Samboer / kjæreste usikker

[AnonymBruker]

Hei dere. 

Dette er første gang jeg skriver her, men føler for å dele og søke råd. 

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 2 år. Samboere i 6 mnd. Vi har det som regel veldig fint sammen, men til tider dukker det opp en diskusjon som grunner i at han er usikker og ikke klarer å se for seg fremtiden. 

Vi har kjent hverandre siden vi var 19 år, begge er nå 25 år. Det har vært en berg-og-dal-bane med mye følelser de siste årene, spesielt fra han sin side hvor han alltid har vært meget interessert i meg. Jeg fikk først øynene opp for han for et par å siden da vi ble sammen. 

 

Utfordringen nå er at jeg føler jeg blir den «kontrollerende, sjalusie, usikre kjæresten» som går rundt og bekymrer meg hele tiden. Jeg hater at han drikker alkohol, drar på guttetur, generelt alt som ikke inneholder meg. Det høres helt sykt ut, men det gir meg en stor klump i magen når jeg ikke vet hva han gjør på eller hvor han er. Dette irriterer han veldig, og det forstår jeg. Ingen vil ha en kjæreste som sier at hun stoler på han, men viser noe helt annet. 

Det som gjør at jeg er som dette er at jeg har blitt behandlet dårlig tidligere. Eksen min var utro, og det knuste meg totalt. Jeg er livredd for å gå igjennom det samme igjen, og klarer ikke å la vær å la det gå ut over han. Det er vanskelig. 

Vi snakker ofte om fremtiden, og som regel ender de samtalene negativt. Jeg vil ha barn, hus, hund... han vil ikke ha det livet nå, kanskje om 8-10(!!!!) år. Det gjør meg så demotivert til å fortsette forholdet, og jeg føler jeg setter mine ønsker på vent fordi jeg elsker han. Han sier han ikke ser for seg å være med noen andre, men at han er usikker på hva han bil i fremtiden og hvordan han vil ha det. Han vil ha barn, men absolutt ikke et A4-familieliv. Hverfall ikke i nærmeste fremtid! Mye grunner i en vanskelig oppvekst for han, samtidig som han er en liten grad av bipolar og veldig sensitiv. Her har vi en mann som er ekstremt følsom, krever mye kjærlighet, men som også trenger ekstremt mye rom og ro. Jeg vet ikke helt hva jeg vil få ut av dette innlegget, men jeg håper noen har noe å komme med. 

Og tro meg, jeg prøver så godt jeg kan å gi han rom, la han gjøre sin greie med gutta. Som regel er vi med hverandre 60-70% av uken, men den andre delen av uken bare gnager. Trenger kanskje litt beroligende ord, eller erfaring fra andre som føler det på denne måten. Hva har dere gjort for å løse det? 

Anonymkode: 8dbfd...e76

[AnonymBruker]

Orker du dette da? 

Anonymkode: 001dc...a4d