Relasjonsskadet - er det mulig å komme over tilknytningsangsten og bli trygg? (Den store tilknytningstraume-tråden)

[AnonymBruker]

Aner ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg har gjennom tidene her sett en del lange diskusjoner på dette underforumet der man diskuterer tilknytningsproblemer, relasjonstraumer, konfliktmestring, sinneproblematikk osv, men da oftest at det er den parten som ikke sliter med disse tingene selv som skriver om sin partner. Den uvitende partneren blir gått i sømmene, analysert opp og ned og blant mange anbefalinger om at vedkommende må søke profesjonell hjelp er det også mye gull om dette med tilknytning og trygge/utrygge relasjoner. Nå er det jeg som sliter med disse tingene, og partneren min ville aldri skrevet om meg her så jeg får gjøre det selv og håpe på velvillige mennesker som ønsker å diskutere dette med relasjoner og tilknytning med meg.

Jeg fungerer ikke i intime relasjoner. Jeg har tilknytningsangst og er helt tydelig relasjonsskadet, i hvor stor grad har først blitt tydelig for meg det siste halve året da jeg for første gang har møtt og gått inn i et forhold med en trygg mann. Å konfronteres med min totalt irrasjonelle atferd i møte med nærhet får meg til å ville flykte og gi opp, det hele virker fullstendig håpløst. Jeg blir flau over meg selv, for er jeg ikke et voksent menneske med kontroll over mine handlinger? Jeg mister grepet av nærhet og jeg gjør ting jeg skammer meg over. I det hele tenker jeg selvsagt på kjæresten min, jeg er uendelig heldig som har møtt ham, men samtidig som jeg vet at en av måtene å leges fra tilknytningsangst er nettopp ved å være i et godt, trygt, sunt intimt forhold (i kombinasjon med profesjonell hjelp selvsagt, som jeg får og har fått i mange år) så tenker jeg at fy faen HAN fortjener jo bedre enn en emosjonelt og relasjonelt skadet jente med flere problemer enn man kan telle. Er det i det hele tatt mulig å overkomme den utrygge tilknytningsstilen og bli trygg i møte med en annen, uten at dette ødelegger den andre? Er det noen som har erfaringer med dette?

Tross stor angst og mange problemer nå har jeg likevel kommet langt. Jeg ser f.eks at jeg tidligere har blitt tiltrukket mennesker som bekrefter meg i den rollen jeg fikk som barn, de mennene jeg har vært med har behandlet meg dårlig og jeg har vært veldig opptatt av å forstå dem i hel, av å tåle deres oppførsel, og jeg har alltid tenkt at "det var sikkert MEG det var noe galt med" og så har jeg blitt. Jeg har latt meg selv utslette, og ikke trodd jeg var noe verdt. Jeg har ikke hatt grenser og latt meg bruke. For å tåle alt dette har jeg vært veldig frakoblet mine egne følelser, til en sånn grad at det å føle vanlige følelser virker skremmende og triggende, og dissosiasjon har vært/er vanlig når jeg føler veldig sterkt. Denne delen har jeg kommet langt med. Jeg klarte å avslutte kontakten med en mann tidligere år som behandlet meg dårlig. Jeg er kjempestolt over at jeg klarte det, og i ukene etterpå ble det tydelig for meg dette jeg skrev over at det var jeg selv som fant mennesker som passet inn i en fortelling som kunne bekrefte meg som verdiløs og uviktig. Jeg har i tillegg begynt å øve på å komme i kontakt med mine egne følelser. Det hender jeg klarer å gråte litt alene innimellom, selv om det er forferdelig skummelt. 

Denne nye (fantastiske) mannen som jeg har møtt har møtt meg på en måte og med en trygghet jeg ikke har opplevd med noen før, ikke engang med mine egne foreldre. Jeg har komme lenger med å stole på ham, og føle meg nær med ham enn noen, tross at vi ikke har kjent hverandre en kort periode. Jeg har grått hysterisk fordi jeg har blitt så overveldet av kontakten med mine egne følelser når jeg har følt meg akseptert og god nok av ham. Jeg har mange traumer som trengs føles. Det er bedre enn noe, tryggere enn noe, men fremdeles er det så utrygt. Jeg ser når jeg prøver å komme nær ham hvor ødelagt jeg er. Så ødelagt at jeg vil gi opp. Jeg har lyst til å stole på denne tryggheten, kjenne den inni meg, men jeg stritter i mot uten å ville det. Her er noen av problemene:

