Gå til innhold
AnonymBruker

Snart 100% ufør - hvordan vil folk reagere?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg er en kvinne på rundt 40 år med god utdannelse og god jobb. Jeg har hele mitt liv fått en spesiell type oppmerksomhet der de fleste lytter til meg, forteller at de ser opp til meg og beundrer meg. Jeg har alltid vært ukomfortabel med dette, da jeg mener jeg ikke burde ha blitt sett opp til bare på grunn av min tittel. 

Jeg har en alvorlig sykdom, som jeg har holdt stort sett skjult for de i rundt meg. Jeg har vært tøff og sagt at det går så bra, så ingen grunn til bekymring. Men jeg er altså kommet dit jeg ikke er arbeidsfør lengre. 

Så hvordan vil folk reagere nå? Vil jeg få et stort fall i status og gå fra å være en beundringsverdig person til en uføretrygda snylter? 

Hva tenker dere som ikke er uføre? Behandler dere folk annerledes når de blir syke og uføre? Og dere som har blitt uføre, merket dere en forskjell? 

Jeg kjenner jeg gruer meg på min nye identitet. 

Anonymkode: 53b86...a79

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Garderobemannfrue

Du har god utdannelse og har hatt et interessant yrkesliv, kjempebra!, men nå må du snart gi deg på grunn av sykdom. Det er selvsagt trist for deg, men det forandrer jo ingenting på hvordan jeg ser på deg. Jeg ser absolutt ingen grunn til at jeg ikke lenger skal se opp til deg, beundre deg og finne deg interessant, men for din egen del tror jeg det er viktig at du går noen runder med deg selv (evt. sammen med en terapeut) for å slå deg til ro med denne nye situasjonen, og eventuelt fylle tomrommet etter jobben med noen meningsfullt.

Det er virkelig ingen mennesker med vettet i behold som vil se ned på deg på grunn av din sykdom, og du har jo allerede bevist og prestert så det rekker i utdannelses- og yrkessammenheng.

Klem til deg!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Samme situasjon som deg, kanskje bare ikke beundringen, vet ikke om jeg er særlig beundra, men kommer overens med folk, etc. 

Som sagt samme situasjon, utdanning, jobb, sosialt etc. Har alltid stått på, nikket og smilt at ting går bra. Temmelig likt som deg, 

Er sykemeldt og kommer meg ikke tilbake i jobb igjen. Statusen i flokken stuper allerede. Først på jobben, så resten. 

Det er snille og greie, men friske mennesker som sier som i det andre svaret. Om man ser seg rundt, så oppdager man det motsatte. Om man ser på bekjente som har blitt skadde eller syke, så ser en det du og jeg føler på. 

Sykdom er noe dritt, det gjør oss også mindre interessante, og mer kjedelig. Vi opplever mindre, vi deltar mindre, det er en side av det. En annen side er at ambisjonene blir mindre. 

Anonymkode: 0d2e6...c9c

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg tenker at du er i et miljø med mennesker som ser ned på deg dersom du blir syk, så er det ikke deg det er noe galt med, men folka i miljøet.

De fleste av oss vet at sykdom er noe som kan ramme alle, og vurderer ikke din verdi som følge av det. Du er jo fortsatt deg selv, selv om du ikke har kapasitet til å reise en plass 7,5 timer om dagen?

De som forstår deg når du forklarer situasjonen din, og fortsatt behandler deg som før, det er de du skal beholde :) Resten var dessverre aldri ekte venner fra før uansett. Og meningene til slike folk hadde jeg gitt en god faen i ;) 

 

Anonymkode: 017f8...844

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg behandler ikke de i vennekretsen/omgangskretsen som er uføre annerledes enn før, inviterer på lik linje med andre og inkluderer som jeg ellers ville gjort. Men jeg merker at flere endrer seg veldig, litt over tid. Det er mye snakk om sykdom og mye klaging over nav, penger, lege, burde fått mer penger, misnøye med behandlere, misnøye med mangt og mye rundt, alt fra naboer, til han i kassa på lokalbutikken. Alle er ikke sånn altså, men det trekker fort i den retningen. Helt greit at folk skal få lov å snakke om det som opptar dem, men det kan bli mye. Jeg har en jobb som bl.a innebærer å høre på og ha forståelse for folks bekymringer, irritasjon, redsel og frustrasjon, for min del kan det bli mye når dette også opptar timesvis av fritiden. Og så er det noen som slutter å interessere seg for det som skjer i verden, det blir som om husets firevegger er en sperremur mot nyheter, samfunnsdebatter, politikk, kultur osv., og da mister man jo litt samtaleemner. Men så lenge man har en viss interesse for den andre og ikke går helt inn i seg selv, holder seg noen lunde oppdatert på samfunnet ellers, gir beskjed de gangene man er dårlig og gjerne må gå hjem tidlig eller ikke orker å komme ved invitasjon, så kan du fint ha et godt forhold til de rundt deg. Og det er jo det som betyr noe, ikke hva mannen til ex-kollegaen, naboen til din mor eller klassekameraten fra barneskolen syns. 

