Gå til innhold

Hvordan har dere fått vite om dødsfall?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

For tre dager siden døde bestemor, pappa ringte. i fjor døde mormor, mamma ringte. For flere år siden døde min beste venninne(hun hadde flyttet langt vekk), da jeg aldri fikk tak i henne ringte jeg moren hennes, det viste seg at hun hadde gått bort et par mnd før.

 

Anonymkode: e0bf2...eba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg satt med min bestemor til siste åndedrag og måtte ta en telefon til min mor, min onkel (som var på vei opp på sykehuset) og min bror. Samt informere resten av slekten. Det er snart 5 mnd siden hun døde, men det er fremdeles fryktelig vondt. Vi hadde kontakt daglig..

Anonymkode: d5dc0...8c3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk på barneskolen og var i samme rom ved to forskjellige anledninger da to av mine besteforeldre døde. 

Ellers har jeg blitt fortalt av mine foreldre og venner da personer som har vært nærme har gått bort. Er bare 17 da så har ikke fått så mange slike beskjeder 😄

Anonymkode: a2715...ff0

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da min far døde, så fikk jeg brev i posten noen dager etter begravelsen. Da min mor døde, ringte min søster. Da en venn døde, leste jeg det på Facebook. 

Anonymkode: 7c417...f6c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da min morfar, farfar og far døde fikk jeg tlf fra mamma/pappa om dette, da det skjedde i hjemmet deres. Farfar var syk og ventet. Morfar og pappa var helt uventet begge to.

Da min farmor døde, døde hun også hjemme. Men hun bodde alene og en nabo fant henne og varslet ambulansen. Der kom presten på jobben til pappa for å gi dødsbudskapet.

Anonymkode: 72d81...d8e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nettopp opplevd min elskede bestefar gikk bort.

Fant ut av det ved døsannonsen som kom 1uke etter dødsfallet.

Er masse bråk i familien hvor alle hater alle. Så er nå sånn det er.

 

Begravelsen er til torsdag og jeg gruer meg så jeg er helt dårlig.

Anonymkode: cd1e3...f66

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da bestemor døde ringte bestefar meg grytidlig på mårran. Han ringer meg aldri. Han sa at bestemor ikke pustet og prøvde å få liv i henne. Jeg ringte 113 og fikk ambulanse dit.  Så ringte ambulansen meg opp igjen og fortalte at hun var alt død. Jeg måtte ringe mora mi å gi beskjed. Jeg ga også beskjed til andre slektninger. Jeg tok taxi med dit med en gang og klarte ikke å vente på å bli hentet. Det var en jævlig dag.... Synet av ambulansen ved huset, bilen til mamma ,politibilen.. alle folkene i huset med ambulanseklær og politiuniform.  Jeg fikk beskjed om at det så fredelig ut inne der bestemor lå (i senga). Det gjorde det ikke i heletatt. Det synet av bestemor som gaper etter luft og helt vridd i ansiktet burde jeg blitt frarådet å se. Der klandrer jeg de jævla ambulansefolks for.  Fredelig for meg er at det ser ut som man sover.... 

Ellers fikk jeg sms for noen dager siden at ei jeg kjenner er gått bort. 

Anonymkode: 1d1b5...4dc

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 11. august 2018 den 10.31, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker da på både familie, venner og andre bekjente.

Jeg har opplevd å få beskjed på tlf, fb og hørt av andre litt tilfeldig. Noen har jeg lest om selv i dødsannonser.

Jeg opplevde for noen år siden å lese i aviser om en person, alder og bosted hadde omkommet i ulykke på jobb. Navn ikke nevnt, men jeg visste bare ut fra de få opplysningene at det var en bekjent. Dagen etter ble navnet meddelt i media med bilde. Selv om jeg var 100% sikker, så ble det ett lite sjokk.

Jeg gruer meg til foreldrene mine dør. Gruer meg for evt en tlf om at en av de døde plutselig. Samtidig så ønsker jeg heller det enn å sitte på sykehus og vente på at de skal dø.

Jeg virkelig hater dødsfall. Verste jeg vet om, det knyter seg i brystet bare ved tanken.

Anonymkode: 06a0c...6a8

Har fått 2 tlf, og blitt fortalt en gang face to face på jobb av sjefen (de fikk ikke tak i meg, og ringte avdelingslederen - så hun tok meg til side og fortalte det og sa jeg burde dra hjem). Også fant jeg ut en gang at en bekjent (som jeg hadde mistet kontakten med litt, men var veldig nærme før) døde, - fant det ut når noen andre skrev en facebookstatus om det.. 

 

Resten har jeg vært vitne til (da på jobb) og holdt de i hånda mens de har sovnet inn, deretter stelt de og ventet til pårørende kom (om de ikke var der fra før av da). 