• Jeg får regelmessig lyst til å såre ham. Jeg får en sånn ide om at nå skal han virkelig få se meg fra min verste side, for da vil det jo selvsagt vise seg at han ikke egentlig kan tåle meg likevel. (Dette er jo en form for å gjenskape fortiden, når han tross alt ikke er som disse idiotene jeg har vært med før og ikke som mine foreldre, skal jeg nærmest tvinge han til å passe den rollen, fordi det er for vanskelig å se seg selv som noe annet enn man har gjort de siste 20-30 årene, dette har jeg lest er normalt psykologisk, jeg er glad jeg er bevisst på det.)
• Jeg føler meg mye urolig (angst) når jeg er sammen med ham. "Det MÅ være noe feil en eller annen plass, det kan ikke bare være greit!". 
• Jeg leter etter feil. Familien hans er feil, leiligheten hans er feil, interessene hans er feil, han ser rar ut når han sover, "kan jeg virkelig være sammen med noen som XX?" osv. Tingene er ubetydelige, men tidvis bruker jeg mye energi og krefter på dem, og det at han ikke tar ned setet på do etter at han har tisset blir en reell grunn til å slå opp, før jeg summer meg og tenker "handler dette bare om tilknytningsangsten?". (Dette er jo vanlige reaksjoner på emosjonell deprivasjon.)
• Jeg er hot and cold. Jeg forstår ikke hvilken tilknytningsstil jeg har. Jeg vil ha ham nærme, og jeg vi ha ham langt bort. Jeg kan bli kontrollerende og klengende, trengende, pågående, bekreft meg bekreft meg bekreft meg, for så å bli kald og avvisende og ha lyst til å slå opp, ha lite kontakt og være alene. 
• Noen ganger blir jeg fylt med avsky. Sex er EKKELT! Han er ekkel. Det er EKKELT med kjærlighet. Jeg får lyst til å spy. Dette tror jeg er projisering. At det er meg selv som vekker avsky på grunn av opplevelser i barndommen. 

Jeg kunne fortsatt, her er nok å ta av til en hel klasse med psykologistudenter. Når jeg leser det jeg skriver så tenker jeg dere alle må tenke "LØP!" for hans del, det er jo det jeg tenker selv. Hvorfor skal noen gidde dette? Men for å være litt raus med meg selv, nå har jeg listet opp alle problemene og sagt lite om det gode, og fine mellom oss. Det er der det også, både jeg og han sier at det vi har delt etter vi møttes har vært det beste i vårt liv. Likevel får jeg lyst til å velge for ham at vi skal avslutte, men dette er jo også en del av angsten, å bare avbryte, flykte. Og jeg vil ikke gjøre det. Noen tips kan være at jeg må ta dette med en profesjonell, la denne fyren gå, men jeg har kommet så langt jeg kan komme med en profesjonell alene og fortsetter selvsagt med det (jeg har jo alvorlige problemer), men hvis jeg skal bli bedre må det være i møte med en annen, uten å flykte fra nærheten. Jeg vet at det er dette som kan være legende, men det virker helt feil å utsette et annet menneske for ... ja, meg helt enkelt. Hvis jeg flykter fra dette vil jeg aldri lære meg å være med en annen, jeg vil aldri bli trygg. Deler av meg tenker at jeg ikke fortjener å bli trygg, andre deler av meg ønsker å tro på det kjæresten min sier "vi skal komme oss gjennom dette sammen, jeg skal hjelpe deg". 

Jeg ønsker ikke råd som "han burde dumpe deg" eller "du må la ham gå", jeg ønsker å diskutere tilknytning, relasjoner, relasjonstraumer og alt som har med det å gjøre. Hva er sunne, trygge relasjoner og hvordan kommer man dit når man ikke har noen forutsetninger fra barndommen til å vite det? Hvordan lære å elske som voksen? Hva er det andre har gjort? Er det noen som har solskinnshistorier? Noen som har dårlige erfaringer, og endt opp alene? Hvordan kan man jobbe for å leges fra slike problemer. Innspill på spesifikke ting, eller mer generelle linjer. 

Anonymkode: 56768...8bc

[*Budeia*]

Denne vil jeg følge med på, for dette var skremmende likt meg og min situasjon.

