Jeg prøver bare å være..

[lanfear]

Her sitter jeg, i en leilighet i en stor by, mye større enn de byene jeg er vant til fra før. Jeg leter etter noen å dele meg med, noen som kanskje er litt som meg. Noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver.

Jeg er litt ensom, men egentlig ikke så mye som jeg bruker å være. Jeg trives alene også, mest ensom er jeg først når jeg gråter. Tankene mine fyller hodet mitt, sprenger hodet mitt, vil ut. Men jeg er stille, selv om jeg vil egentlig hyle høyt. Hyle ut alt som er vondt, alt som har vært og kommer til å bli. Jeg prøver bare å være..

"Ingenting"

En del av meg er borte,

jeg husker ikke når jeg mistet den.

Alt som er igjen er tomrommet,

et stort rom med ingenting.

Det er vondt å ha "ingenting" inni seg,

det prøver stadig å bryte grenser,

lage mer "ingenting".

Hadde jeg det rommet før?

I såfall, hva var det fylt av?

Og hvis ikke,

hvordan kom det dit?

Uten at jeg merket det..?

Kom det bare snikende en natt,

som en stor, tung skygge,

la seg over meg og ble tømt?

Hvorfor må det være så TOMT?

Hvorfor må det være så JÆVLA MYE "INGENTING"?!

Hvorfor kan jeg ikke huske hva jeg har mistet?

Hvis det ikke er noe jeg har fått?

Men hvem ville gitt meg en stor, tjukk klump med

"ingenting"...?

Jeg skrev mye før, likte å dele tankene mine med andre. Det fikk meg til å føle meg mer levende. Jeg har sluttet å skrive, men tenkte å begynne på igjen nå.

Ta meg for den jeg er, for jeg er ingen andre..

Jeg er en jente som liker å le, men som ikke får le så mye som jeg kanskje skulle gjort. Jeg er en jente som liker å bli elsket, men som så altfor ofte ikke makter å elske tilbake. Jeg er en jente som har gjort mye jeg ikke skulle gjort, og ikke like mye av det jeg burde gjort. Jeg er en jente som er redd for livet, redd for å leve, men gråter over døden. Jeg er en jente med et litt annet syn på livet enn de fleste andre. Jeg elsker å drømme, ikke bare om natten, men om dagen også. Jeg lever, jeg er..

[Gjest Anonymous]

Der var du jo baby

Flott at du benytter deg av dette fantastiske forumet du også, mange flotte mennesker her,også har jeg enda et sted jeg kan la deg få vite hvor mye du betyr for meg,og hvor glad deg er i deg

Flott er du vennen min.

Gratulerer med dagbok da

på kinnet ditt søte,kjære du!

[Gjest Sukkerert]

Heisann!

Gratulerer med dagbok.

Et fint sted å lufte tanker, dette.

Velkommen!

[Eføy]

Stå på! Flott at du har begynt å skrive igjen :-)

[Gjest Anonymous]

Liker det jeg leser. Du er god til å beskrive tanker og følelser!

[Gjest gjesta]

Grattis med dagbok!

[lanfear]

Hei busta.. til deg også.. og takk for varme velkomster til dere andre som har lagt igjen noen ord! Noen små setninger fra meg også, så er det tid for å krype til køys..

"Vinden"

Vinden skyller over meg,

leker med håret mitt,

stryker meg varsomt over ansiktet.

Den er kald, vinden..

Men det er greit,

den er ikke klar over at kjærtegnene dens er bitt av frosten.

Tenk om man kunne vært som vinden,

kunne feid ubekymret over havet,

lagt seg i kast med bølgene og vært fri.

Fuglen er ikke fri,

heller ikke mennesket,

vi kjemper for å leve,

kjemper for å være,

mens vinden,

vinden bare er..

Følelsene mine er som vinden,

som en varm sommerbris,

som en kald nordavind,

eller som en opprørsk storm.

Jeg er sterk,

som vinden,

jeg kan velte trær,

men jeg kan ikke knuse fjell.

Likevel lar fjellet vinden prøve,

hver gang lar det vinden omfavne det,

men aldri skal det knuse.

Fjellet er meg,

vinden er meg.

Jeg er i en kamp med meg selv,

en kamp som aldri ender,

en kamp som bare er...

Det er godt å skrive igjen.. En varm nattaklem til alle nattens ryttere..

[lanfear]

Hei igjen... Nå er det vel på tide at jeg prøver å skrive litt om hva som berører livet mitt for tiden, det er jo derfor jeg er her.

Idag er det onsdag, jeg våknet av klokka som ringte 7, men jeg slo den av. Jeg greide ikke komme meg på skolen i dag heller. Det har vært mange slike dager i det siste. Jeg liker linja jeg har valgt å gå, og får gode karakterer. Men inni meg er det noe som sier stopp ved tanken på å komme seg ut dørene. Jeg greier det bare ikke. Jeg tror kanskje jeg er redd for å mislykkes, og den redselen sitter så dypt i meg at jeg får problemer med i det hele tatt å prøve. Ingen ville sett det på meg, men jeg er redd. Av og til skulle jeg ønske at noen kunne tatt over livet mitt, bestemt for meg. Jeg tror jeg ville trivdes som en marionett. Men på denne måten greier jeg å skuffe meg selv, og jeg ender bare opp med dårlig samvittighet, igjen.

