Hvorfor er det så jævla mye å be om?

[AnonymBruker]

At det klaffer med den du vil ha? Denne jævla forelskelsen, som liksom skal være så fin...er ikke annet enn et helvete for meg. Jeg har alltid en grunn til å ikke gjøre noe med vedkommende. Jeg føler at personen er ond. For når menn vet de har deg, så utnytter de det bare... ikke at jeg har truffet så mange drittsekker, men jeg ser ting og jeg får forslag. Og jeg tenker at jeg er jo bare 27, så jeg er kanskje for ung til at det blir oss likevel. Og jeg er dritt lei av uttrykket "det er flere menn der ute" , men det klaffer jo ALDRI! Alle som faktisk er aktuelle er ikke fristende på noen måte. Med aktuelle mener jeg at de er i nærheten, men typisk nok ikke de jeg finner attraktive. Hvorfor er det alltid kjedelig? 
Når jeg var barn ble det snakket så fint om. Sånn "den dagen du har mann og barn" blabla. Men den dagen jeg faktisk forelsket meg har det ikke vært annet enn negativitet. 

Anonymkode: 8af5f...4c7

[AnonymBruker]

Jeg har vært forelsket én gang i mitt voksne liv, og det gikk ikke. Nå har jeg mer eller mindre avfunnet meg med at et forhold basert på sterke følelser ikke er innen rekkevidde for meg, og er i et forhold som er basert på andre ting. Det er ikke krise, men narsissisten i meg (om jeg får være såpass frekk) sørger over at jeg ikke noen gang fikk oppleve å være gravitasjonens senter for en som er min gravitasjons senter. 

Anonymkode: de843...3e4

[AnonymBruker]

Vel, jeg fant den store kjærligheten når jeg var nesten 40 år. For noen tar det ett halvt liv men det er verdt det. 

Anonymkode: 742b8...a3e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Vel, jeg fant den store kjærligheten når jeg var nesten 40 år. For noen tar det ett halvt liv men det er verdt det. 

Anonymkode: 742b8...a3e

Ja og det høres kjedelig ut. Sier ikke at du er det, men jeg er sist ute med ALT! Blandt de i mitt nettverk. Skulle ikke forundre meg om jeg er sist ute med kjærligheten heller, om det skjer.

Anonymkode: 8af5f...4c7

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har vært forelsket én gang i mitt voksne liv, og det gikk ikke. Nå har jeg mer eller mindre avfunnet meg med at et forhold basert på sterke følelser ikke er innen rekkevidde for meg, og er i et forhold som er basert på andre ting. Det er ikke krise, men narsissisten i meg (om jeg får være såpass frekk) sørger over at jeg ikke noen gang fikk oppleve å være gravitasjonens senter for en som er min gravitasjons senter. 

Anonymkode: de843...3e4

hvor gammel er du? hvorfor ble det ikke dere? Du er ikke frekk, jeg føler selv ikke jeg kan skrive ting rett ut her fordi folk får fokus på at du skryter av deg selv foran det du egentlig spør om. Fint at andre kan være ærlige her også  
Dette er den store frykten min. At jeg bare må basere det på andre ting, for da er det jo så kjedelig. Det blir bare som vennskap på en måte, og da har jeg allerede hatt mange forhold, bare uten sex. Jeg tenner ikke på kompisene mine. 

Tenker du på han enda? 

Anonymkode: 8af5f...4c7

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

hvor gammel er du? hvorfor ble det ikke dere? Du er ikke frekk, jeg føler selv ikke jeg kan skrive ting rett ut her fordi folk får fokus på at du skryter av deg selv foran det du egentlig spør om. Fint at andre kan være ærlige her også  
Dette er den store frykten min. At jeg bare må basere det på andre ting, for da er det jo så kjedelig. Det blir bare som vennskap på en måte, og da har jeg allerede hatt mange forhold, bare uten sex. Jeg tenner ikke på kompisene mine. 

Tenker du på han enda? 

Anonymkode: 8af5f...4c7

Jeg er omkring 40. Naturligvis vet jeg at man kan finne kjærligheten i enhver alder, og 40 er relativt "ungt", men jeg kjenner meg selv og mitt liv og kan fastslå at det er svært usannsynlig for meg. 

Det ble ikke oss fordi han ikke ville ha meg, rett og slett. Vi var i praksis et slags par i noen få måneder, men han gjengjeldte ikke følelsene mine. 