Lykke til, håper du får gode svar ❤️

[CamillaCollett]

Hei TS,

jeg har ikke de konkrete erfaringene du etterspør, så jeg har ikke gode råd å gi deg, dessverre. Men jeg ville bare si at jeg bestandig tenker at det er håp når den som har problemer har en selvinnsikt som det du viser. Det er åpenbart at du har svært god innsikt i din egen situasjon og egne reaksjonsmønstre, noe som gjør deg bedre i stand til å takle dette på en konstruktiv måte enn mange andre med ditt utgangspunkt. 

Og så vil jeg si at det, selv om jeg forstår at du har ekstra store og dyptliggende problemer å streve med, også for "normale" mennesker er mulig å kjenne seg igjen i det du skriver. Det å forelske seg i en annen på denne måten kan oppleves svært intenst for oss alle, og vi er mange som har erfaringer i bagasjen som gjør at det å åpne seg og satse ikke bare er enkelt. Så jeg håper du ikke sykeliggjør hele spekteret, eller tenker at alle uten tilknytningsskader synes starten på kjærlighetsforhold er utelukkende smooth sailing. 

Hvor mye vet han om problemene dine?

[AnonymBruker]

Har du snakket med kjæresten din om alt dette? Noen ganger kan et troll sprekke, eller hvertfall få riper i skallet - ved å dra det ut i lyset, om du skjønner...?! 

Anonymkode: 61995...159

[AnonymBruker]

Dette er skremmende likt mitt liv. Jeg har en diagnose på tilknytningsvansker fra barndommen. Mine intime forhold (både kjærester og vennskap) har vert og er slik du beskriver. Jeg har ofte brutt opp vennskap fordi jeg ikke takler det. Lager problemer ut av bagateller for å slippe å forholde meg til personer. Det er tungt. Nå er jeg like heldig som deg, jeg har møtt en mann som tåler å stå i det og det har gjort meg godt. Vi har noen år på baken nå og ting har falt på plass for meg, jeg klarer å være normal i vårt forhold. Jeg tror fullt og helt at du kan komme dit du og nå. Det er viktig å innse og tro på at vi også kan bli elsket for den vi er. Skummelt men sant. 

Jeg kunne nok også skrevet en halv doktoravhandling om dette temaet. Selv om jeg nå fungerer i forhold til min mann er det ikke det samme som at jeg klarer det med andre. Mitt sosiale liv er begrenset til hans familie fordi jeg via han får den infoen som jeg trenger. Feks er det trygt å vite at vi reagerer på de samme tingene. Når jeg er sosial med andre får jeg ikke den samme støtten og om jeg får så er jeg ikke trygg på andre slik jeg er på han. 

Jobb er det jeg jobber med nå. Klare å stå i arbeid for der reagerer jeg også pluss at jeg ikke har all verdens gode erfaringer fra arbeidslivet tross mine over 40 år. Pga det er jeg ikke i arbeid og det går nok lang tid før jeg kommer meg ut. 

Det var det jeg hadde på hjertet nå. Følger med her og kommer nok med flere innlegg. Kanskje vi alle kan heles sammen ❤️

Anonymkode: df487...e81

[Raven.Writingdesk]

Har du søkt profesjonell hjelp? 

Jeg tror du kommer langt med å være så åpen som du er, og så lenge du kan hente deg inn relativt kjapt og beklage deg for mannen kan han kanskje evne å akseptere dine sår og dermed vil du bli mer trygg og gradvis utagere mindre. 

Det jeg ser for meg kan bli et reelt problem er at du overreagerer og er «høyt og lavt» så ofte at han vil bli apatisk/likegyldig til dine «kalde» / «høye» perioder. Om du virkelig ønsker at han skal lytte kan han faktisk slite med det fordi du har «brukt opp» hans lytteevne til støy. Han kan dermed slite med å  ikke klare å skille mellom når du er «syk» og når noe er reelt.

Har du søkt profesjonell hjelp? Fått noen diagnose?

Er du like «ustabil» på andre arena i livet eller kun når det gjelder tilknytning ?

[AnonymBruker]

43 minutter siden, *Budeia* skrev:

Denne vil jeg følge med på, for dette var skremmende likt meg og min situasjon.

Lykke til, håper du får gode svar ❤️

Ja, jeg har lest så mange andre tråder om dette opp igjennom, der jeg har kjent meg igjen i deler av det de snakker om, men det har som oftest vært mer begrensede problemer. Jeg har tenkt at de gjerne sliter mer enn de gir uttrykk for og at det enkleste er å bare fokusere på små deler av problemet, men så jeg tror nok at en del kan kjenne seg igjen i dette. Håper også den gir gode svar og at det kan være nyttig også for deg og andre. Del gjerne dine egne erfaringer om du tror det har nytte for deg.  

