Relasjonsskadet - er det mulig å komme over tilknytningsangsten og bli trygg? (Den store tilknytningstraume-tråden)

[AnonymBruker]

6 timer siden, Zuza skrev:

Slettet

Tusen takk for at du laget deg en bruker og tok deg tid til å skrive alt det der for å hjelpe meg. Jeg håper også at tråden kan få mange gode svar og at de kan være til hjelp både for meg og deg. 

Du har virkelig vært gjennom mye dritt, og jeg kan forstå at du slettet det hvis du følte det ble for utleverende. Det er inspirerende å lese hvor langt du har kommet med den bakgrunnen du har hatt, og jeg håper det bare blir bedre og bedre. Jeg vil ikke kommentere på noen av de spesifikke tingene du skrev i innlegget ditt siden det sikkert er en grunn til at du har slettet det. Jeg kan kjenne meg igjen i en del av tingene du skrev, jeg har også gjort masse idiotiske ting, skadet meg selv på alskens måter, og handlet helt irrasjonelt, og for hver gang så gjør man jo problemet større, men det er så vanskelig å stoppe atferden. Det er for å overleve. Men nå har jeg stoppet med mye, og det at jeg har klart det er nettopp det som gjør at jeg er bittelitt håpefull på at jeg kan komme så mye lenger. Nå skal jeg finne en måte å ikke bare overleve, men å LEVE på. Vi fortjener det. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

Tusen takk til TS som opprettet denne tråden, og til alle dere andre som har skrevet i den.

Det er for sent til å skrive noe særlig nå, men jeg kommer tilbake.

Her oppdager jeg egentlig for noen dager siden, at jeg handler, tenker og reagerer utfra andres perspektiv i alle forhold - og at det ikke er normalt. Altså at mitt perspektiv på ting alltid er fra den andres ståsted, fordi jeg føler meg ubetydelig. "Jeg er ikke viktig", rett og slett. Hva vi skal se på kino? Hva tror jeg den andre vil se? Hva vi skal spise til middag? Han spiste hamburger igår, og liker ikke tomatsaus. Da må det... Osv.

Jo mer jeg tenkte over det, og jo mer jeg leste på nettet, jo klarere sto det for meg at det har en sammenheng med den turbulente oppveksten. Og videre; hvordan livet mitt siden har vært en videreføring av alt det vonde fra den gangen. Jeg har også, som flere av dere, kuttet ut "skadelige" personer fra livet mitt. Omsider. Og i likhet med dere, er det noe jeg er utrolig stolt over å ha fått til. Veien videre avhenger bare av meg - jeg er et selvstendig menneske med egenverdi, som ønsker å bli frisk. Først og fremst for meg selv, men også for å være i stand til å ta imot kjærligheten til den fantastisk flotte mannen som står foran meg (helt ulik alle andre menn jeg har hatt en relasjon til. Heldigvis!!)

Men det er vanskelig. Hvem er jeg til å mene noe, og hvilken rolle spiller det hva jeg vil? Hvorfor ikke bare avslutte forholdet nå, og spare han for mer av meg? Hvilke områder bør jeg sette grenser, og hvor "streng" bør jeg være? Har dere noen konkrete ting dere jobber med? Ellers noen tips?

Ha en god natt, dere! (Ble visst litt lengre enn planlagt)

Anonymkode: 6c3c4...adb

[AnonymBruker]

Før jeg legger meg vil jeg dele noe som kanskje kan være til hjelp for dere andre i lignende situasjon, kan godt hende psykologen min kunne forklart hva som var virkningsfullt med dette, men i alle fall: 

Jeg snakket med kjæresten min på telefon nå i kveld etter en helg fra hverandre. Og så spør han meg om helgen min (som har vært mildt sagt dårlig), og jeg klarer ikke å fortelle om det. Noe så enkelt og så klarer jeg ikke å svare. Det er vanskelig å si noe om hvorfor jeg ikke klarer å svare (skam, frykt for nærhet ved at jeg deler noe vanskelig, frykt for å belaste og at han skal forlate meg) og av et så lite spørsmål blir det problem. Jeg prøver å rømme med å unngå det, men når han likevel fortsetter (for han vil jo ikke ha et forhold der han aldri skal vite hvordan jeg egentlig har det) får jeg deretter lyst til å såre, det er vel et eller annet sånt "Hvorfor må du være så jævlig pushy, jeg gidder ikke snakke med deg mer, vi trenger ikke snakkes før om en uke!" og ja, dytte ham bort som går gjennom hodet mitt. Men så har vi før dette i samtalen snakket på en sånn "tredjepersons"-måte om at jeg hadde vært der han hadde vært bortreist denne helgen sammen med en fyr (ham), og jeg hadde fortalt som om det var en annen fyr som kjæresten min da ikke kjente og så snakket lenge sånn koselig om ting vi hadde gjort sammen, og om hvis han var sammen med en jente som var sånn og sånn hva han hadde tenkt da, og "vet du hva han sa" (når det hele tiden handlet om hverandre), og så kom jeg til at jeg kunne prøve å snakke på den måten også om dette vanskelige. "Vet du, av og til når han jeg er sammen med spør meg om hva jeg har gjort i helgen så klarer jeg ikke å svare. Jeg forstår jo at han er interessert men jeg blir så redd for ..." osv. Og med å gjøre det sånn så plutselig hadde jeg i tillegg fortalt mer om deler av det som stod i hovedinnlegget her. Jeg følte meg jo sinnsforvirret når jeg snakker til kjæresten min OM ham TIL ham i tredjeperson, men vi ble på slutten av samtalen begge enige om at det virket som jeg bedre klarte å dele på den måten. 