Dette er noen få år siden nå, og når jeg tenker på ham, savner jeg følelsene mine og kanskje det som kunne ha blitt, ikke ham. For jeg ser nemlig at jeg var gal av forelskelse. Rett og slett gal. Det var nydelig og skremmende og sjokkerende og deilig og vondt på samme tid, men gikk over ganske fort. Kanskje fordi jeg stort sett er rasjonell til det kjedsommelige. 

Jeg er enig i at sex er et stort problem. Forholdet mitt er fint på de fleste områder, men det er dødt seksuelt. (Det spiller ingen rolle at han objektivt sett er den vakreste jeg noen gang har hatt.) Og akkurat det er et godt argument for at tiltrekning og forelskelse er viktig og ikke bare et romantisk og urealistisk ideal.

Anonymkode: de843...3e4

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er omkring 40. Naturligvis vet jeg at man kan finne kjærligheten i enhver alder, og 40 er relativt "ungt", men jeg kjenner meg selv og mitt liv og kan fastslå at det er svært usannsynlig for meg. 

Det ble ikke oss fordi han ikke ville ha meg, rett og slett. Vi var i praksis et slags par i noen få måneder, men han gjengjeldte ikke følelsene mine. 

Dette er noen få år siden nå, og når jeg tenker på ham, savner jeg følelsene mine og kanskje det som kunne ha blitt, ikke ham. For jeg ser nemlig at jeg var gal av forelskelse. Rett og slett gal. Det var nydelig og skremmende og sjokkerende og deilig og vondt på samme tid, men gikk over ganske fort. Kanskje fordi jeg stort sett er rasjonell til det kjedsommelige. 

Jeg er enig i at sex er et stort problem. Forholdet mitt er fint på de fleste områder, men det er dødt seksuelt. (Det spiller ingen rolle at han objektivt sett er den vakreste jeg noen gang har hatt.) Og akkurat det er et godt argument for at tiltrekning og forelskelse er viktig og ikke bare et romantisk og urealistisk ideal.

Anonymkode: de843...3e4

hva hadde du sagt om han fant en annen? han du er sammen med? likegyldig? Det hadde nok jeg vært hvis forholdet mitt hadde vært basert på dette. Vet han at du ikke er glad i han på den måten? Ser han deg på samme måte?

Jeg føler det som du beskriver over. Jeg er gal også. Men jeg er temmelig lei av dette nå. Jeg er redd, glad, trist og glad om hverandre. Lykken drepes i det jeg tenker på at dette kan være urealistisk, jeg blir glad med tanken på at jeg kanskje kan høre fra ham igjen, trist igjen med tanken på at jeg kanskje vil feige ut, nok en gang. 
Det er bare at jeg har det slik i flere år med samme person. Han er ikke første mannen jeg har elsket. 
Siden jeg ikke har fått sett ham så ofte så kan det være ideen som du sier, om hva vi kunne blitt. Og så er jeg egentlig bare forelsket i en som ikke eksisterer. 

Anonymkode: 8af5f...4c7

[AnonymBruker]

Hvis alle lukter bæsj så er det kanskje en selv som er bæsjen?

 

Anonymkode: 6a67a...c31

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvis alle lukter bæsj så er det kanskje en selv som er bæsjen?

 

Anonymkode: 6a67a...c31

Måtte du ta den barnslige versjonen? "hvis alle er idioter er kanskje du idioten" er den riktige. Men hva har det med saken å gjøre? Har jeg skrevet at alle er idioter?

Anonymkode: 8af5f...4c7

[AnonymBruker]

Det er ikke så dumt å lete etter den røde tråden. Hva er det som gjør at du finner feil med alle, det er du som finner feilene...

Anonymkode: 742b8...a3e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Det er ikke så dumt å lete etter den røde tråden. Hva er det som gjør at du finner feil med alle, det er du som finner feilene...

Anonymkode: 742b8...a3e

selvfølgelig er det jeg som finner feilene. 