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du snakket med kjæresten din om alt dette? Noen ganger kan et troll sprekke, eller hvertfall få riper i skallet - ved å dra det ut i lyset, om du skjønner...?! 

Anonymkode: 61995...159

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har vel ikke sagt det så ærlig som jeg skriver det her, selv om vi er veldig ærlig med hverandre. Jeg ønsker meg et forhold der vi kan snakke om alt, men jeg er vel redd for at delene om at jeg ønsker å såre ham, at jeg synes han er ekkel (ikke egentlig, men har sånne tanker), at hele greia gjør meg tidvis kvalm og trigger de andre psykiske vanskene mine kan være vanskelig å svelge og forstå. Det handler ikke om ham, tvert i mot, grunnen til så stor angst er vel nettopp at han er alt jeg aldri har hatt, nærheten og tryggheten skaper frykt og behov for avstand. Problemet er i MEG. Jeg er vel bare redd for at han da skal tro at det er pga ham siden dette nå kommer ekstra i møte med ham. Redselen for å være i veien, og feil og bli forlatt og at "egentlig burde jeg la ham gå" stopper meg fra å sette dette trollet ut i lyset. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

53 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Hei TS,

jeg har ikke de konkrete erfaringene du etterspør, så jeg har ikke gode råd å gi deg, dessverre. Men jeg ville bare si at jeg bestandig tenker at det er håp når den som har problemer har en selvinnsikt som det du viser. Det er åpenbart at du har svært god innsikt i din egen situasjon og egne reaksjonsmønstre, noe som gjør deg bedre i stand til å takle dette på en konstruktiv måte enn mange andre med ditt utgangspunkt. 

Og så vil jeg si at det, selv om jeg forstår at du har ekstra store og dyptliggende problemer å streve med, også for "normale" mennesker er mulig å kjenne seg igjen i det du skriver. Det å forelske seg i en annen på denne måten kan oppleves svært intenst for oss alle, og vi er mange som har erfaringer i bagasjen som gjør at det å åpne seg og satse ikke bare er enkelt. Så jeg håper du ikke sykeliggjør hele spekteret, eller tenker at alle uten tilknytningsskader synes starten på kjærlighetsforhold er utelukkende smooth sailing. 

Hvor mye vet han om problemene dine?

 

Hei du! 

Jeg håper du ønsker å delta selv om du ikke har de konkrete erfaringene jeg etterspør. Som du sier er det noe mange kan kjenne seg igjennom, om ikke i så stor og ødeleggende grad som det jeg beskriver. Du er en av de brukerene jeg har lagt merke til på dette underforumet som ønsker å forstå mennesket og de mellommenneskelige relasjonene, og har mye nyttig å komme med. Jeg har ikke behov for at denne tråden utelukkende skal handle om min relasjon og mine problemer, men også om disse problemene generelt. Jeg er overbevist om at du har noe å komme med i så måte. 

Min selvinnsikt er mitt sterkeste våpen, men kan også "back-fire" da jeg er veldig bevisst på alt som er feil og kombinert med en opplevelse av å ikke være verdt det nettopp brukes som argument for å trekke meg fra relasjonen. 

Du sier jeg ikke skal sykeliggjøre hele spekteret, og det ønsker jeg heller ikke å gjøre, men nettopp det tror jeg faktisk er en del av problemet. Jeg har lenge normalisert det skadelige og destruktive, trodd det var vanlig å tåle det jeg tålte, trodd det var vanlig at foreldrene mine hadde det sånn. Jeg voks opp med det og tenkte det var normalt. Mitt forhold til moren min har vært vanskelig men alltid har jeg lagt det på meg selv i stedet for å sette en grense. Denne prosessen er jeg inni nå. Hvordan kan jeg ha et forhold til moren min uten at hun får fortsette å ødelegge meg og mine tanker om hva et sunt forhold er? Så når jeg nå prøver å ikke normalisere det skadelige blir det nok tvert i mot til at jeg sykeliggjør det normale. Jeg vet ikke hvor grensene går, jeg vet ikke hva som er normalt. Jeg har ikke noen referanseramme. Jeg er bevisst på dette, men det er vanskelig. Så jeg har lett for å bli kritisk til meg selv "ALT er et problem med meg" eller "Det er umulig til å forholde seg til meg, jeg lager alltid problemer", når dette er ting hvem som helst kunne reagert på og gjort. Derfor ønsker jeg en sånn tråd, og også at mennesker som har en tryggere bakgrunn kan dele erfaringene sine. 

