Hva kan samfunnet gjøre for å omfavne de som sliter psykisk?

[AnonymBruker]

Det er så mange som sliter psykisk, og 1/4 unge jenter har varierende angst og depresjonsplager. Jeg synes det er trist å se hvordan vi bor i et så godt land, og at så mange mennesker har det vanskelig med seg selv. Er det fordi mennesket føler seg fremmedgjort i en teknologisk verden? Glemt i et samfunn med konsumister og materialister? Ensom pga stadig dårligere tid og mer press?

Det må jo være et resultat av hvordan samfunnet har blitt! Spørsmålet er hvordan man kan ta tak i det? Jeg er glad det har blitt mer fokus på det indre livet, og at ingen lever perfekte liv- at det er greit å være forskjellige. At det har kommet flere lavterskeltilbud for mennesker med psykiske vansker. Likevel virker det som om tallene går i taket. Er det mer psykiske plager enn før eller er det bare bedre diagnostisering?

Anonymkode: 9513d...727

[AnonymBruker]

At en av fire unge jenter sliter psykisk er tull. Alle sliter med usikkerhet i ungdomstiden, samt press fra ulike kanter. Det er bare at i dag så skal "alle" være "special snowflakes" og mange tror at å være usikker eller slite med press og stress er et tegn på sykdom. 

Anonymkode: cfb78...707

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At en av fire unge jenter sliter psykisk er tull. Alle sliter med usikkerhet i ungdomstiden, samt press fra ulike kanter. Det er bare at i dag så skal "alle" være "special snowflakes" og mange tror at å være usikker eller slite med press og stress er et tegn på sykdom. 

Anonymkode: cfb78...707

Ungdom sliter mer i dag enn ellers. På grunn av perfeksjonspress.Generelt og fra media. Her er i hvert fall ikke løsningen: Å be dem ta seg sammen. Heldigvis vet skolen dette og har opprettet flere tilbud og gjort det enklere med helsesøster og noen steder helsebror. Der kan de prate åpent.

Anonymkode: f39c6...837

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ungdom sliter mer i dag enn ellers. På grunn av perfeksjonspress.Generelt og fra media. Her er i hvert fall ikke løsningen: Å be dem ta seg sammen. Heldigvis vet skolen dette og har opprettet flere tilbud og gjort det enklere med helsesøster og noen steder helsebror. Der kan de prate åpent.

Anonymkode: f39c6...837

Sier ikke at ungdom "bare skal ta seg sammen", men at samfunnet må slutte å se på usikkerhet og stress som sykdom. Man er ikke deprimert fordi man er usikker på seg selv, man har ikke angst fordi man er stresset. Ungdom i dag er kanskje usikre, og opplever mye press fra ulike kanter, men psykisk syke er de (fleste) ikke. De aller fleste klarer seg helt fint. Man kan ikke snakke om sykdom før et funksjonsfall.

Anonymkode: cfb78...707

[AnonymBruker]

Samfunnet må slutte å sy puter under armene på dem som hevder de sliter psykisk og bare sitter på rumpa og glor i veggen. 

Folk får skjerpe seg og gjøre en instats. Ingen steder i hele verden har så mange psyke som Norge. Ingen steder i verden har de psyke og pjuske det så godt som i Norge. Det er de psyke som taper på å sitte å syte og klage. 

Anonymkode: 45758...89b

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samfunnet må slutte å sy puter under armene på dem som hevder de sliter psykisk og bare sitter på rumpa og glor i veggen. 

Folk får skjerpe seg og gjøre en instats. Ingen steder i hele verden har så mange psyke som Norge. Ingen steder i verden har de psyke og pjuske det så godt som i Norge. Det er de psyke som taper på å sitte å syte og klage. 

Anonymkode: 45758...89b

Sy puter under armene? Vi må jo hjelpe dem. Hva med dem med traumer, schizofreni, bipolar, alvorlig angst og depresjon og tvangslidelse?

