Når hele familier og flere generasjoner er navere

[AnonymBruker]

Psykisk sykdom går mange generasjoner i arv hos min familie, men det betyr ikke at det må fortsette etter meg. Jeg har slitt psykisk og vært bestemt på å bli frisk før jeg får egne barn. Noe jeg har gjort. Jeg har jobbet det jeg kan hele veien, en periode 50%, en periode 80%, og nå har jeg jobbet 100% de siste 3-4 årene. I min familie var det vanlig å skaffe seg ny jobb, gjøre det bra en periode også ta ut maks sykemelding. Alltid sykemeldes, alltid legebesøk, diskutere medisiner og bivirkninger av de, snakke om hvor syke man føler seg. 

Ja, det smittet meg i noen år! Bare ta en sobril om du føler litt angst en dag. Bare å gå til legen for medisiner og sykemelding med en gang man møtte litt motstand. Så ble det nok for meg, jeg valgte en egen vei. Jeg valgte utdannelse, jobb, bli frisk, aldri mer piller og medisiner, sjeldent alkohol. Jeg ser de sitter i samme gamle greia år etter år. Mangler penger, diskuterer det samme, ingen venner utenom familien, ingen jobb, medisinbruk og nav. Samtidig ble de tykkere og tykkere. 

Det å gå i andre spor enn egen familie som dette er tøft, for alle der endte opp med å snu ryggen til meg for at jeg tok andre valg. Gikk ned i vekt så var jeg sikkert rusa, endret litt klesstil så var det galt. Fordi jeg ønsket å bli en bedre versjon av meg selv så var jeg sikkert hjernevaska av kjæresten min. Jeg ble snudd ryggen til av de alle.

Nå i dag fungerer jeg godt, ingen problemer verken fysisk eller psykisk. Har en egen familie og hørt fra et par stk i familien min kun da jeg fikk barn selv. 

Det er kjempe vanskelig å ønske noe mer når man kommer fra en type familie. Å snu om på alt som er kjent, prøve noe nytt og alt det der. Så da er det ikke så rart at enkelte ting, enten psykisk sykdom, hypokondri eller latskap går i arv.

Anonymkode: 52ab1...d3d

[AnonymBruker]

Kjenner ikke til noen sånn familier jeg. Kjenner til uføre, men da er bare mor eller far som er ufør, den andre jobber. Og har de barn, så ønsker de selvfølgelig at barna skal få utdannelse og jobb.

Jeg er selv på vei til å bli ufør, men det har virkelig ikke vært lett, for man får det ikke kastet etter seg. Jeg har flere diagnoser, nesten litt gøy at den verste diagnosen ikke sto på listen over diagnoser. Og det er ikke muskel eller ledd. Har en psykisk diagnose og, men det er de fysiske diagnosene som er grunn til at jeg ikke kan jobbe. 

Nå har jeg 2 barn, far til barna har høyere utdannelse og jobber. Nå har jeg og høyere utdannelse, og har jobbet før. Her har jo barna sett en mor som virkelig har prøvd. Og jeg forteller de jevnlig at de aldri vil ha det livet jeg har nå. Og hvor utrolig viktig det er med utdannelse. De er nå tenåringer, og begge har klare planer om høyere utdannelse. 

Anonymkode: 6890c...fa9

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykisk sykdom går mange generasjoner i arv hos min familie, men det betyr ikke at det må fortsette etter meg. Jeg har slitt psykisk og vært bestemt på å bli frisk før jeg får egne barn. Noe jeg har gjort. Jeg har jobbet det jeg kan hele veien, en periode 50%, en periode 80%, og nå har jeg jobbet 100% de siste 3-4 årene. I min familie var det vanlig å skaffe seg ny jobb, gjøre det bra en periode også ta ut maks sykemelding. Alltid sykemeldes, alltid legebesøk, diskutere medisiner og bivirkninger av de, snakke om hvor syke man føler seg. 

Ja, det smittet meg i noen år! Bare ta en sobril om du føler litt angst en dag. Bare å gå til legen for medisiner og sykemelding med en gang man møtte litt motstand. Så ble det nok for meg, jeg valgte en egen vei. Jeg valgte utdannelse, jobb, bli frisk, aldri mer piller og medisiner, sjeldent alkohol. Jeg ser de sitter i samme gamle greia år etter år. Mangler penger, diskuterer det samme, ingen venner utenom familien, ingen jobb, medisinbruk og nav. Samtidig ble de tykkere og tykkere. 

Det å gå i andre spor enn egen familie som dette er tøft, for alle der endte opp med å snu ryggen til meg for at jeg tok andre valg. Gikk ned i vekt så var jeg sikkert rusa, endret litt klesstil så var det galt. Fordi jeg ønsket å bli en bedre versjon av meg selv så var jeg sikkert hjernevaska av kjæresten min. Jeg ble snudd ryggen til av de alle.