Han vet nok litt om problemene mine, men jeg er veldig opptatt av at "nå må jeg ikke gråte mer" eller "nå har jeg fortalt nok", mens kanskje sitter han der som et spørsmålstegn. Han er veldig opptatt av at jeg skal fortelle det i mitt tempo så han spør jo ikke heller vet du, fordi jeg da kan bli "rar" og fjern. Jeg veksler mellom å tenke at det beste er å fortelle mest mulig fordi det gjør det enklere for oss begge, og å tenke at jeg ikke må belaste ham, og plage ham og være en sånn jævla byrde. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

[AnonymBruker]

Utrolig velskrevet av deg, ts. Du har stor innsikt og refleksjonsevne. Nå gjelder det bare å få med følelsene på dette også. Jeg tror som du, at du antakelig har kommet så langt i behandlingen at det som hjenstår nå er å prøve ut i praksis. For det aller viktigste, og til syvende og sist det eneste reparerende, er å bli møtt av kjærlighet og trygghet. Det er svært krevende når hele livet ditt har vært tilpasset det motsatte. Du må bare tro på dette, at å ta imot kjærlighet er medisinen. Gi dere en sjanse. Han har helt sikkert selv også opplevd ting som gjør han usikker i forhold, selv om ikke i din grad, så ikke bekymre deg for dine egne utfordringer når det gjelder han. Klemmer i fleng❤

Anonymkode: 3501f...354

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig velskrevet av deg, ts. Du har stor innsikt og refleksjonsevne. Nå gjelder det bare å få med følelsene på dette også. Jeg tror som du, at du antakelig har kommet så langt i behandlingen at det som hjenstår nå er å prøve ut i praksis. For det aller viktigste, og til syvende og sist det eneste reparerende, er å bli møtt av kjærlighet og trygghet. Det er svært krevende når hele livet ditt har vært tilpasset det motsatte. Du må bare tro på dette, at å ta imot kjærlighet er medisinen. Gi dere en sjanse. Han har helt sikkert selv også opplevd ting som gjør han usikker i forhold, selv om ikke i din grad, så ikke bekymre deg for dine egne utfordringer når det gjelder han. Klemmer i fleng❤

Anonymkode: 3501f...354

Skulle stå gjenstår, ja...

Anonymkode: 3501f...354

[CamillaCollett]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei du! 

Jeg håper du ønsker å delta selv om du ikke har de konkrete erfaringene jeg etterspør. Som du sier er det noe mange kan kjenne seg igjennom, om ikke i så stor og ødeleggende grad som det jeg beskriver. Du er en av de brukerene jeg har lagt merke til på dette underforumet som ønsker å forstå mennesket og de mellommenneskelige relasjonene, og har mye nyttig å komme med. Jeg har ikke behov for at denne tråden utelukkende skal handle om min relasjon og mine problemer, men også om disse problemene generelt. Jeg er overbevist om at du har noe å komme med i så måte. 

Min selvinnsikt er mitt sterkeste våpen, men kan også "back-fire" da jeg er veldig bevisst på alt som er feil og kombinert med en opplevelse av å ikke være verdt det nettopp brukes som argument for å trekke meg fra relasjonen. 

Du sier jeg ikke skal sykeliggjøre hele spekteret, og det ønsker jeg heller ikke å gjøre, men nettopp det tror jeg faktisk er en del av problemet. Jeg har lenge normalisert det skadelige og destruktive, trodd det var vanlig å tåle det jeg tålte, trodd det var vanlig at foreldrene mine hadde det sånn. Jeg voks opp med det og tenkte det var normalt. Mitt forhold til moren min har vært vanskelig men alltid har jeg lagt det på meg selv i stedet for å sette en grense. Denne prosessen er jeg inni nå. Hvordan kan jeg ha et forhold til moren min uten at hun får fortsette å ødelegge meg og mine tanker om hva et sunt forhold er? Så når jeg nå prøver å ikke normalisere det skadelige blir det nok tvert i mot til at jeg sykeliggjør det normale. Jeg vet ikke hvor grensene går, jeg vet ikke hva som er normalt. Jeg har ikke noen referanseramme. Jeg er bevisst på dette, men det er vanskelig. Så jeg har lett for å bli kritisk til meg selv "ALT er et problem med meg" eller "Det er umulig til å forholde seg til meg, jeg lager alltid problemer", når dette er ting hvem som helst kunne reagert på og gjort. Derfor ønsker jeg en sånn tråd, og også at mennesker som har en tryggere bakgrunn kan dele erfaringene sine. 

