Kritikkverdige forhold på arbeidsplassen

[AnonymBruker]

Jeg har varslet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Det er både snakk om ulovlig bruk av midler og trakassering av 3 ansatte mm. Jeg er veldig redd for å skrive for mye her, da jeg ikke ønsker å bli igjenkjent. 

Jeg er ansatt i det offentlige og er nå sykemeldt. Påkjenningen har blitt for stor for meg og fått både fysiske og mentale konsekvenser. 

Nå føler jeg meg veldig alene og sitter vel med følelsen av at det blir jeg som må gå, siden jeg ikke klarer å fortsette og jobbe under samme ledelse. Det er jeg som får hele støyten og jeg opplever ikke at mitt varsel er satt pris på. Det jeg nå føler er at de ser på MEG som problemet. Jeg har mistet en del i forhold til hva jeg hadde før, men er usikker på om det kan defineres som gjengjeldelse.

Jeg er organisert. Har fått noe hjelp fra tillitsvalgt, men usikker på henne om hun er 100 % til å stole på. Hun er jo også ansatt i samme organisasjon.

Noen som har opplevd det samme?

Noen som har gode råd til meg?

Dersom jeg skal søke nye jobber, hva skal jeg da si? 

Håper på seriøse og gode innspill. 

 

Anonymkode: 9e0bf...beb

[AnonymBruker]

Jeg har vært der og skjønner hva du står i. I dag har jeg PTSD og kjemper med NAV og Arbeidstilsynet om rettigheter og penger til å klare meg økonomisk. 

Først og fremst: gå til fastlegen og få dokumentert det som har skjedd. Be spesifikt om at det skrives i journalen. Få sykemelding (fortsatt) om det er slik at du ødelegges av å stå i jobb. Gå også til bedriftshelsetjenesten for det samme (-sykemelding) og be om hjelp der. De er pliktig til å følge opp trakassering på arbeidsplassen. Verneombud og tillitsvalgt bør inkluderes her. Gå til personer høyere i organisasjonen om du ikke stoler på nærmeste tillitsvalgt.

Hva får du av oppfølging/behandling av fastlege? Har du behov for psykolog? Nevn igjen saken og få det journalført.

Har du meldt saken til Arbeidstilsynet? Les deg opp på lovverk rundt dette (varsling, trakassering). 

Om det viser seg at du ender opp veldig syk av dette, husk å melde til nav om yrkessykdom eller yrkesskadeerstatning. Fristen er ett år. Husk all dokumentasjon du har fått i mellomtiden.

Om du søker ny jobb forteller du ingen ting om hva som har skjedd i gammel jobb. Bruk "søker nye utfordringer" som årsak til at du søker ny jobb, og lat som du er en person som unngår konflikter og syns verden er et fint sted. Bedrifter er livredd folk som tar ansvar og melder ifra om kritikkverdige forhold. Men aller først bør du bruke sykemeldingstiden til å lande litt, finne ut hvor stort trykk dette har vært for deg, og om du virkelig er klar for ny jobb. 

En ting jeg har lært av dette er at jeg aldri kommer til å varsle igjen. Ingen støtter deg, ingen stiller opp. Kollegaer snur ryggen til deg fordi de er redde for å bli blandet inn. Selv blir du sittende igjen med svarteper og dårlig helse. Og et nav-system og annet som ikke fungerer eller plukker deg opp. Slike saker er forferdelig å stå i, og vanskelig å få bukt med. Bedrifter gjør minst mulig for å rydde opp. Arbeidstakeren er problemet.

Jeg ønsker deg lykke til videre. Ta vare på deg selv. 

 

Anonymkode: bf56c...356

[AnonymBruker]

Tusen tusen takk for svar med gode tips! Trist å høre at du har fått PTSD og sliter med NAV etter en sånn sak. Det skal jo ikke være sånn! Man burde bli belønnet for at man tør å varsle!!!

Jeg går nå til psykolog og jeg tar antidepressiva. (Aldri gjort det før.) Jeg har meldt i fra til lege og psykolog om det jeg står i. Arbeidstilsynet blir vel varslet automatisk når lege melder dette inn som sykefravær med bakgrunn i forhold på jobb?

Dette med NAV og yrkessykdom mm har jeg ikke hørt om. Skal lese meg opp på dette. Jeg har informert NAV om saken jeg står i og fått klar beskjed om at sykepenger ikke utbetales pga konflikter på jobb, derfor er jeg livredd for at de ikke skal tro på hvordan det står til med helsen min. Bedriftshelsetjenesten vil jeg kople inn.