Det er ikke en løsning, jeg må jo klare å forholde meg til ham som det er ham, og tåle nærhet med ham, tåle å fortelle ham om mine følelser rett ut, men dette var i det minste bedre enn avvisning, dytte ham bort og avstand. På denne måten kunne han forstå bedre. 

Jeg fikk ham også til å fortelle om jenta han er sammen med, og når han sa at han var glad i henne gjorde det meg gladere enn når han sier han er glad i meg, for da forstår jeg faktisk ingenting. Men når han fortalte om denne andre jenta (meg) fikk jeg gode følelser og tenkte at "hun er heldig" og at jeg kunne tro på det, og at jeg var glad på kjæresten min sine vegne, og jeg klarte å høre den positive tonen når han snakket om meg. Mens når han snakker til meg direkte om at han er glad i meg så blir jeg "blokkert". Jeg vet ikke om dette er en slags identitetsforstyrrelse. Det er som at jeg ikke klarer å identifisere meg med noen han har så varme følelser for. 

Kanskje dette kan være til hjelp for noen andre. Jeg tenker i alle fall at det kan være et nyttig redskap for de gangene alt går i lås for meg og jeg bare vil flykte og såre og avslutte. 

Så når han skulle gå så kom den stadige separasjonsangsten. Hvor dum føler man seg ikke når man vil hindre kjæresten i å få sove før en jobbdag, som en skrev i sine innlegg man blir som en toåring, og trenger å bli møtt som en toåring, men herlighet, skal man be kjæresten om det? Når jeg får separasjonsangst kan du snakke til meg som et barn? Det går jo ikke an!  Men jeg er innmari close å begynne å gråte når han avslutter samtalen, "NEI, IKKE GÅ!" ... kjenner nå at jeg til og med har litt selvironi på hele greia. Det er jo rimelig tåpelig at man i voksen alder skal skru på vannverket for at kjæresten ikke skal legge seg, fordi man helt reellt tror at man blir forlatt og kommer til å dø hvis han gjør det. Jeg er stolt over meg selv at jeg ikke sier ting som "Det at du legger deg betyr at du ikke liker meg", men det er jo det jeg tenker. 

Kjenner noen seg igjen i disse tingene? 

Jeg legger meg og er håpefull. Og jeg er håpefull for dere andre som skriver her også. Vi er bevisste på våre problemer, vi ønsker hjelp. Vi er kommet langt. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk til TS som opprettet denne tråden, og til alle dere andre som har skrevet i den.

Det er for sent til å skrive noe særlig nå, men jeg kommer tilbake.

Her oppdager jeg egentlig for noen dager siden, at jeg handler, tenker og reagerer utfra andres perspektiv i alle forhold - og at det ikke er normalt. Altså at mitt perspektiv på ting alltid er fra den andres ståsted, fordi jeg føler meg ubetydelig. "Jeg er ikke viktig", rett og slett. Hva vi skal se på kino? Hva tror jeg den andre vil se? Hva vi skal spise til middag? Han spiste hamburger igår, og liker ikke tomatsaus. Da må det... Osv.

Jo mer jeg tenkte over det, og jo mer jeg leste på nettet, jo klarere sto det for meg at det har en sammenheng med den turbulente oppveksten. Og videre; hvordan livet mitt siden har vært en videreføring av alt det vonde fra den gangen. Jeg har også, som flere av dere, kuttet ut "skadelige" personer fra livet mitt. Omsider. Og i likhet med dere, er det noe jeg er utrolig stolt over å ha fått til. Veien videre avhenger bare av meg - jeg er et selvstendig menneske med egenverdi, som ønsker å bli frisk. Først og fremst for meg selv, men også for å være i stand til å ta imot kjærligheten til den fantastisk flotte mannen som står foran meg (helt ulik alle andre menn jeg har hatt en relasjon til. Heldigvis!!)

