Om du hadde en venninne som hadde psykiske problemer, hvor mye hadde du villet vite om det?

[AnonymBruker]

Om du hadde en venninne som hadde psykiske problemer, hvor mye hadde du villet vite om det? Og hvor detaljert? Og hadde det vært greit om hun fortalte ting uoppfordret eller hadde du bare villet at hun skulle snakke om det når du spurte henne?

Jeg er innlagt på psykiatrisk akuttpost akkurat nå og har trolig flere psykiske diagnoser og jeg er usikker på hvor mye jeg burde fortelle venninnene mine om dette så det er derfor jeg spør.

Anonymkode: 5a4b2...1ce

[AnonymBruker]

Som nærmeste venninne ville jeg satt stor pris på å få vite det som er det viktigste for min venn å formidle. Nok til at jeg forstår mye, passe nok til at jeg ikke vet alt, men slik at jeg kan gi tydelige signaler om at vedkommende kan fortelle meg det hun vil når hun føler for det. Jeg ville aldri lagt press på en venn som sliter, men hadde vært svært ydmyk over å få den tilliten. 
Håper du får en god erfaring med å dele ❤️

Anonymkode: da8b6...963

[AnonymBruker]

Har noen venner med psykiske lidelser. Jeg vet ganske mye, og syns egentlig det er fint. 

Anonymkode: e79e6...17c

[AnonymBruker]

Fortell det du selv vil og føler for. Som venninne har jeg satt pris på å vite ting om det var til hjelp for venninnen min. Det har også med tillit å gjøre, og jo mer en deler, jo nærere blir en jo, og i et godt vennskap kjenner man hverandre på godt og vondt. Og det kan føles skuffende om en skjønner at det er noe, men venner ikke sier noe. Skal ikke tvinge noen til å snakke, men jeg syns mest mulig åpenhet er viktig. God bedring ihverfall 🙂

Anonymkode: 31e79...ac2

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke fortalt noe mer enn det jeg absolutt var nødt til. Hadde ett par venninner som forsvant så fort depresjonen tok overhånd. De ville møte meg i starten og ba om å få høre hva det var, også ble de borte. Kom heller ikke tilbake når jeg ble «frisk» igjen..

Anonymkode: 9a07b...91f

[Gjest andysowhat]

Jeg syns sånt er generelt interessant og hører på så mange problemer jeg tåler, venn eller ikke.

 

men jeg har jo noen grenser. Som at psykiske problemer er ikke en unnskyldning til å dra livet mitt ned til helvette. Du gjør ikke verden godt om du skal dra meg ned dit du er. 

 

En annen grense er jo at:  du kan ikke bestemme hva jeg svarer. Du må neste godta det.

 

Tredje er: ikke lyg, er det løgn som ute og farter er nok løgnen roten til problemet. Liksom hvordan kan jeg tro at det vi snakker om er genuint om du lyger? Det ender bare opp med at jeg hjelper deg med ting som er fremskapt av løgnen, og ikke ting du faktisk sliter med.

Da er den jobben den hjelpen jeg gir unødvendig, og du lar meg jobbe uten å klare å utføre noe. Da er vi konsentrasjonsleir nivå, hvor de insatte bærer potetsekker fra et sted, og over campen bare for å bære de tilbake. Da kommer man ingen steder. Og du bruker masse energi på å oppnå ingenting, man lider unødig. Som jeg vil si er særdeles obdskapsfult, og noe jeg ikke deltar i.

Endret 12. oktober 2018 av andysowhat

[AnonymBruker]

Jeg hadde ønsket å vite det hun selv følte var viktig å fortelle om, og vist henne at jeg lyttet til det hun fortalte. Hvor mye hun ville fortelle meg, hadde jeg latt være opp til henne. Jeg ville vært forsiktig med spørsmål, men møtt henne med respekt, støtte og ønske om å forstå.

Anonymkode: 94673...452

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg ville også visst. 

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Jeg kunne godt fått vite en del av det, men ikke så mye at jeg hadde følt meg som en gratis psykolog for en venninne.Det mest private bør man dele med psykolog, og ikke venninner.  

Anonymkode: 6b09a...c54

[AnonymBruker]

Har du en god veninne, si til henne at du ikke har det bra nå og at du er innlagt. Se om hun vil vite mer. Det er heavy saker, ikke alle takler å høre om feks seøvmordstanker. Noen greier det! Gjerne om man er veldig nære! Støtt deg til de som er mest flad i deg nå. Og bruk psykologene der for alt de er verdt. De KAN det du går igjennom. Og det er deres jobb å hjelpe deg. God bedring !

Anonymkode: abf5c...acd

[Inwe]

Min beste venninne slet veldig en periode. Jeg er glad hun delte det med meg så jeg kunne være der for henne. Besøkte henne blant annet på akutt-psykriatisk. 