Det er svært krevende å stå i en situasjon som denne. Kolleger som har sett og hørt det som har foregått, nekter for det og jeg blir stående igjen alene. Jeg tenker mye på hva alle sier til hverandre om meg og har mange mørke stunder hvor jeg hakker mye på meg selv mentalt. Jeg kjenner det på kroppen. Det er utrolig krevende og går utover familien. Til og med min mann har begynt å få helseplager som følge av dette. Etter hvert blir jeg vel uten jobb... siden min leder jobber på alle vis for at jeg ikke skal komme tilbake. 

Jeg har vært sykemeldt i 5 mnd til nå, men det har vært møter, mailer, telefoner og styr, så jeg har ikke fått brukt tiden på å bli bra igjen. Jeg ser meg i speilet og mener jeg ser 10 år eldre ut pga denne saken.

Jeg har også landet på samme standpunkt. Jeg kommer aldri til å varsle igjen, dessverre. 

 

Anonymkode: 9e0bf...beb

[AnonymBruker]

Ja, det er utrolig krevende, mye mer enn folk tror. Også min ektefelle fikk fysiske plager av dette.

Det er ikke nødvendigvis automatikk i at Arbeidstilsynet blir varslet, selv om jeg tror leger er pliktige til det. Ingen av de fire legene og psykologene jeg var hos meldte inn. Så ta for sikkerhets skyld en sjekk selv.

Når det gjelder de møtene du har vært i (eller skal i), har du hatt kontakt med advokat eller tillitsvalgt i den forbindelse? Ha med deg noen og få alt dokumentert. Jeg mistet hukommelse og konsentrasjon mens saken pågikk, så mye av det som er dokumentert husker jeg rett og slett ikke.

Ikke si opp jobben din. Jeg byttet arbeidssted, men jobbet fremdeles i samme bedrift. Pga dette fikk jeg ikke innsyn i deler av saken, selv om det angikk meg. Man må virkelig holde ut som best man kan, ellers forsvinner rettigheter bl.a. For å få yrkessykdom godkjent, og evt en ménerstatning tror jeg du fremdeles må gå under bedriftens forsikring. Sjekk ut alle slike ting før du evt sier opp. Men ikke si opp før du har ny jobb eller må pga sykemeldingstiden har gått ut. Jeg tror du kan søke om AAP etterpå, om du ikke klarer å stå i 100% jobb når du skal tilbake.

Utrolig trist at du har måttet begynne på antidepressiva pga dette. Mitt råd er å holde deg i aktivitet. Tren noen ganger K uken, gå turer e.l. Og vær sosial med andre, men snakk om andre ting enn jobb. Gi hodet litt fri.

For min del har hele episoden på jobb gjort at jeg utdanner meg innen arbeidslivskonflikter. Dette har vært en skjellsettende erfaring.

Anonymkode: bf56c...356

[AnonymBruker]

Forbundet mitt bistår meg, men det er likevel jeg som må holde trådene samlet. Det er krevende, siden jeg også sliter med hukommelse og konsentrasjon. Det har en tendens til å bli bare surr. Jeg gråter hver dag og humøret svinger veldig. Innimellom tenker jeg at jeg aldri klarer å komme meg i jobb igjen. Jeg grubler veldig mye.

Jeg har heldigvis et godt nettverk, med venner og familie rundt meg. Takk og lov for det, ellers vet jeg ikke hva som ville skjedd med meg. Jeg går ofte tur og har disiplin i forhold til å stå opp om morgenen. Viktig å komme igang med dagen! Men du har helt rett i at det er viktig å gi hodet litt fri. Må bli flinkere til det.

Veldig spennende at du nå utdanner deg innen arbeidskonflikter, jeg har tenkt samme tanke selv. Jeg håper at det blir enda bedre lovgivning og støtte rundt de som varsler. En ekstra forsikring og ekstra støtte fra eks bedriftshelsetjeneste mm. Samfunnet er tjent med at folk tør å varsle og samfunnet er i hvert fall ikke tjent med at folk som tør å varsle havner utenfor arbeidslivet eller rett og slett ikke orker mer. Jeg har lest skrekkeksempler på det også.

Jeg har lært utrolig mye i denne prosessen. Googlet, satt meg inn i regelverk, lært om prosedyrer og rutiner, blitt bedre kjent med meg selv og ikke minst blitt bedre kjent med kolleger og ledelse. Det er skremmende hvor langt folk er villig til å gå for å holde sin egen rygg fri og slippe å bli blandet inn i noe som dette. Skamme seg!

Jeg skal sjekke opp alle disse tipsene du har gitt meg, tusen takk. Du kan komme til å bli en kjemperessurs om du skal jobbe med håndtering av slike saker. Ser allerede ut i fra det du skriver, at du har veldig god innsikt i hva du snakker om. Du virker reflektert og ryddig. Jeg ville ansatt deg! Samfunnet trenger varslere som oss. Vi får klappe oss selv på skulderen, siden vi bidrar til at Norge er et så bra land som det faktisk er. Hadde ingen sagt i fra om noen ting, ville det blitt ille.

