Slitsomt å alltid være så skeptisk til fremmede!

[AnonymBruker]

er en voksen kvinne, og har slitt med å få venner hele livet. Problemet mitt er at jeg er så skeptisk til fremmede og noe inni meg sier at familien og folk fra stedet jeg er oppvokst er de jeg bør holde meg til. Men det er ikke spennende nok.
Har reist mye i utlandet og har faktisk ikke vært så plaget med å møte nye vilt fremmede mennesker etter nok øvelse. 
Men vilt fremmede mennesker i utlandet er ikke nødvendigvis farligere enn fremmede du møter i Norge? Alle må jo være fremmede før man blir kjent. 

Anonymkode: fa030...4a7

[Tapas]

Ja du kan prøve å endre det da. 

[Gjest andysowhat]

Vel, det som funker når du er en funderer, er «bare» å tvinge frem en handling. «Bare gjøre... ikke tenke.»

mennesker som funderer mye scorer vanligvis høyt på at de bærer mye følelser, eller negative følelser. Og at de er lite impulsive i handlingene sine. 

Siden det er veldig vanskelig å endre hjerne strukturen sin slik at man føler mindre, så er det å handle den eneste løsningen på problemet.

 

Men så er det det problemet at følelsene/tankene holder en tilbake. Det er nesten som at man blir paralysert av egne tanker. Det er bare en måte. Du prøver en gang og prate med noen du ikke kjenner, som noe så enkelt som «oi, for en fin hund.» eller «hvor har du kjøpt den.» eller noe... også øver du opp følelsen på at det er ikke alt som er farlig å gjøre, spesielt ikke når du har øvd på det. 

 

Da kan du si til kroppen din etter hvert at: «Ja, dette er farlig og skummelt, men jeg har øvd på det, og det har jeg bevis på. Så jeg vet at det går bra. Men takk for at du sier ifra min skeptiske tanke.» også gjør du det du skal. Også øver du på en litt mer drastisk ting enn den du gjorde i går eller i forrige uke. Som om du øker vanskelighatsgraden i et spill.  starter i nybegynner bakken bak huset, og avslutter i hoppbakken  i VM som proff.

 

lykke til!

Endret 10. oktober 2018 av andysowhat

[AnonymBruker]

På 10.10.2018 den 13.19, andysowhat skrev:

 

Vel, det som funker når du er en funderer, er «bare» å tvinge frem en handling. «Bare gjøre... ikke tenke.»

mennesker som funderer mye scorer vanligvis høyt på at de bærer mye følelser, eller negative følelser. Og at de er lite impulsive i handlingene sine. 

Siden det er veldig vanskelig å endre hjerne strukturen sin slik at man føler mindre, så er det å handle den eneste løsningen på problemet.

 

Men så er det det problemet at følelsene/tankene holder en tilbake. Det er nesten som at man blir paralysert av egne tanker. Det er bare en måte. Du prøver en gang og prate med noen du ikke kjenner, som noe så enkelt som «oi, for en fin hund.» eller «hvor har du kjøpt den.» eller noe... også øver du opp følelsen på at det er ikke alt som er farlig å gjøre, spesielt ikke når du har øvd på det. 

 

Da kan du si til kroppen din etter hvert at: «Ja, dette er farlig og skummelt, men jeg har øvd på det, og det har jeg bevis på. Så jeg vet at det går bra. Men takk for at du sier ifra min skeptiske tanke.» også gjør du det du skal. Også øver du på en litt mer drastisk ting enn den du gjorde i går eller i forrige uke. Som om du øker vanskelighatsgraden i et spill.  starter i nybegynner bakken bak huset, og avslutter i hoppbakken  i VM som proff.

 

lykke til!

nå er det ikke den mannen eller kvinnen i gata jeg er redd for. Man blir ikke kidnappet på åpen gate ved å stoppe noen som går med en hund og klappe den. har gjort det Jeg er en voksen kvinne også, som barn kan jeg skjønne at en ikke bør bli med bort i tilfelle det er barnelokkere som skal få en til å se på valepene sine 😛 

Men det er når folk vil bli kjent, gennom en date eller lignende og jeg ikke kjenner de så godt fra før. 

