Usikker på parterapi

[Mannivillrede]

Gift i over 10 år. To barn sammen på 2 og 12 år.

Min kone har vært emosjonelt utro i et halvt år. Masse telefonsamtaler og meldinger bak min rygg og blitt betatt av fyren. Jeg oppdaget dette i vår og hun lovet å bryte kontakten. Hun sa samtidig at følelsene for meg hadde flatet ut. Hun sa hun hadde følt seg ensom i vårt forhold. Jeg ble oppriktig lei meg for at tydeligvis ikke hadde hatt det så bra i vårt forhold som jeg hadde trodd. Jeg bestemte meg for å kjempe for familien min og tenkte at vi må få en ny start. Ordnet parterapi på Familievernkontoret. Min kone følte seg tom og bidro ikke i denne prosessen. Fant så ut at hun hadde gjenopptatt samtalene med han fyren. Hun sa at hun ønsket at vi skulle bo fra hverandre noen måneder for å se om vi kunne finne tilbake til hverandre på sikt. Et par måneder går, vi får en stadig bedre tone, spiser noen middager hos hverandre og hun sier at hun innser at vi har mye å kjempe for. Hun sier hun jobber for at vi skal få det til. Jeg har i mellomtiden fått anbefalt en dyktig privat parterapeut. Jeg lufter overfor min kone om vi skulle tatt kontakt med henne. Min kone sier at det vil hun gjerne. Stemningen er optimistisk. Er dette en ny start? Vi går til parterapeuten og jeg opplever første time som en nedtur. Vi blir sittende og snakke om hennes skuffelser og ensomhet i ekteskaper. Hun virker avstengt i forhold til meg. Følte ikke at hun bidro til noe positivt i den timen. Når vi kommer ut strigråter hun og jeg holder rundt henne i 10 minutter. Dette var i forrige uke. Sier i etterkant at hun fikk en dårlig følelse etter den timen. Jeg spurte henne om hun syntes der var vits i gå der flere ganger. Hun vil det.

Nå lurer JEG på om det er vits i. Så langt opplever jeg at hun ikke har gjort noe som helst for å bidra til at vi skal få dette til.

Er det vits å fortsette med å gå i parterapi da? Bør jeg si til henne at enten må hun tørre å gjøre seg sårbar og bidra i prosessen, eller har ikke det noe for seg? Vurderer å sende henne en melding å si at jeg ikke vet om jeg vil gå til denne terapeuten flere ganger siden det virker nytteløst. 

[AnonymBruker]

Som jeg svarte i den forrige tråden din. Dere har vært i parterapi én gang og dette kan være en prosess som tar flere år,  å forvente bedring og ros og trygghet etter bare noen uker er urealistisk. Å få gnisten til å kjempe for bedring i et forhold der man merker at mannen tror det skal løse alt på en to tre og ha premie for å ha foreslått parterapi er ikke veldig inspirerende for henne å føle seg dedikert til den situasjonen da

 Mange bruker laaaang tid på å være bekvem med terapeuten og åpne seg.

Anonymkode: fb9d5...237

[AnonymBruker]

Hva var forventningene dine til timen? Hva forventet du av henne og hva forventet du av terapeuten?

Anonymkode: 79891...2eb

[AnonymBruker]

1 time siden, Mannivillrede skrev:

Gift i over 10 år. To barn sammen på 2 og 12 år.