Men det er vanskelig. Hvem er jeg til å mene noe, og hvilken rolle spiller det hva jeg vil? Hvorfor ikke bare avslutte forholdet nå, og spare han for mer av meg? Hvilke områder bør jeg sette grenser, og hvor "streng" bør jeg være? Har dere noen konkrete ting dere jobber med? Ellers noen tips?

Ha en god natt, dere! (Ble visst litt lengre enn planlagt)

Anonymkode: 6c3c4...adb

JA! Sånn! 

Jeg leste om emosjonell deprivasjon og så leser jeg at de som har erfart det ofte vurderer seg selv gjennom andres øyne, og det er jo nettopp det jeg gjør. Når jeg skal finne ut hva jeg "vil" (vil i hermetegn for når man bruker denne måten å finne det ut på så er det jo ikke noe JEG VIL sånn egentlig) så er ikke ved å kjenne etter i kroppen eller identiteten hva jeg selv ønsker, men ved å tenke og rasjonalisere og intellektualisere meg frem til hva som ville være lurt, og svært ofte hva andre ville tenkt om jeg gjorde ditt og datt. Sånn tenker jeg ofte om forholdet også, i stedet for å spørre meg selv om jeg er fornøyd med noe i forholdet, og om jeg synes det er greit, så tenker jeg automatisk heller på om "hva ville andre tenkt om dette?". Problemet da blir jo at livet mitt ikke lenger blir mitt. Og sånn har jeg i alle mine leveår alltid følt det, at jeg ikke egentlig finnes, og at livet mitt ikke er mitt. Jeg er bare et redskap for å glede andre. En tanke som har fått svært destruktive konsekvenser for meg selv, da jeg har utsatt meg selv for skikkelig ekle ting i et forsøk på å tilfredsstille andre. Nå når jeg har sluttet med disse destruktive handlingene og tvert i mot prøver å lytte til meg selv (selv om det som oftest bare er helt TOMT inni meg) så begynner jeg faktisk (!! SÅ fornøyd med det) å kjenne at jeg blir til. 

Spørsmålene dine er akkurat slike jeg også stiller meg selv. "Hvem tror jeg at jeg er?". Men jeg har begynt med en litt mer selvhevdende tone inne meg: Jeg er menneske (for faen)(haha, nå ble jeg unnskyldende inni meg ass). Som alle andre mennesker kan jeg bestemme OVER MEG SELV. 

Har du lest om avhengig personlighet (ikke personlighetsforstyrrelse), jeg har erfart at jeg bare må slutte å søke råd når det kommer til helt hverdagslige ting. Jeg må gjennom handling og konsekvens erfare at goddammit jeg er faktisk et menneske jeg kan stole på, jeg er faktisk et menneske som klarer helt selv å bestemme om hun skal ha leverpostei eller salami på butikken (helt reell problemstilling). Jeg har sluttet å ringe andre for å spørre om helt enkle ting. Og også større ting. Jeg sitter lenge i ro og prøver å kjenne HVA VIL JEG, som oftest er det tomt, men jeg gir meg selv tid. Dette begynner jeg å greie på ting som ikke omhandler kjæresten. Men der er det som at angsten blir så stor at jeg i alle fall blir helt tom og jeg automatisk går tilbake til å tenke utifra hva han vil og ønsker seg. Det hender støtt og stadig at han "tvinger" meg til å bestemme og jeg tror at jeg bestemmer utifra hva jeg vil, men så skjønner jeg etterpå at nei, det var jo fordi jeg tenkte at han forventet det, han ville det, han ville bli skuffet osv. Det er rimelig dritt når man må fortelle den man er så glad i at "nei, sorry, jeg skjønte helt ærlig ikke at jeg ikke ville ha "sex" med deg nå" når du sitter der og er kvalm og dissosiert og føler at du aldri vil se ham mer. Men dette er en øvelse. Det tror jeg handler om tid. Å gi seg tid til å kjenne etter, og gi seg tid til å trene opp muskelen. Stole-på-seg-selv-muskelen. 

God natt til deg også, og takk for at du deltar! 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

Jaa, nettopp! 

1 hour ago, AnonymBruker said:

JA! Sånn! 