Jeg har alltid hatt en egen evne til å tiltrekke meg feil type menn. Mitt forrige langvarige forhold var en kamp. Typen min slo, og behandlet meg som dritt når han følte det for godt. Men jeg tror jeg likte det, fordi han bestemte over meg. Da måtte jeg gjøre som han sa, og slapp og tenke så mye selv. På en syk måte savner jeg det i dag. Det er ikke sikkert jeg hadde fått lov å gått på skolen, men da hadde det vært han som hadde sagt nei, og jeg hadde sluppet å sitte her nå med dårlig samvittighet.

Jeg har en ny kjæreste, han er en helt annen enn min forrige. Vi ble samboere i august, og i januar dro han for å jobbe i et annet kontinent. Han er verdens snilleste, og behandler meg som en prinsesse. Men nå når han er borte, er jeg blitt veldig usikker på om jeg virkelig elsker ham. Jeg er en person som alltid higer etter kjærlighet, og kan aldri få nok. Jeg har et uutømmelig behov for nærhet. Nå med typen borte, detter andre fristelser ned foran meg som tørre løv på en stormfylt høstdag. Andre menn melder sin ankomst, og jeg kjenner at jeg trenger det. Er verden svart-hvitt? Må jeg sitte og brodere til typen kommer tilbake? Bare en klem fra en annen mann, får det til å sitre i meg. Men jeg vet ikke hvorfor jeg reagerer slik som jeg gjør. Er det mangelen på nærhet fra typen? Er det tilbudet om en mulig trygghet? Er det min egoisme som tar seg til nye høyder? Huff.. Jeg tenker for mye..

Hver gang jeg blir sammen med en ny mann, kjennes det så riktig. Jeg trenger oppmerksomhet og kjærlighet for å fungere, er det så galt? På den korte tiden typen har vært abroad, har det vært to andre i livet mitt. Den ene ringer meg jevnlig, og har sagt det rett ut at han kunne tenkt seg å innledet et forhold til meg. Den andre sier at han alltid har hatt følelser for meg, og at han er veldig nysjerrig på hva det er og hva det kan føre til...

HVORFOR ER JEG EN MANNSMAGNET NÅR JEG ER I ET FORHOLD???!

Selv føler jeg det som jeg sitter som et lite barn i en sølepytt akkurat nå..

[Gjest gjesta]

Vet hvordan det er. Når jeg har vært i forhold vil alle ha meg, men når jeg er singel vil ingen ha meg. Kanskje man utstråler lykke og blir mer sjarmerende når man er forelska, og de blir tiltrukket av det..?

Du er utrolig flink til å skrive, ble helt fasinert... :-D

[Gjest Anonymous]

Gratulerer med dagboken :dagensrose:

[Lythande]

[Gjest Anonymous]

HVORFOR ER JEG EN MANNSMAGNET NÅR JEG ER I ET FORHOLD???!  

Du er en damemagnet også baby

De fleste blir funnet attraktiv innimellom, uansett bakgrunn og livssituasjonen de er i. Det kan virke som om man blir mye mer attraktiv når man er opptatt,men det kan vel bare være det at de bare føles litt mer fristende,siden man vet det egentlig er forbudt.

Spesielt nå som Lanfearmannen er borte på jobb er oppmerksomheten du får fra andre menn veldig god,fordi du føler deg nok alene og ensom.

Jeg vet utrolig godt hvordan det er. Jeg føler alltid at det dukker opp massevis av pene piker (og upene piker) som vil ha meg i det øyeblikket jeg ikke er singel. Kansje er det litt frykten av å kun ha en som skremmer,det vet jeg ikke, men slike som oss har nok stort behov for å føle oss ønsket og attraktive,og det er nok det som tiltrekker mest. tror du ikke?

uansett synes jeg det viktigste er at du har det fint,og så lenge du kan leve med de valgene du tar synes jeg ikke du gjør noe galt.

dessuten,går du over streker kommer jeg å kjefter

Forresten vennen, jeg er da aldeles ikke Busta.. jeg er Busis MEN,siden det er deg kan jeg være Busta allikevel!

Du er unik!

:dagensrose:

Forresten.. jeg ilte hjem for å rydde sant.. Skulle bare ta en røyk.. det ble visst fem.. :o

[lanfear]

Bustetroll: For meg er du Busta, det må du bare finne deg i.. Alle andre kaller deg Bustis, og du er unik for meg, derfor..

Lythande: Takk for klem..

Dark Angel: Takk for skryt.. :-)

Jeg tror masse av det med mine kjærlighetsproblemer bunner i behovet for nærhet. Det kan hende jeg flørter mer med andre også, når det ikke er noen andre der.

Huff.. Ikke har jeg dårlig samvittighet heller, eller jo.

Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke har det.

Men jeg tror frykten er størst for å ikke ha en, å være alene. Det er det som skremmer meg..