Anonymkode: 8af5f...4c7

[AnonymBruker]

Det er ingen konkurranse om å være først i vennegjengen,  samme det vel om du er sist! Men ja det er vanskelig å finne noen der alt klaffer med, ofte er kjemien elendig men utseendet bra, målene og verdiene samme men sexen dårlig, strålende kjemi men ingen romantisk tiltrekning - den ene eller andre veien.  Kjærligheten  skal være vanskelig  ellers hadde den ikke vært så spesiell! Om man fikk alle man ville ha ville det resultert i mange kortvarige forhold om man traff folk alt klaffet med på hvert gatehjørne. Det kan føles lenge men er egentlig ikke så lenge, du ble kjønnsmoden når du var 15 ca og ferdig utviklet fysisk når du var 22, og det er først i årene du er i nå at du begynner å bli mentalt og følelsesmessig voksen også, og praktisk klar med fersig utdannelse, kanskje leilighet osv og man bør faktisk være "hel" på disse måtene før man tar en annen inn i livet sitt og etablerer seg med en annen

Blås i tempoet og rekkefølgen andre gjør det i, for deg er det ikke sånn men er helt sikker på at han ikke er mange år unna deg. Jeg fant ikke min "klaffer" før jeg var 32, og de jeg likte før det ja jeg ville ha de osv men fremtiden hadde ikke funka å etablere med de for resten av livet for et forhold dreier seg om så mye mer enn tiltrekning og lyst. Prøv å stress ned og aksepter at ting skjer når universet orkestrerer det sånn! 

Anonymkode: b3056...97e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er ingen konkurranse om å være først i vennegjengen,  samme det vel om du er sist! Men ja det er vanskelig å finne noen der alt klaffer med, ofte er kjemien elendig men utseendet bra, målene og verdiene samme men sexen dårlig, strålende kjemi men ingen romantisk tiltrekning - den ene eller andre veien.  Kjærligheten  skal være vanskelig  ellers hadde den ikke vært så spesiell! Om man fikk alle man ville ha ville det resultert i mange kortvarige forhold om man traff folk alt klaffet med på hvert gatehjørne. Det kan føles lenge men er egentlig ikke så lenge, du ble kjønnsmoden når du var 15 ca og ferdig utviklet fysisk når du var 22, og det er først i årene du er i nå at du begynner å bli mentalt og følelsesmessig voksen også, og praktisk klar med fersig utdannelse, kanskje leilighet osv og man bør faktisk være "hel" på disse måtene før man tar en annen inn i livet sitt og etablerer seg med en annen

Blås i tempoet og rekkefølgen andre gjør det i, for deg er det ikke sånn men er helt sikker på at han ikke er mange år unna deg. Jeg fant ikke min "klaffer" før jeg var 32, og de jeg likte før det ja jeg ville ha de osv men fremtiden hadde ikke funka å etablere med de for resten av livet for et forhold dreier seg om så mye mer enn tiltrekning og lyst. Prøv å stress ned og aksepter at ting skjer når universet orkestrerer det sånn! 

Anonymkode: b3056...97e

Takk for utfyllende svar  Jeg vet det ikke er noen konkurranse i å finne noen først. Men omtrent alle i familien har gjort det nå, og mange venner. selv om jeg selvfølgelig kjenner noen som ikke har det, og noen har blitt single og ikke funnet noen ny. Er ikke alle som er på let heller. 
Det er slik jeg har hatt det. Det er mange jeg burdte ha forelsket meg i, men så manglet lysten fra min side. Jeg har en nå, som i fylla innrømmet sine følelser for meg over messenger. Vi har møttes, vi deler noen felles interesser også. Er ikke anstrengt ved han, og han prøver å nå meg på alle kanaler. Men nei, følelsene mine er fraværende  hvorfor er det slik? At den siste biten må mangle? 
Du, jeg har slitt med noe hele livet og har ikke fått meg utdannelse. Jeg har fullført videregående, men jeg orker ikke tanken på noe eksamenspress og masse lesing. Jeg er ikke så bekymret, for jeg har noe jeg jobber mot, og har det er mye man kan jobbe med som ikke trenger uni.utd. 
Leilighet kan jeg virkelig ikke tenke på å kjøpe enda. 
Jeg har likt en tidligere som alt kunne blitt fint med. Realistisk fremtid osv. Han er ikke dømmende, ikke en drittsekk i det hele tatt, men han har blitt tatt. det gjør meg ingenting, for vi er ikke forelsket i hverandre lenger. Jeg forelsket meg i en annen, og han ville date, men jeg lot være . jeg angrer skikkelig, det er vanskelig å gå videre når man ikke fikk vite. Jeg er ikke interessert i å tenke på andre nå, og det tar så lang tid 😕 
Jeg vil liksom bare at universet skal legge det til rette for OSS  

Anonymkode: 8af5f...4c7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Måtte du ta den barnslige versjonen? "hvis alle er idioter er kanskje du idioten" er den riktige. Men hva har det med saken å gjøre? Har jeg skrevet at alle er idioter?