 

Anonymkode: 9e0bf...beb

[AnonymBruker]

Du som har svart meg så bra her... hvor lenge siden er det du sto oppi dette? Hvordan går det med deg nå? Er du delvis ufør? 

Jeg lurer sånn på hvordan jeg skal få jobbet det hele "ut av systemet".

Anonymkode: 9e0bf...beb

[AnonymBruker]

Det er krevende å stå i dette, ikke bare hvordan det påvirker deg som person, men også den biten du nevner, nemlig at man må holde i trådene selv. Jeg har inntrykk av at det er lite kunnskap om og vilje til å ta i arbeidskonflikter. Man må ta tak i det selv, lese seg opp på regelverk, ta kontakt med de som må kontaktes og samtidig holde hodet over vannet. Slik blir hele saken altoppslukende. Samtidig skal man være menneske på hjemmebane og holde hjulene gående med familien.

Fordi jeg har erfart, og også lest andres erfaringer, hvor mye jobb og arbeidskonflikter har å si for den som står oppi dette, har jeg fått interesse for jus, psykologi og ledelse bl.a. Vi er på jobb i store deler av vår våkne tilstand og derfor er det viktig at man sørger for et godt arbeidsmiljø og godt lovverk rundt dette.

Det er viktig at man som leder har god kunnskap om konfliktløsning og psykologi, tenker jeg. Det er så mange faktorer som påvirker at folk trives på jobb, og at man som gruppe fungerer. Og det er viktig med et godt støtteapparat, både når det gjelder "vedlikehold" og å fange opp de som faller utenfor. Du ser jo selv hvilke tanker du har om å falle utenfor og kanskje ikke komme i jobb igjen. Du blir en ubrukt ressurs som har havnet utenfor pga andres manglende kunnskap og handlekraft, og pga er lovverk som ikke fungerer. 

Alle er tjent med at flest mulig står i jobb. Derfor bør det tilrettelegges slik at det skal være mulig å bruke de ressursene hver enkelt har. Når jeg leser undersøkelser om hva personer setter som viktigst når de skal søke jobb, kommer trivsel svært høyt. Trives man ikke blir man mindre produktiv, mindre lønnsom (sykemeldinger), har det dårligere sosialt og kan slite med familieliv bl.a. 

Etter min opplevelse på jobb ble jeg gjort kjent med, på nett, at alle bedrifter plikter å ha en plan for å håndtere mobbing og konflikter på jobb. Dette hadde jeg aldri hørt om tidligere, hverken i utdanningssammenheng eller i bedriften jeg jobber i (stor i Norge). Det viser at dette mangler fokus i arbeidslivet.

Nå babler jeg i vei her, men dette har gjort meg sint, frustrert, oppgitt, engasjert og lei meg. Ikke bare på egne vegne, men for alle som opplever lignende. Og ikke minst over mobbing og barn som er utsatt for dette. Vi voksne kan bytte jobb og velge å flytte. Barn må tilbake på samme skole hver dag. Det er hjerteskjærende. 

Det er noen år siden jeg var involvert i arbeidskonflikten, men det preger mye av hverdagen min fremdeles, uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Jeg er i aktivitet og i behandling, og har ingen planer om å bli ufør! Arbeidslivet har ikke hørt det siste fra meg.

Jeg tenker at det er viktig for deg å skjerme deg fra hendelsen, ha en så normal hverdag som mulig. Om det er noe av saken du kan overlate til andre, bør du ta imot den hjelpen du kan få. Oppsøk hjelp i helsevesenet, men la fritiden din være fritid. Vær bevisst tanken om at det du har gjort er viktig. Du har gjort noe andre ikke tør, du viser engasjement og styrke. Ikke la de andre trykke deg ned. 

Det er vanskelig å si hvor lang tid det tar før du føler deg frisk og sterk nok til å gå tilbake i jobb. Men ha det som mål! Jobb er identitet, det er sosial deltakelse, måten man forsørger seg selv, stedet hvor vi får utfordre og utfolde oss selv.

Alt dette, i tillegg til opplevelsen i seg selv, har gjort at jeg har skiftet kurs og funnet ut hva jeg vil bruke tiden min på. Jeg er en ressurs og jeg vil bruke kreftene mine på noe jeg syns er verdt det. (Litt pompøst på slutten der, men dette er noe jeg forteller meg selv de gangene jeg har lyst til å legge meg ned og gi opp...)

Anonymkode: bf56c...356

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er krevende å stå i dette, ikke bare hvordan det påvirker deg som person, men også den biten du nevner, nemlig at man må holde i trådene selv. Jeg har inntrykk av at det er lite kunnskap om og vilje til å ta i arbeidskonflikter. Man må ta tak i det selv, lese seg opp på regelverk, ta kontakt med de som må kontaktes og samtidig holde hodet over vannet. Slik blir hele saken altoppslukende. Samtidig skal man være menneske på hjemmebane og holde hjulene gående med familien.

