Det følelsemessige og psykiske spekter et ved livsstilsendring

[AnonymBruker]

Hva tenker dere? 
I bunn og grunn vet vi at det er mange på kg som vil ned i vekt/slanke seg/livsstilsendring/beygnne å trene for å endre kroppen. Vi deler uttalje råd og har masse kunnskap, i beste mening. Men i denne tråden håper jeg vi kan dele ett mer emosjonelt perspektiv med å endre vaner, og gå ned i vekt. 

Jeg for eksempel; veide 130 kilo for 5 år siden. Gikk ned 70, og trodde hele tiden at livet skulle bli så mye bedre. Men jeg ble bare lei meg, trist, følte ikke at strevet var verdt det, savnet mat, mye sulten og var lei av å måtte være så streng med meg selv. Så jeg skulle slakke litt på opplegget i løpet av en sommer og begynte jeg å spise "litt"  igjen (les 4 liter is smme kveld) og plutselig var 30 kilo tilbake. 

Nå skal jeg ned igjen, og vet hvordan det gjøres. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Er helt sikker på at det er flerekom gj i samme båt som meg, og jeg håper vi kan dele historier, tips, triks og mestringsstrategier for å kunne håndtere en livsstilsendring uten at det blir usunt. 

Temaer som kan tas opp er alt mulig. Hvorfor trøstespiser man? Hvorfor er fet, salt mat avhengighetsskapende? SItuasjoner hvor man har blitt overveldet, og sietter igjen med en dyp skam (som å spise 4 liter is hver kveld i 2 måneder..)? Hemmeligheter som man ønsker å dele, bare ikke til ens nærmeste. 

Tråden er din, kom gjerne med inspill

Anonymkode: e3597...e58

[AnonymBruker]

Fin tråd, håper den blir lang og fornuftig 

Om "alt" du gjorde var å spise 4 liter is hver kveld og ikke andre sprekker vet du hvordan du skal klare å gå ned igjen. LYKKE TIL!

Selv synes jeg det er vanskelig å f.eks stå på kiwi og skulle betale, og mens jeg står i køen er det masse sjokolader rett forran meg i kassen. Er kjempevanskelig å ikke slenge med to stk, de er gjerne under 10 kroner også. 

Og jeg kjenner karbonadekjøttdeig tar på studentbudsjettet. Men jeg kan tenke at alle pengene jeg sparer på sjokolade kan brukes på karbonadekjøttdeig, så det er i det minste noe  Og når jeg har gått ned ca 10 kilo har jeg masse klær i skapet mitt som kommer til å passe igjen, så slipper å kjøpe nye. Har veldig få klær jeg kan bruke nå, siden jeg har blitt så stor uten å ha kjøpt inn noe særlig med klær. 

Er også tøft med familiesammenkomster. Se igjen folk som jeg sist så da jeg var normalvektig. Spessielt den eldre generasjon har alltid sagt "bare en porsjon da xx" til jul og slikt. Er ikke akkurat noe som styrker selvbildet det nei. 

Anonymkode: e3597...e58

[AnonymBruker]

Jeg har gått opp og ned i vekt så mange ganger. Og har på en måte gitt litt opp, samtid som jeg ser, att jeg må gjøre noe nå. Jeg har alltid hatt veldig lett for å legge på meg, derfor har det jo gått opp og ned. Og jeg trøstespiser i stressende perioder, og hvis jeg ikke har det bra. Tidligere så har jeg trent mye, så jeg har aldri vært overvektig så lenge av gangen. Men så ble jeg syk for 3 år siden, synes jo selvfølgelig synd på meg, og det har vært en del stress med Nav og økonomi, da jeg er alene med 2 barn. Og jeg har blitt eldre, så nå er det ennå vanskeligere å gå ned i vekt. Og det har blitt mye trøstespising disse 3 årene, som har resultert i 30 kg opp. Jeg spiser sunn mat i det daglige, liker ikke junk, brus osv. Liker sunn mat, men is og salt potetgull er mine 2 store syndere.

Jeg vet jo nøyaktig hva jeg skal gjøre, for å gå ned i vekt. Problemet er at det er så mye vanskeligere enn før. Før holdt det at jeg kuttet ut det usunne og trente, så gikk jeg ned i vekt. Prøvde for 2 år siden, da sultet jeg meg selv i 3 mnd, og gikk ned 2 kg. Det var svært demotiverende. Så da er det vanskelig å starte igjen. Har og vurdert å ta en pulverkur de 4 første ukene, for å faktisk gå litt ned, og bli motivert. Er bare redd for at det fører til X-antall store sprekker.

Jeg spiser meg nok og litt tykk, for å beskytte meg selv mot menn. Jeg ble grovt seksuelt misbrukt som barn, og selvfølgelig fikk jeg utdelt en timeglassfigur, så jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt klådd på rumpa mot min vilje. Men nå som jeg er tykk, så er det ingen menn som klår, eller prøver seg. Jeg har det ikke helt bra mentalt om dagen, og da er det mye vanskeligere å takle det, om noen klår. Da jeg har det mentalt bra, så takler jeg det mye bedre. 

Anonymkode: bcec1...732