Anonymkode: 8af5f...4c7

Ja jeg måtte det.

Anonymkode: 6a67a...c31

[AnonymBruker]

Følte det helt likt som deg... 2 seriøse forhold der jeg fant ut at jeg ikke var forelsket, fordi vi egentlig aldri passet sammen. En håndfull fra min side seriøse relasjoner, mens for dem bare lek. Utallige dater, alltid håp om å treffe han ene det klaffer med.

Så gir man jo opp. Sveiper på Tinder på måfå. Og plutselig sveiper man til høyre en med to dårlige bilder, men et morsomt sitat i bioen. Og går på date. Og faller pladask. Og det gjør han også... Ingen spill. Han er på, jeg er på. Han er ærlig om at det er litt skummelt, jeg er ærlig. Og plutselig elsker vi hverandre. Plutselig snakker vi om å flytte sammen. Plutselig.

Og jeg er rundt din alder. Det kan skje. Jeg trodde ikke det, men det skjedde meg. Og jeg er verken veldig pen eller har veldig bra utstråling. Ikke er jeg tynn heller  Mens han er utadvent, har nesten sixpack og elsker meg slik jeg er.

Anonymkode: 1a0a7...aeb

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

hvor gammel er du? hvorfor ble det ikke dere? Du er ikke frekk, jeg føler selv ikke jeg kan skrive ting rett ut her fordi folk får fokus på at du skryter av deg selv foran det du egentlig spør om. Fint at andre kan være ærlige her også  
Dette er den store frykten min. At jeg bare må basere det på andre ting, for da er det jo så kjedelig. Det blir bare som vennskap på en måte, og da har jeg allerede hatt mange forhold, bare uten sex. Jeg tenner ikke på kompisene mine. 

Tenker du på han enda? 

Anonymkode: 8af5f...4c7

Kaster meg på tråden. Samme her. Skal også være så ærlig å si at jeg går rundt og er bitter på en jeg dater fordi han ikke er den jeg drømmer om å være sammen med. Han har jo ikke gjort noe galt, men det blir bare så galt fordi drittungen i meg skulle ha hatt "morris mini" men fikk " lada". Vet at jeg skal avslutte dette fordi han fortjener bedre enn meg. Tror jeg sammenligner alle med min store kjærlighet. Han var veldig morsom, kjekk, muskuløs uten å trene, veldig smart, ingen tøffel, var klar i sin tale, vi hadde bra sex og dype fine samtaler. Nå dater jeg en som er snill og god, men det er i grunn det eneste. Så får jeg høre " ikke vær så kravstor", neida, men hva er vitsen? Har det morsommere med katten til naboen og i ensomhet enn med menn som krever av meg uten å gi meg noe tilbake. Så tafatt er jeg ikke og så fattig er ikke livet mitt.

Anonymkode: fc4ef...240

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Kaster meg på tråden. Samme her. Skal også være så ærlig å si at jeg går rundt og er bitter på en jeg dater fordi han ikke er den jeg drømmer om å være sammen med. Han har jo ikke gjort noe galt, men det blir bare så galt fordi drittungen i meg skulle ha hatt "morris mini" men fikk " lada". Vet at jeg skal avslutte dette fordi han fortjener bedre enn meg. Tror jeg sammenligner alle med min store kjærlighet. Han var veldig morsom, kjekk, muskuløs uten å trene, veldig smart, ingen tøffel, var klar i sin tale, vi hadde bra sex og dype fine samtaler. Nå dater jeg en som er snill og god, men det er i grunn det eneste. Så får jeg høre " ikke vær så kravstor", neida, men hva er vitsen? Har det morsommere med katten til naboen og i ensomhet enn med menn som krever av meg uten å gi meg noe tilbake. Så tafatt er jeg ikke og så fattig er ikke livet mitt.

Anonymkode: fc4ef...240

Beklager men dette ble litt rotete. Jeg er ikke bitter PÅ mennene jeg møter, men jeg er bitter på kjærligheten. At det aldri funker. 