Nå i dag fungerer jeg godt, ingen problemer verken fysisk eller psykisk. Har en egen familie og hørt fra et par stk i familien min kun da jeg fikk barn selv. 

Det er kjempe vanskelig å ønske noe mer når man kommer fra en type familie. Å snu om på alt som er kjent, prøve noe nytt og alt det der. Så da er det ikke så rart at enkelte ting, enten psykisk sykdom, hypokondri eller latskap går i arv.

Anonymkode: 52ab1...d3d

Jepp, historien din tror jeg er illustrerende og beskriver nok mye av problemet som går i generasjoner. Etterhvert blir det en familiekultur å snakke om hverandres lidelser, sykdom og hvor mye man sliter, tilværelsen blir fryktelig innskrenket og man har liten sosial stimulans utenfor slekta. Kjenner igjen dette fra min egen oppvekst, hvor det bestandig var mye fokus på sykdom og slitenhet. Følte jeg meg litt småtufs en dag eller grudde meg til en gymtime så fikk jeg alltid lov til å være hjemme fra skolen uten spørsmål, der jeg nå som voksen ser at noen burde ha pusha meg og vist meg stå på-vilje. 

Det er ulike måter å tenke på. Tenker man "i dag har jeg en dårlig dag, men i morgen blir det helt sikkert bedre" og så pusher seg selv littegranne, så har det en tendens til å faktisk bli bedre. Om man derimot tenker at "i dag har jeg en dårlig dag, det blir sikkert dårlig hele uka, best å kontakte legen for en sykemelding" så blir det en selvoppfyllende profeti, da er liksom hele den uka sklidd ut til ingenting. Hjernen er et mektig organ.

Godt å høre at du har en annen innstilling og at du har fått deg et bra liv. Kudos 👍 Jeg har også jobba mye med meg selv og har endelig fullført utdanning og begynt i en trivelig jobb, selv om jeg har hatt angsten med meg siden barneskolen, faktisk veldig stolt av meg selv  

Anonymkode: 66fc1...fb0

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp, historien din tror jeg er illustrerende og beskriver nok mye av problemet som går i generasjoner. Etterhvert blir det en familiekultur å snakke om hverandres lidelser, sykdom og hvor mye man sliter, tilværelsen blir fryktelig innskrenket og man har liten sosial stimulans utenfor slekta. Kjenner igjen dette fra min egen oppvekst, hvor det bestandig var mye fokus på sykdom og slitenhet. Følte jeg meg litt småtufs en dag eller grudde meg til en gymtime så fikk jeg alltid lov til å være hjemme fra skolen uten spørsmål, der jeg nå som voksen ser at noen burde ha pusha meg og vist meg stå på-vilje. 

Det er ulike måter å tenke på. Tenker man "i dag har jeg en dårlig dag, men i morgen blir det helt sikkert bedre" og så pusher seg selv littegranne, så har det en tendens til å faktisk bli bedre. Om man derimot tenker at "i dag har jeg en dårlig dag, det blir sikkert dårlig hele uka, best å kontakte legen for en sykemelding" så blir det en selvoppfyllende profeti, da er liksom hele den uka sklidd ut til ingenting. Hjernen er et mektig organ.

Godt å høre at du har en annen innstilling og at du har fått deg et bra liv. Kudos 👍 Jeg har også jobba mye med meg selv og har endelig fullført utdanning og begynt i en trivelig jobb, selv om jeg har hatt angsten med meg siden barneskolen, faktisk veldig stolt av meg selv  

Anonymkode: 66fc1...fb0

Livet er hva man gjør det til. Enkelte dager er tøffe, men om man ser hele bildet så er det ganske bra likevel.

Så langt klarer ikke min familie å se. De klarer heller ikke å hjelpe andre opp, de er best på å trykke ned. 

Anonymkode: 52ab1...d3d

[AnonymBruker]

3 timer siden, Tiurleik skrev:

Det er, som flere påpeker, sannsynligvis snakk om sosial arv og miljø.

Ikke nødvendigvis at man bevisst manipulerer systemet og begynner å nave bare på pur faen, men at man gjennom sine foreldre lærer hvordan man skal takle livet og forholde seg til at ting butter imot. Skal man legge seg ned, gi opp og bli trygda, eller skal man gjøre alt for å komme seg ut i funksjon og få et godt og selvstendig liv?

Folk takler jo psykiske eller fysiske plager ulikt. En person med tiltakslyst og drivkraft vil gjerne gjøre alt i sin makt for å komme ut av depresjon eller angst eller hva det skulle være. Man kommer seg ut i utdanning og yrkesliv, og setter seg klare mål. Om man derimot har vokst opp med foreldre som bare har sullet hjemme, så har man gjerne ikke fått denne drivkraften og selvtilliten med seg i bagasjen. Da havner man heller i systemet. Man kjenner til ordningene og terskelen er lav. Man er redd for verden "der ute", har ikke ork eller tro på at man vil klare seg bra.