Anonymkode: 9513d...727

[AnonymBruker]

Auka moglegheita for at folk som sliter kan fungera i samfunnet. Det er fleire måtar å gjera det på. Fleste folk har jo lyst til å mestre eiget liv men det er fleire faktorar som arbeide i mot. F.eks innføra borgarlønn og ulike stadar med aktivitetsplikt sånn at alle har noko å ta seg til høyrest relativt fornuftig ut? Om det var eit enkelt svar hadde fleire hatt gode liv. Det å ha noko meiningsfult å gå til på dagtid trur eg ville ha hjulpet mange. Alle kan bidra med noko, men det må væra tilpassa det enkelte individ. Problemet er at samfunnet er for firkanta, enten så greie folk ha 9-16 jobb, bil, hund, partnar, barn, hamster, stilla opp med kake og kort i alle barnebursdagar og events kynta til skule, husarbeid, ferieplanlegging, leksehjelp til barna, vasking, husholdning, kontorarbeid, betala rekningar og alt av oppgåver som aldri tar slutt. Kanskje litt av problemet er at folk ikkje har tid til å pusta? Eg som funksjonsfrisk føler at det moderne samfunn er ekstremt slitsamt, korleis er det då for folk som sliter? Sikkert jævlig.

Samfunnet burde fokusert ekstremt mykje meir på forebygging av psykiske lidelser. Og husk fleste som sliter psykisk er faktisk i arbeid, det er gjerne folk du kjenner som ikkje tørr å sei noko. Alle har ei psykisk helse.

Anonymkode: ebd2c...c88

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sier ikke at ungdom "bare skal ta seg sammen", men at samfunnet må slutte å se på usikkerhet og stress som sykdom. Man er ikke deprimert fordi man er usikker på seg selv, man har ikke angst fordi man er stresset. Ungdom i dag er kanskje usikre, og opplever mye press fra ulike kanter, men psykisk syke er de (fleste) ikke. De aller fleste klarer seg helt fint. Man kan ikke snakke om sykdom før et funksjonsfall.

Anonymkode: cfb78...707

Helt enig i at det er mye sykeliggjøring i samfunnet. Folk tror de er syke om de har en litt vanskelig periode, men selvsagt skal tankene og følelsene bli tatt på alvor selv om de ikke er syke. Man kan ha det vanskelig en periode av livet uten at man er syk. 

Anonymkode: 9513d...727

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig i at det er mye sykeliggjøring i samfunnet. Folk tror de er syke om de har en litt vanskelig periode, men selvsagt skal tankene og følelsene bli tatt på alvor selv om de ikke er syke. Man kan ha det vanskelig en periode av livet uten at man er syk. 

Anonymkode: 9513d...727

Absolutt. Alle har vanskelige perioder i livet, og det er helt normalt. Vi må ikke sykeliggjøre det å ha vanskelige perioder. Alle opplever belastninger i livet, dødsfall, skilsmisse, å miste jobben, stress og andre vanskelige hendelser og situasjoner. Å møte på vanskelige hendelser/situasjoner/tanker er en del av å være menneske. Man trenger ikke psykologhjelp fordi man er stresset, skilt eller lignende. I så fall er det noe man bør betale for selv. Vi må ikke sykeliggjør oss så mye at vi behandler friske mennesker og glemmer menneskene som faktisk er syke og behandlingstrengende. I dagens samfunn er det så mye fokus på "smådepeimerte" ungdommer eller bloggere som var deprimerte for tre år siden, men hvor er fokuset på dem som trenger der? Vi legger ned sengeposter og tilbud for de alvorlige syke, og ingen klager på det, fordi de er for syke for å klage. Men hvis man er i en vanskelig periode og ikke får psykologhjelp for dette, ja da er det krise og helsevesenet må skjerpe seg. Synes vi bør fokusere mer på de alvorlig syke, og slutte å tolke normale vanskelige følelser som behandlingstrengende sykdom. Hvis man skal ha hjelp til at her i livet blir man jo bare helt tafatt og hjelpesløs. 