Min kone har vært emosjonelt utro i et halvt år. Masse telefonsamtaler og meldinger bak min rygg og blitt betatt av fyren. Jeg oppdaget dette i vår og hun lovet å bryte kontakten. Hun sa samtidig at følelsene for meg hadde flatet ut. Hun sa hun hadde følt seg ensom i vårt forhold. Jeg ble oppriktig lei meg for at tydeligvis ikke hadde hatt det så bra i vårt forhold som jeg hadde trodd. Jeg bestemte meg for å kjempe for familien min og tenkte at vi må få en ny start. Ordnet parterapi på Familievernkontoret. Min kone følte seg tom og bidro ikke i denne prosessen. Fant så ut at hun hadde gjenopptatt samtalene med han fyren. Hun sa at hun ønsket at vi skulle bo fra hverandre noen måneder for å se om vi kunne finne tilbake til hverandre på sikt. Et par måneder går, vi får en stadig bedre tone, spiser noen middager hos hverandre og hun sier at hun innser at vi har mye å kjempe for. Hun sier hun jobber for at vi skal få det til. Jeg har i mellomtiden fått anbefalt en dyktig privat parterapeut. Jeg lufter overfor min kone om vi skulle tatt kontakt med henne. Min kone sier at det vil hun gjerne. Stemningen er optimistisk. Er dette en ny start? Vi går til parterapeuten og jeg opplever første time som en nedtur. Vi blir sittende og snakke om hennes skuffelser og ensomhet i ekteskaper. Hun virker avstengt i forhold til meg. Følte ikke at hun bidro til noe positivt i den timen. Når vi kommer ut strigråter hun og jeg holder rundt henne i 10 minutter. Dette var i forrige uke. Sier i etterkant at hun fikk en dårlig følelse etter den timen. Jeg spurte henne om hun syntes der var vits i gå der flere ganger. Hun vil det.

Nå lurer JEG på om det er vits i. Så langt opplever jeg at hun ikke har gjort noe som helst for å bidra til at vi skal få dette til.

Er det vits å fortsette med å gå i parterapi da? Bør jeg si til henne at enten må hun tørre å gjøre seg sårbar og bidra i prosessen, eller har ikke det noe for seg? Vurderer å sende henne en melding å si at jeg ikke vet om jeg vil gå til denne terapeuten flere ganger siden det virker nytteløst. 

Men hun var jo sårbar hun gråt jo? 

Parterapi går ut på å bearbeide det som er eller var vanskelig og det var jo det som ble gjort i timen? Dette er jo et fremskritt og ettersom kona di vil gå dit igjen tyder jo det på at hun virkelig bryr seg. 

Anonymkode: 91cf0...919

[Mannivillrede]

Jeg har tidligere i denne prosessen erfart at hvis jeg snakker med min kone om det hun har vært misfornøyd i forholdet, blir hun veldig negativt ladet. Som om hun da blir trigget og skyver meg mer bort. Festet meg ved et sitat jeg leste i en bok: This is the solution to most marital solutions: To "step away" from your problems and spend your time and energy  building your relationship through positive actions. If you do this RIGHT, your problems will dissipate, the threat of divorce will go away, and the people invading your marriage will be irrelevant. Slowly, but surely you will feel close again. 

Dette har hjulpet meg i å unngå å at hun blir "trigget" av fortiden. I flere måneder har jeg derfor vært bevisst på å unngå å fokusere på "problemene" fra fortiden og heller fokusere på positive handlinger dvs. hva som kan bringe oss nærmere. Jeg fikk da også sakte, men sikkert en opplevelse av at hun var på gli. Stemningen ble bedre og hun var positiv til parterapi. 

På en måte føler jeg at vi rykket noen steg tilbake denne timen ved å fokusere på de tingene som har vært vanskelig. Min kone og jeg er jo bevisste på hva det har vært. Men ved å sette fokus på det igjen, er det som hun blir veldig påminnet om hva hun IKKE vil. Mulig vi måtte gjøre dette, men det føles ikke så bra nå. Tror kanskje jeg hadde håpet at vi skulle hatt et større fokus på hva som kan bringe oss nærmere hverandre fremfor hva som har vært problematisk. 

Det at hun gråt etterpå vet jeg ikke om er det samme som å være sårbar i parterapien. Jeg fikk mer en følelse av det var en fortvilelse over at dette ikke går. Hun har i ettertid sagt at hun ikke hadde noen god følelse når hun gikk derfra. Jeg sa til henne at jeg var skuffet at mye av tiden ble brukt til dveling ved fortiden, ettersom jeg vet at hun da blir negativ og destruktiv. Hun svarte da at det var veldig tøft, men at terapeuten muligens hadde en plan med det? Hun sa hun gruet seg, men var spent på neste time. 

Usikker på om det er noen vits. 