Jeg leste om emosjonell deprivasjon og så leser jeg at de som har erfart det ofte vurderer seg selv gjennom andres øyne, og det er jo nettopp det jeg gjør. Når jeg skal finne ut hva jeg "vil" (vil i hermetegn for når man bruker denne måten å finne det ut på så er det jo ikke noe JEG VIL sånn egentlig) så er ikke ved å kjenne etter i kroppen eller identiteten hva jeg selv ønsker, men ved å tenke og rasjonalisere og intellektualisere meg frem til hva som ville være lurt, og svært ofte hva andre ville tenkt om jeg gjorde ditt og datt. Sånn tenker jeg ofte om forholdet også, i stedet for å spørre meg selv om jeg er fornøyd med noe i forholdet, og om jeg synes det er greit, så tenker jeg automatisk heller på om "hva ville andre tenkt om dette?". Problemet da blir jo at livet mitt ikke lenger blir mitt. Og sånn har jeg i alle mine leveår alltid følt det, at jeg ikke egentlig finnes, og at livet mitt ikke er mitt. Jeg er bare et redskap for å glede andre. En tanke som har fått svært destruktive konsekvenser for meg selv, da jeg har utsatt meg selv for skikkelig ekle ting i et forsøk på å tilfredsstille andre. Nå når jeg har sluttet med disse destruktive handlingene og tvert i mot prøver å lytte til meg selv (selv om det som oftest bare er helt TOMT inni meg) så begynner jeg faktisk (!! SÅ fornøyd med det) å kjenne at jeg blir til. 

Spørsmålene dine er akkurat slike jeg også stiller meg selv. "Hvem tror jeg at jeg er?". Men jeg har begynt med en litt mer selvhevdende tone inne meg: Jeg er menneske (for faen)(haha, nå ble jeg unnskyldende inni meg ass). Som alle andre mennesker kan jeg bestemme OVER MEG SELV. 

Har du lest om avhengig personlighet (ikke personlighetsforstyrrelse), jeg har erfart at jeg bare må slutte å søke råd når det kommer til helt hverdagslige ting. Jeg må gjennom handling og konsekvens erfare at goddammit jeg er faktisk et menneske jeg kan stole på, jeg er faktisk et menneske som klarer helt selv å bestemme om hun skal ha leverpostei eller salami på butikken (helt reell problemstilling). Jeg har sluttet å ringe andre for å spørre om helt enkle ting. Og også større ting. Jeg sitter lenge i ro og prøver å kjenne HVA VIL JEG, som oftest er det tomt, men jeg gir meg selv tid. Dette begynner jeg å greie på ting som ikke omhandler kjæresten. Men der er det som at angsten blir så stor at jeg i alle fall blir helt tom og jeg automatisk går tilbake til å tenke utifra hva han vil og ønsker seg. Det hender støtt og stadig at han "tvinger" meg til å bestemme og jeg tror at jeg bestemmer utifra hva jeg vil, men så skjønner jeg etterpå at nei, det var jo fordi jeg tenkte at han forventet det, han ville det, han ville bli skuffet osv. Det er rimelig dritt når man må fortelle den man er så glad i at "nei, sorry, jeg skjønte helt ærlig ikke at jeg ikke ville ha "sex" med deg nå" når du sitter der og er kvalm og dissosiert og føler at du aldri vil se ham mer. Men dette er en øvelse. Det tror jeg handler om tid. Å gi seg tid til å kjenne etter, og gi seg tid til å trene opp muskelen. Stole-på-seg-selv-muskelen. 

God natt til deg også, og takk for at du deltar! 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

Takk for veldig treffende svar! Jeg må lese om emosjonell deprivasjon. Kom meg visst ikke i seng, helt enda. Jeg har fått så mange aha-opplevelser av å lese denne tråden.

Nettopp! Det er som å være en statist i andres liv, isteden for å spille hovedrollen i ens eget. Jeg også sliter med beslutninger, særlig når andre er involvert. Eller, det blir jo enklere, for da velger jeg utfra deres situasjon. Selv når jeg ikke tror jeg gjør det😂 Men det å skulle velge noe fordi -jeg- vil det, føles umulig. Det er så fjernt, og vanskelig å forholde seg til. 

For ikke å snakke om sex, ja. Det er jo et kapittel for seg. Jeg føler meg ødelagt av tidligere erfaringer, og har ingen anelse om hvordan et normalt sexliv skal være. Jeg opplever at det er rom for å si nei, og at jeg kan sette grenser. Men isteden for å gjøre det, med utgangspunkt i mine behov og lyst/ikke lyst, handler jeg basert på hva jeg tror vil være "riktig" å gjøre i den situasjonen. "Han har ikke hatt sex på en uke, da blir det urimelig av meg å si nei nå. Selv om jeg har vondt i hodet og det er aldri så mye rom for å si nei. Det hadde jo vært kjipt for han". Men jeg tror at det er viktig å få et sunt og bærekraftig sexliv, for begges del. Jeg er redd det etterhvert vil være mer preg av tvang/plikt om jeg ikke tar grep nå. Men hva om mine behov blir for belastende. Eller, der kommer jo det noen over skrev inn. Han er vel et voksent menneske som klarer å si ifra, om noe blir "too much".

