Argument, «ta deg sammen. Slutt og syt»

[AnonymBruker]

23 timer siden, BiancaWhite skrev:

 

Folk som sitter her og skriver "skjerp deg" "move on" er så enkle at jeg lurer på om de i det hele tatt vet hva det innebærer å ha slike sykdommer. Mulig det er svært unge mennesker som ikke har den helt store erfaringen med livet enda, men dessverre har enkelte innrømmet at de er både 30 og 45. 

De vil nok fremstå som sterke og harde selv. Litt sånn "jeg kontrollerer absolutt alt i livet mitt. alt går bare på skinner fordi jeg bestemte meg for det. jeg er så sterk at jeg kan styre hva jeg føler. tapere som ikke klarer dette" . Er litt det jeg leser når de skriver slik.

Men da er det nok heller DU som er enkel og ikke alle andre, siden du greier å konkludere så sterkt etter å sitte med så lite info.

Anonymkode: d27a4...918

[BiancaWhite]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Men da er det nok heller DU som er enkel og ikke alle andre, siden du greier å konkludere så sterkt etter å sitte med så lite info.

Anonymkode: d27a4...918

"skjer deg" og alle setninger som avsluttes på engelsk er nok til å skjønne at vedkommende ikke har peiling på hva h*n snakker om. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, BiancaWhite skrev:

 

"skjer deg" og alle setninger som avsluttes på engelsk er nok til å skjønne at vedkommende ikke har peiling på hva h*n snakker om. 

Handler vel mer om at enkelte ikke tåler å høre litt motgang og skal ha forståelse for alt hele tiden og ikke gidder jobbe med problemene sine men er mer opptatt at diagnosen sin og hvor synd det er i dem. Å rulle seg i selvmedlidenhet hjelper INGEN. Ingen psykolog anbefaler å legge seg ned å synes synd i seg selv. Man MÅ jobbe med seg selv, både for ens egen skyld og alle rundt seg. 

Anonymkode: d27a4...918

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Handler vel mer om at enkelte ikke tåler å høre litt motgang og skal ha forståelse for alt hele tiden og ikke gidder jobbe med problemene sine men er mer opptatt at diagnosen sin og hvor synd det er i dem. Å rulle seg i selvmedlidenhet hjelper INGEN. Ingen psykolog anbefaler å legge seg ned å synes synd i seg selv. Man MÅ jobbe med seg selv, både for ens egen skyld og alle rundt seg. 

Anonymkode: d27a4...918

Jeg har aldri hørt folk syte om diagnoser for å så kreve sympati fordi det er så stakkars dem. 

Anonymkode: 90c73...1a9

[BiancaWhite]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Handler vel mer om at enkelte ikke tåler å høre litt motgang og skal ha forståelse for alt hele tiden og ikke gidder jobbe med problemene sine men er mer opptatt at diagnosen sin og hvor synd det er i dem. Å rulle seg i selvmedlidenhet hjelper INGEN. Ingen psykolog anbefaler å legge seg ned å synes synd i seg selv. Man MÅ jobbe med seg selv, både for ens egen skyld og alle rundt seg. 

Anonymkode: d27a4...918

man må gjerne gi uttrykk for at de må jobbe med seg selv, men den teite "skjerp deg" og "move on" avslutningen forblir teit og barnslig.

[AnonymBruker]

Synes det er litt tankevekkende hvor mange som snakker som om at de vet hvor mye andre kjemper, som om det vises utenpå. 

 

Anonymkode: e62a3...9fd

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

For alle hjelper det ikke bare å ta seg sammen. Hva når man har kognitive, sosiale, motoriske, emosjonelle, relasjonelleproblemer- i tillegg til søvnvansker? Hva med de som har psykiske vansker før de begynner å snakke? De som har innlærte forsvarsmekanismer styrt av underbevisstheten?

Anonymkode: 90c73...1a9

Da jobber man hardt for å bli frisk. Det er det som menes med å ta seg sammen. Uannsett vil de få bedring.

Anonymkode: 65694...d10

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Da jobber man hardt for å bli frisk. Det er det som menes med å ta seg sammen. Uannsett vil de få bedring.

Anonymkode: 65694...d10

Dummeste jeg har hørt. Er du et slags talerør for alle som sliter psykisk?

Anonymkode: a7891...2c6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, BiancaWhite skrev:

 

man må gjerne gi uttrykk for at de må jobbe med seg selv, men den teite "skjerp deg" og "move on" avslutningen forblir teit og barnslig.

Prøv heller å forstå at noen ordlegger seg slik, og det er rimelig forutinntatt å mene slik om de som du gjør. Som om du utelukkende har rett.

Anonymkode: 80b1d...454

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dummeste jeg har hørt. Er du et slags talerør for alle som sliter psykisk?

