Hva hadde du gjort om bestevenninnen slo barna sine?

[AnonymBruker]

25 minutter siden, SoWhat? skrev:

Saken er mange år gammel, men spør om det er naturlig å slå "barn i dag"? Selvfølgelig er det ikke greit å slå barn! 

Jeg kan ikke forstå, men dømmer ingen for en engangsforeteelse i affekt. Det betyr jo mye hvordan en snakker om det i etterkant.

Alle gjør store og små feil. Det er livet. Vi trenger ikke straffe oss selv mer enn anger og selverkjennelse. Vi er ikke perfekte.

Men å planlagt og vite at en vil slå barn. Da mangler det en skrue. Eller ti.

Jeg regner vel egentlig alt etter år 2000 som "i dag", moderne tid. Det er ikke så lenge siden.

TS

Anonymkode: 34a1d...58d

[Anciol]

Faren min pleide å lappe til meg iblant , og  klype meg i haken, samt gripe tak håret mitt! Han sluttet etter jeg la han i bakken med et jujitsu forsvar. !

 

Ville aldri gjort det mot barna mine, ennå de kan være noen jævelunger i blant!

[jabx]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble riset på bar rumpe, klapset, klypt, dratt i og sånne ting frem til puberteten, vet ikke hvorfor det stoppet men glad er jeg for det. Husker med gru den ydmykelsen av å måtte brette ned buksene for å få julingen, spesielt de siste årene. Dette var på 90-tallet.

Da jeg fikk egne barn ble jeg redd for å miste besinnelsen på den måten selv, men det har gått veldig bra og jeg har aldri tenkt tanken på å riste, ta tak i eller å gi fysisk straff i situasjonen, selv om det har kokt innvendig. 

Anonymkode: b6090...cb9

Jeg blir veldig glad når jeg leser slikt. Ikke fordi det var bra at du ble utsatt for vold, men fordi du er bevisst på at det er uakseptabelt, og i motsetning til mange andre som er utsatt for vold så trivialiserer du det ikke, og du er med på å bryte et mønster som vil gi mindre vold i samfunnet.

For hvor kommer voldelige mennesker fra? Voldelige foreldre. Hvis vi helt magisk hadde stanset all vold mot barn fra i morgen så ville samfunnet vært ekstremt mye mer fredelig om et par generasjoner fordi mennesker ikke hadde vokst opp med å lære at man løser ting med vold.

[jabx]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp med slik oppdragelse, ser ingenting feil ved det. Vokste opp på 90 tallet. Foreldre i dag er aaltfor slapp med oppdragelse. Mange unger vokser opp til å bli noen drittmennesker

Anonymkode: c7c4b...918

Det er motsatt. Det er de som utsettes for vold som blir drittmennesker. Ikke alle, naturligvis (se forrige innlegg), men barn som utsettes for vold vil ta mental skade av det, og det er mer sannsynlig at de selv utsetter andre for vold.

Barn som oppdras uten mishandling blir derimot mer følelsesmessig stabile, mindre drittsekker, osv.

Flere vokste opp til å bli drittmennesker tidligere. I dag er det færre drittmennesker.

[AnonymBruker]

Vold er en uting. Og å utsette barnet sitt for vold, når du som forelder skal være den trygge voksne i barnets univers, er helt horribelt. Tenk å frarøve barnet tryggheten den behøver i deg og etterlate den helt hjelpeløs og alene uten trygge armer å springe inn i.. hvordan går noen seg til å gjøre det?  🙁

Anonymkode: d5048...61a

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vold er en uting. Og å utsette barnet sitt for vold, når du som forelder skal være den trygge voksne i barnets univers, er helt horribelt. Tenk å frarøve barnet tryggheten den behøver i deg og etterlate den helt hjelpeløs og alene uten trygge armer å springe inn i.. hvordan går noen seg til å gjøre det?  🙁

Anonymkode: d5048...61a

Enig. Det er det som gjør det så forbanna urettferdig overfor det forsvarsløse barnet. Og så totalt uforståelig - hvordan får de foreldrene seg til å gjøre det???

