Har du ærlige vennskap?

[AnonymBruker]

Litt nysgjerrig på hva som er normen her, for folks vennskap. 

Selv mener jeg at vennskap er en blanding av omsorg og støtte, og litt ærlighet når det trengs. Venner kjenner en forhåpentligvis godt, og vil ens beste. Samtidig trenger vi noen ganger "speil" som får oss til å se ting i et litt annet lys. 

Jeg vil si jeg, som kvinne, sliter litt med at jeg har noen vennskap som jeg oppfatter som bare "jattevennskap". Med det mener jeg at man i de fleste tilfeller kun skal jatte med, ikke stille kritiske spørsmål eller komme med kommentarer som setter ting i et annet lys. Alt på konstruktiv og mildt vis selvsagt. 

Jeg ønsker ikke å gjøre dette til en menn vs. kvinner debatt. Men jeg har erfart at dette "problemet" først og fremst gjelder relasjoner med andre kvinner, i varierende grad. Det skal veldig lite til å trå feil, alt som ikke er uforbeholden støtte blir kritikk. Men hvis det er slik at en venninne lider veldig i sin nåværende situasjon, er det "snilleste" da å bare jatte med fremfor å belyse hva som kan hjelpe henne i situasjonen?

I mine relasjoner til menn er dette annerledes. De kan også være ærlige med meg, noen ganger ispedd litt humor. Iblant kan det stikke, men jeg liker veldig godt å vite hvor jeg har dem. Menn jeg kjenner sier også at deres kamerater kan si ting rett ut til dem, enten det er ting de gjør helt feil mot kvinner, hvordan de tar seg ut eller hva.

Har noen av dere kvinner vennskap der dere er ærlige på samme måte som menn er?

Anonymkode: 7f08f...253

[visp]

Har stort sett venner jeg kan si alt til og få høre alt av, men ofte dreier det seg om å bare ha noen å drøfte problemer med. Man er ikke nødvendigvis ute etter fasiten der og da, men kanskje bare en som kan lytte til kaoset. Det er en tid for alt og det er greit å kunne føle seg litt fram til hva vennene trenger der og da.

Har mannlige vennner også og de er ikke så hardhudete som man tror noen ganger. De trenger litt omtanke og kjærlighet de også; ikke bare at man klasker sin egen løsning i bordet.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, visp skrev:

Har stort sett venner jeg kan si alt til og få høre alt av, men ofte dreier det seg om å bare ha noen å drøfte problemer med. Man er ikke nødvendigvis ute etter fasiten der og da, men kanskje bare en som kan lytte til kaoset. Det er en tid for alt og det er greit å kunne føle seg litt fram til hva vennene trenger der og da.

Selvsagt er det det man trenger en gang iblant, men det jeg mener her er venninner som kun er ute etter dette, hver gang. Vennskap er rett og slett bare å sitte og tømme ut kaoset til noen som lytter passivt, eller nikker.

TS

Anonymkode: 7f08f...253

[visp]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det det man trenger en gang iblant, men det jeg mener her er venninner som kun er ute etter dette, hver gang. Vennskap er rett og slett bare å sitte og tømme ut kaoset til noen som lytter passivt, eller nikker.

TS

Anonymkode: 7f08f...253

Ja, men da er det jo ganske skjevfordelt og disse vennene vil tappe en for energi over tid. Etterhvert trekker man seg mer og mer bort fra den typen venner vil jeg tro. Man merker fort om man får eller mister energi av mennesker.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Litt nysgjerrig på hva som er normen her, for folks vennskap. 

Selv mener jeg at vennskap er en blanding av omsorg og støtte, og litt ærlighet når det trengs. Venner kjenner en forhåpentligvis godt, og vil ens beste. Samtidig trenger vi noen ganger "speil" som får oss til å se ting i et litt annet lys. 

Jeg vil si jeg, som kvinne, sliter litt med at jeg har noen vennskap som jeg oppfatter som bare "jattevennskap". Med det mener jeg at man i de fleste tilfeller kun skal jatte med, ikke stille kritiske spørsmål eller komme med kommentarer som setter ting i et annet lys. Alt på konstruktiv og mildt vis selvsagt. 