Anonymkode: 35858...9bb

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Om du merker at noen tar avstand eller har noe negativt å si det du de dra til h.

Anonymkode: 90442...62c

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Wonders

Hvorfor skal noen ha noe dem skulle sagt på din livssituasjon? Mye av denne situasjonen går jo på livet løs, sier seg selv. Det er bare å være ærlig.

 

For meg er det ingen forskjell. 

Endret av Wonders

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
22 hours ago, AnonymBruker said:
 

Jeg er en kvinne på rundt 40 år med god utdannelse og god jobb. Jeg har hele mitt liv fått en spesiell type oppmerksomhet der de fleste lytter til meg, forteller at de ser opp til meg og beundrer meg. Jeg har alltid vært ukomfortabel med dette, da jeg mener jeg ikke burde ha blitt sett opp til bare på grunn av min tittel. 

Jeg har en alvorlig sykdom, som jeg har holdt stort sett skjult for de i rundt meg. Jeg har vært tøff og sagt at det går så bra, så ingen grunn til bekymring. Men jeg er altså kommet dit jeg ikke er arbeidsfør lengre. 

Så hvordan vil folk reagere nå? Vil jeg få et stort fall i status og gå fra å være en beundringsverdig person til en uføretrygda snylter? 

Hva tenker dere som ikke er uføre? Behandler dere folk annerledes når de blir syke og uføre? Og dere som har blitt uføre, merket dere en forskjell? 

Jeg kjenner jeg gruer meg på min nye identitet. 

Anonymkode: 53b86...a79

De som ser opp til deg kun pga tittel vil nok endre syn på deg. Men i det minste blir det kanskje lettere å skille de som liker deg som person, og de som liker deg grunnet jobben din? Er ikke bare bare at folk tar tiden din når de egentlig ønsker *tittel* deg og ikke den du egentlig er. At de ønsker annerkjennelse fordi de føler at det betyr mer når det kommer fra noen som har din jobb, enn om det kommer fra mannen i gata. Noen mennesker er enkle sånn, de ser det ytre, ikke det indre. Så selv om en person har mer kunnskap og peil, så vil de ofte fortsatt søke til den som har en tittel. 

 

Anonymkode: f1613...339

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 11.10.2018 den 15.43, AnonymBruker skrev:
 

Jeg er en kvinne på rundt 40 år med god utdannelse og god jobb. Jeg har hele mitt liv fått en spesiell type oppmerksomhet der de fleste lytter til meg, forteller at de ser opp til meg og beundrer meg. Jeg har alltid vært ukomfortabel med dette, da jeg mener jeg ikke burde ha blitt sett opp til bare på grunn av min tittel. 

Jeg har en alvorlig sykdom, som jeg har holdt stort sett skjult for de i rundt meg. Jeg har vært tøff og sagt at det går så bra, så ingen grunn til bekymring. Men jeg er altså kommet dit jeg ikke er arbeidsfør lengre. 

Så hvordan vil folk reagere nå? Vil jeg få et stort fall i status og gå fra å være en beundringsverdig person til en uføretrygda snylter? 

Hva tenker dere som ikke er uføre? Behandler dere folk annerledes når de blir syke og uføre? Og dere som har blitt uføre, merket dere en forskjell? 

Jeg kjenner jeg gruer meg på min nye identitet. 

Anonymkode: 53b86...a79

Det kan godt være at de vil se ned på deg - altså din egen omgangskrets. Jeg ser ikke ned på deg, for jeg har fortsatt hjerneceller som vet at svært få som har en god utdannelse (eller holdt på å ta en utdannelse, men så ble de syke) ønsker å havne i en slik situasjon at de blir uføre. Det er ingenting å tjene på å være ufør om man har en god utdannelse og utsikter til å tjene en gjennomsnittelig norsk lønn på 530 000 ++ kr i året. 

Selv maks sats på uføretrygd er ca 375 000 - 380 000 kroner, noe som er 155 000 kroner lavere enn en gjennomsnittelig norsk lønn. Ganger man dette med 30 år, så taper man altså over 4 500 000 kroner brutto. 

Men ja, samtidig finnes det fordommer mot uføre. Noen vil nok være provosert av å se at du mest sannsynlig har nedbetalt leilighet i millionklassen, siden du nevner at du er rundt 40 år og har god utdannelse. Om du så har vært med på det jeg kaller bolig-kasinoen de siste 10 - 15 årene, så har den avbetalt seg selv omtrent. (Med unntak av høsten 2008 da boligmarkedet gikk i dass).

Så det vil nok være misunnelige folk, og vil mene at du sitter i en meget fin situasjon og disse tenker ikke på at du taper over 4,5 millioner kroner de neste 30 årene pga ufør. De vil se på hva du allerede har og vil mene at du syter.

Selv synes jeg mest synd på og føler mest sympati med uføre som eier ingenting og har lavest sats (240 000 kr brutto for enslige). Det er ikke noe gøy liv, for man får bare litt over 16 000 utbetalt per måned og det er faktisk sånn ca samme nivå som en minstepensjonist og minstepensjonisten har rett på bostøtte, mens uføre har ikke det lenger. Så det er ikke gøy å tilhøre denne gruppa.