Det er så bra å høre at du er på riktig vei! Og at kjæresten din viser forståelse for at ting ikke alltid er så rett frem! Vi får jobba på, hele gjengen!

Til deg som skrev litt over her: Så bra at det fungerte, og at det var enklere å åpne seg! Å snakke om seg selv og kjæresten i tredjeperson kan vel kanskje skape mer distanse i lengden, men samtidig må det jo være et veldig godt sted å starte- om det er det som skal til! Det høres jo ut som om det bidro til å føre dere nærmere hverandre, og å gi han mer innsikt i hva som er vanskelig for deg. Det er utrolig bra jobba! (Et gjennombrudd, tilogmed?)

Natta!

Anonymkode: 6c3c4...adb

[Gjest MizBiz]

"Jeg kunne fortsatt, her er nok å ta av til en hel klasse med psykologistudenter. " - den her lo jeg godt av, det gjelder meg også . 

ts, jeg skjønner deg så godt, din tekst kunne vært om meg, mitt liv og mine tilknytningsvansker. jeg vil virkelig anbefale eft - emosjonell fokusert terapi. det er parterapi for tilknytningsskadde. det er flere av oss enn du tror (om det er en trøst...)

lykke til!

[Mallard]

18 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Leste du det jeg skrev? Du trenger ikke, ei heller trenger du å kommentere eller like. Ville bare gjerne vite om noen i det heletatt har tatt seg bryet med å lese det❤️ 

Jeg har lest det. ❤️

Jeg har lest alle innleggene her, og jeg vil bare skryte litt av hvor tøffe dere alle er, som deler slike vanskelige ting. 

Jeg heier på dere og fremtiden deres. Vit at dere er verdt like mye som alle andre, og at dere fortjener kjærlighet like mye som alle andre. ❤️

Endret 10. september 2018 av Mallard

[AnonymBruker]

Til trådstarter og dere andre som modig har delt; takk for at dere gjør nettopp dét. Jeg er også «sånn» og det er både godt og skremmende på samme tid å lese at man ikke er alene om å tenke, føle og handle som man gjør. 

Jeg har også brukt lang tid (5 år) i terapi for i det hele tatt å erkjenne hvor skadet jeg er. OG at det ikke er min feil. Jobber med saken fremdeles, skammen og driven mot å fremstå som «normal» er fremdeles sterk - det er tross alt der jeg har funnet en slags trygghet i livet - i skjæringspunktet mellom uhånterbar redsel og frykt for avvisning på den ene siden og evnen til å please - å redusere meg selv til et redskap for andres behov og ønsker på den andre. Helt til strikken tøyes så langt at skuffelse og sinne bryter igjennom og jeg ender opp med å såre de jeg er glad i og forakte meg selv. 

Jeg har det siste halvåret sett og forstått mine reaksjonsmønstre tydeligere. Innerst inne sitter et dypt traume, som er todelt. Jeg kjenner på en dyp redsel og et ekstremt sinne, som nok har ligget der siden jeg var et lite barn, overlatt til meg selv, følelsesmessig. Jeg er redd for å uttrykke sinnet, fordi jeg er usikker på om det er berettighet (var/er alt min feil, likevel...?). Og jeg er enda reddere for å innse at jeg trenger noen. Å bli sett. Å være «needy» er visst min største skrekk. Jeg har måttet klart meg selv gjennom tøffe tak i livet, og det å slippe opp, våge å stole på noen i mitt svakeste, såreste.... Dét vekker avsky og aversjon. Så tabu, bare det å vedkjenne at jeg trenger noen. At jeg har behov. At dét er OK. 

Jeg har vært sammen med min mann i 24 år. Han er trygg, stødig og tålmodig, og tåler meg, slik jeg er. Det kjennes godt å vite at han er glad i meg og jeg vet han er veldig takknemlig for at jeg har vært en omsorgsfull mor for våre barn. Jeg har mye ambivalens ovenfor ham. Vi har ikke et nært forhold, verken fysisk eller følelsesmessig. Og jeg tror vi begge synes det er både behagelig og vondt på samme tid, å ha den avstanden. Vi har det stort sett «greit» og er gode venner, men virkelig kontakt er det lite av. Han er som sagt trygg og tålmodig, men ettersom han har holdt ut, tror jeg også han har sine sår. At dersom han var «normal» hadde han ikke orket, men heller søkt å finne noen som kunne dekke hans behov på en bedre måte. Han er også ganske overflatisk og unnvikende og har ingen nære venner. Jeg har tatt initiativ til brudd to ganger,  men han har overtalt meg til å bli. Er den dag i dag usikker på om det var klokt eller ikke. Andre ganger kan jeg kjenne en dyp takknemlighet over at han fremdeles er her, og et håp om å kunne bli i stand til å gi ham den kjærligheten og varmen han fortjener. At jeg kan hjelpe og støtte ham, når jeg omsider får trygg grunn under føttene. 