Han vet nok litt om problemene mine, men jeg er veldig opptatt av at "nå må jeg ikke gråte mer" eller "nå har jeg fortalt nok", mens kanskje sitter han der som et spørsmålstegn. Han er veldig opptatt av at jeg skal fortelle det i mitt tempo så han spør jo ikke heller vet du, fordi jeg da kan bli "rar" og fjern. Jeg veksler mellom å tenke at det beste er å fortelle mest mulig fordi det gjør det enklere for oss begge, og å tenke at jeg ikke må belaste ham, og plage ham og være en sånn jævla byrde. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc

Takk for hyggelige ord

Jeg har faktisk en relevant erfaring, når jeg tenker meg om. Jeg hadde en gang et forhold til en som hadde vokst opp i et hjem der relasjonene var utrygge. Han opplevde seg satt i bås som barn, at det bare var ett sett med egenskaper som ble godtatt i familien. Han var den smarte og flinke. Alt var hyggelig så lenge han var det. Men problemer fantes det ikke språk for, og det var taushet hjemme når han var irritert, sint. For ham ble det veldig viktig senere i livet å være flink til det han foretok seg, for det var da han fortjente hengivenhet. I starten da jeg traff ham ble jeg veldig slått av det, hvor utrolig flink han var. Etterhvert kom mer trøblete sider fram også, temperamentet, angsten. Det plaget meg ikke nevneverdig. Og da fikk jeg høre det samme som du sier: "Hvorfor er du sammen med meg? Hvorfor tåler du dette her?" Han vekslet mellom å være lykkelig over å tåle andre sider ved ham, og ikke forstå at jeg gjorde det. 

Det jeg på min side ikke forstod, var hvorfor han hadde et behov for å sette seg så veldig inn i hvordan jeg opplevde det. Det var som om han ville ta ansvar for hele forholdet, inkludert min rolle i det. Men det syntes jo ikke jeg at han trengte, for jeg hadde jo valgt ham aldeles frivillig. Og selv om han hadde sine ugunstige sider, så ikke jeg på det som håpløst å leve med. Totalen var jo så bra. Er det oppveksten din gjør at du tar så ansvar for hvordan han har det? Tror du ikke at han setter grenser hvis dette blir for mye for ham? Hvis han ikke har de samme problemene med grensesetting som du har, så vil jo han som et voksent menneske være i stand til å sette grenser hvis han synes du eller forholdet blir mer enn han aksepterer. Hvis du går rundt med radaren konstant skrudd på, da har jo du analyseverktøyet ditt på mens du er sammen med andre. Klarer du å være helt tilstede når en del av deg inntar fugleperspektiv og analyserer hvordan du oppfører deg? (Det er mulig jeg overdriver, og at du ikke kjenner deg igjen, dette er bare basert på inntrykket jeg får.)

For mennesker som deg, som har vært i ubalanse og som strever med å finne en, tror jeg det er helt vanlig at pendelen svinger en del fra side til side før den lander et sted i midten. Du må kanskje klare å leve med tanken på at du er for åpen og for mye og har for vide grenser, for så å lukke deg og ha for strenge grenser, og tilbake igjen. Det er vanskelig å treffe rett på et harmonisk ekvilibrium med en gang. Spørsmålet er ikke bare om han tåler det, men om du tåler det.  

 

[Gjest Zuza]

Slettet

Endret 9. september 2018 av Zuza
Stor skrivefeil

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke å skrive så mye på mobil akkurat nå, men jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. 

Jeg har også møtt en fantastisk mann nå og går gjennom følelsesmessige berg-og dalbaner som består av både tanker om at jeg ikke fortjener ham og forsøk på å skyve han vekk og finne feil ved han. Det er så tøft. Vet noen andre hvordan du har det? Jeg luftet noen av tankene mine for en venninne og hun var superherlig og ristet litt i meg og sa at JO, DETTE FORTJENER DU! Det var veldig fint. Sliter fortsatt og tar dag for dag, men tenker faktisk for første gang på lenge at dette kan gå fint.