Anonymkode: a7891...2c6

Så du mener å jobbe beinhardt med behandling er nyttesløst? Du er overhodet til legestanden du da eller?

Anonymkode: 65694...d10

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Så du mener å jobbe beinhardt med behandling er nyttesløst? Du er overhodet til legestanden du da eller?

Anonymkode: 65694...d10

Jobbe med seg selv er en ting, men det ikke bestandig det hjelper. Hvorfor tror du folk begår selvmord?

Anonymkode: a7891...2c6

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Da jobber man hardt for å bli frisk. Det er det som menes med å ta seg sammen. Uannsett vil de få bedring.

Anonymkode: 65694...d10

Selvfølgelig, men så må man også ha overbærenhet og medfølelse med seg selv på at noen ting tar tid, og noen ting vil kanskje alltid være vanskelig. Det handler om å innse egne begrensninger. Det er ikke alt man kan forandre selv om man prøver. 

Anonymkode: 90c73...1a9

[BiancaWhite]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Prøv heller å forstå at noen ordlegger seg slik, og det er rimelig forutinntatt å mene slik om de som du gjør. Som om du utelukkende har rett.

Anonymkode: 80b1d...454

Men de skriver selv som om de utelukkende har rett. Det er liksom bare å skjerpe seg eller "move on" 😛 
De har neppe hatt samme type problem som personen de kritiserer. Kanskje har de hatt mild depresjon, kommet seg lett fra en sykdom og dermed tror at grunnen er fordi de selv var så sterke. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, BiancaWhite skrev:

 

Men de skriver selv som om de utelukkende har rett. Det er liksom bare å skjerpe seg eller "move on" 😛 
De har neppe hatt samme type problem som personen de kritiserer. Kanskje har de hatt mild depresjon, kommet seg lett fra en sykdom og dermed tror at grunnen er fordi de selv var så sterke. 

Akkurat. En mild depresjon er noe annet enn et komplekst sykdomsbilde man har hatt siden man var barn.

Anonymkode: 90c73...1a9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, BiancaWhite skrev:

 

Men de skriver selv som om de utelukkende har rett. Det er liksom bare å skjerpe seg eller "move on" 😛 
De har neppe hatt samme type problem som personen de kritiserer. Kanskje har de hatt mild depresjon, kommet seg lett fra en sykdom og dermed tror at grunnen er fordi de selv var så sterke. 

Dine betraktninger er veldig gode! Irriterer meg kraftig at uvitende forståsegpåere og andre som kun har slitt i liten grad, påtar seg rollen som "rettledende part" for andre som har svært komplekse problemer.

Anonymkode: a7891...2c6

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Så du mener å jobbe beinhardt med behandling er nyttesløst? Du er overhodet til legestanden du da eller?

Anonymkode: 65694...d10

Nei, det er ikke nyttesløst å jobbe hardt for bedring, men uansett hvor hardt man jobber så må man kanskje innse at et sted går grensen. Om man presser seg og jobber hardere enn man tåler, så blir man ikke friskere, men sykere. Om man ikke tar de nødvendige hensynene på veien, og lærer å godta seg selv på godt og vondt- så kommer man seg ikke videre. En del av behandlingen er faktisk avlastning og hvile- å ikke anstrenge seg- å roe seg ned for å bedre søvn, tanker og følelser. 

Noen ganger må man også faktisk innse at man ikke har samme funksjonsnivå som de fleste andre. Blir man helt utslitt, som det jeg gjør, så nytter det ikke å tenke: «Jeg drar på konsert i 4 dager og sover i et telt». Noen kan tenke, «Jo, det burde du gjøre. Da eksponerer du deg, så tåler kanskje kroppen mer neste gang». Det som mest sannsynlig hadde skjedd hadde vært at jeg ble så utslitt at jeg hadde kastet opp, grått, blitt forferdelig ustabil, ikke fått meg på skolen uka etter, vært trøtt i dagesvis etterpå osv osv. . Jeg er lydsensitiv, var for mange folk, anspent, sover dårlig i telt, osv osv. Tilsammen hadde det vært så mye som ikke hadde fungert, at det hadde blitt et større tap enn gevinst. Jeg blir nødt til å ta vare på helsa fremfor å være med på alt som er gøy. Ingenting blir heller gøy om man er for syk til å få noe ut av det. 

Det jeg vil frem til er at ikke alt blir bedre av å «ta seg sammen». Noe blir faktisk bedre av å ikke prøve, av å ikke anstrenge seg, av å ikke utsette seg for det som kan føles vanskelig. 

Anonymkode: 90c73...1a9

[AnonymBruker]

En del av terapien er faktisk å ikke gjøre noe som helst, å ikke jobbe i det heletatt- men å godta seg selv og sine utfordringer. En stor del av tilfriskningsprosessen handler om å avlaste seg selv, stresse ned, slappe av og rett og slett ta livet med ro- for å være syk er en fulltidsjobb. Man kan ikke være på jobb konstant- man må gi seg tid til å ha pauser uten at man skal overarbeide seg ved å alltid skulle presse seg til å gjøre «friske» ting. 