Anonymkode: cfb78...707

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Absolutt. Alle har vanskelige perioder i livet, og det er helt normalt. Vi må ikke sykeliggjøre det å ha vanskelige perioder. Alle opplever belastninger i livet, dødsfall, skilsmisse, å miste jobben, stress og andre vanskelige hendelser og situasjoner. Å møte på vanskelige hendelser/situasjoner/tanker er en del av å være menneske. Man trenger ikke psykologhjelp fordi man er stresset, skilt eller lignende. I så fall er det noe man bør betale for selv. Vi må ikke sykeliggjør oss så mye at vi behandler friske mennesker og glemmer menneskene som faktisk er syke og behandlingstrengende. I dagens samfunn er det så mye fokus på "smådepeimerte" ungdommer eller bloggere som var deprimerte for tre år siden, men hvor er fokuset på dem som trenger der? Vi legger ned sengeposter og tilbud for de alvorlige syke, og ingen klager på det, fordi de er for syke for å klage. Men hvis man er i en vanskelig periode og ikke får psykologhjelp for dette, ja da er det krise og helsevesenet må skjerpe seg. Synes vi bør fokusere mer på de alvorlig syke, og slutte å tolke normale vanskelige følelser som behandlingstrengende sykdom. Hvis man skal ha hjelp til at her i livet blir man jo bare helt tafatt og hjelpesløs. 

Anonymkode: cfb78...707

Jeg ser absolutt hva du mener, samtidig er det ulikt hvordan mennesker reagerer på skilsmisse og dødsfall. Hvordan man takler dette kommer an på omstendigheter, tidligere erfaringer og nettverk rundt seg. Å miste egne barn er verre enn å miste en fjern slektning. Et barn i fosterhjem blir kanskje mer behandlingstrengende om fosterforeldrene skiller seg. En person som ble forlatt som barn reagerer kanskje mye sterkere på tap, avvisning og kjærlighetssorg. 

Man må ikke nødvendigvis se på hva som har skjedd, men hvordan individet reagerer på det. Man må se på behov. 

Ts

Anonymkode: 9513d...727

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

At en av fire unge jenter sliter psykisk er tull. Alle sliter med usikkerhet i ungdomstiden, samt press fra ulike kanter. Det er bare at i dag så skal "alle" være "special snowflakes" og mange tror at å være usikker eller slite med press og stress er et tegn på sykdom. 

Anonymkode: cfb78...707

Stress og usikkerhet kan være tegn på sykdom, men ikke nødvendigvis. De kommer an på graden av plagene og intensitet.

Anonymkode: 9513d...727

[tussi84]

Det må bli enklere å få hjelp, og de som trenger hjelp må tas på alvor. Du har selv ansvaret for å skaffe deg hjelpen, eller si fra at du trenger det men det jeg ofte hører er at de ikke blir hørt. De blir kanskje hørt men helsepersonell forstår ikke alvoret nok i situasjonen. Det er flere eksempler på mennesker i dyp depresjon som feks har bedt om frivillig innleggelse fordi dem er på vippekanten til å ta selvmord feks. De blir møtt med enten du er ikke syk nok til å legges inn, eller så får de et kort opphold, men sendes raskt hjem på permisjon. En del av disse som ikke får den hjelpen de trenger ender derfor til slutt opp døde... 

Det må bli slutt på å si nei til de som virkelig trenger hjelp. Samtidig har man et ansvar selv for å fortelle hvor ille man egentlig har det. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samfunnet må slutte å sy puter under armene på dem som hevder de sliter psykisk og bare sitter på rumpa og glor i veggen. 

Folk får skjerpe seg og gjøre en instats. Ingen steder i hele verden har så mange psyke som Norge. Ingen steder i verden har de psyke og pjuske det så godt som i Norge. Det er de psyke som taper på å sitte å syte og klage. 

Anonymkode: 45758...89b

Hvem har du møtt med psykiske problemer som sitter på rumpa og glor i veggen? 

Jeg har ikke møtt noen jeg.

Anonymkode: 9513d...727

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sier ikke at ungdom "bare skal ta seg sammen", men at samfunnet må slutte å se på usikkerhet og stress som sykdom. Man er ikke deprimert fordi man er usikker på seg selv, man har ikke angst fordi man er stresset. Ungdom i dag er kanskje usikre, og opplever mye press fra ulike kanter, men psykisk syke er de (fleste) ikke. De aller fleste klarer seg helt fint. Man kan ikke snakke om sykdom før et funksjonsfall.

