Relasjonsskadet - er det mulig å komme over tilknytningsangsten og bli trygg? (Den store tilknytningstraume-tråden)

[CamillaCollett]

Kjære deg, TS.

Jeg vil bare gi deg en stor klem. Dette høres så vondt ut, og du skrive så godt at det er lett å forstå fortvilelsen din og uroen din. Og utålmodigheten.

Husk at tanker bare er tanker. Det at du har voldelige tanker betyr ikke at du ER voldelig. Det betyr bare at du er sint. Veldig mange har slike tanker i blant. De kan være utrolig skremmende. Og kanskje spesielt skremmende for deg, vil jeg tro, som synes denne følelsesmessige intensiteten er så ubehagelig.

Går det an at du legger forventningene litt på is, eller føles det umulig? Kan du for eksempel si til kjæresten din at du trenger en pause fra sex og kjærlighetserklæringer, og at dere heller kan finne på morsomme ting sammen? Ting hvor dere bare kan være sammen, mest mulig i nået, så du får pause fra forventningene du har til deg selv? Jeg synes følgende tanke er fin og bruker den mye selv: «Nå kan du en liten stund bare slippe alt av forventninger du har til deg selv og bare være.» 

Du er god nok, TS. Og du er på vei et sted. Du er svært intelligent og innsiktsfull. Du tenker mye på hva kjæresten din tåler, det er jo også omtanke i det. 

 

 

[AnonymBruker]

On 9/11/2018 at 3:47 PM, AnonymBruker said:

Hva slags forhold har dere til deres foreldre nå da?

Anonymkode: df487...e81

Har litt kontakt med voksen datter. Men ellers: ingen kontakt med foreldre eller annen familie. Den ene, og aller verste av dem, er forlengst død, noe jeg er lettet over, den andre har jeg ikke kommunisert med i det hele tatt på over seks år. Etter et liv med blokkering av mange minner, så blokkert at de var borte fra bevisstheten, fikk jeg tilbake full hukommelse om hva mennesker har gjort mot meg. Det er så fælt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, sliter konstant.

Har vært alene mesteparten av livet og regner med at jeg alltid må være det. Sørger over at det er slik, samtidig som jeg ikke kan forestille meg å være sammen med noen. Det er mye med meg selv som jeg liker, men alt det vonde blir for stort i forhold. Selv om jeg har prøvd å åpne opp for andre har jeg alltid blitt avvist, derfor er jeg blitt mer og mer overbevist om at ingen vil kjenne meg eller elske meg. Prøver å ta godt vare på meg selv, da.

Nå er jeg heller ikke ung lenger, har fått noen varige sykdommer i tillegg til traumeskadene og er blitt erklært ufør - utenpå kan jeg se bra ut men innsiden er ikke bra, så resten av livet mitt blir å være alene. Jeg ønsker inderlig at andre slipper å ende opp sånn som meg.

On 9/11/2018 at 9:42 PM, Jalp said:

Det er smertefullt å lese dette. Men det gir også mange svar. Så takk!

Jeg er den trygge mannen som var i et forhold med en kvinne i tre år, helt til i vår da hun gjorde det slutt. Det TS beskriver er sammenlignbart med det som er min forhenværende utfordringer. Hun hadde opplevd svik, vold, utroskap og omsorgssvikt. Hun var åpen på det og jeg fikk vite alt. Selv er jeg ganske ressurssterk, lever et velordnet og stabilt liv med en god jobb og det ble viktig for meg å bruke mine ressurser på å skape en tilværelse for henne og meg preget av pålitelighet, ærlighet, forutsigbarhet og trygghet. I tilleg til respekt og anerkjennelse.

Desto mer jeg beviste for henne at jeg mente alvor, at jeg var pålitelig, holdt alle avtaler, gjorde det jeg sa jeg skulle gjøre...desto mer avstand tok hun ut. Forholdet var bedre den første tiden da hun ikke helt visste hvor hun hadde meg hen. Det første året gikk hun i terapi men kuttet ut dette da hun mente jeg var hennes beste hjelper.

Jeg elsker henne fortsatt fordi hun fortjener det beste. Hun er fast bestemt på å gå videre uten meg selv om hun også sier at jeg var alt hun ønsket seg av en mann og partner i livet. Det er så mange uforståelige paradokser og dette er meget smertefullt. Jeg er redd for henne og har fortsatt stor omtanke for hvordan hun har det. Men dette har påført meg dype sår.

Så takk for denne tråden. Den er i det minste til hjelp til å forstå mer. Så håper jeg det var plass til det andre perspektivet.

Takk for at du forteller dette.

Anonymkode: 679fc...ec3

[AnonymBruker]

På 29.9.2018 den 18.10, CamillaCollett skrev:

 

Kjære deg, TS.

Jeg vil bare gi deg en stor klem. Dette høres så vondt ut, og du skrive så godt at det er lett å forstå fortvilelsen din og uroen din. Og utålmodigheten.

Husk at tanker bare er tanker. Det at du har voldelige tanker betyr ikke at du ER voldelig. Det betyr bare at du er sint. Veldig mange har slike tanker i blant. De kan være utrolig skremmende. Og kanskje spesielt skremmende for deg, vil jeg tro, som synes denne følelsesmessige intensiteten er så ubehagelig.

Går det an at du legger forventningene litt på is, eller føles det umulig? Kan du for eksempel si til kjæresten din at du trenger en pause fra sex og kjærlighetserklæringer, og at dere heller kan finne på morsomme ting sammen? Ting hvor dere bare kan være sammen, mest mulig i nået, så du får pause fra forventningene du har til deg selv? Jeg synes følgende tanke er fin og bruker den mye selv: «Nå kan du en liten stund bare slippe alt av forventninger du har til deg selv og bare være.» 

Du er god nok, TS. Og du er på vei et sted. Du er svært intelligent og innsiktsfull. Du tenker mye på hva kjæresten din tåler, det er jo også omtanke i det. 

 

 

Kjære deg CamillaCollett! 

Jeg har lest svaret ditt flere ganger siden du skrev det på lørdag, og nå kommer jeg inn her igjen for å lese det på nytt. Ikke fordi noe av det du skriver der nå vil være nyttig lenger, men fordi det gjør meg glad og håpefull for å leve i denne verden når jeg vet at det også finnes gode mennesker som f.eks deg der ute, som gir av seg selv og som kan gi støtte til vilt fremmede. Jeg setter veldig pris på det, og på den virtuelle klemmen. 

Du har rett i at jeg er på vei et sted, det er bare så fryktelig vondt å være her jeg er nå, og å se hvordan det at jeg er her jeg er nå går utover så mye, og gjør at jeg mister det ene skikkelig, skikkelig gode som har skjedd meg på veldig lenge. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[CamillaCollett]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Kjære deg CamillaCollett! 

Jeg har lest svaret ditt flere ganger siden du skrev det på lørdag, og nå kommer jeg inn her igjen for å lese det på nytt. Ikke fordi noe av det du skriver der nå vil være nyttig lenger, men fordi det gjør meg glad og håpefull for å leve i denne verden når jeg vet at det også finnes gode mennesker som f.eks deg der ute, som gir av seg selv og som kan gi støtte til vilt fremmede. Jeg setter veldig pris på det, og på den virtuelle klemmen. 