Fordi jeg har erfart, og også lest andres erfaringer, hvor mye jobb og arbeidskonflikter har å si for den som står oppi dette, har jeg fått interesse for jus, psykologi og ledelse bl.a. Vi er på jobb i store deler av vår våkne tilstand og derfor er det viktig at man sørger for et godt arbeidsmiljø og godt lovverk rundt dette.

Det er viktig at man som leder har god kunnskap om konfliktløsning og psykologi, tenker jeg. Det er så mange faktorer som påvirker at folk trives på jobb, og at man som gruppe fungerer. Og det er viktig med et godt støtteapparat, både når det gjelder "vedlikehold" og å fange opp de som faller utenfor. Du ser jo selv hvilke tanker du har om å falle utenfor og kanskje ikke komme i jobb igjen. Du blir en ubrukt ressurs som har havnet utenfor pga andres manglende kunnskap og handlekraft, og pga er lovverk som ikke fungerer. 

Alle er tjent med at flest mulig står i jobb. Derfor bør det tilrettelegges slik at det skal være mulig å bruke de ressursene hver enkelt har. Når jeg leser undersøkelser om hva personer setter som viktigst når de skal søke jobb, kommer trivsel svært høyt. Trives man ikke blir man mindre produktiv, mindre lønnsom (sykemeldinger), har det dårligere sosialt og kan slite med familieliv bl.a. 

Etter min opplevelse på jobb ble jeg gjort kjent med, på nett, at alle bedrifter plikter å ha en plan for å håndtere mobbing og konflikter på jobb. Dette hadde jeg aldri hørt om tidligere, hverken i utdanningssammenheng eller i bedriften jeg jobber i (stor i Norge). Det viser at dette mangler fokus i arbeidslivet.

Nå babler jeg i vei her, men dette har gjort meg sint, frustrert, oppgitt, engasjert og lei meg. Ikke bare på egne vegne, men for alle som opplever lignende. Og ikke minst over mobbing og barn som er utsatt for dette. Vi voksne kan bytte jobb og velge å flytte. Barn må tilbake på samme skole hver dag. Det er hjerteskjærende. 

Det er noen år siden jeg var involvert i arbeidskonflikten, men det preger mye av hverdagen min fremdeles, uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Jeg er i aktivitet og i behandling, og har ingen planer om å bli ufør! Arbeidslivet har ikke hørt det siste fra meg.

Jeg tenker at det er viktig for deg å skjerme deg fra hendelsen, ha en så normal hverdag som mulig. Om det er noe av saken du kan overlate til andre, bør du ta imot den hjelpen du kan få. Oppsøk hjelp i helsevesenet, men la fritiden din være fritid. Vær bevisst tanken om at det du har gjort er viktig. Du har gjort noe andre ikke tør, du viser engasjement og styrke. Ikke la de andre trykke deg ned. 

Det er vanskelig å si hvor lang tid det tar før du føler deg frisk og sterk nok til å gå tilbake i jobb. Men ha det som mål! Jobb er identitet, det er sosial deltakelse, måten man forsørger seg selv, stedet hvor vi får utfordre og utfolde oss selv.

Alt dette, i tillegg til opplevelsen i seg selv, har gjort at jeg har skiftet kurs og funnet ut hva jeg vil bruke tiden min på. Jeg er en ressurs og jeg vil bruke kreftene mine på noe jeg syns er verdt det. (Litt pompøst på slutten der, men dette er noe jeg forteller meg selv de gangene jeg har lyst til å legge meg ned og gi opp...)

Anonymkode: bf56c...356

Problemet er at mange andre ikke følger lover og regler, så da må man bare være tøff selv. Det gjør meg egentlig ikke så mye å stå i en arbeidslivskonflikt, fordi jeg tør å tråkke ned andre for å hevde meg selv. En trussel om å f. eks. skade noen man er i konflikt med (man hvisker det i øret til kollegaen/leder man er i konflikt med når ingen ser) kan være ganske effektivt. Eller noen de bryr seg om  

Det fordrer at man er villig til å gå langt for å overleve selv selvsagt. Og personlig er jeg villig til det, hvis jeg eller noen jeg er glad i er utsatt for angrep. Enten det innebærer å bli forsøkt slått ned på en restaurant eller å bli trakassert på jobb. For meg og mine er jeg villig til å drepe. 