Jobber man imot seg selv og ikke tar signalene på alvor, så kan man bli skikkelig utbrent eller enda sykere enn det. 

Anonymkode: 90c73...1a9

[Gjest Mass]

På 19.10.2018 den 22.46, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ser flere ganger på KG mennesker som skriver til andre, «ta deg sammen», «voks opp», «Slutt og syt», «Ikke synes så synd på deg selv», «Det er bare å smile; så ordner resten seg», «Hev deg over det», «Gå videre», «Alt er et valg». Osv, som om det å komme gjennom en sykdom (psykisk eller fysisk) eller en vanskelig hendelse var det letteste i verden. Det blir spredt rundt med masse selvfølgeligheter, som om man var svak hvis man ikke bare skjerpet seg og fikk det bra med en gang. «livet blir trossalt ikke bedre av å gå rundt og deppe», som om folk faktisk valgte å ha det vanskelig, som om det var det letteste i verden å bli kvitt en psykisk lidelse, som om det bare var å knipse for å legge bak seg alt det vonde. «Bare gå videre», «Du velger å la fortiden prege deg», som om folk med vilje prøvde å ha det så vanskelig som mulig for å kunne klage litt ekstra til de rundt. 

Når skal folk forstå at folk de deprimerte fordi de er syke- ikke fordi de ikke tar tak? Når skal folk forstå at ikke alt sitter i hodet- og at det er bare å skjerpe seg? Når skal folk forstå at det tar tid- at det «ikke er bare bare»? 

Anonymkode: 90c73...1a9

Alt er jo et valg. Og videre må man jo gå uansett - livet stopper jo ikke opp.

Jeg må ærlig si at jeg forstår ikke hvorfor folk velger å stå fast, undertrykke eller rømme fra ubehageligheter, alt ukomfortabelt, problemer, osv.

Min erfaring er at med vondt skal vondt fordrives. Livet ER svart OG hvitt - ikke enten eller. 

Noen holdepunkter som har hjulpet meg til å gå målbevisst gjennom stormer med traume, angst og depresjoner er;

- mine prinsipper

- alltid se (og forholde meg til) sannheten i hvitøyet enten jeg liker det jeg ser/hører eller ei (vondt skal vondt fordrives, ikke sant)

- erkjennelser (sannheten (og realiteten) skal sette deg fri)

- redefinere egne og andre sine kvaliteter og egenskaper man ikke synes så godt om

- ikke bry seg med hva andre mener. De besitter aldri den fulle informasjonen og kunnskapen til å faktisk danne den meningen likevel. Det gjør ikke du heller. Så ingen grunn til å kaste vekk energi eller få angstanfall av den grunn.

- når jeg blir ekstra oppmerksom på at noen gjør noe som jeg ikke får til, så føles det av og til som om noen prikker meg på skulderen og hvisker; følg med her, her har du noe å lære. Da vet jeg at jeg skal lære noe. Selv om det er noe som sårer meg intenst, så kan jeg dra noe av det med meg videre i livet i en mer positiv forstand.

- integritet

- magefølelse

- bygge opp tillit og trygghet seg selv og til at man takler det livet har å by på

- ta vare på de gode øyeblikkene ved at man er fullt tilstede i dem, og lær av de dårlige øyeblikkene. 

- ikke ta alt personlig. Har de rundt deg en dårlig dag så la deg ikke påvirke. De kan ha alskens grunner - og det er ikke engang sikkert at de vet grunnene selv en gang (livet er faktisk svart og hvitt). 

- lær deg psykisk smertehåndtering

- gi mer faen og ha det mer gøy. 

Du har et liv, og tiden løper avgårde. Skal man se tilbake og angre på at man ikke brukte tiden bedre?

Uansett hvilken situasjon man står i så har man flere alternativer, og man tar et valg. Enten du er bevisst på det eller ei, så gjør du faktisk det. Problemet er vel at man velger som regel det alternativet man kjenner best fordi at man tør ikke - våger simpelthen ikke - å kjenne på positive følelser som glede f.eks. 

[AnonymBruker]

På 20.10.2018 den 0.07, AnonymBruker skrev:

 

Nei, men du kan jobbe med det, babysteps. 

Jeg hadde /har PTSD etter terrorisering av en eks gjennom flere år. Jeg skriver også hadde, selv om enkelte ting fremdeles sitter i, men selv på mitt verste var jeg fast bestemt på at jeg skulle ta livet mitt tilbake. Den jævlen skulle ikke få ødelegge hele livet mitt! 