Du har rett i at jeg er på vei et sted, det er bare så fryktelig vondt å være her jeg er nå, og å se hvordan det at jeg er her jeg er nå går utover så mye, og gjør at jeg mister det ene skikkelig, skikkelig gode som har skjedd meg på veldig lenge. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

Tusen takk!

Du er velkommen til å sende PM hvis du har lyst. Du trenger ikke å være alene ❤️

[AnonymBruker]

Det er slutt med kjæresten. Han ringte i dag og sa det. Jeg er knust. 

Det varte i hele 6 dager, jaggu (siden jeg først klarte å definere det på fredag). Haha, jeg er så glad jeg klarer å være i kontakt med følelsene mine og ha litt galgenhumor på det hele. Jeg har ikke skrudd meg selv av, jeg har ikke dissosiert. Jeg har grått og grått i 5 timer, og nå er det blitt stille. Jeg dro til legevakten, og legen på vakt var en reddende engel. Jeg er så stolt over meg selv for at jeg ikke har skadet meg! Jeg oppsøkte hjelp og støtte når jeg trodde at jeg kom til å dø. Og til alle de som måtte mene noe om min bruk av legevakten (for her holdt jeg på å skrive en forklaring): fuck off. Legen var så imøtekommende, og sa at han var imponert over meg, og det beste er at jeg er det selv også. 

Perioden jeg er i nå er forferdelig. Gårsdagen og dagen i dag har vært helt krise. Fastlegen min mener jeg må konfrontere traumene jeg har opplevd, at jeg selv velger å dissosiere, og at jeg har et valg. Han konfronterte mine største frykter med å si nettopp det jeg er så redd for: "Du er ekkel. Du er en hore. Det var sikkert din feil." og lignende. Det er hans form for omvendt psykologi. Han ville at jeg skulle "rise to the occasion". Det var en dårlig timing. Jeg vet og forstår hvorfor han gjør det, det høres ikke så fælt ut som det virker, det er for å hjelpe meg. Men jeg var ikke klar til å gi slipp på mine forsvarsmekanismer. Jeg vil ikke erkjenne og tåle å leve med traumene enda. Jeg vil fortsette å si at det aldri har skjedd. Så gårsdagen og dagen i dag var preget av det, jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare meg, jeg følte meg så alene, men jeg var så inderlig takknemlig for at nå har jeg i det minste en kjæreste, den beste kjæresten i verden. Han kalte meg jo det i går kveld, han sa "god natt kjæresten min". Så jeg ringte til ham og gråt. Men jeg klarte ikke si hva det handlet om. Jeg klarte å si at jeg følte meg alene, at jeg sleit med mye vanskelige følelser. Men jeg klarte ikke si at x og y har skjedd og jeg synes det er vanskelig å leve med meg selv. Og så slapp han bomben. At han ikke har de samme følelsene for meg lenger ... 

Men hvorfor ...? Hvorfor kalte du meg "kjæresten min" i går? Hvorfor snakket du om barna våre i helgen? Hvorfor sa du at du ville jeg skulle flytte til deg i går? Når du ikke har de samme følelsene for meg lenger?

Jeg kan forstå. Jeg forstår at dette er vanskelig for ham. Jeg forstår at han er redd for at jeg skal skade meg selv, for at jeg skal dø, for at han skal miste meg, og jeg tror det er det det handler om, at frykten for å miste meg kommer i veien for følelsene hans for meg. Men jeg blir så sint fordi det at jeg har slitt sånn som jeg har gjort i så mange år på nytt skal gjøre at jeg mister noe. Og ikke bare "noe", men jeg mister det mennesket jeg har sluppet lengst inn, det jeg har vært tryggest på. I sommer kjente jeg for første gang i mitt liv at "kanskje jeg er god nok", jeg følte jeg kunne slippe følelsene ut, at jeg kunne gråte! Jeg tror det er vanskelig for mennesker som ikke har hatt sånne relasjonstraumer å forstå hvor mye det betyr, å endelig tro at man kan ta plass. Han lovet meg at han skulle si fra på forhånd hvis det ble for mye for ham, og jeg føler han har brutt det løftet med nå ut av det blå å slå opp. Men jeg tror ikke han mente det. At han jo ikke kan noe for det, at han selv ikke har skjønt at det ble for mye for ham. Jeg er stolt over at han satt grenser for seg selv. At han kunne si at det tærte på ham å være så redd for meg. Og jeg tror det er den frykten det handler om. Ikke at jeg har opplevd traumer. Ikke at jeg gråt. Ikke at vi ikke kunne ha skikkelig sex. Ikke at jeg var syk og sliten og var inni en forferdelig periode. Men at jeg fortsatt skadet meg og frykten for at jeg skulle gjøre det igjen. Og det er så fælt å vite at det er det som har ødelagt for oss, når jeg samtidig er så stolt over å ha skadet meg så lite som jeg har gjort det siste året! For jeg klandrer meg ikke for å ha feilet disse to gangene jeg har gjort det mens vi har vært sammen. Jeg synes tvert i mot jeg har vært sterk som har klart å la være over 100 ganger ellers! Spesielt i den perioden jeg har vært i i det siste. 

Han er så vakker når han ler. Han har så myke hår på brystet. Han fikk meg til å føle meg mer enn jeg noen gang har følt før. Tilstede. Levende. Nok.  

Hva gjør man nå ...

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[CamillaCollett]

❤️

Jeg har virkelig ingenting fornuftig å si akkurat nå, annet enn at jeg føler så veldig med deg. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, CamillaCollett skrev:

 

❤️

Jeg har virkelig ingenting fornuftig å si akkurat nå, annet enn at jeg føler så veldig med deg. 

Det er ikke så mye å si. 

Men takk, det varmer at du sier noe i det hele tatt. ❤

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

I sommer. Du går, eller spankulerer, nedover en brosteinstrapp i en storby i Europa. Hodet mitt er fylt med tvangstanker og jeg er opptatt med å repetere tankerekken min bare en gang til, men så ser jeg deg og jeg glemmer at jeg bare må tenke gjennom scenarioet bare en gang til. For jeg ser deg, kjære, og du er vakker. Du er varm, og trygg, og god. Armene dine dingler liksom så voldsomt, og seriøst, du vrikker litt på hoftene når du går! Og det er sol, det er varmt, jeg går med skjørt, og jeg er her med deg. Jeg tenker at "jeg tror jeg elsker denne mannen". Men jeg sier det aldri til deg, og blir på nytt fanget av tankene. 

Når du ler blir noe levende inni meg. Visne blomster blomstrer. Det er så klissete, så cheesy, men jeg kunne brukt resten av mitt liv på å høre deg le og det ville være verdt det. 

Jeg har planlagt å lage pakkekalender til deg i desember, og sokkene jeg strikket på er til deg. Jeg angrer på alle tingene jeg på grunn av tvangstanker ikke har klart å fortelle deg, men samtidig kan jeg ikke angre på at jeg er syk, fordi jeg kan ikke noe for det, og jeg jobber alt jeg har for å komme forbi dette kapittelet av livet mitt. Jeg skulle fortelle deg flere morsomme bæsjehistorier. Jeg skulle fortelle deg at jeg elsker deg. 