 

Blitt veldig "vandt" til å se folk dø, og å snakke om døden pga jobben min - men like "sjokk" hver gang det gjelder noen man kjenner godt. Selv om det er så naturlig og normalt, virker det like "feil" hver gang. :( 

Anonymkode: e4ec7...db9

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde ventet noen dager på beskjed om min mamma overlevde eller ikke, var liten den gangen, fikk beskjeden en morgen da jeg fortsatt lå i sengen om at hun var død, sykehuset hadde slått av respiratoren. Jeg klarte ikke å forstille meg som så liten at hun faktisk "var i stand" til å dø, de første minuttene trodde jeg ikke på det, så kom det et stort sjokk da jeg fikk en alvorlig bekreftelse på at dette ikke var tull. Etterfulgt av et massivt tomrom og redsel. Glemmer ikke den følelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I vår døde en kompis av kreft. Han skrev selv melding dagen før om at han var sliten og takket for seg og alle gode minner. Han døde 4 timer seinere, fikk heldigvis tatt farvel.

Ellers har mor/far ringt når mormor/morfar, kusiner og tante har gått bort.

Anonymkode: 8d656...73a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da min bestevenninne døde var det jeg som fant henne etter hun hadde tatt sitt eget liv, jeg ringte rundt til alle venner og fortalte det. Hennes mor fant det ut da hun kom hjem mens ambulansepersonellet forsøkte gjenopplivning. 

Resten av familie har jeg fått høre det fra enten mor eller far.

Andre jeg kjenner har fått prestog/eller politi på døra om det har vært ifm ulykker.

Anonymkode: 95d76...f00

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da pappa døde fikk jeg vite det så "pedagogisk" som mulig tror jeg, noe som jeg er takknemlig for. Mamma satt meg og søsknene ned, forberedte oss på  at nå var det noe alvorlig og viktig,  og sa det rett ut "Pappa er død." Man blir jo helt i sjokk. Jeg  tenker også tilbake hvor utrolig tungt det må ha vært for mamma,å bære på sin egen ufattelig sorg, og samtidig være sterk nok til å holde seg sammen å fortelle dette til barna sine. Ble jo selvfølgelig totalt kaos uansett, noen i flokken som "tok" det med en gang, andre som bare stakk rett ut/"rømte" hjemmefra. 

Kan ikke se for meg hvordan det skulle vært gjort annerledes, er jo en helt umulig situasjon. 

Anonymkode: 7f63b...2c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Da mamma døde kom det er par prester på døra. Dødsfallet var så uventet som det kunne være. Det var det aller, aller verste øyeblikket i hele mitt liv.

Jeg har sagt til nærmeste familie at neste gang ønsker jeg faktisk heller en SMS hvis noe plutselig skulle skje. Jeg vet det er mange som sikkert tenker at å få dødsbudskap på SMS høres forferdelig dårlig ut, men jeg vil mye heller sette meg ned å la budskapet synke sakte men sikkert inn - enn å få en plutselig telefonsamtale, eller fremmede på døra som forteller noe så jævlig samtidig som jeg føler at hele verden raser ned rundt meg der jeg står i døråpningen... Jeg skjønner ikke at jeg overlevde det øyeblikket. At jeg ikke falt sammen, at jeg ikke besvimte, at jeg klarte å tenke (nesten) klart... Jeg håper jeg aldri må gjennom det igjen.

Anonymkode: c9b7d...ad5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 24.9.2018 den 15.33, AnonymBruker skrev:
 

For tre dager siden døde bestemor, pappa ringte. i fjor døde mormor, mamma ringte. For flere år siden døde min beste venninne(hun hadde flyttet langt vekk), da jeg aldri fikk tak i henne ringte jeg moren hennes, det viste seg at hun hadde gått bort et par mnd før.

 

Anonymkode: e0bf2...eba

Bestevenninne? Ig ingen ringte deg? Spesielt 

Anonymkode: 2369e...a9c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Annonse

[1] Category widget

Den verste måten jeg har funnet ut om dødsfall på var i ungdomsskoletiden når en av mine beste venninner tok livet av seg.

Jeg og mamma skulle kjøre fra Oslo til og hjem til Nord-Norge i sommerferien, og jeg sendte tilfeldigvis en kjedsomhetsmelding til en felles venninne av oss. Da fikk jeg til svar at "Har du ikke hørt det? Xx er død."

Det er det jævligste jeg har vært med på. Å MÅTTE sitte et døgn i bilen sammen med mamma som ikke ante hva hun skulle si eller gjøre, uten å kunne gjøre noe som helst for venninnene mine eller være sammen med de. Jeg tror faktisk jeg grein hele veien hjem uten å sove et sekund.

Anonymkode: d6696...d0d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kudos til alle som klarer å lese denne tråden uten å grine ihjel. Dette er min største frykt. Har ikke opplevd å miste noen veldig nær enda. Men en kveld måtte jeg ringe mamma da hun ikke kom hjem etter at hun skulle bare en liten tur ut. Da hadde pappa fått slag. Og veien til sykehuset visste jeg ikke om han levde eller ikke. Det er det jævligste jeg har opplevd og er fortsatt preget av det. Jeg reagerte med å ha «kontroll», og ikke reagere slik at mine søsken ble redde. Men å høre mor si «jeg vet ikke», til det vanskeligste spørsmålet jeg har måttet tvinge meg selv til å spørre «.. lever pappa?», bare tanken er nok til å gjøre meg deprimert for dager. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere når en slik telefonsamtale skjer igjen. 

Ellers fikk jeg vite det på Facebook når en bekjent av meg døde, og via mor da farmor døde. Var ikke nære med noen av de så det var liksom ikke big Deal. 

Anonymkode: ededd...9a7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...