 

 

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Mannivillrede skrev:

Jeg har tidligere i denne prosessen erfart at hvis jeg snakker med min kone om det hun har vært misfornøyd i forholdet, blir hun veldig negativt ladet. Som om hun da blir trigget og skyver meg mer bort. Festet meg ved et sitat jeg leste i en bok: This is the solution to most marital solutions: To "step away" from your problems and spend your time and energy  building your relationship through positive actions. If you do this RIGHT, your problems will dissipate, the threat of divorce will go away, and the people invading your marriage will be irrelevant. Slowly, but surely you will feel close again. 

Dette har hjulpet meg i å unngå å at hun blir "trigget" av fortiden. I flere måneder har jeg derfor vært bevisst på å unngå å fokusere på "problemene" fra fortiden og heller fokusere på positive handlinger dvs. hva som kan bringe oss nærmere. Jeg fikk da også sakte, men sikkert en opplevelse av at hun var på gli. Stemningen ble bedre og hun var positiv til parterapi. 

På en måte føler jeg at vi rykket noen steg tilbake denne timen ved å fokusere på de tingene som har vært vanskelig. Min kone og jeg er jo bevisste på hva det har vært. Men ved å sette fokus på det igjen, er det som hun blir veldig påminnet om hva hun IKKE vil. Mulig vi måtte gjøre dette, men det føles ikke så bra nå. Tror kanskje jeg hadde håpet at vi skulle hatt et større fokus på hva som kan bringe oss nærmere hverandre fremfor hva som har vært problematisk. 

Det at hun gråt etterpå vet jeg ikke om er det samme som å være sårbar i parterapien. Jeg fikk mer en følelse av det var en fortvilelse over at dette ikke går. Hun har i ettertid sagt at hun ikke hadde noen god følelse når hun gikk derfra. Jeg sa til henne at jeg var skuffet at mye av tiden ble brukt til dveling ved fortiden, ettersom jeg vet at hun da blir negativ og destruktiv. Hun svarte da at det var veldig tøft, men at terapeuten muligens hadde en plan med det? Hun sa hun gruet seg, men var spent på neste time. 

Usikker på om det er noen vits. 

Når jeg leser dette, føler jeg veldig med din kone, og at du selv har feil fokus.

Hun stoler på terapeuten, men du høres ikke som du gjør det. Etter EN time i terapi er du skuffa over at forholdet ikke er snudd. Du er heldig hvis hun ikke blir forvirra over hvorfor du tok henne med. 

Ja, det er ikke bra å sylte seg ned i problemer. Men å gjøre som deg og prøve å glemme fortida ved å ikke snakke om den, er ikke noen mirakelkur det heller. Ofte handler det ikke om man gjør det ene eller det andre heller, men mer det å ha ro og tiltro til prosesssen. 

Anonymkode: a5936...2ed

[Mannivillrede]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Etter EN time i terapi er du skuffa over at forholdet ikke er snudd.

Dette blir jo bare tull å skrive. Jeg forventer ikke at man bare kan knipse, så er alt bra. Det jeg er opptatt av, er om vi det hele tatt kommer i en prosess der vi kan se om det er mulig å velge hverandre på nytt. Jeg forstår at det kan ta tid. Lang tid. I den første timen virket hun helt avstengt i forhold til dette. En parterapeut kan ikke trylle. Det må være to personer i paret som begge er motiverte for å bidra. Og min klare oppfatning er at min kone beskytter seg selv med et tykt skall, noe som gjør det utrolig vanskelig å komme i gang med en prosess. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er i tvil om parterapien, og at det føltes feil at det kun ble fokus på det negative. Men en slik prosess må være grundig for at det skal være noe poeng. Dere MÅ se på det negative for å finne ut hvor dere står nå. Hvis dere ikke vet hvor dere står, kan dere ikke finne ut hvordan dere skal komme dere dit dere vil. Og terapeuten må være en del av dette hvis hen skal kunne komme med nyttig input.

Ellers var sitatet du skrev nyttig - det tar jeg vare på for min egen del.