Så liten tid med deg, kjære, og likevel så mange "første gang"-er og så mange "beste". I helgen var første gang jeg kysset noen og var tilstede med hele meg (nesten i alle fall, mer enn noen gang før). I sommer var første gang jeg var på kjæresteferie. Den beste maten jeg har laget har vært med deg. Jeg har aldri før vært på båttur med en mann før. Den første daten med deg er den beste jeg noen gang har hatt. Den var utrolig. Så romantisk at den ikke kan være sann, og vi lo av det (eller jeg gjorde i alle fall). "Var ikke meningen at det skulle bli så innmari romlemantisk" sa jeg, og spurte deg om du pleide å bruke det ordet. Jeg lo mye den dagen. Jeg var fri og frank og tøffa meg for deg. Og det ble mørkt, og det var måneskinn og stjernehimmel og jeg tenkte at det var rart å dele dette vakre, idylliske øyeblikket der jeg følte meg så levende med en totalt fremmed, og at det var rart å føle meg så nær deg når vi ikke visste at hverandre fantes bare noen dager tidligere. Og jeg så deg inn i øynene da, og jeg kjente deg ikke, jeg så bort og var nervøs og du var så trygg, så glad, så spent. Men nervøs du også. Du lukta så godt. Det er så rart å tenke på at du var en fremmed, og nå er du så nær som ingen andre har vært, og så skal du igjen bli like fremmed. 

Når vi gikk i butikken og handlet spurte jeg med vilje om vi kunne få en pose, i stedet for jeg. Jeg trodde deg når du snakket om fremtiden vår. Jeg bestemte meg for å klare dette, for å overleve, at det var så jævlig nå en periode, men at jeg skulle komme meg gjennom det og vi skulle få så igjen for det. Vi skulle få så mange vakre øyeblikk. Med ro i brystet, med nærhet. Og i går ... i går da jeg gikk tur, frakoblet, distansert og ute av kontakt med meg selv og verden, i går da alt var så tungt at jeg ikke klarte å si noe til deg, så fikk jeg en makaber tanke, jeg tenkte på at jeg akkurat der og da skulle bli påkjørt og drept. Akkurat i det samme! Jeg hadde tenkt hele dagen på at jeg ikke orket mer, at jeg ikke klarte å leve lenger, at jeg var så sliten, at jeg ville bare dødødø, tvangstanker, men også desperate, slitne tanker. Men da jeg fikk den veldig konkrete, tydelige tanken om at det hele kunne være over akkurat der og da, i det øyeblikket, før jeg fikk reflektert over problemene mine et sekund til, da slo det meg i hele kroppen at ... jeg har ikke lyst til det! Jeg ville ikke dø. Jeg vil ikke dø! Og det jeg tenkte på da var øyeblikkene med deg i vår og i sommer, øyeblikkene med nærhet til deg, eller til vennene mine. De gode øyeblikkene i fremtiden. At jeg ikke ville frata meg selv sjansen til å oppleve den magien jeg i stjålne øyeblikk hadde kjent med deg. Jeg ville ikke stjele sjansen til rolig trygghet i hele meg, og sjansen til å dele den følelsen med deg. Jeg ville ikke stjele sjansen til å elske noen. Og den jeg tenkte på da var deg. Jeg ville heller ikke at du og vennene mine skulle sitte igjen og sørge. Jeg ville leve. Og så gråt jeg. Jeg gikk på butikken og gråt. Jeg gikk til gapahuken og gråt. Jeg satt der og gråt til jeg hulket, og når jeg gråt for mye gikk jeg hjem og gråt i sofaen. Men da du ringte senere klarte jeg ikke si noe som helst. Hvordan kunne jeg fortelle deg noe så stort som at jeg hadde følt at jeg ikke ville dø. Så skummelt det var å si noe sånt. Så jeg sa ingenting. Men jeg har bestemt meg for å overleve. Jeg er knust nå, ja. Men jeg er mer hel enn jeg noen gang har vært, og det er mest min fortjeneste, jeg er sterk! Men det er også din fortjeneste. 

En del av meg hater deg fordi du våget å elske meg. For når du møtte meg med aksept og respekt og kjærlighet så så jeg hva jeg hadde manglet. Da så jeg hvor fattig jeg har vært. Da måtte jeg tåle å se fortiden mine med øyne som fortalte meg at jeg ikke hadde fortjent det som skjedde, og det klarte jeg ikke. Men den delen som hater deg, det er den syke delen. Det er den svake delen. Det er den delen som på misforstått vis har holdt meg i live ved å holde meg nede. Med å ikke ta plass har jeg heller ikke kunne bli avvist. Men jeg har heller ikke kunne leve og kjenne at jeg ville leve. Nå har jeg trosset denne delen, selv om denne delen har skreket høyt om at "han skal faen ikke våge seg", så har jeg sluppet deg inn. Og du innser ikke i hvor stor grad, hvor mye det har kostet meg, men jeg vet. Jeg vet hvor sterk jeg har vært, hvor mye jeg har våget, og jeg er stolt over det. Og delen som hater deg gjør det bare fordi den er redd, som et barn den også, den delen bare tøffer seg, prøver å holde maska, holde deg unna. Og jeg skulle ønske jeg ikke hadde latt den delen få styre så mye. Jeg ser nå at det har såret deg. 

I sommer. Jeg gråter, hyperventilerer, i bilen din i bygda di her hjemme. Du er fylt med kjærlighet, du er forelska, du vil bare ha meg, og vil at jeg skal skjønne det. Jeg prøver å rømme ut av bilen, men du går ut av den og rundt til min side, og så setter du deg ned på huk, og du ser på meg. Det er mørkt, øde, bare oss. Du ser på meg, og du ser meg, kjære! Og jeg er vakker, da. Jeg er forundret, kan jeg være nok? Og jeg tenker at "det virker som han elsker meg".

For det virket som du elsket meg. I hele sommer. Også i helgen. Jeg bare turte ikke tro på det. Og nå elsker du meg ikke lenger. Og nå tror jeg. 

Du er nok. Jeg håper bare du vet det. 
Og jeg er nok, og jeg er så glad for at du har hjulpet meg til å vite det. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

Føler med deg ❤️ 

Anonymkode: 9ef39...3ba

[Becka]

Kjære TS. Leste dine siste innlegg. Så trist å høre. Jeg føler så med deg. Virkelig - for Jeg er i sorg selv over tapet av en svært vanskelig og komplisert kjærlighet. Mulig det var mer meg som var samme  med "deg ". Jeg vet ikke, jeg fant aldri helt ut å  ham. Tror det er derfor jeg har fulgt litt med på denne tråden. Selv om jeg egentlig burde la alt med ham ligge, så er det en del av som forsetter å analysere ..på hvem, hva og hvorfor... Det er så tøft. 

Din kjæreste kan ha blitt sliten Ja, og noen ganger er ikke alltid kjærligheten alene nok. Man skulle tro, men så svart/hvitt er realiteten. Det er ikke enten/eller. For meg har kjærligheten alltid seiret. Med denne gangen har det gått så langt at jeg måtte også sette foten ned. Det gikk utover min helse og lykke. Kritiske sp.mål og krav måtte stilles. Da gikk han... Og jeg måtte bare la ham. Jeg klarer ikke redde ham. Jeg er ikke sterk nok. Og jeg vet ikke om han vil heller. Jeg vet ikke om han elsker meg en gang. 

Nå begynte jeg å rable ned her... Når du skrev om julekalenderen du hadde planer om, så tenkte jeg bare på den fine førjulstiden vi hadde i fjor da jeg lagde e  slik kalender. I år blir det ikke slik. 