Anonymkode: e0138...4ea

[AnonymBruker]

Startinnlegget her kunne jeg ha skrevet ordrett selv. Dette var som å lese om meg. Helt utrolig! TS, du beskriver fantastisk godt hvordan det er å leve med dette. 

Jeg har PTSD, og får nok den K-en i tillegg. I løpet av de siste par årene har det gått opp for meg at jeg har store relasjonsskader. Før har jeg alltid tenkt at det er noe galt med meg. Uten å kunne sette fingeren på hva. Jeg anså meg selv for snål og annerledes.

Jeg har, som TS, trukket til meg mennesker som bare ville bruke meg. Både menn og kvinner. Jeg har avsluttet flere negative relasjoner etter at jeg oppdaget dette. 

Parforhold orker jeg ikke. Herlighet for noen menn jeg har møtt! Den ene verre enn det andre. Det har ikke vært et stort antall menn, men felles for dem er at de har tråkket meg ned og alltid villet forandre meg. Jeg lot dem gjøre det. Fordi jeg ikke har hatt noe egenverd. Og fordi jeg har ansett det som min skjebne å tåle dem uansett hvordan de behandlet meg.

Gjennom hele livet har jeg vært "til å smøre på brødskiva." Myk og føyelig, helt uten egen vilje. Jeg var utrolig godt likt på arbeidsplassen, pliktoppfyllende og diplomatisk som jeg alltid var.

Nå veksler jeg mellom å sky mennesker og å ønske at jeg kunne lære meg å ha likeverdige relasjoner. Det er egentlig ganske slitsomt. På den ene siden vil jeg bare være alene, på den andre vil jeg absolutt ikke ende opp alene resten av livet.

Jeg har venner, det er ikke det. Men den "inste grinda mi" står flere kilometer unna huset. Den er dessuten en flere meter høy mur.

Akkurat som TS sier så har jeg også kommet et godt stykke på vei når det gjelder andre problemer. Men akkurat dette sliter jeg med ennå. 

Anonymkode: 31a32...e41

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Startinnlegget her kunne jeg ha skrevet ordrett selv. Dette var som å lese om meg. Helt utrolig! TS, du beskriver fantastisk godt hvordan det er å leve med dette. 

Jeg har PTSD, og får nok den K-en i tillegg. I løpet av de siste par årene har det gått opp for meg at jeg har store relasjonsskader. Før har jeg alltid tenkt at det er noe galt med meg. Uten å kunne sette fingeren på hva. Jeg anså meg selv for snål og annerledes.

Jeg har, som TS, trukket til meg mennesker som bare ville bruke meg. Både menn og kvinner. Jeg har avsluttet flere negative relasjoner etter at jeg oppdaget dette. 

Parforhold orker jeg ikke. Herlighet for noen menn jeg har møtt! Den ene verre enn det andre. Det har ikke vært et stort antall menn, men felles for dem er at de har tråkket meg ned og alltid villet forandre meg. Jeg lot dem gjøre det. Fordi jeg ikke har hatt noe egenverd. Og fordi jeg har ansett det som min skjebne å tåle dem uansett hvordan de behandlet meg.

Gjennom hele livet har jeg vært "til å smøre på brødskiva." Myk og føyelig, helt uten egen vilje. Jeg var utrolig godt likt på arbeidsplassen, pliktoppfyllende og diplomatisk som jeg alltid var.

Nå veksler jeg mellom å sky mennesker og å ønske at jeg kunne lære meg å ha likeverdige relasjoner. Det er egentlig ganske slitsomt. På den ene siden vil jeg bare være alene, på den andre vil jeg absolutt ikke ende opp alene resten av livet.

Jeg har venner, det er ikke det. Men den "inste grinda mi" står flere kilometer unna huset. Den er dessuten en flere meter høy mur.

Akkurat som TS sier så har jeg også kommet et godt stykke på vei når det gjelder andre problemer. Men akkurat dette sliter jeg med ennå. 

Anonymkode: 31a32...e41

Dette innlegget kunne vært skrevet av meg, både når det gjelder relasjoner privat og rolle på jobb. Slet meg helt ut. Etter siste brudd har det virkelig gått opp for meg hvor mye jeg har tilpasset meg de jeg har vært sammen med og hvor mye rart jeg har funnet meg. Sjokkert over meg selv da det gikk opp for hvor lav verdi jeg åpenbart mener jeg har.