Anonymkode: 27806...6ac

[AnonymBruker]

Jeg klarer lett å sette meg inn i situasjonen til din kone. Står på mange måter i samme situasjon, der man har vært i et forhold i mange år, med en mann som er super far og samarbeidspartner, men hvor kjæresteforholdet aldri har vært prioritert. Jeg har nok kommet mye lenger i prosessen enn han, og jeg ser nå at han virkelig prøver, men jeg er ferdig, og har ingen kjærestefølelser igjen. Jeg ønsker heller ikke å prøve å få det, fordi jeg vet at personlighetene våre er alt for ulike. Tipper hun er ferdig, og ikke ønsker å dele sine innerste tanker med deg. 

Anonymkode: ca053...f85

[Roci]

10 timer siden, Mannivillrede skrev:

Dette blir jo bare tull å skrive. Jeg forventer ikke at man bare kan knipse, så er alt bra. Det jeg er opptatt av, er om vi det hele tatt kommer i en prosess der vi kan se om det er mulig å velge hverandre på nytt. Jeg forstår at det kan ta tid. Lang tid. I den første timen virket hun helt avstengt i forhold til dette. En parterapeut kan ikke trylle. Det må være to personer i paret som begge er motiverte for å bidra. Og min klare oppfatning er at min kone beskytter seg selv med et tykt skall, noe som gjør det utrolig vanskelig å komme i gang med en prosess. 

Det er for tidlig å hevde dette etter bare ett besøk hos terapeuten. Det kommer til å bli vanskelig, og det kommer til å ta tid, og dere vet ikke på forhånd utfallet av denne prosessen, men det krever nok sikkert mer enn et par timer før kona di tør å komme ut av skallet.

[AnonymBruker]

10 timer siden, Mannivillrede skrev:

Dette blir jo bare tull å skrive. Jeg forventer ikke at man bare kan knipse, så er alt bra. Det jeg er opptatt av, er om vi det hele tatt kommer i en prosess der vi kan se om det er mulig å velge hverandre på nytt. Jeg forstår at det kan ta tid. Lang tid. I den første timen virket hun helt avstengt i forhold til dette. En parterapeut kan ikke trylle. Det må være to personer i paret som begge er motiverte for å bidra. Og min klare oppfatning er at min kone beskytter seg selv med et tykt skall, noe som gjør det utrolig vanskelig å komme i gang med en prosess. 

Ja, og det er jo nettopp derfor en terapeut må bruke tid på å komme henne inn under huden. Det skjer ikke over natta. 

Men jeg skjønner at dette er vanskelig for deg å forstå, gitt kommunikasjonsproblemene som dere har i utgangspunktet og som naturligvis viser seg i terapitimen. 

Anonymkode: a5936...2ed

[Trolltunge]

Selv om det er ubehagelig og føles litt som å gå baklengs en stund tror jeg det er viktig å ta opp og bearbeide de tingene som har skjedd. Her fant vi sammen igjen etter et brudd, og mannen vil at vi bare skal legge bak oss de tingene som har skjedd, og gå videre. Problemet med å bare feie ting under teppet og gå videre er at det blir liggende der, om man vil eller ikke, og i uenighet og krangel om ting dukker det opp igjen. Fordi jeg aldri har fått snakket ut om de tingene er det fremdeles sårt, og det ligger en slags usikkerhet under det at "alt går så mye bedre nå". Et ikke bearbeidet sinne og. 

Jeg vil virkelig anbefale at dere tar det nå, når dere er i gang. Jeg angrer iallefall veldig på at jeg gikk med på at vi bare skulle legge ting bak oss. Det er vanskelig å bare se fremover når ting ikke er bearbeidet! 

[Mannivillrede]

Jeg ser poenget i at man må bearbeide det som har vært. Det som bekymrer meg er at hun virket så lukket og nedstengt i første samtalen. 

For et par uker siden sa hun at hun hadde innsett at vi har mye å kjempe for. Hun sa at at hun jobbet for å se om vi kan få det til og at hun ikke ville blitt med i parterapi hvis du ikke virkelig ville det.

Dette var jo fine ORD. Problemet er bare at jeg ikke opplevde noe til den innstillingen i det øyeblikket vi kom inn til parterapeuten. 

Ingen av oss kan på dette tidspunktet forplikte oss til å redde ekteskapet. Det det handler om, er om vi er villige til å få hjelp til en prosess for å se om det er mulig.