Kjærligheten er både fantastisk og helt grusom. 💔

Stor klem til deg TS. Dette skal du klare. En stor og rik erfaring. Og man vet aldri hva morgendagen bringer.... 

[Becka]

P.s: beklager litt skrivefeil. Skriver med en mobil som endrer ordene mine uten at jeg ser det alltid! 🙈

[Snop]

Oi... jeg leste førstesiden og tenkte jeg skulle komme med en solskinnshistorie, men så leste jeg den siste... nå passer det gjerne ikke så bra? 

Vil bare gi deg en klem, og si at dette er SÅ tøft å gå gjennom. Har vært der selv. Det er ikke umulig for «sånne som oss» å være i et sunt forhold, men vi må løse noen hersens knuter først. Unner ingen den følelsen du sitter med nå. Måtte noen finne deg og overøse deg med trygghet og kjærlighet som du klarer å ta imot. Klem

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Snop skrev:

 

Oi... jeg leste førstesiden og tenkte jeg skulle komme med en solskinnshistorie, men så leste jeg den siste... nå passer det gjerne ikke så bra? 

Vil bare gi deg en klem, og si at dette er SÅ tøft å gå gjennom. Har vært der selv. Det er ikke umulig for «sånne som oss» å være i et sunt forhold, men vi må løse noen hersens knuter først. Unner ingen den følelsen du sitter med nå. Måtte noen finne deg og overøse deg med trygghet og kjærlighet som du klarer å ta imot. Klem

Hei, joda, det passer alltid med en solskinnshistorie!  
Og kanskje min blir det også. Skal komme med en oppdatering nå. 

Takk for klemmen, det er alltid godt!

Klem til deg også @Becka, og takk for at du deler dine erfaringer med å være på den andre siden av en sånn relasjon. Det du skrev har hjulpet meg litt med å åpne øynene for hvordan det kan oppleves fra hans side. Dette med at du skrev at du vet ikke engang om han elsker deg, for det tenker jeg kan gjelde "min" også. Jeg er tidvis så avslått og frakoblet mine følelser at jeg verken kjenner noe engasjement for livet, og ei heller ham, hvordan må det være for ham å stå i det? Ja, jeg vil at noen skal som Snop skriver her over overøse meg med kjærlighet og trygghet helt til det når frem, men dette er nok vanskelig når man sitter med en tvil om vedkommende man gir dette til egentlig elsker en eller ikke. Jeg har ikke vært flink nok til å forklare mine problemer med tilknytning til ham. Jeg har vært så opptatt av hvor viktig og utviklende dette er for meg, og jeg har på en måte antatt at han har sett hvor godt og viktig det er, og satt pris på hvor tilstede jeg er når jeg er tilstede, men jeg har ikke tenkt på at han kjente meg ikke i fjor, eller før. Han ser ikke hvor langt jeg er kommet. Han ser det sett i lys av hvordan jeg har hatt det etter at han kjente meg, og nærheten til ham har trigget en vanskeligere periode, så hvordan kan dette da forstås for ham? Du kommer deg gjennom dette du også Becka! Heier på deg.  

Og takk for omtanken AB_3ba!  Jammen er det mange gode folk på KG også! 

Oppdatering under.

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

Alvorlig langt innlegg kommer med en oppdatering fra situasjonen min, og mine tanker rundt den:

I kjent stil som tilknytningsskadet gjorde bruddet med kjæresten meg lettet. Jeg er imponert over i hvor stor grad jeg klarte å kjenne på konstruktive følelser, og jeg så hvor mye jeg i løpet av dette forholdet hadde vokst. Jeg klarte å gråte og sørge, og å slippe til følelsene på en konstruktiv måte. Jeg tok kontakt med en venninne og fortalte henne mer enn jeg noen gang har fortalt henne før, åpnet meg opp, og lot henne trøste meg. Jeg felte så vidt noen tårer, men å slippe gråten løs turte jeg ikke. Men det var fremgang. Jeg gråt alene, hulket, og det var forferdelig vondt, men jeg fikk en erfaring på at jeg kan romme følelser! Det var godt.

Men sammen med dette var det nok en viss lettelse. Ikke fordi jeg innerst inne ikke ville ha kjæresten som min, men fordi det at han tok avstand fra meg slapp meg fra kroken om å jobbe så aktivt med tilknytningen hele tiden. Da kunne jeg gå tilbake til å bare være meg, på en måte. Da kunne jeg klare å kjenne etter, for enten jeg vil eller ikke når jeg er med ham er jeg så blokkert av fortidens mønster om å være alt det den andre vil at jeg skal være at det er vanskelig å kjenne etter hva jeg selv egentlig ønsker, når han slo opp kjente jeg på det igjen! Når han slo opp gjorde jeg en av hobbyene mine igjen for å trøste meg selv, noe jeg ikke har klart å gjøre hele den tiden jeg har kjent ham. Når det ble slutt så slapp jeg å bli trigget hele tiden ved nærhet/intimitet til flashbacks og dissosiasjon. Jeg slapp å kjenne så mye kvalme fordi bevisstheten på min egen seksualitet og mine problemer med nærhet er så vanskelig å forholde seg til. Jeg kjente meg mindre ekkel. Jeg slapp å gjenoppleve det vonde, eller bli konfrontert hele tiden med hva jeg har manglet. Selvsagt var det vondt å miste ham, kjempevondt, og som sagt, jeg er imponert over på hvilken sunn måte jeg håndterte det. Jeg forbannet det at jeg har slitt med selvskading, og forbannet det jeg har vært utsatt for, fordi det ikke bare har gjort at jeg har mistet hele barndomstiden min til utrygghet og selvforakt, og 10 år til sykdom, men at jeg i tillegg nå skulle miste denne personen som for første gang hadde fått meg til å føle at jeg var verdt det, verdt noe, nok.  

Da det ble slutt og jeg fikk sørget så klarte jeg for første gang å fortelle ham at jeg elsker ham. Er ikke det idiotisk? Når jeg ikke lenger kunne miste ham, da fikk jeg til å kjenne på kjærligheten min for ham, da fikk jeg til å si det. Når han forlot meg da klarte jeg å være meg selv, omsorgsfull, tolerant, morsom, raus. Og da ble det tydelig for meg alt jeg skulle ha sagt til ham. Da ble det tydelig for meg mer hvordan dette hadde vært vanskelig for ham også. Og jeg bestemte meg for at jeg ønsket ham jo tilbake, jeg ønsket jo at vi skulle ordne opp, jeg ville ikke miste ham! Jeg skulle faen ikke skade meg mer, for det fortjener jeg ikke, og jeg ville ikke miste en fuckings ting mer i livet mitt pga tvangstanker og en destruktiv mestringsstrategi som var etterleving fra mine verste år. Jeg var så sint fordi jeg ikke hadde klart å være tilstede med denne mannen og det gode vi delte. Først når han slo opp stolte jeg på ham. Da stolte jeg på at han hadde elsket meg, på at han var glad i meg. Da trodde jeg på ham. 