Anonymkode: c44f1...e59

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at mange andre ikke følger lover og regler, så da må man bare være tøff selv. Det gjør meg egentlig ikke så mye å stå i en arbeidslivskonflikt, fordi jeg tør å tråkke ned andre for å hevde meg selv. En trussel om å f. eks. skade noen man er i konflikt med (man hvisker det i øret til kollegaen/leder man er i konflikt med når ingen ser) kan være ganske effektivt. Eller noen de bryr seg om  

Det fordrer at man er villig til å gå langt for å overleve selv selvsagt. Og personlig er jeg villig til det, hvis jeg eller noen jeg er glad i er utsatt for angrep. Enten det innebærer å bli forsøkt slått ned på en restaurant eller å bli trakassert på jobb. For meg og mine er jeg villig til å drepe. 

Anonymkode: c44f1...e59

Du høres jo helt tilbakestående ut viss det er sånn du løser konflikter på jobb,eller noen annen plass for den del. Desuten så er ikke å hviske noen i øret at du skal skade de å tråkke andre ned for å hevde deg selv 🙂 

Anonymkode: bc479...9d2

[Gjest Deka121]

På 14.8.2018 den 13.21, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært der og skjønner hva du står i. I dag har jeg PTSD og kjemper med NAV og Arbeidstilsynet om rettigheter og penger til å klare meg økonomisk. 

Først og fremst: gå til fastlegen og få dokumentert det som har skjedd. Be spesifikt om at det skrives i journalen. Få sykemelding (fortsatt) om det er slik at du ødelegges av å stå i jobb. Gå også til bedriftshelsetjenesten for det samme (-sykemelding) og be om hjelp der. De er pliktig til å følge opp trakassering på arbeidsplassen. Verneombud og tillitsvalgt bør inkluderes her. Gå til personer høyere i organisasjonen om du ikke stoler på nærmeste tillitsvalgt.

Hva får du av oppfølging/behandling av fastlege? Har du behov for psykolog? Nevn igjen saken og få det journalført.

Har du meldt saken til Arbeidstilsynet? Les deg opp på lovverk rundt dette (varsling, trakassering). 

Om det viser seg at du ender opp veldig syk av dette, husk å melde til nav om yrkessykdom eller yrkesskadeerstatning. Fristen er ett år. Husk all dokumentasjon du har fått i mellomtiden.

Om du søker ny jobb forteller du ingen ting om hva som har skjedd i gammel jobb. Bruk "søker nye utfordringer" som årsak til at du søker ny jobb, og lat som du er en person som unngår konflikter og syns verden er et fint sted. Bedrifter er livredd folk som tar ansvar og melder ifra om kritikkverdige forhold. Men aller først bør du bruke sykemeldingstiden til å lande litt, finne ut hvor stort trykk dette har vært for deg, og om du virkelig er klar for ny jobb. 

En ting jeg har lært av dette er at jeg aldri kommer til å varsle igjen. Ingen støtter deg, ingen stiller opp. Kollegaer snur ryggen til deg fordi de er redde for å bli blandet inn. Selv blir du sittende igjen med svarteper og dårlig helse. Og et nav-system og annet som ikke fungerer eller plukker deg opp. Slike saker er forferdelig å stå i, og vanskelig å få bukt med. Bedrifter gjør minst mulig for å rydde opp. Arbeidstakeren er problemet.

Jeg ønsker deg lykke til videre. Ta vare på deg selv. 

 

Anonymkode: bf56c...356

Fikk du virkelig Ptsd av arbeidskonflikt eller er det mer som ligger bak den diagnosen? Trodde ptsd var noe folk får etter å ha vært utplassert i Libanon og Balkan, voldtatt som barn eller vært i en trafikkulykke. 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Deka121 skrev:

Fikk du virkelig Ptsd av arbeidskonflikt eller er det mer som ligger bak den diagnosen? Trodde ptsd var noe folk får etter å ha vært utplassert i Libanon og Balkan, voldtatt som barn eller vært i en trafikkulykke. 

Nei, ny forskning på ptsd gir indikasjoner på at diagnosen kan oppstå ved mobbing på arbeidsplass (utfrysning, opplevelse sv trakassering etc) og i mer dagligdagse settinger enn man tidligere har trodd. 

Anonymkode: 3ffd6...9a5

[AnonymBruker]

På 14.8.2018 den 11.12, AnonymBruker skrev:

Jeg har varslet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Det er både snakk om ulovlig bruk av midler og trakassering av 3 ansatte mm. Jeg er veldig redd for å skrive for mye her, da jeg ikke ønsker å bli igjenkjent. 

Jeg er ansatt i det offentlige og er nå sykemeldt. Påkjenningen har blitt for stor for meg og fått både fysiske og mentale konsekvenser. 

Nå føler jeg meg veldig alene og sitter vel med følelsen av at det blir jeg som må gå, siden jeg ikke klarer å fortsette og jobbe under samme ledelse. Det er jeg som får hele støyten og jeg opplever ikke at mitt varsel er satt pris på. Det jeg nå føler er at de ser på MEG som problemet. Jeg har mistet en del i forhold til hva jeg hadde før, men er usikker på om det kan defineres som gjengjeldelse.