Det er vel hele vitsen med at går i parterapi. Men for meg virker hun nå usikker på om hun i det hele tatt kommer til å prøve. Jeg lurer da på om hun er villig til å skille seg uten at vi har tatt imot hjelp til en prosess? Det stemmer i såfall lite overens med ordene hennes for et par uker siden. Blir så forvirret av dette og det tærer på. 

[AnonymBruker]

Har dere hatt andre problemer i forholdet?hvor gamle er dere?

Anonymkode: 8537c...5fa

[Hr. Aktiv]

Hun er ferdig med forholdet. Hun har innledet eller holder på å innlede forhold til elskeren sin som hun har holdt skjult. Der sprekker hennes troverdighet. Tårene etter parterapitimen er krokodillertårer bare for å få pyntet litt foran sin egen trapp. Har selv opplevd dette. Damer er generelt fryktelig dårlige på kommunikasjon når ting går dårlig. De vil som oftest bare være på sin rosa sky der de kan være prinsesser hele dagen. Men den dagen hverdagen slår imot den blir det tøfft å de vil bare rømme tilbake til sin rosa sky. Spør dem om noe så er det naturligvis ingenting som er galt, men kroppsspråket tilsier det stikk motsatte.

Hadde parterapitimene kommet for 5 år siden hadde du kansje kunne ha reddet forholdet, men tviler på det nå.

[Trolltunge]

3 timer siden, Hr. Aktiv skrev:

Hun er ferdig med forholdet. Hun har innledet eller holder på å innlede forhold til elskeren sin som hun har holdt skjult. Der sprekker hennes troverdighet. Tårene etter parterapitimen er krokodillertårer bare for å få pyntet litt foran sin egen trapp. Har selv opplevd dette. Damer er generelt fryktelig dårlige på kommunikasjon når ting går dårlig. De vil som oftest bare være på sin rosa sky der de kan være prinsesser hele dagen. Men den dagen hverdagen slår imot den blir det tøfft å de vil bare rømme tilbake til sin rosa sky. Spør dem om noe så er det naturligvis ingenting som er galt, men kroppsspråket tilsier det stikk motsatte.

Hadde parterapitimene kommet for 5 år siden hadde du kansje kunne ha reddet forholdet, men tviler på det nå.

Anbefaler deg å finne en dame med litt ben i nesa neste gang. De fleste av oss kvinner er ikke prinsesser. Iallefall ikke etter at vi har tippet 25 år, og dersom vi ikke har en rosa blogg. 

[Hr. Aktiv]

19 minutter siden, Trolltunge skrev:

Anbefaler deg å finne en dame med litt ben i nesa neste gang. De fleste av oss kvinner er ikke prinsesser. Iallefall ikke etter at vi har tippet 25 år, og dersom vi ikke har en rosa blogg. 

Ja hvor er de?

De fleste damer i min vennekrets er støpt i samme form. I tillegg er det en stund siden vi var 25.

[Trolltunge]

1 time siden, Hr. Aktiv skrev:

Ja hvor er de?

De fleste damer i min vennekrets er støpt i samme form. I tillegg er det en stund siden vi var 25.

For å være ærlig kjenner jeg faktisk ingen prinsesser. Slike ser jeg bare på tv og internett.

Tror du må gå utenfor din vennekrets da! Min vennekrets består av gamle speidere, friluftsjenter, tidligere orienteringsløpere, seilere, og andre kvinner som ikke er redd for å ta i et tak. Svært lite prinsessefaktorer!

Kanskje det er noe i at "Jenter fra Bergen er nokke for seg..." 

[AnonymBruker]

Jeg tror nok dette faktisk hjelper for din kone, og dermed også for deg på sikt, selv om det ikke virker slik nå. Det er noe eget å snakke sammen i en slik setting, som er helt uten distraksjoner og der man faktisk bare skal lytte, snakke og være der for hverandre. I tillegg vil jeg tro det hjelper mye at det er en tredjeperson til stede som kan hjelpe henne med å stille de spørsmålene hun har behov for å svare på, og som du kanskje ikke har stilt tidligere.