Jeg ønsker ikke å gjøre dette til en menn vs. kvinner debatt. Men jeg har erfart at dette "problemet" først og fremst gjelder relasjoner med andre kvinner, i varierende grad. Det skal veldig lite til å trå feil, alt som ikke er uforbeholden støtte blir kritikk. Men hvis det er slik at en venninne lider veldig i sin nåværende situasjon, er det "snilleste" da å bare jatte med fremfor å belyse hva som kan hjelpe henne i situasjonen?

I mine relasjoner til menn er dette annerledes. De kan også være ærlige med meg, noen ganger ispedd litt humor. Iblant kan det stikke, men jeg liker veldig godt å vite hvor jeg har dem. Menn jeg kjenner sier også at deres kamerater kan si ting rett ut til dem, enten det er ting de gjør helt feil mot kvinner, hvordan de tar seg ut eller hva.

Har noen av dere kvinner vennskap der dere er ærlige på samme måte som menn er?

Anonymkode: 7f08f...253

Har en venninne som har en forklaring/løsning på alle mine problemer eller utfordringer. Det blir ganske slitsomt i lengden. Er vi ærlige med henne eller forteller våres erfaring eller gir råd utifra hva vi selv har erfart så blir hun sur. 

Noen ganger trenger man rett og slett ikke masse råd, men støtte eller man er rett og slett ikke åpen for det. Andre ganger kan det være godt med råd. Tid og sted for alt. 

I forhold til menn og kvinner så føler jeg ikke helt slik du sier. Kommer helt ann på personen og ikke kjønnet. 

Anonymkode: 0d53a...883

[AnonymBruker]

Vennskap som ikke tåler en krangel er iallfall ikke ærlige.

Anonymkode: 4f875...f5d

[AnonymBruker]

Syns ikke det er noen kjønnsforskjell ute og går. Jeg foretrekker personlig vennskap som tåler en real krangel og tidvis er brutalt ærlige. Føler det er ca like kvinner som menn, som ikke har tålt én krangel med meg og har reagert ganske likt: med å overse meg, eller demonstrere på en måte som hadde passet bedre om jeg hadde ligget med ektefellen deres, enn bare kranglet med dem. Mine nærmeste venner er begge kvinner. Så ser ut som de er tøffest mentalt for meg;)

Anonymkode: 5ed31...ce6

[AnonymBruker]

Jeg har har svært nære venner av begge kjønn, og jeg setter uendelig stor pris på dem(får gråte-klump i halsen bare av å skrive dette fordi jeg blir rørt ). Jeg kan ikke si jeg opplever akkurat mine venner som forskjellig i måten de støtter meg basert på kjønnet deres(jatter med vs. kritikk/humor). Noen ganger har man bare behov for å klage(i alle fall har jeg det:P), og da er det akkurat hva jeg får gjøre. Andre ganger trenger jeg genuint spesifikt råd om hva jeg skal gjøre, og da er det det jeg får. De forstår hva som er behovet er akkurat der å da uten at jeg trenger å uttrykke det, og jeg får det uavhengig av hvilket kjønn jeg oppsøker. Men det skal sies at jeg har vokst opp med disse fra før jeg var ferdig med bleier, så vi har lang historie sammen. Jeg har nyere venner som jeg også spør om hjelp om jeg trenger det, menn og kvinner er representert her også, og jeg ser samme tendensene der selv om jeg kanskje vil si de trør litt mer varsomt enn de jeg har kjent siden barndommen, og det er vel naturlig.

Anonymkode: d2d02...f2b

[AnonymBruker]

Har ingen jattevennskap lenger, de gir meg ingenting. Har helt samme og ærlige vennskap med kvinnelige og mannlige venner. Men nå jobber alle vennene mine (og jeg) innenfor IT (vi møttes på studiene), så venninnene mine kan vel beskrives som typiske guttejenter.

Anonymkode: f6b4d...5a5