flere kvinner her som føler seg overbeskyttet fordi de er kvinner?

[AnonymBruker]

jeg er det og jeg er så lei. Er det bare jeg som innbiller meg det eller er det slik? Har 2 brødre også, og de blir ikke "passet på" like mye som jeg har blitt. De blir jo passet på de og, men det går mer på trafikale ting, har de ikke kommet hjem innen en viss tid blir foreldrene mer redd de kanskje har falt og slått seg til svime et sted. mens når det gjelder meg er det mer om jeg har blitt kidnappet, og når jeg skulle på fest var dop i glasset det de var redd for. 
Når det gjelder å finne seg kjærester føler jeg meg også overbeskyttet. Tør faktisk ikke å finne meg mann jeg, for det blir konflikter hele tiden. med foreldre altså.... 
Føler jeg må begynne å stå opp for meg. gleder meg nesten til livet er over, for det virker som hele livet dreier seg om å ta perfekte valg, ikke rote seg opp i ting, og handler du etter egne følelser og vurderinger venter bare folk på at det skal gå galt slik at de kan gjøre seg viktige for deg og si at de hadde rett.

Anonymkode: 86d0d...0d4

[Høsta]

Ja, du må stå mer opp for deg selv og opparbeide deg mer selvrespekt.

Å glede seg til livet er over slik du beskriver er jo ekstremt. Har du snakket med familien din og andre som mener så mye om livet ditt og sagt klart fra?

Endret 17. september 2018 av Høsta
Skrivefeil

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Høsta skrev:

Ja, du må stå mer opp for deg selv og opparbeide deg mer selvrespekt.

Å glede seg til livet er over slik du beskriver er jo ekstremt. Har du snakket med familien din og andre som mener så mye om livet ditt og sagt klart fra?

jeg må gjøre det snart. For jeg går og bærer på så masse sinne. Har oppsøkt hjelp, så skal snakke med psykolog. Har ikke hatt en grusom familie altså, så det er ikke det  
Men moren min for eksempel...en skikkelig hønemor. og jeg ser i ettertid at jeg har gått glipp av veldig mye glede og frihetsfølelse i livet pga henne. Hadde jo nesten dårlig samvittighet for å reise ut på byen på fest fordi jeg visste at hun lå hjemme våken og var redd. 
 

Anonymkode: 86d0d...0d4

[AnonymBruker]

Nei, hatt det helt motsatt, grovt seksuelt misbrukt fra jeg var 3 år, en mor som hatet meg, fordi jeg stjal mannen hennes. Måtte klare meg selv i alle år. Flyttet for meg selv som 16 åring, og startet å jobbe. Har klart meg selv siden den dagen. Giftet meg og fikk 2 barn, han stakk og fant ut at han ikke ville ha noe med barna og gjøre. Så da har jeg vært alene med de i 10 år, jeg er den som må pusse opp, snekre, bytte dekk på bilen og gjøre alt. Finnes ingen som passer på meg, eller beskytter meg. Og nå har jeg klart meg alene i så mange år. Så selv om jeg drømmer, om noen som kunne passe på meg og beskytte meg. Så vet jeg ikke om jeg hadde klart det.

Anonymkode: 6354b...b2a

[absinthia]

Ikke på den måten du beskriver, fordi jeg sjeldent er alene.

Det går som oftest i at noen ( les samboers familie) tror at jeg ikke klarer å bære ting, eller at jeg liksom trenger hjelp med å gjøre rimelig dagligdagse ting som å skru inn en skrue, montere ting, klippe plenen, frese snø, peile olje,  osv.., eller at de tror at jeg ikke kan elementære ting som en bør kunne for å klare å bo i et hus med hage, fordi damene i den familien, knapt vet hvordan man skrur i en lyspære. 

Nå skal det sies at de har skjerpet seg, de tror ikke lenger at jeg burde hatt hjelp for å kjøre en times tid med barna over fjellet. Da nest minste ble født, ringte de gjerne to ganger i løpet av en kjøretur som er under en time, fordi de  tydeligvis trodde at det var veldig vanskelig. - Rimelig slitsomt! 