De færreste er i stand til å bestemme seg for å satse på nytt uten å bli ferdige med ting fra fortiden. Fremfor å se dette som et tilbakeslag og et skritt bort fra den nye starten deres, velg heller å se på det som noe som skal legge grunnlaget for at den nye starten deres skal bli god og uten gammelt nag og uuttalte bebreidelser.

Prøv å ikke stresse med det, slike ting kan ta tid, men det er vel hun og forholdet deres verdt? Hvis dere skal være sammen resten av livet, så haster det ikke så voldsomt med å få henne til det punktet akkurat. Invester heller litt tid i dette nå, så skal du se at din kone etter hvert kommer dit du er. Og lytt for all del til hva hun sier, støtt henne og ta til deg hva hun sier, slik at dere faktisk kan få en ny start, og ikke bare en fortsettelse på det gamle. 

Anonymkode: 05918...3ed

[Trolltunge]

5 timer siden, Mannivillrede skrev:

Jeg ser poenget i at man må bearbeide det som har vært. Det som bekymrer meg er at hun virket så lukket og nedstengt i første samtalen. 

For et par uker siden sa hun at hun hadde innsett at vi har mye å kjempe for. Hun sa at at hun jobbet for å se om vi kan få det til og at hun ikke ville blitt med i parterapi hvis du ikke virkelig ville det.

Dette var jo fine ORD. Problemet er bare at jeg ikke opplevde noe til den innstillingen i det øyeblikket vi kom inn til parterapeuten. 

Ingen av oss kan på dette tidspunktet forplikte oss til å redde ekteskapet. Det det handler om, er om vi er villige til å få hjelp til en prosess for å se om det er mulig.

Det er vel hele vitsen med at går i parterapi. Men for meg virker hun nå usikker på om hun i det hele tatt kommer til å prøve. Jeg lurer da på om hun er villig til å skille seg uten at vi har tatt imot hjelp til en prosess? Det stemmer i såfall lite overens med ordene hennes for et par uker siden. Blir så forvirret av dette og det tærer på. 

Du virker litt vel utålmodig. Jeg forstår jo på en måte det, for det er ikke så lenge siden jeg selv vippet frem og tilbake, og det var grusomt å stå i slik usikkerhet, men ting tar tid! Når man har brukt lang tid på å undergrave forholdet, så trengs det også tid til å reise det støtt igjen. 

Det jeg vet er at jeg ikke hadde orket å gå i parterapi dersom jeg allerede hadde gitt opp. Vrenge sjelen sin for noe jeg allerede anså som dødt, nei takk! Damen din er villig til å gå dit, så da bør du ha is i magen og la det ta tid. Det er sikkert deler av henne som er sliten av å kjempe, og som ønsker å gi opp, men det er nok også deler av henne som ønsker å kjempe, siden hun ønsker terapi. Begge sider er reelle, og begge sider tar stor plass, og varierer mellom å ta størst plass. Det betyr ikke at det ikke er håp, men det betyr at det kan ta noe tid før hun lander i en konklusjon. Gir du opp nå er det vel for å få en rask konklusjon, men da tar du antagelig også valget om at det er over. Da er det du som tar et forhastet valg. Ja du får en konklusjon, men må leve med usikkerhet i forhold til om det kunne ha ordnet seg med tålmodighet. 

Eller du kan jo håpe på at å presse henne til å velge får utfallet at hun velger deg. Da vil du stå i den situasjonen jeg og min mann nå står i, at ingenting er bearbeidet, og alt gammelt ligger og ulmer. Dukker opp igjen ved hver eneste lille korsvei. Jeg anbefaler ikke det!!!! 

Min mann tålte også dårlig at jeg nølte det minste. At jeg nølte = jeg elsker ham ikke. Så enkelt er det ikke! Jeg elsker ham virkelig, men jeg var trist, sliten og lei, og ikke minst redd for å si ja til å fortsette med å ha det vondt. At livet skulle fortsette med å være en trist kamp. At å velge ham var å velge mer av alt som hadde vært så vondt så lenge. 

Det er vanskelig å tro med hele hjertet når hjertet har fått seg smell etter smell i lange tider. Det er skummelt! Det tar tid å våge igjen! Tar tid å tro på forholdet igjen! Selv om man elsker.