Anonymkode: cfb78...707

Når mener du det begynner å bikke over til sykdom?

Anonymkode: 9513d...727

[BerntHulken]

Tilrettelagt jobb etter hvor mye de kan yte. Et varmere og mer inkluderende arbeidsliv.

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er så mange som sliter psykisk, og 1/4 unge jenter har varierende angst og depresjonsplager. Jeg synes det er trist å se hvordan vi bor i et så godt land, og at så mange mennesker har det vanskelig med seg selv. Er det fordi mennesket føler seg fremmedgjort i en teknologisk verden? Glemt i et samfunn med konsumister og materialister? Ensom pga stadig dårligere tid og mer press?

Det må jo være et resultat av hvordan samfunnet har blitt! Spørsmålet er hvordan man kan ta tak i det? Jeg er glad det har blitt mer fokus på det indre livet, og at ingen lever perfekte liv- at det er greit å være forskjellige. At det har kommet flere lavterskeltilbud for mennesker med psykiske vansker. Likevel virker det som om tallene går i taket. Er det mer psykiske plager enn før eller er det bare bedre diagnostisering?

Anonymkode: 9513d...727

Hovedårsaken er at folk har sluttet å være religiøse. De finner ikke mening i livet, gjør dumme ting. Ingenting har et mål, annet enn det helt overfladiske. 

Anonymkode: b8342...fa0

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samfunnet må slutte å sy puter under armene på dem som hevder de sliter psykisk og bare sitter på rumpa og glor i veggen. 

Folk får skjerpe seg og gjøre en instats. Ingen steder i hele verden har så mange psyke som Norge. Ingen steder i verden har de psyke og pjuske det så godt som i Norge. Det er de psyke som taper på å sitte å syte og klage. 

Anonymkode: 45758...89b

Jada jada. Men tar du ikke menneskers følelser på alvor så får du psyke mennesker. Så det er greit å sette inn støtet tidlig. Dessuten finnes det faktisk mennesker med alvorlig psykiske problemer.

Anonymkode: f39c6...837

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hovedårsaken er at folk har sluttet å være religiøse. De finner ikke mening i livet, gjør dumme ting. Ingenting har et mål, annet enn det helt overfladiske. 

Anonymkode: b8342...fa0

Det finnes mye annet å finne mening i annet enn det religiøse. Gode relasjoner, lidenskaper og så videre. Men man burde i det minste snakket mer om etikk. Det er min mening.

Anonymkode: f39c6...837

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes mye annet å finne mening i annet enn det religiøse. Gode relasjoner, lidenskaper og så videre. Men man burde i det minste snakket mer om etikk. Det er min mening.

Anonymkode: f39c6...837

Men hvis man tror på en nullteori (er ateist), så er det ingenting som har mening til slutt. Hvorfor skal man ha gode relasjoner? Hvorfor skal man bry seg om "lidenskap"? SÅNN tenker folk. 

Og da er det klart man blir deppa. 

Jeg var sånn som ungdom. Hvorfor skal jeg gidde å leve? Vi skal bare daue uansett, sa jeg.

Anonymkode: b8342...fa0

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvis man tror på en nullteori (er ateist), så er det ingenting som har mening til slutt. Hvorfor skal man ha gode relasjoner? Hvorfor skal man bry seg om "lidenskap"? SÅNN tenker folk. 

Og da er det klart man blir deppa. 

Jeg var sånn som ungdom. Hvorfor skal jeg gidde å leve? Vi skal bare daue uansett, sa jeg.

Anonymkode: b8342...fa0

Jepp. Men det tror jeg mange tenker iløpet av oppveksten. Det er det som kalles å vokse opp. Og relasjoner skal man ha fordi man er født som sosialt dyr. Lidenskaper kan man ha fordi man elsker det og det gjør en lykkelig. Man trenger ikke alltid stille spørsmålet HVORFOR da. Det er dette som er det giftige nihilismespørsmålet: Hva er vitsen?

Anonymkode: f39c6...837