Anonymkode: 9c687...fea

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette innlegget kunne vært skrevet av meg, både når det gjelder relasjoner privat og rolle på jobb. Slet meg helt ut. Etter siste brudd har det virkelig gått opp for meg hvor mye jeg har tilpasset meg de jeg har vært sammen med og hvor mye rart jeg har funnet meg. Sjokkert over meg selv da det gikk opp for hvor lav verdi jeg åpenbart mener jeg har.

Anonymkode: 9c687...fea

Hvor mye rart jeg har funnet meg i.

Anonymkode: 9c687...fea

[Gjest Jegskulleønskeat]

slettet

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Denne tråden viser på brutalt og trist vis de vanvittige og alvorlige følgene av omsorgssvikt😢

Anonymkode: 3501f...354

[Gjest Jegskulleønskeat]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Denne tråden viser på brutalt og trist vis de vanvittige og alvorlige følgene av omsorgssvikt😢

Anonymkode: 3501f...354

Leste du det jeg skrev? Du trenger ikke, ei heller trenger du å kommentere eller like. Ville bare gjerne vite om noen i det heletatt har tatt seg bryet med å lese det❤️ 

Endret 9. september 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest alle innleggene som har kommet her i løpet av dagen. Og jeg vet ikke hva jeg skal si. Tusen takk for alle svar, og spesielt dere som deler deres egne dritt-erfaringer!

Fy flate så mye jeg kjenner meg igjen i både dere som forteller om erfaringer med dette selv og dere som har møtt det i en partner. Jeg har ikke fortalt om disse tingene og bakgrunnen for de til noen, det siste halve året litt mer til en venninne, og litt mer til psykologen min og fastlegen, men jeg klarer ikke å tro på deres respons om at "det var ikke greit det du opplevde". Og så har jeg selvsagt lest om det fordi jeg har søkt det opp. Jeg har lest mye psykologi og prøvd å forstå meg selv, i mange år, men problemet har alltid egentlig vært noe annet enn tilknytningen og relasjonstraumer, psykologen min har jo prøvd å snakke om det i årevis, men jeg har bare snakket om andre ting, ganske ensporet på å snakke om selvmord i tusen år egentlig. Men det er noe helt annet sånn som dere skriver nå. Jeg har jo selvsagt lest i tråder her inne før og tenkt "SÅNN har jeg det", det har vært godt å ikke være så alene i det, men det her, det å skrive helt ærlig hvor ødelagt jeg føler meg og bli møtt så positivt, takk! Jeg strøk jo ut og brukte mye tid på å tenke "hvor ærlig kan jeg være", kanskje jeg skal endre litt på det eller sensurere litt, kanskje jeg må begrunne ditt og datt, men jeg prøvde å skrive så ærlig som mulig, og var redd for at jeg skulle få et lass med "ikke skriv så langt" eller "du bør holde deg alene", og så får jeg dette. Forståelse. Ikke en eneste kommentar om at det er min egen feil. 

Det jeg synes er påfallende når jeg leser innleggene deres er at jeg kjenner meg igjen i så mye, til en sånn grad at som noen av deres også skriver at jeg tenker "dette kunne jeg skrevet selv", men det er en stor forskjell: at når jeg leser DERES ord kommer automatisk en omsorg og raushet inni meg. Et ønske om å klemme, trøste og støtte. En tanke om at dere fortjener en sjanse til å bli trygg, dere fortjener denne mannen som kan stå stødig til endelig en dag dere også kjenner dere hele. Denne omsorgen finnes ikke når det er mine egne ord. Jeg prøver å møte meg selv med raushet, og det er blitt adskillig bedre, før hatet jeg meg selv intenst. Selvforakt og avsky for meg selv. Hvorfor har jeg VALGT å bli sånn som dette? Liksom. Jeg vet jo at det ikke er rasjonelt, men det er liksom det selvforakten forteller deg: det er DIN FEIL. 

Men jeg har inderlig lyst til å møte meg selv på samme måte, i stedet for å tvile på om jeg har lov å fortsette dette med denne mannen. Jeg har lyst til å møte meg selv med en klem i stedet for den evige indre kritikeren. Jeg setter så pris på at dere deler. Jeg skal prøve å svare alle innleggene, men det blir kanskje ikke alt på engang. Jeg merket at det var mer krevende det her enn jeg hadde trodd. Det var så ærlig og oppriktig. Ekte, og mitt eget. 

TS

Anonymkode: 56768...8bc