Men så, nå, han har tatt kontakt igjen. Sier at han trenger meg i livet sitt. Han har fått tenkt seg om, sier han gjorde ein feil med å slå opp. At han ikke kjente seg som seg selv (noe jeg tror på fullt og helt, han virket fjern sånn som jeg pleier å bli, skrudde av følelsene sine), og fikk panikk, at han var så redd for meg fordi han var redd jeg skulle dø fra ham, og at han ikke trodde han hadde psyken til dette her, at det var det det handlet om. At han så tydelig nå hans feil som har vært å ikke sette seg selv først, at han nok har slitt med å føle seg uviktig, og lav selvfølelse han også, og at han ikke har klart å be meg om forklaringer på hva som har vært galt når jeg har grått, eller bedt meg forklare mer så han kan forstå. Og at det da ble for mye når han ble så konfrontert med min selvskading og at jeg tenker så mye på å dø. Jeg forstår ham, fullt og helt, og jeg er stolt over at han setter grenser for seg selv. Og jeg er så stolt og glad for at han nå kjenner seg mer som seg selv, at han både med ord og handlinger viser at noe har skjedd inni ham, at han nå tror på at han kan ta plass, og at han er villig til å gjøre den jobben med å få bedre selvfølelse, ikke for meg, men for seg selv, fordi han vil ha meg tilbake og fordi han vil ha det bedre med vennene og på jobb. Så jeg har dratt på besøk til ham, og hva skjer? Jeg dissosierer, tar avstand, og har kjempemye muskelsmerter og er kvalm. Jeg klarer ikke å slippe følelsene til. Og alle fine tanker om at jeg hvis vi prøvde igjen så skulle jeg fortelle ham mer, de glipper for meg, for jeg er så redd. Jeg blir så voldsomt aktivert av denne nærheten. Jo nærmere vi kommer, jo lenger borte føler jeg meg. Det er så overveldende å kjenne hvor mye smerter jeg har i kroppen, og det er som at jo mer kontakt opp følelsene kommer jo mer vondt gjør det, samtidig som når følelsene brister og slipper ut gjennom kroppen (gråt, latter, bevegelse) så minker smertene. Men det er så stort og jeg vet ikke helt hvordan jeg får det til. Alt jeg vil er å gråte, men nå får jeg det ikke til. 

Jeg tror det er bra å være nær noen, jobbe med det vanskelige og gi det tid. Jeg tror det er den eneste veien til en trygg tilknytning. Jeg tror det er den eneste veien til et liv fylt med kontakt med verden, seg selv, og andre mennesker, og at det er det eneste botemiddelet mot det som til nå har vært et liv som har kjentes tomt, alene og meningsløst, der tanken om å dø er "trygghet". Jeg vil jobbe med å slippe følelsene mine til, jeg vil jobbe med å slippe noen innpå meg. Men jeg er så sliten av at det skal være så vondt, både fysisk og psykisk. Jeg er så drittlei av tanken om at "jeg kommer ikke til å klare det". Det er frustrerende å se at jeg i sorgen over å bli slått opp med, sorgen over å miste enda en ting til psykisk sykdom og relasjonsskader, på en måte skulle kjenne meg bedre enn i arbeidet med å komme nær noen, og hvordan kan jeg forklare det til en annen, uten at han føler på at han gjør meg dårlig? Han gjør meg jo bedre, det er bare så smertefullt å bli bra, det er så smertefullt å ta innover seg fortiden i forsøket på å gi seg selv sjansen til en bedre fremtid. 

Jeg setter pris på støtten, og dere som deler av deres egne erfaringer. For all del må dere også dele om dere har noen aktuelle problemstillinger, jeg og min relasjon har ikke enerett på denne tråden, forhåpentligvis kan jo også jeg ha noen erfaringer som kan være nyttige for dere i deres liv og utfordringer. 

Denne uken har behandlerne mine vært på høstferie også så jeg har ikke kunne diskutere denne omveltningen med dem. Jeg kjenner jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gå fremover. Samtidig som jeg blir trygget av hans besluttsomhet etter denne krisen han opplevde. Men hvordan kan jeg stole på ham nå? Han sa jo at "vi skal komme oss gjennom dette sammen", og nå sier han det samme, vet jeg at nå er det annerledes? Han sier at det er annerledes nå, fordi nå skal vi komme oss gjennom dette sammen med bakgrunn i at han tar mer ansvar for egne følelser, og setter seg selv først, nå har han opplevd denne krisen og om den kommer igjen så vil han huske hvor feil det var å skyve meg unna sist. Samtidig husker jeg jo at jeg tenkte da han slo opp at alt vi hadde opplevd sammen også var verdt det å bli såret, så hvorfor skal jeg ikke tenke det igjen? Men det er nok naturlig at det er vanskelig å stole på ham igjen, spesielt når en allerede har så vanskelig for å stole på mennesker. Jeg tror på ham, for jeg ser en endring hos ham. Men kroppen min stritter i mot. TID, er det essensielle. Han har sagt at det er meg han vil ha selv om han må leve med en større risiko om at jeg kan ta mitt eget liv. Jeg tror ikke lenger det er større risiko for det. Jeg begynner å hevde meg selv. Jeg vil ikke dø. Jeg vil komme meg gjennom dette, jeg skulle bare ønske at smertene kunne slippe taket litt. Jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv. Problemet er bare at tankene mine forteller meg at det gode for meg er å slå opp med ham, for det er jo nærheten til ham som aktiverer meg så veldig. Det er jo godheten i ham som får meg til å innse hvor bæsj oppveksten har vært. Jeg kjenner på mer og mer sinne mot mine foreldre, og sinne har jeg aldri egentlig kjent på før. Jeg tror jeg kan overleve. ... Jeg tror til og med, jeg håper i alle fall!! Inderlig, inderlig, at jeg kan leve også. 

Hva kan jeg gjøre for å slippe ham inn? Hva kan jeg gjøre for å gjøre dette lettere for meg? Hva gjør man med disse psykosomatiske smertene?

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[Becka]

Alle har vi en indre kamp mot ett eller anna i livet som er vanskelig. Og det har nok han også. Du skal være ganske så sterk og ha en enorm selvtillit om man ikke blir påvirket av den lidelsen du har, spesielt for ham som er i et forhold til deg, og ikke har kjent deg så lenge. Og som du skriver, han har en lav selvfølelse. Det har jeg også. Jeg har behov for bekreftelse og trygghet. Så møter jeg en som min eks, som sliter med både det ene og andre. Jeg ville veldig gjerne vært der for ham...For såpass elsket jeg ham. Men jeg måtte også sette krav til ham. Og han måtte satt krav til seg selv. Men når tror jeg ikke han hadde like selvinnsikt som du har. Så du har en fordel der. 

En ting jeg råder deg til, er å være så åpen og ærlig som mulig. Ikke lukk han ute. Ikke la han undre hvor han har deg. Det gjør det så mye verre. Og du må bestemme deg. Han endte det kanskje nå, men kom tilbake. Du må velge om du vil satse og inkludere, eller satse på egenhånd. Skal du satse med ham, så må han inkluderes, og du må legge fra deg tanker som at han kanskje har det bedre uten deg. Går du videre på egenhånd, tenker jeg at det også er ok. Du har lært en del, såvidt jeg leser, og har mye å ta med deg videre. Det kommer nye sjanser..  

 

[AnonymBruker]

På 15.9.2018 den 2.12, AnonymBruker skrev:

 

Nå spammer jeg min egen tråd. Jeg setter pris på alle svarene, og har lest dem alle. Jeg håper tråden er nyttig for dere andre også. Jeg får kanskje ikke svart på hvert og ett av svarene, det blir så spammete. Dere må for all del dele her og nå-hendelser fra deres egne relasjoner dere også, og ikke bare de store linjene, hvis det kan være nyttig for dere. 