 

Anonymkode: 7d79d...f75

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Synd at du føler du må skrive hvor mye du har prestert før. Men det er vel ganske vanlig i vårt samfunn at vi identifiserer oss etter prestasjoner.

Du er den samme personen nå som du har vært hele livet, fullstendig uavhengig av objektive resultater. Hvis du har venner eller familie rundt deg så vil de ikke mene noe annet om deg basert på en tittel eller mangel på sådan? Gi nå flatt faen i hva folk sier om det. Hvem er "folk" forresten, bor du i en liten bygd?

"Jeg ble syk, og kan dessverre ikke jobbe lenger." Det er alt du trenger å si. Drit i det. Vær den du er. Du er sikkert noe for folk rundt deg uansett i egenskap av å være deg.

Anonymkode: 0862c...a1a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Lurer på om dette kan være en trolletråd...

Anonymkode: 7d65e...466

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:
 

Lurer på om dette kan være en trolletråd...

Anonymkode: 7d65e...466

Hvorfor lurer du på det? 

Jeg er ikke i en uvanlig situasjon, og det er nok mange som har opplevd dette skiftet i identitet eller som har meninger. Jeg skjønner ikke hvorfor du tenker at jeg dikter dette opp? 

TS

Anonymkode: 53b86...a79

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg tror at alle som svarer ut fra idealene her mener det godt, men verden er ikke alltid ideell.... Om din omgangskrets består mye av likesinnede i dag, vil du skille deg ut. 

Håper du har krefter til å opprettholde kontakten med dine gode venner. Dessverre liker folk ikke så godt å høre om sykdom, så lurt å ikke snakke mye om det, og bare når de spør.... 

Anonymkode: 4b596...678

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
6 timer siden, AnonymBruker skrev:
 

Synd at du føler du må skrive hvor mye du har prestert før. Men det er vel ganske vanlig i vårt samfunn at vi identifiserer oss etter prestasjoner.

Du er den samme personen nå som du har vært hele livet, fullstendig uavhengig av objektive resultater. Hvis du har venner eller familie rundt deg så vil de ikke mene noe annet om deg basert på en tittel eller mangel på sådan? Gi nå flatt faen i hva folk sier om det. Hvem er "folk" forresten, bor du i en liten bygd?

"Jeg ble syk, og kan dessverre ikke jobbe lenger." Det er alt du trenger å si. Drit i det. Vær den du er. Du er sikkert noe for folk rundt deg uansett i egenskap av å være deg.

Anonymkode: 0862c...a1a

"Folk" er nettverket mitt av tidligere kolleger og diverse kontakter (har jobbet i en veldedig organisasjon), bekjente, venner, familie, FB-venner. Jeg bor i en småby. 

TS

Anonymkode: 53b86...a79

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:
 

Jeg tror at alle som svarer ut fra idealene her mener det godt, men verden er ikke alltid ideell.... Om din omgangskrets består mye av likesinnede i dag, vil du skille deg ut. 

Håper du har krefter til å opprettholde kontakten med dine gode venner. Dessverre liker folk ikke så godt å høre om sykdom, så lurt å ikke snakke mye om det, og bare når de spør.... 

Anonymkode: 4b596...678

Det er det jeg er redd for...

Nei, slik det er nå har jeg ingen energi til å opprettholde kontakt. Og du har rett i det du sier. Jeg er syk, og forsøker så godt jeg kan å ikke belaste folk i rundt meg. Men jeg unngår kontakt da jeg opplever at jeg må både skjule egen tilstand og samtidig lytte til og forstå andres problemer. 

TS

Anonymkode: 53b86...a79

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
7 timer siden, AnonymBruker skrev:
 

Det er det jeg er redd for...

Nei, slik det er nå har jeg ingen energi til å opprettholde kontakt. Og du har rett i det du sier. Jeg er syk, og forsøker så godt jeg kan å ikke belaste folk i rundt meg. Men jeg unngår kontakt da jeg opplever at jeg må både skjule egen tilstand og samtidig lytte til og forstå andres problemer. 

TS

Anonymkode: 53b86...a79

Det skal ikke være slik st du må skjule egen tilstand, men samtidig være der for andre når de har problemer.

Jeg skjønner at folk blir lei dersom noen snakker ekstremt mye om sykdom, og bruker venner som hobbypsykolog/klagebenk. Men her er jondet snakk om en stor omveltning i livet ditt, og ekte venner bør tåle at du er åpen om det. Gode venner støtter, kommer med råd og løsninger, og har guts til å si fra om noen snakker for mye om sykdom (noe det ikke virker som at du gjør indet hele tatt). 

Blir litt skremt av hvor overfladiske mange vennekretser virker, og blir nesten redd for å bli stk selv, for da står man plutselig helt alene? Er det slik samfunnet har blitt?

Håper du har gode folk rundt deg, Ts, hvis ikke så er det aldri forsent å danne nye bekjentskaper som kan bli livslange vennskap ❤️

Anonymkode: 017f8...844

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her