Det tok flere år, men jeg jobbet bevisst med det hele tiden, og nå er jeg altså kommet så langt at jeg kan skrive hadde. 

Det var beintøft, men jeg brukte den tiden det tok, og så små skritt som var nødvendig. Jeg gjemte meg i huset når jeg var alene, og fikk angst bare en bil stoppet utenfor, men våget å gå ut dersom jeg hadde noen jeg stolte på med meg. Det brukte jeg. Gikk opp gate for gate i nærområdet mitt sammen med en venninne, til jeg følte jeg kjente dem så godt at de ikke var skumle lenger, men ble innlemmet i mine "trygge soner", så i litt og litt større sirkler rundt hjemmet alene. Alle andre steder, som byen, kino og kjøpesenter ble tatt tilbake på samme måte. Først så mange ganger med en trygg person at jeg begynte å slappe av, og så litt og litt alene. 

Det tok 9 år før jeg våget å gå på teater med mine barn alene. 9 år, MEN JEG KLARTE DET! Fordi jeg presset meg selv litt og litt. Ikke for mye, men akkurat nok til å utvide min verden igjen. Ta verden tilbake litt og litt. 

Nå har det gått 14 år siden jeg var fullstendig låst av angst, og jeg går fritt i verden. Jeg kan kjenne et stikk av angst innimellom, men ikke verre enn at jeg takler det. 

Det som provoserer meg er at folk sier "Umulig!". At de ikke engang vil forsøke babysteps for å få det bedre, for det er bare "Umulig!" 

Ikke fortell meg at det er umulig! Det ER mulig! Jeg er et bevis på det! 

Anonymkode: e9601...d7f

Beklager det du har gått igjennom og godt at du aldri gav opp.

Jeg har en oppfatning at mange gir opp eller tror og tenker de aldri blir friske. I tillegg tenker jeg at mange faktisk ikke forstår hvordan det er å være psykisk syk og relaterer det til andre ting. 

Jeg har blitt regelrett banket opp fra jeg var barn, misbrukt seksuelt fra 10 år og til 15 år flere ganger daglig hver dag, mobbet av større grupper og flere drapsforsøk på meg. Foreldrene mine kunne ikke brydd seg mindre. Jeg hadde ingen som helst trygghet. Ryggen min var såpass ødelagt da jeg hadde spent den i så mange år, at jeg måtte gå til fysioterapi og massør hver uke. Ukentlig innom psykolog og lege. Måtte flytte ut som 16 åring å klare meg på egenhånd.

Samtidig som dette skjedde og etterpå har jeg fungert "normalt" utad. Gått på skolen, jobbet og drevet med idrett på høyt nivå. Det var forventet av meg at jeg gikk på skolen og gjorde de andre tingene, men hadde mye fravær og falt fort ut av timene/samtalene. Men jeg sleit som f...

Alt dette pågikk fra jeg var 10 år til voksen, 21 år. Da var alle rettsaker ferdig, enkelte satt i fengsel, men slapp ut tidlig. 

Fra jeg var 21 til 22 gikk jeg i intensiv behandling med overnatting noen uker her og der. Det var knalltøft. Jeg er over 30 i dag, og kjemper fortsatt, men lever et godt og fint liv med min lille familie. 

Så i likhet med deg, så vet jeg at det går, men det er tøft. 

Og ja, det er mange ganger jeg tenker at enkelte folk må skjerpe seg. Man er ikke deprimert fordi man er nedstemt når alt går en imot. Man har ikke angst fordi man er redd for å gå på en scene, før et jobb intervjue eller føler ubehag i sosiale sammenhenger.

Jeg føler også at psykologer i dag er overdrevet flinke på å gi diagnoser i hytt og pine og ser ikke årsaken bak følelsemønsteret.  Når man leser på nettet kan mange psykiske lidelser ligne på ens eget følelse og reaksjons mønster, men likevel være lang unna. Eks bipolar, hvor følelser går opp og ned, noe som i grunn er normalt. Det er bare det at hos en som er bipolar går man fra verdens ende til verdens lykkeligste uten en naturlig årsak.  Ikke fra nedstemt/lei til glad/normal fordi man har mistet jobben/er sliten/mye å gjøre eks. 

Anonymkode: 8bb62...f2f

[AnonymBruker]

2 timer siden, BiancaWhite skrev:

 

Men de skriver selv som om de utelukkende har rett. Det er liksom bare å skjerpe seg eller "move on" 😛 
De har neppe hatt samme type problem som personen de kritiserer. Kanskje har de hatt mild depresjon, kommet seg lett fra en sykdom og dermed tror at grunnen er fordi de selv var så sterke. 

Mange kan greit skjerpe seg. Det er ikke slik at alle som tror de er deprimert, virkelig er det. Det ville i så fall vært veldig unikt i sykdomssammenheng.

Anonymkode: 80b1d...454