Jeg er der nå i kveld at jeg holder på å slå opp. Jeg orker ikke dette her! Jeg får lyst til å skrive at jeg hater ham. Men det gjør jeg jo ikke. Han er vakker, uskyldig. Jeg hater ikke meg selv heller (lenger). Men kanskje det jeg hater er dette. Jeg er så fortvilet. 

Noe jeg synes er skikkelig vanskelig er at foreldrene mine ikke har samme historie om barndommen min som det jeg har. I deres øyne er det min feil. Jeg er syk, krevende, vanskelig. Jeg tror aldri de kan si oppriktig unnskyld, at de kan erkjenne hvordan det var, si det som det var at de sviktet. Jeg tror ikke jeg kan få det. Men selv om jeg erkjenner at jeg må selv eie sannheten om min bakgrunn og tro på min sannhet, så klarer jeg ikke det når de ikke kan være enige. Kanskje det var min feil? Uendelige tankerekker om nettopp dette: kanskje det var min feil? Men det jeg kjenner ... å gud, det jeg kjenner inni meg er at jeg føler meg så jævlig svikta! 

For tre måneder siden med kjæresten min var første gang i mitt liv jeg kjente på følelsen av at "hva!? kanskje jeg er nok". Og ja, enorm lettelse, glede, et stort frø som ble plantet i brystet mitt, men også 20-30 år med sorg som kom ramlende innover meg, jeg ble konfrontert med vissheten om hvor vondt det egentlig hadde vært hele tiden, hvor redd jeg hadde vært. Jeg gråter mye for tiden. Jeg gråter for 4-åringen jeg var som følte seg forlatt. Som kom med barnlig glede og ble avvist. For 14-åringen jeg var som jobbet seg i hel for å være perfekt men aldri var god nok, kun verdiløs. Dette er livet mitt, og ja, jeg er i vekst, jeg er i endring, men å ta innover seg erkjennelsen av all denne smerten det er så tungt. Og i stedet for å klare å ta i mot trøsten jeg nå får, stritter jeg i mot uten å forstå hvorfor, og uten å klare å gjøre noe annerledes. 

Det er som med maten, enten vil jeg spise 20 kg godteri, eller så vil jeg ikke spise noe som helst. Enten vil jeg ringe ham og klenge og holde meg fast og tvinge ham til å snakke med meg, eller så vil jeg si "nei, men du vi snakkes til jul vi da!". Å ikke snakkes på lenge virker som det bedre alternativet. Er det lov? Er det lov å si "nå tar jeg noen dager for meg selv, så snakkes vi om 3-4 dager, jeg skrur av telefonen?". Hjelper det? For klengingen hjelper ikke. Gråtingen hjelper. Men jeg er så sliten at jeg snart tror jeg kommer til å gå i oppløsning. 

Er det andre som har foreldre som har en annen oppfatning av hva som var problemet? Andre som sliter med at de tar på seg ansvaret for foreldrenes problemer? Jeg tenker jo at mine foreldres ekteskapsproblemer er jo ikke MIN feil. Det kan ikke være 6-åringen sin feil. Ikke 10-åringen sin feil. Men jo, jo jeg tenker at kanskje det er sant at det var pga meg pappa slo mamma. Og at det er riktig av mamma å si at det var for meg hun ble, fordi jeg trengte det. Men hadde noen spurt meg hadde jeg jo heller ønsket meg at mamma skulle gått. Jeg vet ikke om jeg har lov å føle at det er urettferdig å skulle bli klandret for nettopp de tingene som har ødelagt for meg. "Jeg vil deg bare ditt beste". Da blir man jo fratatt muligheten til å si at det ikke er greit, for da blir man utakknemlig. Hva var det psykologen min sa her om dagen at det er som at jeg skal være takknemlig for at min mor utslettet seg selv, noe som kanskje er grunnen til at jeg sliter. Det er håpløst. Jeg orker ikke mer. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

Alle har sin egen oppfatning og versjon av virkeligheten, så også dine foreldre. At de ikke deler din opplevelse kan godt komme av at da må de stå til rette for egne feil, og det er det mange som ikke makter. Samtidig tenker jeg at i din oppvekst var foreldrene dine (naturlig nok) de voksne, og det er de som skal ta ansvaret for er barn. Deres dårlige avgjørelser og negative innvirkning kan ikke du ta ansvar for.

Min erfaring er at jeg måtte legge til side tanken om å få foreldrene mine til å forstå min virkelighet og mitt behov for at de skulle innse egne feil. Det kommer aldri til å skje. Og de kommer aldri til å forandre seg som personer. Man må ta dem for det de er og ikke forvente noe annet.

Jeg har levd litt lenger enn deg og er "ferdig med" mange av de desperate følelsene du tilkjennegir her. Å bli forlatt, å være den som skaper problemer, ikke er bra nok. Variasjoner av å desperat holde på noen for så å avvise.

Jeg klarte å skille personen meg fra personen mine foreldre gjorde meg til. Mitt syn på meg selv skal ikke være mine foreldres syn på meg. Jeg sliter enda litt med 'hvem er jeg'-spørsmålet, men jeg vet med meg selv at jeg er bra nok, god nok og at andre liker meg. Jeg vet også at jeg er et eget individ adskilt fra mine foreldres meninger og oppfatninger. Og ikke minst at jeg skaper meg selv.

Jeg tar ansvar for egne følelser, jeg bruker tid på å kjenne etter 'hvor er jeg nå?' og hvordan håndterer jeg dette best. Hva er det som er irrasjonellt? Så har jeg lært meg å velge den utveien som er rasjonell og samtidig riktig for følelsene mine. Det jeg erfarer er at jeg ved å gjøre det som er rasjonelt også roer følelsene mine. Jeg mater ikke hungeren lenger. Og jeg erfarer godhet fra min nærmeste som jeg tar imot med åpne armer.

Nå er jeg trygg.

Anonymkode: 9a964...d6b

[AnonymBruker]

Jeg ser at det etterlyses erfaringer med gruppeterapi. Jeg gikk i gruppe i 2 år. Det endret alt. Det var først da jeg fikk høre fra de andre at jeg var utsatt for omsorgssvikt. Jeg skjønte ikke hva de snakket om. Samtidig var det som om de bekreftet noe. Men likevel klarte jeg ikke å ta det innover meg. Det tok lang, lang tid. 

Hvorfor var det ingen som hadde sett noe, gjort noe? Hvorfor var det ingen som hjalp meg? Var jeg ikke verdt det? Men alt dette gjorde også at jeg forsto mer av mine reaksjoner, handlinger og tanker.

Gruppen hjalp meg med å se meg selv. I min gruppe var alle utenom meg godt voksne, erfarne folk, med helt forskjellige utfordringer. Det at de var så mye eldre enn meg var forferdelig skummelt. Voksne har alltid vært det for meg. Da må jeg oppføre meg, sitte stille, ikke være synlig. Men det at de var voksne viste også til livserfaring, toleranse for at man er forskjellige, raushet og omsorg for "lille meg". Gruppeterapien endret livet mitt og jeg anbefaler det til alle som får muligheten.

