gjør når jeg er hos han. Jeg besøker venner og trener når jeg er der også). Jeg er jo ikke avhengig av han for å gjøre noe. Tvert imot er jeg veldig driftig og mye på farta uansett hvor jeg er. 

Og han får helt egne helger helt alene og dager uten at jeg tar kontakt med han. Så jeg prøver å gi han fri. Men han klager på alt han skulle gjort uten meg. Men gjør absolutt ingen ting når han er alene. Han sier han savner venner men han tar aldri kontakt. Alt han gjør er å ligge på sofaen. 

Men mye av problemene er jo at jeg ikke føler meg fri jeg heller. Jeg er aktiv med flere interesser. Men mye av disse interessene krever en del utstyr. Og alt sånt ligger hos han. Fordi vi deler felles interesser og brukte før all fritid sammen på de. Før det nå ble stopp. Så det er så mye av disse tingene jeg ikke får gjort når jeg er hjemme. Tar seg ikke helt ut å dra med seg en kajakk på toget ol. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

[AnonymBruker]

Skjønner det er sårt, men du må roe litt ned. Han har barn, og da er det greit å vente til forelskelsen i det minste har gitt seg litt med å flytte sammen, slik at man vet at dette er noe som varer. 

Bare gi han litt mer tid. Nå truer du han på en måte, og da står du i fare for å miste han. 

 

Anonymkode: d18e2...057

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner det er sårt, men du må roe litt ned. Han har barn, og da er det greit å vente til forelskelsen i det minste har gitt seg litt med å flytte sammen, slik at man vet at dette er noe som varer. 

Bare gi han litt mer tid. Nå truer du han på en måte, og da står du i fare for å miste han. 

 

Anonymkode: d18e2...057

Jeg vet. Jeg trenger heller ikke flytte inn nå. Jeg trenger faktisk tid på meg på å flytte ut herfra. Det er tross alt et helt liv som skal avsluttes for å gå inn i et nytt. Og kontrastene er enorme. Jeg trenger tid på å omstille meg. Men jeg får ikke startet den prosessen før han er klar. Og for alt jeg vet kan den prosessen fort ta et år den også. 

Men det at han trenger tid og jeg selv blir satt på vent, er tungt. Det er dette jeg sliter med. Det å vente. Det å gå i dette vakuumet og ikke vite hvor jeg bør være og når jeg bør være der. Så jeg er alltid tilgjengelig nå. Og det sliter meg helt ut. Jeg tok helt avstand en stund nå men fikk et soft øyeblikk hvor jeg sa jeg savnet han. Men skal prøve og trekke meg helt vekk igjen. 

Jeg skal se hva jeg får til i dag med en «fluktrute» så jeg kan komme meg helt vekk for en stund. Et sted jeg ikke har tid til å tenke.  

Anonymkode: 9bbe1...e24

[Gjest Dævendøtte]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet. Jeg trenger heller ikke flytte inn nå. Jeg trenger faktisk tid på meg på å flytte ut herfra. Det er tross alt et helt liv som skal avsluttes for å gå inn i et nytt. Og kontrastene er enorme. Jeg trenger tid på å omstille meg. Men jeg får ikke startet den prosessen før han er klar. Og for alt jeg vet kan den prosessen fort ta et år den også. 

Men det at han trenger tid og jeg selv blir satt på vent, er tungt. Det er dette jeg sliter med. Det å vente. Det å gå i dette vakuumet og ikke vite hvor jeg bør være og når jeg bør være der. Så jeg er alltid tilgjengelig nå. Og det sliter meg helt ut. Jeg tok helt avstand en stund nå men fikk et soft øyeblikk hvor jeg sa jeg savnet han. Men skal prøve og trekke meg helt vekk igjen. 

Jeg skal se hva jeg får til i dag med en «fluktrute» så jeg kan komme meg helt vekk for en stund. Et sted jeg ikke har tid til å tenke.  

Anonymkode: 9bbe1...e24

Jeg forstår deg 100 %. Etter ett år er det også innafor å flytte sammen, virker som du har et supert forhold til barna. Er nok pappaen her som ikke er klar. Jeg hadde holdt meg unna en god stund, vil han ha deg, så må han våkne. Ellers hadde jeg ikke orket sånn som du har det, da hadde jeg ordnet meg mitt eget liv, uten ham. Jeg er ikke skapt for å gå på vent. 

[AnonymBruker]

Han har vært sykmeldt over en mnd, i helgene når barna er borte ligger han på sofaen og får ikke tatt kontakt med venner, selv om han egentlig vil. Høres ut som om han er deprimert. Du har masse psykiske greier med deg i tillegg (stalking, søvnproblemer, stress, kan ikke bo alene i leiligheten mm).

Det høres veldig lurt ut å IKKE flytte sammen, spør du meg. Barna trenger ikke to ustabile folk som påvirker hverandre til følelsesstormer.

Anonymkode: 843d1...434

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har vært sykmeldt over en mnd, i helgene når barna er borte ligger han på sofaen og får ikke tatt kontakt med venner, selv om han egentlig vil. Høres ut som om han er deprimert. Du har masse psykiske greier med deg i tillegg (stalking, søvnproblemer, stress, kan ikke bo alene i leiligheten mm).

Det høres veldig lurt ut å IKKE flytte sammen, spør du meg. Barna trenger ikke to ustabile folk som påvirker hverandre til følelsesstormer.