I relasjoner har jeg lett for å føle enten forakt (reagerer med kulde, avvisning) eller frykt (pleaser, i håp om å bli likt/ikke bli avslørt som «feil»). Pleaser 95% av tiden... Det er kun mine barn og til dels nære venner jeg kan uttrykke uforbeholden hengivenhet ovenfor. 

Jeg tror absolutt det går an å få det bedre, for å svare på spørsmålet ditt, TS. Du har allerede kommet langt. At bedring og økt trygghet skjer gjennom smerte og ubehag er jeg også ganske sikker på. Sårene vi bærer, er der av en grunn. Selvoppfatningen likeså. Å dra plasteret av de sårene vil kunne oppleves som kjempeskummelt. At det egentlig ikke er farlig, men tvert i mot befriende og helende - dét erfarer man bare etterpå. 

 

Anonymkode: 2e786...57f

[AnonymBruker]

Før hadde jeg ikke noen kropp. Jeg klarte ikke å si "kroppen min," jeg bare lagde en strek over halsen med hånda og sa "det som er under der." Men med hjelp av psykomotorisk fysioterapi fikk jeg sakte, men sikkert kroppen tilbake. I den behandlingen så lærer en å forholde seg til kroppen gjennom bevegelser. Det fungerte.

Dette ble en slags form for eksponeringsterapi. Derfor lurer jeg på om gruppeterapi kunne ha virket for oss. Det hadde nok vært tøft, men kanskje effektivt med tiden? Å reparere relasjonsskader med relasjoner. I et beskyttet miljø med hjelp av en terapeut. Er det noen som har prøvd? Jeg har søkt på nettet, men ikke funnet grupper for akkurat det her i regionen.

Anonymkode: 31a32...e41

[AnonymBruker]

Anbefaler forresten varmt boken «Complex PTSD From surviving to thriving» av Pete Walker, uavhengig av om du har diagnosen eller ei. Fantastisk varm og klok bok, med mange nyttige verktøy. Kan kjøpes i papirformat og som kindle hos Amazon. 

Anonymkode: 2e786...57f

[Gjest MizBiz]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler forresten varmt boken «Complex PTSD From surviving to thriving» av Pete Walker, uavhengig av om du har diagnosen eller ei. Fantastisk varm og klok bok, med mange nyttige verktøy. Kan kjøpes i papirformat og som kindle hos Amazon. 

Anonymkode: 2e786...57f

den boka der er en lifesaver!

Endret 11. september 2018 av MizBiz

[AnonymBruker]

"Running On Empty" av Jonice Webb er også bra, hun jobber med Childhood Emotional Neglect/C-PTSD.

 

Anonymkode: ae4cb...b9c

[AnonymBruker]

23 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Leste du det jeg skrev? Du trenger ikke, ei heller trenger du å kommentere eller like. Ville bare gjerne vite om noen i det heletatt har tatt seg bryet med å lese det❤️ 

Ser en annen har svart på spm ditt, men jeg er altså den du siterer her. Ja, jeg leste. Det er smertefullt å lese og vekker mange vonde følelser på dine vegne. Samtidig ser jeg en enorm viljestyrke og et mot, og ikke minst håp og tro på kjærligheten. Bare det at du deler her, vitner om en viss tillit; du hadde nok ikke skrevet alt dette hvis du trodde ingen vil forstå. For ja, det finnes mennesker som forstår deg og det finnes mennesker som vil deg vel. Og når du deler, hjelper du mange andre også. Jeg mente på ingen måte å krenke dere som deler her, tvert imot. Jeg ville vel bekrefte og anerkjenne, og også si at dere synliggjør viktigheten av å gripe tidlig inn i barns liv❤

 

 

 

Anonymkode: 3501f...354

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så dum, for til og med HER, her i denne tråden jeg opprettet for at vi skulle kunne diskutere tilknytning blir jeg redd for å være for mye. Hvis jeg svarer for mange ganger og på alle svarene (for virkelig å diskutere og drøfte de ulike sidene og vise andre at noen forstår) så er jeg redd jeg skal virke for pågående, i tillegg får jeg behov for å flykte, hele greia ble litt vel ekte! Jeg fryser til og klarer ikke finne ut en god løsning. Jeg leser hvert svar og nikker gjenkjennende: SÅNN ER DET! Noen av dere beskriver livet mitt men med erkjennelser jeg selv ikke har kommet til enda. Det å akseptere bakgrunnen er noe jeg sliter veldig med: hva om det egentlig var min feil likevel!? Og det var kanskje ikke så ille? 