Dette er så klart bare en generalisering. Det finnes så klart mange foreldre som er uføretrygda av gode grunner, alvorlige sykdommer og ulykker, men som likevel har driv og klarer å utruste ungene sine med ambisjoner og gjennomføringsevne. 

Tror du har rett i mye der. Jeg leste en statistikk på dette. Triste tall! Har du foreldre som mottar sosialhjelp (ikke uføretrygd) er sjansen mye høyere for at du selv ender opp i samme sirkel. Sjansen for uførhet når foreldre er uføre er også større, men den statistikken var ikke like høy. Mange fysiske og psykiske sykdommer arvelige så det er logisk at det vil være en større opphopning av uføre i samme familie. Men man skal ikke undervurdere miljø og sosial arv, holdningene og verdiene man vokser opp med. Dette er så kompleks. F.eks et barn vokser opp med en mor som er konstant ruset pga en traumatisk barndom. Moren er ufør pga barndommen og sliter psykisk, PTSD og alvorlig angst. Da kan man tenke seg hva slags utgangspunkt dette barnet har da. Morens psykiske lidelser og stoffmisbruk påvirker barnet, moren er aldri tilstede og barnet søker tilslutt til rusmiljøet. Og sirkelen er igang. Eller et barn som vokser opp med foreldre som ikke har økonomisk styring, er uten utdannelse og som har klippekort på sosialhjelp. Hvor stor er sjansen for at foreldrene vil lære barnet sitt om privatøkonomi? Fokusere på utdanning og ambisjoner? Jeg har en ex som vokste opp i en slik familie. Foreldrene spurte aldri hvordan det gikk på skolen og ingen spurte hva han skulle studere. BSU visste han ikke hva var før i midten av 20årene. Han hadde aldri lært helt grunnleggende økonomi, hvorfor kunne vi f.eks ikke kjøpe tv-en på avbetaling liksom?

Og så er det jo den sosiale arven med utdanning, at barn med foreldre med høyere utdanning ofte velger høy utdanning selv. Stemmer med nesten alle i omgangskretsen min ihvertfall! Venner med foreldre med lav utdannelse prioriterte ikke høy utdanning. Og de med godt utdannede foreldre fokuserte på studier. Foreldre er så viktige forbilder. Lett for oss med ressurssterke foreldre å dømme andre som ikke var like heldige. 

 

Anonymkode: 0cf35...46d

[nurcos]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Har du tenkt på at det finnes arvelige sykdommer?

Anonymkode: 39fdc...6aa

Da bør man kanskje vurdere om det er bedre at man ikke får barn.

[AnonymBruker]

Tror nesten du må komme med dokumentasjon som underbygger disse påstandene, da dette trolig er heller utdaterte fordommer, mer enn fakta, som sporer tilbake til tidligere tider når det var mye enklere å bli f.eks uføretrygdet, enn det er i dag. 

Anonymkode: e6d3e...455

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

De bør la være å få barn. 

Anonymkode: 05285...ec3

Alle burde la være, for mennesker er skadedyr som ødelegger jordkloden.

Anonymkode: 4756e...52b

[AnonymBruker]

Viktig å sette jevnelig fokus på navere, uføre og ytelser. Velferdsstaten er ved å kolapse om ingenting blir gjort.

Anonymkode: 955fe...4a7

[Husholdning1]

At noe er galt er vel grunnen til at folk f0r uføretrygd. Hadde ikke noe vært galt hadde de ikke fått uføretrygd. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså da må noe være riv ruskende galt? 

Anonymkode: 38165...21a

Ja, det er nok det. Kjenner til en slik familie. Mor med to barn, mor som stort sett hadde hovedansvar for barna. Psykiske vansker, klarte ikke å jobbe. Prostituerte seg og hadde sex med ukjente menn mens barna var i naborommet. Det ene barna har klart seg noenlunde bra og jobber/forsørger seg selv. Det andre sliter psykisk, ruser seg (som sin mor) og lever på NAV (som sin mor). Vil tro at deler av familien hadde klart seg bedre dersom de hadde fått hjelp, tatt imot hjelp. 

Anonymkode: 389a6...c11

[AnonymBruker]

Kjenner 2 slike familier jeg. Bestemor har alltid gått hjemme med en skokk med barn, men bestefar har drevet med diverse.

Så kommer mamma og pappa, med hver sine store søskenflokker, der samtlige er store, tykke, har dårlige tenner, ser uflidde ut og går på sosialstønad eller har blitt uføre til slutt.

Så kommer barna også i store flokker (de skal ha det at de er fruktbare), som er på min alder. De har knapt vært ute i jobb. Ser også uflidde og tykke ut. De finner seg likesinnede, får evt. en haug med barn - gjerne med ulike fedre.