TS

Anonymkode: 34a1d...58d

[AnonymBruker]

Jeg ble klappet til et par ganger, fikk litt ris og ble dyttet så jeg falt, ble løftet etter armen, men har ikke tatt skade av det. Jeg vet at mamma har kort lunte, men det var ikke alltid jeg skjønte at jeg oppførte meg feil. Jeg har ikke tatt skade av det den dag idag, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke tør å heve stemmen så veldig mot foreldrene mine lenger (og det skal man jo heller ikke, så det er jo greit). 

Jeg kommer aldri til å slå barnet mitt. Jeg har vært streng i stemmen, og løftet henne dit vi skal selvom hun ikke vil (trass), men aldri kunne jeg slått henne. Hun er bare halvannet enda, men blir dårlig av tanken på sånt..

Anonymkode: 11dac...9e6

[AnonymBruker]

Har bare lyst til å istemme at det slutter ikke alltid som tenåring, mulig det er bare enda mindre synlig og mindre akseptert så det skjer mer bak lukkede dører. Mine foreldre langet ut på meg helt frem til dagen jeg var 17 år og flyttet ut. Som 15 åring fikk jeg ris, det mest nedverdigende jeg har vært borti og jeg aldri kan tilgi noen gang.

Anonymkode: f9474...15e

[Gjest BearMama]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Denne må jeg ta som anonym.

Saken er mange år gammel nå, for barna til venninnen min som det gjelder er nå alle tenåringer og den eldste er blitt 20. Det er derfor mange år siden venninnen min "kunne" slå barna sine. Hun sluttet med det når barna ble større, enten fordi de lystret på det hun sa etterhvert og sluttet å være "umulige", eller fordi hun ble redd de ville enten ta igjen eller sladre til andre.

Et par eksempler:

En gang for mange år siden satt venninnen min i stuen hjemme hos meg og kom til å fortelle om en episode der datteren deres på kanskje 3-5 år (husker ikke nøyaktig alder) hadde vært umulig ved leggetid. Barnet hadde så svingt en pysj som en pisk i lufta, og kom til å treffe faren i ansiktet over øyet. Det gjorde selvsagt vondt. Så, for å "oppdra barnet til at å slå skal man ikke", så slo de barnet, og sendte henne i seng. De ga henne rett og slett fysisk avstraffelse for å straffe henne for det samme de selv så gjorde...! Noen som skjønner logikken i den lærdommen?

En annen gang var de i syden, og barnet var i trassalderen og løp fra moren sin på hotellområdet og forsvant bortover. Moren (min venninne) satt med søsteren i fanget, et spedbarn, og kunne ikke løpe etter trass-ungen med spedbarnet. Hun måtte derfor løpe på rommet, legge spedbarnet fra seg der, og så styrte etter trass-barnet. Da hun fikk tak i ungen, bar hun henne med på hotellrommet der hun la henne over knærne og ga henne skikkelig ris på baken. Skikkelig ris, altså.

Denne venninnen min fikk selv fysisk avstraffelse av sine foreldre (mest faren) da hun vokste opp, og det sies jo at sånt går i arv. Man skulle tro man for alt i verden ville unngå å la sine egne barn lide samme skjebne, men nei. 

Jeg vet ikke helt, men jeg fikk plutselig nok og klikket helt da hun fortalte meg om den førstnevnte episoden. Jeg hevet stemmen og skjelte henne regelrett ut. Vi har vært venninner i flere tiår, men plutselig fikk jeg nok. Fortalte henne akkurat hva jeg synes om folk som bryter loven og slår ungene sine, det mest forsvarsløse vi har. Hun ble dødsfornærmet, og hevdet at hun hadde fortalt om episoden i syklubben sin. To av fem kjerringer i syklubben har ikke egne unger, men alle hadde visst vært enige om at "sånt kunne skje alle, og alle har da gitt ungene sine ris en gang i blant"..... Vi ble kjempeuvenner den kvelden, og hun gikk. Vi snakket ikke på flere måneder etter det, jeg var rasende på henne.