Jeg er organisert. Har fått noe hjelp fra tillitsvalgt, men usikker på henne om hun er 100 % til å stole på. Hun er jo også ansatt i samme organisasjon.

Noen som har opplevd det samme?

Noen som har gode råd til meg?

Dersom jeg skal søke nye jobber, hva skal jeg da si? 

Håper på seriøse og gode innspill. 

 

Anonymkode: 9e0bf...beb

Et godt råd til deg: ta kontakt med forbundet ditt sentralt og be om hjelp fra en tillitsperson som ikke er knyttet til tjenesten du jobber i. En utenforstående tillitsvalgt vil kunne gjøre en mye bedre jobb for DEG. 

Den fagforeningspersonen som jobber der du jobber, kan gjøre LITT, men til syvende og sist er han/hun også bare et menneske som skal overleve og fortsatt bli likt i jobben sin etter denne saken. Det er derfor umulig at en intern person skal kunne gjøre 100% bra arbeid for deg- uten hensyn til arbeidsgiver. Dessuten er denne personen på jobb hver dag (og du ikke), og må forholde seg til sjefene hele tiden. Han/hun har derfor mye å tape på å gå hardt ut mot ledelsen.

Alle reportasjer om varslere sier det samme: at de føler seg helt alene for kollegaer som tidligere var enig med dem, nå plutselig blir tause. Så du trenger ikke ta hensyn til noen andre enn deg selv akkurat nå.

Be fagforeningen koble på personalavdelingen på jobben, og jobb for å bli omplassert til et annet sted. Ikke la de true deg eller gjøre situasjonen så uholdbar for deg at du til slutt føler deg presset til å si opp.

Å få ny jobb igjen kan by på store problemer for deg, fordi verden er liten, og referanser må gis. Sørg derfor for at du kommer ut av det med annen jobb, og argumenter med at det er psykisk uholdbart for deg å fortsette der du er nå. Hent inn legeattest på forholdet. 

Har vært arbeidsgiver i flere år, så jeg har sett baksiden. Håper du følger rådet mitt , slik at du får en ny jobb. Og bor du i Oslo, kan du pga sakens komplisitet be om å bli flyttet til en annen bydel (med ukjente mennesker og andre sjefer).

Så håper jeg du har varslet med «rent « hjerte- aldså at du ikke har utgitt noen som har prøvd å gjøre det rette, men som har tatt noen gale veier kanskje uten å vite det. 

Har du ikke det- heier jeg på deg!!! Stå på 🙂

Anonymkode: 3ffd6...9a5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du høres jo helt tilbakestående ut viss det er sånn du løser konflikter på jobb,eller noen annen plass for den del. Desuten så er ikke å hviske noen i øret at du skal skade de å tråkke andre ned for å hevde deg selv 🙂 

Anonymkode: bc479...9d2

Er det? Nei, det er på ingen måte første løsning, men hvis det går langt nok og motstanderen ikke gir seg må man forsvare seg. Innerst inne er mennesker også primitive vesener som følger naturens orden, og der gjelder kun den sterkestes rett. Det innebærer noen ganger brutalitet mot andre for å overleve selv. 

Anonymkode: c44f1...e59

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det? Nei, det er på ingen måte første løsning, men hvis det går langt nok og motstanderen ikke gir seg må man forsvare seg. Innerst inne er mennesker også primitive vesener som følger naturens orden, og der gjelder kun den sterkestes rett. Det innebærer noen ganger brutalitet mot andre for å overleve selv. 

Anonymkode: c44f1...e59

Viss du velger å forsvare deg med ved å komme med trusler om vold, selv om det ikke et førstevalget ditt så er du tilbakestående. "den sterkestes rett" handler ikke om  være fysisk sterkest. Kommer du med trusler eller bruker vold så har du tapt kampen uansett hvor god sak du hadde i utgangspunktet. Med mindre du kun vanker i harde kriminelle miljøer, da kan du bruke den "jeg klipper av deg tær eller sender folk på deg" I den virkelige verden, not so mutch. 

Anonymkode: bc479...9d2

[Gjest Deka121]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ny forskning på ptsd gir indikasjoner på at diagnosen kan oppstå ved mobbing på arbeidsplass (utfrysning, opplevelse sv trakassering etc) og i mer dagligdagse settinger enn man tidligere har trodd. 

Anonymkode: 3ffd6...9a5

Sier du det ja, da er det ikke rart det er lang ventetid for å få traumebehandling! !! Går her å venter og venter, stiller dere som fikk ptsd "i mer dagligdagse" settinger i samme behandlingskø som vi som har fått Ptsd etter noe som langt i fra er så dagligdags, men mot tortur? Dette blir litt dumt, har du fått PTSD etter en jobb konflikt som voksen, særiøst. Får du flashback av at sjefen din er frekk da eller, eller at ingen av kollegene dine snakker med deg? Skjønner det var en vanskelig situasjon på jobben din. Men å få flashback av at du blir voldtatt av nær famile, eller at du holder på å bli kvalt er litt mer reelt da. 