 Det er hyggelig med folk som gjerne vil hjelpe, men jeg har altså tilgode å høre at noen sier « åh, nei..må du virkelig legge sammen alle klærne, når mannen din er borte, - jeg skal si til « svigerfar» at han må komme å hjelpe deg! «

Etter ti år, har de enda ikke lært at hos oss, kan det likegjerne være jeg som samboeren, som har montert opp nye ting, malt, reparert og bygd. Så når de kommer og ser forandringer hos oss, så sier de til samboeren, «Oi, så driftig du har vært, det der gjorde seg! « eller « ja, du har hatt litt av en jobb, med all snøen som har falt» ..og så er det jeg som gjør det aller meste, fordi han er mye borte. 

Er nok litt kulturkrasj. I min familie, er det vanlig at folk lærer seg alt man bør kunne for å klare seg alene. 

..måtte bare tilføye at mamma tror at jeg fikser alt på min måte. Hun er super! - Har aldri vært redd for å la meg prøve og feile, og er generelt opptatt av at det er viktig å kunne ting for å ta vare på seg selv. 

Endret 17. september 2018 av absinthia

[Trolltunge]

Nei, men har mange ganger blitt irritert fordi det ikke er tiltro til at jeg kan klare "manneting". Nå har jeg pusset opp tre hus, så heldigvis har de nå sluttet med slikt, men jeg har MANGE ganger måtte si "Det hadde du ikke tvilt på eller stilt spørsmål ved om jeg var mann!" til mine foreldre. 

Joda, det var mange ting jeg ikke kunne, men jeg lærte. Jeg regner med at det er slik for menn og.

Plussen er kanskje at jeg får ufortjent mye skryt for det jeg har klart også. En mann hadde sikkert ikke fått så mye skryt som jeg fikk da jeg snekret en terrasse for eksempel. 

[Charlene87]

ja, det føler jeg, sier at jeg kan klare ting selv, men blir lissom aldri helt trodd på, noe jeg hater

[AnonymBruker]

takk for svar folkens. jeg er ikke så plaget av at folk ikke tror jeg kan klare "manneting". det går mer på det å være blandt mennesker, det å bli kjent med nye mennesker. denne bekymringen er liksom ikke for mine brødre, men bare meg. de voksne kvinnene i familien har sagt dette seg i mellom, at de er mer bekymret for sine døtre enn sønner.

Anonymkode: 86d0d...0d4

[Gjest hind]

Aldri. I barndomshjemmet ble jentene og guttene behandlet så godt som helt likt, og jeg har heller aldri senere opplevd at folk ikke tror jeg kan ordne opp i ting selv. Det er heller sånn at jeg faktisk er nødt til å be om hjelp når jeg trenger det, for folk tror visst at jeg både kan og vil gjøre absolutt alt selv. Jeg tror folk må oppfatte meg som veldig sterk og selvstendig, og det er jeg jo også.

[Gjest O.G.]

Føler meg ikke beskyttet i hele tatt.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Føler meg ikke beskyttet i hele tatt.

positivt eller negativt synes du? vet ikke hva slags type kvinne du er. men du er vel litt "eldre"?

Anonymkode: 86d0d...0d4

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

takk for svar folkens. jeg er ikke så plaget av at folk ikke tror jeg kan klare "manneting". det går mer på det å være blandt mennesker, det å bli kjent med nye mennesker. denne bekymringen er liksom ikke for mine brødre, men bare meg. de voksne kvinnene i familien har sagt dette seg i mellom, at de er mer bekymret for sine døtre enn sønner.

Anonymkode: 86d0d...0d4

Mulig du har en ekstrem familie, men jeg dro bare hvite løgner på det jeg visste ble stress når jeg bodde hjemme i tenårene.

»Jeg sover hos venninne» betydde jo det, men jeg fortalte ikke om festen vi skulle på i tillegg. 

Jeg fortalte ikke om gutter, og flyttet hjemmefra siste året på VGS.

Det får vel du og gjøre da?

 

Anonymkode: 91260...169