Anonymkode: 843d1...434

Dette. 

Anonymkode: 1cdb9...f03

[exictence]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for jeg trenger denne oppvekkeren. Han er så klart ikke ansvarlig for mitt liv her i min leiligheten. Det er jeg veldig enig i. Derfor tror jeg også han har godt av å se at jeg faktisk gjør mine ting når jeg er hjemme (som jeg også gjør når jeg er hos han. Jeg besøker venner og trener når jeg er der også). Jeg er jo ikke avhengig av han for å gjøre noe. Tvert imot er jeg veldig driftig og mye på farta uansett hvor jeg er. 

Og han får helt egne helger helt alene og dager uten at jeg tar kontakt med han. Så jeg prøver å gi han fri. Men han klager på alt han skulle gjort uten meg. Men gjør absolutt ingen ting når han er alene. Han sier han savner venner men han tar aldri kontakt. Alt han gjør er å ligge på sofaen. 

Men mye av problemene er jo at jeg ikke føler meg fri jeg heller. Jeg er aktiv med flere interesser. Men mye av disse interessene krever en del utstyr. Og alt sånt ligger hos han. Fordi vi deler felles interesser og brukte før all fritid sammen på de. Før det nå ble stopp. Så det er så mye av disse tingene jeg ikke får gjort når jeg er hjemme. Tar seg ikke helt ut å dra med seg en kajakk på toget ol. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

Du høres snill og god ut. Men du har lavt selvbilde, kan det høres ut som. 

"Jeg prøver å gi ham fri", høres litt rart ut. Tror jeg forstår hva du mener. Selvfølgelig skal du ikke være oppå ham hele tiden, men det skal da ikke føles som du prøver å gi ham fri. Høres ut som du prøver, men vil det ikke, og får det ikke til? Du synes det er tungt. Prøv å jobb litt selv med det, og ikke overfør din tunghet til ham. Det blir bare slitsomt for både ham og for deg. Du må selv stå til ansvar å ha det kjekt uten ham. Det høres ut som du gjør og. Vis at du klarer deg godt selv, og først og fremst vis det for deg selv.

"Men klager på alt han skulle gjort uten meg", med det mener du at han klager på ting han ikke får gjort, fordi du er der? Vet ikke om han nevner konkrete ting han skulle gjort uten deg? Jeg synes den klagingen høres ut som at han klandrer deg. Det er jo veldig lite hyggelig av ham å si. Tror jeg hadde tolket det som at jeg var en belastning, så jeg ville sagt hvordan jeg følte det, og at hvis det var sånn, så synes jeg det er leit, og tenker det er best at vi bor fra hverandre og ikke er sammen på en stund, rett og slett tar en pause, så vi begge får tenkt oss om hva vi egentlig vil.                                                                                                             For i et kjærlighetsforhold bygger man hverandre opp, og ikke klandrer hverandre. Hva tenker du? 

 

Endret 29. november 2018 av exictence

[AnonymBruker]

Takk for veldig mange gode svar 💕 

Ja nå føler jeg det som vi bryter hverandre ned fremfor å bygge opp. Og det er helt feil vei og gå. Jeg har tenkt jeg bare bør «forsvinne» fra hans radar. Men så sender han søte meldinger og sier hvor mye jeg betyr for han. Men jeg må allikevel holde igjen for ikke å skremme. Men innimellom blir jeg sliten og tung jeg også, selv om jeg virkelig prøver å ikke vise han dette. Men jeg er en jævlig dårlig løgner. 

Ja jeg har faktisk blitt straffet av han for noe en eks av han gjorde mot han. Det var klart og tydelig ikke ok fra min side. Og han så den og beklaget den. 

Men så ser jeg på de siste meldingene og han virker uberørt og har egentlig bare fokus på seg selv og sitt akkurat nå. 

Han er ikke sykemeldt. Tvert imot jobbet ekstremt mye i det siste. Og samtidig vært syk hele tiden. Så det er ikke rart det blir bråstopp på alle plan. 

Barna og jeg går helsigvis veldig fint sammen. Jeg elsker de like høyt som jeg ellser han. Og jeg svaner de også.

Men det er sant som blir sagt over her - jeg har veldig lav selvfølelse. Den ble knust som barn. 

Anonymkode: 9bbe1...e24

[AnonymBruker]

Du må gi han tid TS. Når man har barn så må man være helt sikker på at forholdet vil vare, den første oppslukende forelskeslen bør ha gitt seg, så man kan se at man faktisk passer sammen. Og her har han i tillegg annet å stri med ser jeg. Og det har du også. Bruk litt tid på å jobbe med selvfølelsen din TS. Du bør aldri gjøre deg så avhengig av en mann som det virker som du er her allerede. Det er viktig å stå støtt på egne bein før du går inne i et forhold, spesielt et forhold hvor det er barn. For det blir ikke enkelt. Selv om du har et godt forhold til barna nå.

Jeg har også barn, og har ny kjæreste. Vi har vært sammen i over et år nå. Vi har snakket om å flytte sammen da, men det blir ikke før om tidligst et år. Selv om jeg/vi som deg er litt lei av å flytte fram og tilbake mellom hjemmene ja. Men å flytte sammen nå er bare altfor tidlig. Selv om han går kjempegodt sammen med barna mine.

Anonymkode: b6f77...5eb