Anonymkode: 9a964...d6b

[duplexx]

På 9.9.2018 den 14.59, AnonymBruker skrev:

 

Aner ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg har gjennom tidene her sett en del lange diskusjoner på dette underforumet der man diskuterer tilknytningsproblemer, relasjonstraumer, konfliktmestring, sinneproblematikk osv, men da oftest at det er den parten som ikke sliter med disse tingene selv som skriver om sin partner. Den uvitende partneren blir gått i sømmene, analysert opp og ned og blant mange anbefalinger om at vedkommende må søke profesjonell hjelp er det også mye gull om dette med tilknytning og trygge/utrygge relasjoner. Nå er det jeg som sliter med disse tingene, og partneren min ville aldri skrevet om meg her så jeg får gjøre det selv og håpe på velvillige mennesker som ønsker å diskutere dette med relasjoner og tilknytning med meg.

Jeg fungerer ikke i intime relasjoner. Jeg har tilknytningsangst og er helt tydelig relasjonsskadet, i hvor stor grad har først blitt tydelig for meg det siste halve året da jeg for første gang har møtt og gått inn i et forhold med en trygg mann. Å konfronteres med min totalt irrasjonelle atferd i møte med nærhet får meg til å ville flykte og gi opp, det hele virker fullstendig håpløst. Jeg blir flau over meg selv, for er jeg ikke et voksent menneske med kontroll over mine handlinger? Jeg mister grepet av nærhet og jeg gjør ting jeg skammer meg over. I det hele tenker jeg selvsagt på kjæresten min, jeg er uendelig heldig som har møtt ham, men samtidig som jeg vet at en av måtene å leges fra tilknytningsangst er nettopp ved å være i et godt, trygt, sunt intimt forhold (i kombinasjon med profesjonell hjelp selvsagt, som jeg får og har fått i mange år) så tenker jeg at fy faen HAN fortjener jo bedre enn en emosjonelt og relasjonelt skadet jente med flere problemer enn man kan telle. Er det i det hele tatt mulig å overkomme den utrygge tilknytningsstilen og bli trygg i møte med en annen, uten at dette ødelegger den andre? Er det noen som har erfaringer med dette?

Tross stor angst og mange problemer nå har jeg likevel kommet langt. Jeg ser f.eks at jeg tidligere har blitt tiltrukket mennesker som bekrefter meg i den rollen jeg fikk som barn, de mennene jeg har vært med har behandlet meg dårlig og jeg har vært veldig opptatt av å forstå dem i hel, av å tåle deres oppførsel, og jeg har alltid tenkt at "det var sikkert MEG det var noe galt med" og så har jeg blitt. Jeg har latt meg selv utslette, og ikke trodd jeg var noe verdt. Jeg har ikke hatt grenser og latt meg bruke. For å tåle alt dette har jeg vært veldig frakoblet mine egne følelser, til en sånn grad at det å føle vanlige følelser virker skremmende og triggende, og dissosiasjon har vært/er vanlig når jeg føler veldig sterkt. Denne delen har jeg kommet langt med. Jeg klarte å avslutte kontakten med en mann tidligere år som behandlet meg dårlig. Jeg er kjempestolt over at jeg klarte det, og i ukene etterpå ble det tydelig for meg dette jeg skrev over at det var jeg selv som fant mennesker som passet inn i en fortelling som kunne bekrefte meg som verdiløs og uviktig. Jeg har i tillegg begynt å øve på å komme i kontakt med mine egne følelser. Det hender jeg klarer å gråte litt alene innimellom, selv om det er forferdelig skummelt. 

Denne nye (fantastiske) mannen som jeg har møtt har møtt meg på en måte og med en trygghet jeg ikke har opplevd med noen før, ikke engang med mine egne foreldre. Jeg har komme lenger med å stole på ham, og føle meg nær med ham enn noen, tross at vi ikke har kjent hverandre en kort periode. Jeg har grått hysterisk fordi jeg har blitt så overveldet av kontakten med mine egne følelser når jeg har følt meg akseptert og god nok av ham. Jeg har mange traumer som trengs føles. Det er bedre enn noe, tryggere enn noe, men fremdeles er det så utrygt. Jeg ser når jeg prøver å komme nær ham hvor ødelagt jeg er. Så ødelagt at jeg vil gi opp. Jeg har lyst til å stole på denne tryggheten, kjenne den inni meg, men jeg stritter i mot uten å ville det. Her er noen av problemene:

• Jeg får regelmessig lyst til å såre ham. Jeg får en sånn ide om at nå skal han virkelig få se meg fra min verste side, for da vil det jo selvsagt vise seg at han ikke egentlig kan tåle meg likevel. (Dette er jo en form for å gjenskape fortiden, når han tross alt ikke er som disse idiotene jeg har vært med før og ikke som mine foreldre, skal jeg nærmest tvinge han til å passe den rollen, fordi det er for vanskelig å se seg selv som noe annet enn man har gjort de siste 20-30 årene, dette har jeg lest er normalt psykologisk, jeg er glad jeg er bevisst på det.)
• Jeg føler meg mye urolig (angst) når jeg er sammen med ham. "Det MÅ være noe feil en eller annen plass, det kan ikke bare være greit!". 
• Jeg leter etter feil. Familien hans er feil, leiligheten hans er feil, interessene hans er feil, han ser rar ut når han sover, "kan jeg virkelig være sammen med noen som XX?" osv. Tingene er ubetydelige, men tidvis bruker jeg mye energi og krefter på dem, og det at han ikke tar ned setet på do etter at han har tisset blir en reell grunn til å slå opp, før jeg summer meg og tenker "handler dette bare om tilknytningsangsten?". (Dette er jo vanlige reaksjoner på emosjonell deprivasjon.)
• Jeg er hot and cold. Jeg forstår ikke hvilken tilknytningsstil jeg har. Jeg vil ha ham nærme, og jeg vi ha ham langt bort. Jeg kan bli kontrollerende og klengende, trengende, pågående, bekreft meg bekreft meg bekreft meg, for så å bli kald og avvisende og ha lyst til å slå opp, ha lite kontakt og være alene. 
• Noen ganger blir jeg fylt med avsky. Sex er EKKELT! Han er ekkel. Det er EKKELT med kjærlighet. Jeg får lyst til å spy. Dette tror jeg er projisering. At det er meg selv som vekker avsky på grunn av opplevelser i barndommen. 

Jeg kunne fortsatt, her er nok å ta av til en hel klasse med psykologistudenter. Når jeg leser det jeg skriver så tenker jeg dere alle må tenke "LØP!" for hans del, det er jo det jeg tenker selv. Hvorfor skal noen gidde dette? Men for å være litt raus med meg selv, nå har jeg listet opp alle problemene og sagt lite om det gode, og fine mellom oss. Det er der det også, både jeg og han sier at det vi har delt etter vi møttes har vært det beste i vårt liv. Likevel får jeg lyst til å velge for ham at vi skal avslutte, men dette er jo også en del av angsten, å bare avbryte, flykte. Og jeg vil ikke gjøre det. Noen tips kan være at jeg må ta dette med en profesjonell, la denne fyren gå, men jeg har kommet så langt jeg kan komme med en profesjonell alene og fortsetter selvsagt med det (jeg har jo alvorlige problemer), men hvis jeg skal bli bedre må det være i møte med en annen, uten å flykte fra nærheten. Jeg vet at det er dette som kan være legende, men det virker helt feil å utsette et annet menneske for ... ja, meg helt enkelt. Hvis jeg flykter fra dette vil jeg aldri lære meg å være med en annen, jeg vil aldri bli trygg. Deler av meg tenker at jeg ikke fortjener å bli trygg, andre deler av meg ønsker å tro på det kjæresten min sier "vi skal komme oss gjennom dette sammen, jeg skal hjelpe deg". 

