Hjelp meg før jeg tørner

[Gjest THE END]

Jeg trenger hjelp fra dere jenter på KG før jeg blir helt sprø og tar kvelden.

I en alder av 35 har ikke hatt noen seriøse forhold, og ikke EN positiv opplevelse med jenter. De jeg har vært litt sammen med fordi jeg var betatt av de, har dumpet meg av grunner jeg fremdeles ikke skjønner.

Problemet er nå at i en alder av 35 så har jeg et så stort behov for nærhet,kjærlighet og bekreftelse at jeg har blitt kraftig deprimert, og har vært det kanskje en 7-8 måneder. Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det, og har fått panikk for å forbli ensom.

Jeg har i flere år gått i psykoterapi, for å få bedre selvinnsikt og håpet var at dette kunne hjelpe meg i jakten på en kjæreste. Jeg får høre at jeg er snill, omsorgsfull og har empati, men har skjønt at dette er bare ulemper i det kyniske sjekkemarkedet som jeg befinner meg i.

Frustrasjonen tar snart overhånd og jeg føler meg ensom blandt alle venner i lykkelige forhold med barn etc. Jeg ønsker så gjerne selv at jeg kunne være i et forhold og ta del i den delen av livet også. Jeg har altid vært den single blant mine vennner, og føler at jeg aldri vært førstevalg hos jenter.

Jeg hater å innrømme det, men det tar sånn på å ikke føle seg det minste attraktiv hos det motsatte kjønn at det river meg snart i biter. Det virker som om jenter ikke "ser" meg på en måte.

Frustrasjonen blir ikke mindre av at jeg stadig vekk for høre at folk (som regel venner som er i forhold) ikke skjønner hvorfor jeg har singel. Jeg ser bra ut, har en spennende jobb, leilighet etc, etc.

Jeg har hatt en relativ tøff oppvekst der jeg ble mobbet på skolen av både jenter og gutter og fikk ikke store selvtiliten. Det var problemer hjemme med straff som ris og innestenging i kott med lyset av. Min mor var psykisk syk og truet med selvmord, noe som førte til at jeg gikk med konstant angst i mange år mens jeg bodde hjemme.Selvom foreldrene mine har stilt opp har de på en måte aldri "sett" meg eller snakket noe særlig med meg om ting jeg kunne hatt behov for i oppveksten.

Jeg har mistet interessen for alt og alle og sover stort sett når jeg ikke er på jobb, jeg kjenner meg selv ikke igjen. Livet er meningsløst og jeg ønsker en slutt snart.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg har ingen å snakke med, og føler meg bare ensom. Selv om jeg har venner er de alle optatt med familiene sine.

Jeg er blitt rasende på jenter og skjærer alle over en kam, selv om jeg vet at det ikke er riktig...jeg ønsker ikke å være en kvinnehater og bitter mann...hjelp meg....

Uff dette ble masse surr, håper det er noen av dere som får noe ut av det..

Er det noe håp for meg?, jeg ønsker bare å sove lenge...

[Usikker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det meste av det du beskriver her. Har ingen gode råd jeg - kan bare gi deg en

Jo forresten - en ting som jeg jobber med sjøl, er å prøve å se det positive i det jeg har, lære å verdsette det. Drømmer og håp er viktig........... men prøv å fokusere på det du har nå. Du sier jo selv - det med spennende jobb osv.......

Håper du har fortalt alt dette til din behandler - hvis ikke, ta med deg dette du her har skrevet - og vis det til han/henne.

Ønsker deg lykke til :dagensrose:

[Salamandra]

Jeg føler virkelig med deg, det må være veldig tøft å ha det sånn..

Du nevner at det er en ulempe å være snill og empatisk når det gjelder jenter, men det tror jeg du også skjønner er bare tull..

Jeg kjenner deg jo ikke så det er vanskelig å si hva som kan være årsaken til at du har problemer med å få deg kjæreste, det kan jo være så mange ting.

Kanskje det er noe med fremgangsmåten din?

Virker du for desperat?

Er du for klengete/pågående/eiesyk?

Leter du på de gale stedene?

Faller du for feil type jenter?

Kunne du trenge en liten "oppussing" mtp. hår og klær?

Sikter du for "høyt"? Går du for damer som er "out of your league"? Må du senke lista litt?

Sender du ut feil signaler? (En sånn stakkars-meg, ingen som liker meg-holdning virker ikke tiltrekkende på noen..)

Håper du ikke blir fornærmet, jeg aner jo ikke hvem eller hvordan du er, jeg bare spekulerer i mulige årsaker til at du sliter med å få etablert et seriøst kjæresteforhold..

Håper virkelig du klarer å komme deg ut av dette uføret.. en deprimert mann som ikke gjør annet enn å sove får seg i allefall ikke noen kjæreste , ikke sant?

Nå er det dessuten snart vår og det er muligheter for å være litt mer ute og treffe mennesker..! :D

Du sier ingenting om hvilke arenaer du har forsøkt å komme i kontakt med jenter på, så jeg bare kommer med noen forslag her jeg.. (jeg regner med at vennene dine vet litt om hvordan du har det og holder øynene åpne for potensielle kjæresteemner for deg? )

- Internett. Hva med å legge ut kontaktannonse på noen av date-sidene som finnes? Blink, Spraydate osv?

- Kontaktbyrå. Kanskje noen kan hjelpe deg med å finne frk. Right?

- Kurs. Dansekurs? (Så får du beveget deg litt samtidig det er sunt for kropp og sjel) Matlagingskurs? (alle jenter liker menn som kan lage mat..) Malekurs? Treskjæring? Språkkurs? Hva som helst egentlig.. kanskje ha i bakhodet at det bør være et kurs det er sannsynlig at det befinner seg noen damer..