[Gjest Anonymous]

Huff.. Ikke har jeg dårlig samvittighet heller, eller jo.

Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke har det.

[lanfear]

I kveld har jeg hatt besøk av en barndomskamerat, nå sitter jeg og skjelver. Jeg kan se det på ham, øynene hans utstråler noe som er hinsides trist. Han virker så fortapt, så fortvilt og alene. Han er tynn, men ikke så tynn som han en gang var. Han ser bedre ut, men jeg vet hvilken kamp som foregår inni ham.

Jeg kjenner tårene presser på, og jeg gråter litt for ham. Jeg vet så alt for godt hva han går gjennom, at livet virker uoverkommelig. Vi har nemlig vært rusmisbrukere, sammen. Jeg kom meg ut av det for over 2 år siden, han er nå i rehabilitering. Jeg har så lyst til å gjøre ham kjempeliten og putte ham i lommen min, men jeg vet at dette er noe han må gå igjennom alene. Og jeg vet at det kan hende han ikke greier det. Tanken får meg til å brekke meg.

"Til vennen"

Dette er et farvel,

til deg,

vennen.

Nå kan du ikke lenger være mer for meg,

enn et minne,

som jeg vil skatte.

Dette er det siste du ser av meg,

vennen.

Nå er det slutt,

for jeg har akkurat begynt.

Dette er velvalgte ord til deg,

vennen.

Nå er det en gang slik,

at jeg må sette dem på papiret,

isteden for å si dem til deg.

Dette er ikke lett for meg heller,

vennen.

Nå har ikke livet fart lett over oss hittil,

men det glimter til der framme.

Dette er,

et farvel til deg,

vennen.

Nå er du ikke mer for meg,

enn et minne,

som jeg skatter.

Det var diktet jeg skrev når jeg trodde jeg aldri kom til å få se ham igjen, fordi livet vårt gikk to forskjellige veier. Da må man liksom ta farvel, fordi man aldri vet når han blir borte. Til nå har jeg mistet tre hjertevenner, som er døde fordi de valgte livets smale sti. De besøker meg enda om natten, i drømmene mine. Det er greit, for da blir de aldri helt borte for meg.

Jeg var litt usikker på om jeg skulle være så ærlig her, men det var derfor jeg kom hit, for å dele ting andre aldri får høre. Og det føles riktig.

[Gjest Gjesta]

Hei Lanfear, og velkommen og grattis med dagbok :-)

Jeg synes du skriver vakkert og nydelig, nesten så man kan føle sårheten i innleggene du skriver.

Jeg tror alle har godt av å få ned tankene sine et sted. Den hjelper en til å se ting litt annderledes og gi perspektiv på det som hender i livet.

For noen ganger er det ikke like greit å hverken sette ord på eller skjønne det som skjer. Men å sette ord på er du flink til, og jeg er sikker på at en dag vil du se meningen med det du måtte slite med. Jeg tror hvertfall at det finnes en. Den kan være godt gjemt og vanskelig å finne, men den er der

Håper du får en fortsatt fin kveld og takk for hilsen i dagboka mi :-D

[Lythande]

Jeg skjønner at du er trist, jeg kan dessverre ikke sette meg inn i din situasjon. Men du skal vite at vi er her og støtter deg når du trenger det.

[Gjest Anonymous]

Du er så utrolig vakker. Samtidig ser jeg meg selv, sannsynligvis bedre enn noensinne. Det får meg til å tro på at jeg kansje kan være vakker,eller er vakker, selv også. Det gjør det bare enda vakrere.

Du fikk se dem,og du fikk tørke dem. At du ville. Tålte. Kan. Gjør. Det betyr mer enn ord, men jeg vet du vet. Jeg vet du ser. Da trenger man ikke ord. Det viktigste er allerede oppfattet og utdelt.

Ord blir da overflødige,og det er sjeldent.

Det er kansje det vakreste av alt, at det finnes mennesker der man ikke trenger ord for å forstå. De er ikke mange,de kommer ikke ofte,men de finnes. Sjelene snakker for seg selv,og da er man trygg. Kansje ikke helt,men i allefall tryggere. Jeg tror kansje man ikke kan bli tryggere ved et menneske enn jeg er med deg. Det har ikke kommet etterhvert,det var der før vi hørte hverandre snakke.

[Gjest Anonymous]

Du er verdifull, det skal du aldri glemme.

Hadde de flotteste tingene i livet mitt vært noe jeg kunne pakket ned i verdens vakreste kiste hadde du ligget der. Det kan man ikke,men det gjør ikke noe.

Jeg vil heller ha deg rundt meg, det gir mer!

[Gjest Anonymous]

Det er fint å være sammen med deg, det er akkurat som jeg er alene. Ikke noe stress,ikke noen ekkel klump i magen. Det er fint,veldig.

Jeg titter på reklamen nå mens du er ute å flakser Snart blir det middag,nams

Jeg kommer til å savne deg i massevis når du reiser ned til typen din,hvem skal roe nervene mine og prate fornuft inn i det lille kaoshodet mitt da?

heldigvis er det ikke så altformange dager,men det føles lenge ut nå.

Du er flott snuppa,flottere enn de fleste