Endret 18. august 2018 av Deka121
..

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Deka121 skrev:

Sier du det ja, da er det ikke rart det er lang ventetid for å få traumebehandling! !! Går her å venter og venter, stiller dere som fikk ptsd "i mer dagligdagse" settinger i samme behandlingskø som vi som har fått Ptsd etter noe som langt i fra er så dagligdags, men mot tortur? Dette blir litt dumt, har du fått PTSD etter en jobb konflikt som voksen, særiøst. Får du flashback av at sjefen din er frekk da eller, eller at ingen av kollegene dine snakker med deg? Skjønner det var en vanskelig situasjon på jobben din. Men å få flashback av at du blir voldtatt av din egen far, eller at du holder på å bli kvalt er litt mer reelt da. 

Din diagnose er ikke verre enn andres, du kjenner kun din egen opplevelse ikke den andre har hatt. Du har ingen rett til å dømme det andre har opplevd. Blir som om jeg skulle si til deg "seriøst, du kunne jo bare stukket hjemmefra om faren din var så fær". Ting ser lett ut for den som ikke opplever det, selv om jeg til dels kan være enig i at ptsd er blitt en motediagnose. Du forstår åpenbart ikke hva psykisk mishandling og mobbing kan gjøre med folk. Du er uvitende og ikke redd for å vise det, at mange som er psykisk syke er egoistiske til tusen beviser du for din del godt her. Forslår du klapper igjen og forlater tråden når du ikke kan svare på det ts spørs om, du er gjerne en av dem som ikke har erfaring fra arbeidslivet i det hele tatt. Hvem som prioriteres i behandlingskøen er heldigvis opp til fagkyndig personell, ikke sånne som deg. 

Anonymkode: 53b6e...fbd

[AnonymBruker]

På 15.8.2018 den 16.43, AnonymBruker skrev:

Tusen tusen takk for svar med gode tips! Trist å høre at du har fått PTSD og sliter med NAV etter en sånn sak. Det skal jo ikke være sånn! Man burde bli belønnet for at man tør å varsle!!!

Jeg går nå til psykolog og jeg tar antidepressiva. (Aldri gjort det før.) Jeg har meldt i fra til lege og psykolog om det jeg står i. Arbeidstilsynet blir vel varslet automatisk når lege melder dette inn som sykefravær med bakgrunn i forhold på jobb?

Dette med NAV og yrkessykdom mm har jeg ikke hørt om. Skal lese meg opp på dette. Jeg har informert NAV om saken jeg står i og fått klar beskjed om at sykepenger ikke utbetales pga konflikter på jobb, derfor er jeg livredd for at de ikke skal tro på hvordan det står til med helsen min. Bedriftshelsetjenesten vil jeg kople inn.

Det er svært krevende å stå i en situasjon som denne. Kolleger som har sett og hørt det som har foregått, nekter for det og jeg blir stående igjen alene. Jeg tenker mye på hva alle sier til hverandre om meg og har mange mørke stunder hvor jeg hakker mye på meg selv mentalt. Jeg kjenner det på kroppen. Det er utrolig krevende og går utover familien. Til og med min mann har begynt å få helseplager som følge av dette. Etter hvert blir jeg vel uten jobb... siden min leder jobber på alle vis for at jeg ikke skal komme tilbake. 

Jeg har vært sykemeldt i 5 mnd til nå, men det har vært møter, mailer, telefoner og styr, så jeg har ikke fått brukt tiden på å bli bra igjen. Jeg ser meg i speilet og mener jeg ser 10 år eldre ut pga denne saken.

Jeg har også landet på samme standpunkt. Jeg kommer aldri til å varsle igjen, dessverre. 

 

Anonymkode: 9e0bf...beb

Hei!

Tar denne som anonym 😊 Jeg har selv jobbet på en arbeidsplass og opplevd noe lignede men her var det en hel gruppe som ble hengt ut med anklager for å drive med mobbing og trakassering ovenfor en annen arbeidsgruppe (profesjonskamp om en kan kalle det for det). Sannheten var at den det var den andre gruppen som bedrev med mobbing / trakassering. Årsaken til dette var at de ikke fikk det som de ville i noen saker da sikkerheten til brukere og ansatte kom først. Dessverre ble 2 av disse så snurt da de ikke fikk det som de ville at de begynte med sladder og ryktespredning. Denne arbeidsplassen har alltid hatt konflikter grunnet for mange små sjefer og en inkompetent ledelse. De har tom et dårlig rykte på seg pga dette. 