Hva er det som gjør dette? Jo, sosial arv blant annet!

Anonymkode: c78fa...774

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Riv ruskende galt, Ja! 

Har ein elev på skulen som ikkje er interessert i å gjere skolearbeid, og som seier at han ikkje treng utdanning. Han får jo pengar uansett. Mor, far og stefar er alle uten jobb, og går på NAV. Kan vere at det er sjukdom som ligg i botnen, men eg trur det ikkje er så enkelt heller. Meir at det er vanskeleg å få jobb, og dei har ingen utdanning. 

Bestefar hadde jobb, ikkje bestemor.

Anonymkode: b0eb3...ada

Som lærer burde du ha såpass minimu av forståelse der du ser at et barn fra en slik familie kan slite mer med motivasjon og håpløshet enn andre. Om han i tillegg sliter med lekser, får ikke hjelp hjemmefra og føler seg dum og mislykket, så er det en fin selvforsvarsmekanisme, det å si at han får penger uansett.

Barn blir oppdrattt av sine foreldre. Om barna lærer fra ung alder av at livet er håpløst og jobber imot en, så er det ekstremt sjeldent at barnet klarer prelle det av seg og oppføre seg som et mentalt sunt barn med livslyst og pågangsmot. 

Anonymkode: 96f75...21b

[AnonymBruker]

Når det å ikke jobbe blir normalisert ved at alle rundt en lever på diverse trygdeordninger kan det bli sånn. Da kan det bli vanskelig å bryte sirkelen, og det er derfor uhyre viktig å fange opp disses barn og ungdommer og gi dem ekstra oppfølging og hjelp til å se mulighetene som ligger der.

Anonymkode: 945b7...8c5

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er noe ruskende galt med folk som stadig vil plukke på andre. De som får hjelp av nav, får det av en grunn. Å spekulere i dette og komme med stygge kommentarer er simpelt. 

Anonymkode: 18a1b...039

Både og. Det er ikke til å stikke under en stol at det er mange latsekker. Så har vi også mange reelt syke. Dett er en salig blanding som NAV hele tiden må ta stilling til og sortere.

Alle får hjelp, men det er klart det blir vanskelig når en NAV ansatt tydelig skjønner at klienten er en latsekk.

Anonymkode: 0fd31...d9c

[Menchit]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som lærer burde du ha såpass minimu av forståelse der du ser at et barn fra en slik familie kan slite mer med motivasjon og håpløshet enn andre. Om han i tillegg sliter med lekser, får ikke hjelp hjemmefra og føler seg dum og mislykket, så er det en fin selvforsvarsmekanisme, det å si at han får penger uansett.

Barn blir oppdrattt av sine foreldre. Om barna lærer fra ung alder av at livet er håpløst og jobber imot en, så er det ekstremt sjeldent at barnet klarer prelle det av seg og oppføre seg som et mentalt sunt barn med livslyst og pågangsmot. 

Anonymkode: 96f75...21b

Enig med deg. Skremmende at noen som jobber som lærer ikke evner å tenke lenger. I verste fall er slike lærere med på å skape "tapere". Hva er vitsen med å hjelpe elever med slike uttalelser liksom...

[AnonymBruker]

Folk blander fortsatt begrepene og kaller alle som får hjelp av NAV for navere.   Navere er de som urettmessig mottar hjelp. De som ikke gidder jobbe men tilegner seg stønader de ikke har krav på med løgner og svindel.

De som får stønader rettmessig er ikke navere. De er navklienter. En fornærmelse å kalle disse for navere.

Anonymkode: b9d27...4b6

[AnonymBruker]

Med navere menes de som mottar sosialstøtte og som lurer til seg alt av støtte fordi de ikke gidder å jobbe. 

Hele slekter der alle lever på sosialen, foreldre, tanter, onkler, søsken, søskenbarn. Og alle får de en haug med barn som blir forsørger av sosialen. 

Anonymkode: 38165...21a

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er noe ruskende galt med folk som stadig vil plukke på andre. De som får hjelp av nav, får det av en grunn. Å spekulere i dette og komme med stygge kommentarer er simpelt. 

Anonymkode: 18a1b...039

Noen på nav kunne fint vært i arbeid. Kjenner noen sånne, men de velger "livets glade og ansvarløse dager" med festing og nav. De er ikke så syke når de kan drikke seg dritings til hver bidige helg. 

Anonymkode: 05285...ec3

[AnonymBruker]

Jeg trodde begrepet "naver" ble oppfunnet for mindre enn ti år siden, som en betegnelse på dem som sniker seg til støtte uten egentlig å ha rett på det? Sliter litt med å se hvordan flere generasjoner får plass innen den tidsrammen 

Anonymkode: cb9e2...714