Men virkelig? Gjør "alle" det? Er det så vanlig å slå unger i dag? Jeg trodde vi var kommet lenger enn som så i Norge.

Folk kan svare anonymt på dette om de vil, men jeg håper på sannferdige svar. Har det skjedd at du har slått barna dine? Og skjedde det flere ganger? Hva følte du etterpå? Selvrettferdighet eller anger?

Jeg har et barn selv, og har aldri slått han, uansett hvor uspiselig, umulig og trassig han var som liten og i oppveksten.

 

Anonymkode: 34a1d...58d

Har aldri slått barnet mitt og kommer aldri til å gjøre det. Hadde jeg visst at et barn ble mishandlet, fysisk eller psykisk, hadde jeg tatt grep uten å blinke. Om det så var i egen familie eller en fremmed. Hadde jeg vitnet et barn bli slått på gaten eller i butikken hadde jeg straks tatt affære og brutt inn, gått imellom den voksne og barnet, ringt politiet og fått barnevernet involert.

[AnonymBruker]

12 timer siden, BearMama skrev:

Har aldri slått barnet mitt og kommer aldri til å gjøre det. Hadde jeg visst at et barn ble mishandlet, fysisk eller psykisk, hadde jeg tatt grep uten å blinke. Om det så var i egen familie eller en fremmed. Hadde jeg vitnet et barn bli slått på gaten eller i butikken hadde jeg straks tatt affære og brutt inn, gått imellom den voksne og barnet, ringt politiet og fått barnevernet involert.

Liker deg, jeg:) 

Anonymkode: 11dac...9e6

[Skogkløver]

Altså hvis denne moren kan tillate seg å gjøre disse tingene utenfor husets 4 vegger. Tenk hvor mye verre det kan være når de ikke har vitner. 

Nei det er ikke normalt, alle som mener det er innafor å gi fysisk avstraffelse til små barn burde meldes inn til barnevernet. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde meldt fra. Hadde dette vært jevnlig vold og personen ikke viste anger og forståelse for at hun hadde gjort noe galt hadde jeg nok slitt med å fortsette å være venn med henne. Det hadde vært et personlighetstrekk som hadde fått meg til å mislike henne. Så for meg hadde det uansett vært viktigst å beskytte barna i større grad enn vennskapet. 

Anonymkode: ba341...eb7

[AnonymBruker]

Nei, man slår selvsagt ikke. Jeg ble selv slått, dratt i armen, kløpet, truet og div av min far, men jeg vet bedre. De eneste gangene jeg fysisk tar i barna utenom klemmer, kos og bæring er hvis de er i ferd med å skade andre, seg selv eller dyre ting. Da kan jeg stoppe dem ved å holde dem fast, holde armer/ben eller ta fra dem det de holder. 

Anonymkode: 4704e...514

[Prøver18]

Sagt at enten så slutter du eller så melder jeg til politi og bv

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, man slår selvsagt ikke. Jeg ble selv slått, dratt i armen, kløpet, truet og div av min far, men jeg vet bedre. De eneste gangene jeg fysisk tar i barna utenom klemmer, kos og bæring er hvis de er i ferd med å skade andre, seg selv eller dyre ting. Da kan jeg stoppe dem ved å holde dem fast, holde armer/ben eller ta fra dem det de holder. 