- Ut på tur! Gå turer på vanlige plasser hvor det ferdes mennesker, skaff deg gjerne en hund (så har du litt selskap i tillegg.. og så kan du dra på dressurkurs! .. og så har du en "unnskyldning" for å komme deg ut litt også.

- Dra på ferie! Kanskje Frk. Right ikke bor i Norge en gang? Eller kanskje hun og venninnen bor på samme hotell som deg?

- Dra ut på byen! Det er kanskje ikke den beste arenaen å treffe jenter på, men det er ikke til å komme fra at mange par har truffet hverandre ute..

Jeg mistenker at det største hinderet ditt er den dårlige selvtilliten din.

Det er fælt å si det men menn med dårlig selvtillit er ofte ikke damemagneter for å si det sånn..

Jeg regner med at dette er noe dere tar tak i i psykoterapien, hvordan du kan jobbe for å høyne selvfølelsen din?

Jeg ønsker deg masse lykke til, håper virkelig det løser seg for deg snart..

[Salamandra]

Kom visst dobbelt den..

[Gjest gjesta]

Selfølgelig er det håp for deg! Ikke gi opp

Mange som treffer hverandre på nettet, hva med å prøve det?

[Gjest Jentegjest'n]

Vet ikke helt hva jeg skal si, jeg. Men jeg kan trøste deg med at du ikke er alene. Jeg var 38 før jeg i det hele tatt fikk et forhold til en mann. :oops:

Før den tid hadde jeg aldri "vært sammen med" noen, men hadde flere lange avstandsforelskelser bak meg. Men jeg ble aldri noe mer enn den gode venninna. Så i 20-åra hadde jeg litt panikk (skal det aldri bli min tur) og i 30-åra hadde jeg gitt opp (jeg er visst den evig single). Dermed innstilte jeg meg på å leve livet alene.

Så traff jeg en mann som jeg etterhvert kom i snakk med. Vi fikk en veldig god tone oss i mellom, men noe mer kom ikke på tale. Han var nemlig slett ikke min type. Et vennskap utviklet seg, og etter lang tid gikk det opp for oss at vi hadde utviklet mer enn vennskapelige følelser for hverandre. Forbauselsen var stor hos begge. Det kom ikke som noen stor romantisk forelskelse, mer en følelse av at vi hadde det så bra sammen at vi ikke ville gi slipp på det, men gi det en sjanse. Det har vi gjort i snart ett og et halvt år, og selv om ikke alt lenger er så rosenrødt som det var i starten, så holder vi fremdeles sammen og har det for det meste veldig bra sammen. Men det er klart at siden jeg var så "sent ute" så mangler jeg litt ballast i parforhold som de fleste andre mennesker har bygd opp over lang tid. Dermed blir jeg lett såret over ting som andre bare ville blåse av. Dette er jeg imidlertid klar over og jobber med så jeg har godt håp om at dette forholdet skal holde.

Så kjære deg: Når det lyktes for en sånn som meg å komme inn i et parforhold, så kan jeg nesten garantere at du også vil oppleve det en dag. Kan forøvrig tilføye at jeg også opplevde perioder med mobbing i barndommen, så jeg vil tro at dårlig selvtillit er en av de tingene som bremser "oss sinkene" når det gjelder å få god og nær kontakt med det annet kjønn. Jeg tror kanskje det var den selvtilliten jeg etterhvert klarte å bygge som fikk det til å løsne for meg. Som et par av de andre i denne tråden har vært inne på, så er desperasjon ikke akkurat noen dame(-eller herre)magnet. Men jeg skulle jo forbli enslig resten av livet så da var det ikke noe å mase om.

Ikke gi opp, kanskje treffer du "dama di" allerede i morgen, vet du.

[Gjest nyibyen i.i.]

synes Salamandra her over hadde mye fornuftig å si.

Lag deg iallefall profiler på nettet (spray, blink, finnenvenn...), det gir øvelse i å "prate" med jenter. Det er utrolig mange som faktisk finner hverandre der.

Og jo flere dater eller møter man er på, jo større er sjansen til at det en gang klaffer. Det viktigste er kanskje at man får en anledning til å utvide bekjentskapskretsen sin, og kanskje bli introdusert til vennene til de man møter, etc.

Men du kan trøste deg med at du ikke er alene som sliter... kjæreste-markedet er veldig tøft for tiden, mye bitterhet og kynisme blant folk man møter på utesteder, og det er svært lett å miste motet. Jeg er selv også redd for å bli bitter, og føler meg på god vei allerede

[Gjest Queenblue]

Jeg synes også Salamandra hadde mye fornuftig å si. Mange fine forslag.

[Gjest Gjesta]

Uffa meg og stakkars deg. jeg ville førdst og fremst gjort noe med depresjonen min, for det kan virke som du lider av det. Mitt beste råd mot depresjon er hund!! ingen over ingen ved siden! en hund vil kunne få deg ut og bli kjent med andre mennesker. begyn på dressur kust, agility eller gå turer. du kommer alltid i snakk med jenter på den måten. Men du må jo like hunder og ha anledning til å ha en da selvfølgelig... ønsker deg uansett lykke til!!!

[Gjest Anonymous]

Jeg er 30 og i en sammenlignbar situasjon som deg. Min strategi er å først stable tilværelsen min på beina, deretter jobbe systematisk med selvutvikling og selvbilde, og så etterhvert begynne å aktivt lete etter kjæreste.