[Gjest theTitanic]

Venner vil gjerne vite. Men ikke så mye at alle samtaler om handler deg og din sykdom. Vær påpasselig med at samtalene inneholder andre ting også, og at du også spør om deres liv selv om en glemt lekse eller sur kollega virker som et banalt problem i forhold til hva du sliter med. Ikke del selvmordstanker. Det gjør ingen noe godt. Disse bør kun deles med behandler/lege. 

[AnonymBruker]

Det er viktig å finne en balanse, slik at du ikke sliter ut venninner. En god tommelfingerregel er å dele tiden dere snakker om dere selv likt 50/50. 

Det suger ganske mye energi av folk å bli med deg inn i problemene, så det er greit å også være venn tilbake ikke ensidig være den som snakker om sitt. 

Anonymkode: 789fd...1bf

[AnonymBruker]

Du forteller hva du vil til de du føler du kan fortelle det til. De som venner deg ryggen er ikke ekte venner uansett så det er ikke noe tap. Åpenhet er det beste uansett.  Noen kan vite litt, noen kan vite alt, noen mer detaljert enn andre osv. Hva du er komfortabel med hva "Silje" vet er du ikke sikker på om du vil være like komfortabel med at "Anne" vet. 

Anonymkode: 940aa...fe7

[AnonymBruker]

Du forteller selvsagt det meste til gode venninner, de vil også bli glad for at du deler. 

Men pass på å ikke bli selvsentrert og bare snakke om deg selv, da. Snakk om deres liv og hvordan det står til med dem også. 

Anonymkode: f164a...4a8

[AnonymBruker]

Mennesker som er syke og mennesker som driver m toppidrett er ofte veldig egosentriske. 

Mitt råd: 

a) uansett psykiatrisk diagnose vil det være positivt for deg å komme deg it av huset og være sammen m folk etterpå. Min erfaring som pårørende er at dette er kjempeviktig. Og mye viktigere enn å oppsøke steder som ex fontenehuset el likn. Der møter du oftest bare mennesker som er enda sykere enn deg selv og som, når du er i ferd m å bli bedre, drar deg rett tilbake til start. 

B) åpne opp forsiktig til de vennene som du stoler på, men ikke utbroder. Det er utmattende å høre på. 

C) vær tydelig prat du vil bli invitert/ ikke vil ha særbehandling/ hvordan du vil at de skal oppføre seg mot deg.

d) ikke post masse greier på sosiale medier. Det er upassende. 

Anonymkode: c6918...321

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hva du er innlagt for. Spiseforstyrrelser, angst og depresjoner kan "alle" få, og er helt greit. PTSD er i mellomsjiktet da det kan være svært alvorlig, men du er fortsatt et offer og du vil få sympati. Personlighetsforstyrrelser er derimot svært belastende, det står masse negativt om det på nett og du kan oppleve at folk begynner å tolke ting de har lest inn i dine handlinger. Du mister definisjonsmakten over deg selv og dine handlinger. Husk at du skal bli frisk en gang, men har du vært så dum å fortelle at du har fått en slik diagnose, så henger den ved deg og dine venners syn på deg, selv om den blir slettet.

Ser at flere her er positive til deling av psykiske problemer, og kanskje vil det gi deg en lettelse sånn umiddelbart. Men tenk at det at du er syk nå bare er en midlertidig situasjon. Du skal leve lenge, men den informasjonen du gir vennene kan henge ved deg. Du vet heller ikke hvilken kompetanse de har til å forvalte det du forteller dem, og du vet heller ikke om informasjonen blir trygt hos dem eller blir spredt videre til venner av venner.

Anonymkode: 47474...419

[Stimo3012]

Har en kamerat som sliter psykisk.

Han forteller ingenting, isolerer seg.

Han "orker" ikke noe mer enn jobben.

Slik har det vært i flere år. Jeg har forsøkt å ta initiativ til å finne på ting å gjøre sammen.  Men svaret er alltid nei. Etter hvert så gir man litt opp.

[Gjest TheCatLady]

Jeg prøver å være ganske aksepterende og setter pris på at venninner forteller om når det er noe de sliter med.

Da kan jeg forstå dem bedre og hvorfor sykdommen for eksempel hindrer dem i å gjøre ting, men det kan også bli for mye. Jeg har ei venninne som klagde veldig mye i en periode og det var på grunn av at hun slet litt. Det ble rett og slett for mye for meg, men jeg sa fra (på en pen måte) og etter det har det blitt bedre. Hun deler fortsatt ting, men ikke så ekstremt mye som hun gjorde tidligere.

[AnonymBruker]

Ingenting. Folk har brukt meg som gratis psykolog opp igjennom årene, men når er jeg en smule lei

Anonymkode: fc6dc...8e1