Anonymkode: 4704e...514

Vil bare legge til: Jeg slet lenge med dette, og til tider tenker jeg mye på det. Min største frykt er å bli det monsteret pappa var. Jeg er veldig følsom og hvis noen sier navnet mitt litt strengt eller høyere enn vanlig går jeg gjennom alt jeg har gjort fordi jeg er livredd for kjeft og kritikk. Hvis mannen hever stemmen til barna blir jeg rasende og får selv svart samvittighet dersom jeg irettesetter barna mine (med ord på en rolig måte) fordi jeg er redd de skal føle seg krenket slik jeg gjorde. Jeg har gått fra å være et lite barn som elsket fysisk kontakt til å være en voksen som ikke takler klemmer. Barn går det fint med for der ligger det ingen frykt, redsel eller angst, men alle voksne og spesielt min far får jeg ikke meg til å gi en klem. Jeg har mye behov for å være alene for å ha ro.

Min far har aldri noen gang innrømmet eller sagt unnskyld for det han gjorde. Han mener fortsatt han gjorde en god jobb som pappa. Det gjør det enda vanskeligere å akseptere og jeg er veldig skeptisk til å ha barna mine rundt han selv om han behandler dem helt annerledes enn han gjorde med meg. Likevel merker vi han ikke finnes pedagogisk korrekt på noen som helst måte og barna må skjermes mens de er små. 

Anonymkode: 4704e...514

[AnonymBruker]

Har ikke barn selv ennå, men jeg fikk ris, med kløpet og dradd med (feks etter armen), kjeftet mye på, stengt inn på soverommet og truet med "klespiska" hvis jeg ikke hørte etter. Ble ikke mer lydig av det. Sluttet bare å være redd til slutt. Når jeg ble eldre begynte jeg å svare tilbake. Sa hvor smålig det var å slå ungene sine, truet med å melde barnevernet osv. Visste jo selv at slikt ikke var lov.

Dette var på slutten av 90-tallet/2000-tallet.

Kommer ikke til å bruke samme teknikker på egne barn. 

Anonymkode: 37b4a...d26

[Gjest BearMama]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Liker deg, jeg:) 

Anonymkode: 11dac...9e6

😊❤️

[AnonymBruker]

18 timer siden, jabx skrev:

Det er motsatt. Det er de som utsettes for vold som blir drittmennesker. Ikke alle, naturligvis (se forrige innlegg), men barn som utsettes for vold vil ta mental skade av det, og det er mer sannsynlig at de selv utsetter andre for vold.

Barn som oppdras uten mishandling blir derimot mer følelsesmessig stabile, mindre drittsekker, osv.

Flere vokste opp til å bli drittmennesker tidligere. I dag er det færre drittmennesker.

De fleste barn i verden vil oppleve fysiske avstraffelser i sin barndom, men det vil gå bra med de fleste heldigvis. Det som VIL skade omtrent uansett, er foreldre med alvorlige personlighetsforstyrrelser som bedriver enten grov psykisk eller fysisk vold, den er så impulsiv og lite konkret at barnet  ikke finner noen sammenheng i avstraffelsen  .Dette siste var det en psykiater som fortalte meg.

Anonymkode: c2e85...1b8

[AnonymBruker]

Jeg husker at jeg ble knipet og holdet hardt i nakken. Jeg husker å ha sett andre mødre gjør det med sine barn i 80-tallet. Etter moren min tok lærerutdanningen i begynnelsen av 90-tallet, har hun aldri gjort noe sånt igjen. Jeg har aldri tatt opp det med henne, men jeg tror hun ble oppdratt slik og lærte etterhvert at det var en dårlig måte å oppdra på. 

Med mine barn har jeg vært sint og kastet ting (dumt, ja), men aldri rørt dem. Bare bært dem bort til et annet sted for å ta en alvorsprat. Da skjønner de alvoret.

Anonymkode: 9547e...214

[AnonymBruker]

Det er nok mye vanligere enn man tror...

Jeg vet om mange som har klappa til barna sine... jeg har dessverre også sett noen grusomme tilfeller...

 

Anonymkode: fcae7...648