Anonymkode: fa030...4a7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Men det er når folk vil bli kjent, gennom en date eller lignende og jeg ikke kjenner de så godt fra før. 

 

Wow, så du har aldri fått en venn du ikke var i familie med eller vokste opp med?

Så utrolig trist 😕

Anonymkode: c627a...5fe

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Wow, så du har aldri fått en venn du ikke var i familie med eller vokste opp med?

Så utrolig trist 😕

Anonymkode: c627a...5fe

jo da. Men jeg fikk nesten anfall når jeg ble med de ut første gangene, for de ble en gjeng ukjente personer jeg plutselig fikk en forsetilling om at hadde baktanker. Jeg har også lurt på hvordan jeg skulle bli kjent med noen uten at de var kjent fra før eller familie. Men det er moren min som har lært meg sånn. 
Det ble litt krangling da jeg sa jeg hadde møtt en mann på kafe, møtte han flere ganger for å "være" han litt. Magefølelsen sa at han ikke var farlig, men mora mi ser en voldtektsmann i de fleste virker det som. jeg ble med han hjem og så film etter hvert , hun likte ikke det hun hørte da. 
Men ja, jeg føler meg maktesløs når jeg ikke er hjemme i trygge hjemmet, men er med mennesker jeg ikke kjenner så godt. Dessuten skjer voldtekter i nære relasjoner, i hvertfall blandt de jeg kjenner som har opplevd det. aldri tilfeldig på gata eller med folk de nylig traff.
 

Anonymkode: fa030...4a7

[AnonymBruker]

Stakkars deg! Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å tenke slik.

Jeg håper du søker terapi slik at du kan bli frisk.

Anonymkode: c627a...5fe

[Gjest andysowhat]

4 hours ago, AnonymBruker said:

 

nå er det ikke den mannen eller kvinnen i gata jeg er redd for. Man blir ikke kidnappet på åpen gate ved å stoppe noen som går med en hund og klappe den. har gjort det Jeg er en voksen kvinne også, som barn kan jeg skjønne at en ikke bør bli med bort i tilfelle det er barnelokkere som skal få en til å se på valepene sine 😛 

Men det er når folk vil bli kjent, gennom en date eller lignende og jeg ikke kjenner de så godt fra før. 

Anonymkode: fa030...4a7

Bra at du ikke er redd for mennesker på gaten. Men

Jeg vet ikke hva du er redd for presist, derfor sa jeg øve, og det øve på så enkle ting som å snakke med noen i gata. Er du på mer avansert nivå, så øver du såklart på det nivået.

Jeg har ikke nevnt det å bli kidnappet på gaten, eller slaktet ned. Men det er mange måter å bli slaktet på, om det er stygge blikk, rare kommentarer, rykte spredning, at folk begynner å hilse, hyggelige mennesker, jeg har møtt folk som er tilogmed redd for det å si hei, de opplever at de blir slaktet på åpen gate om noen sier hei til de.

Ja, men da øver du på det da. Du øver for å bli en person som takler den situasjonen du ønsker, skal du øve så krever det at du handler og gjør den tingen som er skummel. 

Og er det så ille som fobi, paralysering, traumer, radikale kritiske tanker, angst, nervøsitet, problemer å gå på do, vansker med å prate, eller hva enn man vil kalle det. Så vil jeg anbefale å ikke starte rett på problemet. Liksom du angriper ikke en bjørn uten våpen. Du lærer deg opp slik at du kan anskaffe deg sosiale våpen og så går du inn for mordet på det du ønsker å overkomme til slutt og vinner over den store stygge bjørnen.