I dag er kjæresten syk, og min reaksjon er å ville klenge, mase, kreve. IKKE FORLAT MEG, skriker kroppen. Nå skal jeg være helt ærlig her om min reaksjon(og da kommer denne vante trangen til å komme med forbehold:) og jeg skjønner at det er irrasjonelt: Jeg tar det nærmest personlig, tenker at dette er noe han GJØR mot meg. Hvorfor har du blitt syk i dag, vi skulle jo snakkes i dag!? Du svikter meg! Åja, må du legge på du er så dårlig, det er ikke greit, du MÅ snakke med meg. Hallo!? Ikke gå!? Jeg må ha bekreftelse!? Går du med en gang? Og så legger vi på med kort god natt og god bedring og så ANGST. Nå er jeg forlatt. Han vil ikke være med meg. Nå er det over.  Man kan jo ikke stole på folk, de stiller faen ikke opp, plutselig blir de syke og slår opp! Betyr dette at det er over? Ble han syk pga meg? 

Så nå ligger jeg her med angst i kroppen. Men jeg er samtidig stolt av meg selv, for jeg stoppet ham ikke i å legge på en eneste gang for å tilfredsstille mitt tvangspregede behov for bekreftelser. Han var den som trengte noe i dag og da klarte jeg å stille opp med det. Min angst kan jeg tåle alene nå. Dette skulle bare mangle at når han er syk skal jeg også kunne være den som støtter og trøster. Og jeg håper jeg en dag vil klare det uten alle disse irrasjonelle tankene over.  Hjernen min forteller meg jo praktisk talt at han har valgt å bli syk for å slippe å være med meg. Det er jo faktisk ganske selvopptatt? Men det er jo ikke pga at JEG er selvopptatt, men fordi når vi er trigget i angst og alarmberedskap er mennesket skapt for å tenke kun på å redde seg selv! Jeg synes det er sykt å tenke sånn. Men veldig glad jeg klarte å stille opp og handle rasjonelt tross alarm i kroppen. Vi har jo noe å komme med!

Nå skal jeg prøve å sove, selv om jeg kanskje burde gjør noe med denne sterke angsten først! 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

Kjære ts, alarmberedskapen din aktiveres, du ser farer. Ville det sluppet litt om han sa en setning om at det ikke er pga deg og han ikke skal forlate deg? 

Anonymkode: 3501f...354

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg så dum, for til og med HER, her i denne tråden jeg opprettet for at vi skulle kunne diskutere tilknytning blir jeg redd for å være for mye. Hvis jeg svarer for mange ganger og på alle svarene (for virkelig å diskutere og drøfte de ulike sidene og vise andre at noen forstår) så er jeg redd jeg skal virke for pågående

Det skal du ikke være redd for, folk blir vel heller irritert om de poster noe som IKKE blir kommentert av en trådstarter. 

Anonymkode: 5f984...d7a

[AnonymBruker]

Hva slags forhold har dere til deres foreldre nå da?

Anonymkode: df487...e81

[AnonymBruker]

På 9.9.2018 den 16.02, veggteppe skrev:

Har du søkt profesjonell hjelp? 

Jeg tror du kommer langt med å være så åpen som du er, og så lenge du kan hente deg inn relativt kjapt og beklage deg for mannen kan han kanskje evne å akseptere dine sår og dermed vil du bli mer trygg og gradvis utagere mindre. 

Det jeg ser for meg kan bli et reelt problem er at du overreagerer og er «høyt og lavt» så ofte at han vil bli apatisk/likegyldig til dine «kalde» / «høye» perioder. Om du virkelig ønsker at han skal lytte kan han faktisk slite med det fordi du har «brukt opp» hans lytteevne til støy. Han kan dermed slite med å  ikke klare å skille mellom når du er «syk» og når noe er reelt.

Har du søkt profesjonell hjelp? Fått noen diagnose?

Er du like «ustabil» på andre arena i livet eller kun når det gjelder tilknytning ?