Anonymkode: 8af5f...4c7

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Beklager men dette ble litt rotete. Jeg er ikke bitter PÅ mennene jeg møter, men jeg er bitter på kjærligheten. At det aldri funker. 

Anonymkode: 8af5f...4c7

Ja, der var jeg også. Nå er jeg litt over på det å rette denne irritasjonen mot en jeg dater. Er jo klar over at det er ren frustrasjon, men det går ut over en uskyldig, så må bare kutte ut å date. Jeg gir rett og slett opp. Det er søren meg umulig. De jeg faller for, faller ikke for meg. De som faller for meg ( han jeg dater) er tørrere enn et knekkebrød og vi passer i grunn ikke sammen. Må innse at jeg ikke har draget og bare være alene. Orker ikke tanken på intimitet med de som liker meg fordi de mangler sjarm, utseende, selvtillit, humor osv

Anonymkode: fc4ef...240

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja, der var jeg også. Nå er jeg litt over på det å rette denne irritasjonen mot en jeg dater. Er jo klar over at det er ren frustrasjon, men det går ut over en uskyldig, så må bare kutte ut å date. Jeg gir rett og slett opp. Det er søren meg umulig. De jeg faller for, faller ikke for meg. De som faller for meg ( han jeg dater) er tørrere enn et knekkebrød og vi passer i grunn ikke sammen. Må innse at jeg ikke har draget og bare være alene. Orker ikke tanken på intimitet med de som liker meg fordi de mangler sjarm, utseende, selvtillit, humor osv

Anonymkode: fc4ef...240

okei. vi har samme følelser men ikke i samme situasjon. 

Anonymkode: 8af5f...4c7

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

hva hadde du sagt om han fant en annen? han du er sammen med? likegyldig? Det hadde nok jeg vært hvis forholdet mitt hadde vært basert på dette. Vet han at du ikke er glad i han på den måten? Ser han deg på samme måte?

Jeg føler det som du beskriver over. Jeg er gal også. Men jeg er temmelig lei av dette nå. Jeg er redd, glad, trist og glad om hverandre. Lykken drepes i det jeg tenker på at dette kan være urealistisk, jeg blir glad med tanken på at jeg kanskje kan høre fra ham igjen, trist igjen med tanken på at jeg kanskje vil feige ut, nok en gang. 
Det er bare at jeg har det slik i flere år med samme person. Han er ikke første mannen jeg har elsket. 
Siden jeg ikke har fått sett ham så ofte så kan det være ideen som du sier, om hva vi kunne blitt. Og så er jeg egentlig bare forelsket i en som ikke eksisterer. 

Anonymkode: 8af5f...4c7

Vi har ikke snakket veldig mye om det, men nok til at begge er på det rene med hvordan forholdet vårt er. Jeg hadde slett ikke vært likegyldig om jeg mistet ham, det hadde vært forferdelig trist. Jeg hadde savnet ham, jeg hadde blitt alene, livet hadde blitt dårligere. Men samtidig vet jeg at jeg ikke med god samvittighet verken kan kreve eller forvente å holde på noen dersom de faktisk får en sjanse til å gjøre livet sitt bedre.

I tidligere forhold har jeg tenkt at ok, kjæresten min er a, b og c, men dersom jeg treffer noen som er a, b, c og d, så vil jeg kanskje heller gå for ham om jeg får sjansen. Da jeg traff mannen jeg forelsket meg i, var han ikke a, b, c og d, men E, han var noe helt, han var ikke summen av sine egenskaper. Han hadde enkelte trekk jeg ikke likte engang, og noen ganger kunne jeg på et vis bli pinlig berørt over ham til og med, men gud bedre, han var et helt, uerstattelig menneske. Jeg har knapt nok tenkt på mennesker som uerstattelige før. Tenk om man hadde fått opplevd slike følelser i fullstendig gjensidighet!

Du er forelsket nå, forstod jeg deg riktig? Det er gruelig skremmende. Man må finne den rette balansen mellom mot og selvbeherskelse, og forsøke å beholde seg selv oppi alt. Ikke definere seg selv ut fra om man får ham eller ei, og ikke sette all sin lit til det. Prøve å nyte det heller enn å smertes ved det. Men det er jo galskap, alt sammen!

Anonymkode: de843...3e4