Men det er handling som er tingen. Om en sitter å reflekterer og aldri opplever noe nytt, så vil ikke refleksjonen være effektiv. Man sitter å grinder over det samme problemet om og om igjen og om igjen, og det er fordi det er en mangel på erfaring, det er vanskelig å tenke frem nyanser av situasjonen, nyansene må ofte oppleves. Det er når du får et rikere erfaringsperspektiv at du kan utvikle gode våpen, og det forhåpentligvis våpen som spiller på lag med deg, og ikke være rettet mot deg.

Bare den kommentaren din nå føler jeg at hva enn våpen du har er stilt i mot meg, og delvis skutt degselv i leggen. Åpen kritisk til det jeg skriver, jeg liker at du er åpen med det du tenker og men jeg føler virkelig ikke at ingen av de du skrev i kommentarene dine var spesielt bra kritikk mot det jeg legger frem. Nesten som om du ikke leste det jeg skrev. Du øver på ditt nivå. Hvordan kan du være kritisk til at jeg anbefaler å øve på ditt eget nivå? 

Vist det er det er det her som er problemet? hva vil skje deg om du følger mitt tips. Vil du bli min slave så å si? Eller er det å svare sånn du gjorde en del av øvelsen på det å skape venner, fordi nå har vi jo en faktisk interaksjon.

Men igjen rollene vi er delt inn i denne samtalen er jo også ganske unaturlige. Jeg skal være en så kalt forum hjelper på dine spørsmål som gjør meg til litt overhode, samtidig som om du spør om hjelp. Det å være i en slik ærbødig/ydmyk tilstand, kan også være problematisk for at vi skulle utvikle et vennskapelig bånd. Hmm... da blir det egentlig galt at jeg har denne hjelpe rollen overfor deg. 

 

Skal vi se.... (skal vi prøve å få til en genuin samtale.) 

 

Noe jeg og kjæresten min sliter med  veldig er at vi er lite egoistiske i en samtale, med det mener jeg at vi er veldig dårlig til å gi av oss selv når vi prater sammen, eller med andre for den saksskyld. Vi forteller lite om oss selv som personer og våre egne opplevelser. Det kan være veldig problematisk iforhold til å holde andre mennesker engasjert i en spennende historie, eller bli kjent med våre tanker og hvordan vi gjør ting for å komme oss fremover i livet. Hvordan vi får til et godt liv, så å si. 

Måten vi prøver å omgås det er å øve på å stille spørsmål. Det gode spørsmål. Det er jo i den enkle tanken at folk generelt liker å høre at andre er interessert i en og stiller spørsmål, og ikke minst lytter til det de sier. 

Sånn sett oppnår vi ofte gode relasjoner med mennesker. Vi viser interesse for andre mennesker, lytter og prøver å gi gode tilbakemeldinger på svarene deres. Det gjør jo at folk liker oss godt. Men vi blir sjeldent venner. Det er rett og slett, at selv om vi vet hvem de er, så vet ikke nødvendigvis de om hvem vi er. 

Men når vi observerer andre gjennom å lytte, så lærer vi oss selv bedre hvordan vi skal fortelle vår egen historie, slik at den blir interessant for andre å høre og lytte til, slik at den andre blir lyttende til det vi sier og blir mer kjent med hvem vi er. 

Men det er først da når vi får denne likesidige lyttingen til hverandres historier at vi får til å skape nye venner.

Men det mest naturlige tenker jeg er jo at man opplever noe sammen, man deler opplevelser og deler felles historier. Det handler jo faktisk at man inviterer hverandre ut osv. Men samtidig skal man liksom dele av segselv og være lyttende til det andre sier. Haha, sånn sett er kjæresten min mye bedre, jeg liker og elsker diskusjoner og argumentasjoner osv. Det å diskutere, er ofte ikke veldig bra for å skape venner, rett og slett fordi jeg peker ut når motstanderen min tar feil i diskusjonen, og bruker lang tid på diskutere de minste ting før jeg tar et skritt tilbake og ser hva som egentlig foregår.  

 

som sånn jeg gjorde på starten av denne posten......

 

jaja.... xD

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: aecd4...79e