Jeg ønsker ikke råd som "han burde dumpe deg" eller "du må la ham gå", jeg ønsker å diskutere tilknytning, relasjoner, relasjonstraumer og alt som har med det å gjøre. Hva er sunne, trygge relasjoner og hvordan kommer man dit når man ikke har noen forutsetninger fra barndommen til å vite det? Hvordan lære å elske som voksen? Hva er det andre har gjort? Er det noen som har solskinnshistorier? Noen som har dårlige erfaringer, og endt opp alene? Hvordan kan man jobbe for å leges fra slike problemer. Innspill på spesifikke ting, eller mer generelle linjer. 

Anonymkode: 56768...8bc

Det blir nok bedre. Det ble bedre for meg.

Jeg vokste opp i en helt kaotisk husholdning, ble misbrukt av pappa, onkler og bestefar. Hjemme hos mamma fikk jeg ingen kjærlighet, alt handlet om fasade og man fortjente ingenting før man hadde gjort det perfekt og riktig først.

Jeg fikk to barn jeg brukte MANGE år på å knytte meg til, det tok en fem seks år (begynte i terapi da eldste var nyfødt), og masse jævla support for å klare det.

Det som hjalp meg mest var den fantastiske terapeuten jeg fikk, som har gitt meg omsorg og kjærlighet. Hun har tatt meg inn i livet sitt og vist meg konkret ukentlig hva VANLIG kjærlighet og tilknytning er. Det er ikke sex eller misbruk, det er omsorg og nærhet på helt andre måter. Jeg var ikke i stand til å se meg selv utenfra.

Nå er jeg inne i DPS også, og jeg regner med de setter borderline 🙄

Da jeg gikk fra barnefar hadde jeg hatt sex med han og fire andre ila. mine 24 år. Nå er jeg 27, og har ligget med 34 stk... Jeg tok helt av da jeg ble singel og hadde så mye sex og søkte helt sikkert masse nærhet og kontakt, på den eneste måten jeg kunne. Nå har mye endret seg og jeg knytter meg roligere, saktere og sunnere til andre, og samtidig er det vanskelig å forelske seg. Ingen menn er interessante, jeg går lei, jeg får ikke følelser, jeg klarer ikke være NÆR. Men sex - det kan jeg ha med HVEM SOM HELST! Det sitter så langt inn i ryggmargen at jeg trenger bare masse masse tid og helt sikkert en tålmodig mann den dagen det er aktuelt.

Nettopp fordi jeg nok er BL og tilknytningsakadd er jeg så var på å løpe inn i en relasjon, for jeg svinger KONSTANT. I løpet av en time, en dag eller ei uke. Skifter mening, blir usikker osv. Tidligere skjøv dette mannfolka vekk fort som faaaaan, mens nå er det jeg som trekker meg når jeg merker de blir interessert. Jeg blir stressa, redd og utilpass. Og jeg opplever disse krisene og svingningene så tidlig i relasjonen at det blir for mye å dele med en gang!

Det er fortsatt kaos, men mye mye bedre enn det var før. Jeg takker høyere eller lavere makter for den terapeuten min, som lærte meg at «det som er skadet i en relasjon må heales i en relasjon». Jeg prøver å ha trua. 

[AnonymBruker]

På 11.10.2018 den 15.08, AnonymBruker skrev:

Hva kan jeg gjøre for å slippe ham inn? Hva kan jeg gjøre for å gjøre dette lettere for meg? Hva gjør man med disse psykosomatiske smertene?

Anonymkode: 56768...8bc

Det er sterkt og rørende å lese dine refleksjoner og erfaringer i denne relasjonen. Og mye av tankene og følelsene du beskriver er gjenkjennbare. Du har en særdeles god selvinnsikt, noe som er en stor ressurs både nå og med tanke på både tryggere og bedre dager og relasjoner. 

Spørsmålene dine i siste avsnitt; jeg tenker du bare skal fortsette å gjøre det du gjør. Du er på rett vei. Blir det for tøft innimellom, så er det OK, det og. Det er som det er, hvor mye vi enn skulle ønske det annerledes. Det beste vi kan gjøre er å "holde" oss selv når alt går i svart. Holde ut. Forstå at følelser og reaksjoner er der av en grunn, og at det er ikke feil, men naturlige reaksjoner, ut i fra de erfaringene man dessverre har. 

Ingen vet hvor veien videre for dere to ender. Dere har uansett et godt utgangspunkt for vekst, både sammen og hver for dere, med den åpenheten dere tidvis klarer å uttrykke ovenfor hverandre. Skulle dette bli en sterk og god relasjon som varer livet ut - flott! Skulle tiden vise at deres veier går i hver sin retning der framme, så er ikke innsatsen dere legger ned forgjeves av den grunn. Du vokser. Han vokser. Og sammen skaper dere dype spor og verdifulle erfaringer knyttet til nærhet, sårbarhet og ekte intimitet. Det aller vanskeligste og aller fineste båndet mellom to mennesker. Jeg heier på dere! ❤️ 

Anonymkode: 2e786...57f

[AnonymBruker]

On 10/14/2018 at 10:42 PM, AnonymBruker said:

 

Det er sterkt og rørende å lese dine refleksjoner og erfaringer i denne relasjonen. Og mye av tankene og følelsene du beskriver er gjenkjennbare. Du har en særdeles god selvinnsikt, noe som er en stor ressurs både nå og med tanke på både tryggere og bedre dager og relasjoner. 

Spørsmålene dine i siste avsnitt; jeg tenker du bare skal fortsette å gjøre det du gjør. Du er på rett vei. Blir det for tøft innimellom, så er det OK, det og. Det er som det er, hvor mye vi enn skulle ønske det annerledes. Det beste vi kan gjøre er å "holde" oss selv når alt går i svart. Holde ut. Forstå at følelser og reaksjoner er der av en grunn, og at det er ikke feil, men naturlige reaksjoner, ut i fra de erfaringene man dessverre har. 

Ingen vet hvor veien videre for dere to ender. Dere har uansett et godt utgangspunkt for vekst, både sammen og hver for dere, med den åpenheten dere tidvis klarer å uttrykke ovenfor hverandre. Skulle dette bli en sterk og god relasjon som varer livet ut - flott! Skulle tiden vise at deres veier går i hver sin retning der framme, så er ikke innsatsen dere legger ned forgjeves av den grunn. Du vokser. Han vokser. Og sammen skaper dere dype spor og verdifulle erfaringer knyttet til nærhet, sårbarhet og ekte intimitet. Det aller vanskeligste og aller fineste båndet mellom to mennesker. Jeg heier på dere! ❤️ 

Anonymkode: 2e786...57f

Så bra sagt! Det du sier om å "holde seg", er noe jeg tror kan være veldig lurt. Når alt er kaotisk og følelsene/instinktene tar overhånd, pleier jeg å si til meg selv at jeg skal avstå fra å reagere. Deretter forsøker jeg å se situasjonen/tankene jeg har utenfra, og spørre meg selv hva som er rasjonelt. Ofte hjelper det å bare la alt ligge noen dager eller uker, til jeg har et mer kjølig blikk på ting.

Hvordan går det, TS? Og alle andre?

Anonymkode: 6c3c4...adb