Jeg skrev kanskje litt utydelig i HI, men ja jeg har profesjonell hjelp. Har som flere av de andre skriver gått til psykolog i mange år. Derfor jeg skriver at jeg tror jeg har kommet så langt man kan komme uten å nå teste det i praksis også og ikke bare på kontoret med psykologen min. Denne prosessen tenker i alle fall jeg gjøres best med å kunne ha terapi langsmed. At jeg kan snakke med terapeuten min underveis som probemene oppstår. Greia med tråden er vel mer det at det er et større behov. Det er også forskjell på å høre terapeut psykologisere det hele og det å høre menneskers erfaringer både med trygg og utrygg tilknytning. Jeg er midt i en veldig aktiv prosess og det skjer veldig mye hver dag. Godt å høre hvordan andre gjør ting og håndterer ting i egen prosess. Jeg har lyst til å lykkes denne gangen. 

Jeg har også problemer med vennskap. Å la noen som helst komme nær meg og stole på at de bryr seg og er glad i meg. Har vært langvarig psykisk syk. Nå holder sykdommen på å lette (sykdommen er jo kanskje mest et symptom) og jeg kan ta tak i tilknytningsproblemene med hele meg.  

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[Jalp]

Det er smertefullt å lese dette. Men det gir også mange svar. Så takk!

Jeg er den trygge mannen som var i et forhold med en kvinne i tre år, helt til i vår da hun gjorde det slutt. Det TS beskriver er sammenlignbart med det som er min forhenværende utfordringer. Hun hadde opplevd svik, vold, utroskap og omsorgssvikt. Hun var åpen på det og jeg fikk vite alt. Selv er jeg ganske ressurssterk, lever et velordnet og stabilt liv med en god jobb og det ble viktig for meg å bruke mine ressurser på å skape en tilværelse for henne og meg preget av pålitelighet, ærlighet, forutsigbarhet og trygghet. I tilleg til respekt og anerkjennelse.

Desto mer jeg beviste for henne at jeg mente alvor, at jeg var pålitelig, holdt alle avtaler, gjorde det jeg sa jeg skulle gjøre...desto mer avstand tok hun ut. Forholdet var bedre den første tiden da hun ikke helt visste hvor hun hadde meg hen. Det første året gikk hun i terapi men kuttet ut dette da hun mente jeg var hennes beste hjelper.

Jeg elsker henne fortsatt fordi hun fortjener det beste. Hun er fast bestemt på å gå videre uten meg selv om hun også sier at jeg var alt hun ønsket seg av en mann og partner i livet. Det er så mange uforståelige paradokser og dette er meget smertefullt. Jeg er redd for henne og har fortsatt stor omtanke for hvordan hun har det. Men dette har påført meg dype sår.

Så takk for denne tråden. Den er i det minste til hjelp til å forstå mer. Så håper jeg det var plass til det andre perspektivet.

Endret 11. september 2018 av Jalp

[AnonymBruker]

På 10.9.2018 den 1.03, AnonymBruker skrev:

Tusen takk til TS som opprettet denne tråden, og til alle dere andre som har skrevet i den.

Det er for sent til å skrive noe særlig nå, men jeg kommer tilbake.

Her oppdager jeg egentlig for noen dager siden, at jeg handler, tenker og reagerer utfra andres perspektiv i alle forhold - og at det ikke er normalt. Altså at mitt perspektiv på ting alltid er fra den andres ståsted, fordi jeg føler meg ubetydelig. "Jeg er ikke viktig", rett og slett. Hva vi skal se på kino? Hva tror jeg den andre vil se? Hva vi skal spise til middag? Han spiste hamburger igår, og liker ikke tomatsaus. Da må det... Osv.

Jo mer jeg tenkte over det, og jo mer jeg leste på nettet, jo klarere sto det for meg at det har en sammenheng med den turbulente oppveksten. Og videre; hvordan livet mitt siden har vært en videreføring av alt det vonde fra den gangen. Jeg har også, som flere av dere, kuttet ut "skadelige" personer fra livet mitt. Omsider. Og i likhet med dere, er det noe jeg er utrolig stolt over å ha fått til. Veien videre avhenger bare av meg - jeg er et selvstendig menneske med egenverdi, som ønsker å bli frisk. Først og fremst for meg selv, men også for å være i stand til å ta imot kjærligheten til den fantastisk flotte mannen som står foran meg (helt ulik alle andre menn jeg har hatt en relasjon til. Heldigvis!!)

Men det er vanskelig. Hvem er jeg til å mene noe, og hvilken rolle spiller det hva jeg vil? Hvorfor ikke bare avslutte forholdet nå, og spare han for mer av meg? Hvilke områder bør jeg sette grenser, og hvor "streng" bør jeg være? Har dere noen konkrete ting dere jobber med? Ellers noen tips?

Ha en god natt, dere! (Ble visst litt lengre enn planlagt)

Anonymkode: 6c3c4...adb

Bra skrevet. 

Hvordan blir vi friske ?

Anonymkode: 1591b...b9f