Enden på visen var sykemeldinger over hele linjen. Min lege skrev et brev til NAV angående min situasjon i tilfellet det gikk så langt at jeg ville blir ufør grunnet arbeidssituasjonen. Jeg ville også stille sterkere dersom søknad om yrkesskadeerstatning  ville bli aktuelt. 

Bedfritshelsetjenesten ble involvert men det hjalp fint lite da ledelsen, roten til problemet ble fredet. 

Jeg søkte ny jobb og sa ingenting om arbeidsforholdet. HTV i fagforeningen var involvert og jeg hadde en god dialog med henne.

Håper at det ordner seg for deg. Noen ganger er det best å fjerne seg fra konflikten for å ikke drukne. Tenk på ditt eget ve og vell og la de andre sulle avgårde til skuten havarer. 

Anonymkode: 56b0d...3ba

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Viss du velger å forsvare deg med ved å komme med trusler om vold, selv om det ikke et førstevalget ditt så er du tilbakestående. "den sterkestes rett" handler ikke om  være fysisk sterkest. Kommer du med trusler eller bruker vold så har du tapt kampen uansett hvor god sak du hadde i utgangspunktet. Med mindre du kun vanker i harde kriminelle miljøer, da kan du bruke den "jeg klipper av deg tær eller sender folk på deg" I den virkelige verden, not so mutch. 

Anonymkode: bc479...9d2

Hvorfor tror du man har tapt kampen? Ja, selvsagt hvis man sier det i alle andres påsyn, da får man jo mange vitner mot seg. Men for oss med visse kontakter, så kan det å hviske noe "fint" i øret på den kollegaen som er truende fungere ganske fint, og som regel trenger man ikke gjøre noe mer fysisk. En subtil trussel om at vedkommende er ferdig (og eventuelt også andre i familien hans) kan være mer effektivt enn du tror. 

Og hvor naiv er du egentlig? Hadde ikke trusler vært effektivt, hadde det ikke vært så mange bøller som hadde brukt det i arbeidslivet. Det er mange triste historier om folk som har blitt mobbet ut av arbeidslivet, og der arbeidsgiver kommer unna selv om det skal være "ordninger, arbeidsmiljølov, verneombud etc." (som ofte ikke fungerer likevel), fordi arbeidstaker ikke er villig til å gå langt nok selv. Men for seg selv, sine venner og familie tar man det helt ut med alle midler. Går det langt nok er vi alle dyr, og vi må alltid ha det i bakhodet. 

Anonymkode: c44f1...e59

[AnonymBruker]

55 minutter siden, Deka121 skrev:

Sier du det ja, da er det ikke rart det er lang ventetid for å få traumebehandling! !! Går her å venter og venter, stiller dere som fikk ptsd "i mer dagligdagse" settinger i samme behandlingskø som vi som har fått Ptsd etter noe som langt i fra er så dagligdags, men mot tortur? Dette blir litt dumt, har du fått PTSD etter en jobb konflikt som voksen, særiøst. Får du flashback av at sjefen din er frekk da eller, eller at ingen av kollegene dine snakker med deg? Skjønner det var en vanskelig situasjon på jobben din. Men å få flashback av at du blir voldtatt av din egen far, eller at du holder på å bli kvalt er litt mer reelt da. 

Dette var et lite hyggelig innlegg. Hva får du ut av dette? 

Anonymkode: 56b0d...3ba

[Gjest Deka121]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Din diagnose er ikke verre enn andres, du kjenner kun din egen opplevelse ikke den andre har hatt. Du har ingen rett til å dømme det andre har opplevd. Blir som om jeg skulle si til deg "seriøst, du kunne jo bare stukket hjemmefra om faren din var så fær". Ting ser lett ut for den som ikke opplever det, selv om jeg til dels kan være enig i at ptsd er blitt en motediagnose. Du forstår åpenbart ikke hva psykisk mishandling og mobbing kan gjøre med folk. Du er uvitende og ikke redd for å vise det, at mange som er psykisk syke er egoistiske til tusen beviser du for din del godt her. Forslår du klapper igjen og forlater tråden når du ikke kan svare på det ts spørs om, du er gjerne en av dem som ikke har erfaring fra arbeidslivet i det hele tatt. Hvem som prioriteres i behandlingskøen er heldigvis opp til fagkyndig personell, ikke sånne som deg. 

Anonymkode: 53b6e...fbd

Har vært i arbeidslivet i 12 år å har ca 37 år igjen, å det er ikke snakk om prioritering i behandlingskøen... Det er snakk om at det er lange ventelister fordi det er mange som trenger behandling for PTSD. Har full forståelse for at konflikter på jobb er en krevende situasjon å komme opp i. Men det er faktisk alvorlighetsgrader av hendelser uansett hvordan du vrir å vender på det.