Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

 

2 minutter siden, exictence skrev:

Min erfaring sier at det beste er å ikke prøve å si noen fornuftige ord en gang når han er i sin sykdomsadferd (sykdomsadferd som det jo er. Ingen unnskyldning, men kanskje en forklaring).

Hvis han får brøle og frese uten respons på det, så får han ikke følelse av å oppnå noe, verken positivt eller negativt.

Jeg skjønner hva du mener, og tanken er nok god, men en liten advarsel: min erfaring med min eks var at det var først da jeg fant zen i meg og forholdt meg rolig uten å gi respons, at han virkelig begynte å eskalere. Det å ikke få respons, hverken positivt eller negativt, gjorde ham fullstendig desperat. Kontrasten til hans egne følelser på villspor, ble så fullkommen at han gikk i stå. Det var nesten som å se et apparat gå i stykker. 

Anonymkode: 44517...838

[AnonymBruker]

3 timer siden, Rainstorm skrev:

Den der "Men jeg har jo sagt unnskyld, hva mer vil du at jeg skal gjøre?!", er skikkelig fattig i grunn for ja, du har nettopp SAGT unnskyld, men du har ikke MENT unnskyld. Og da er det egentlig mer som en løgn. Som unnasluntring. Ansvarsfraskrivelse. Så hva mer man ønsker seg? Hva med ektefølt interesse for å reparere. 

Jeg har fulgt tråden din fra begynnelsen og skjønner din frustrasjon, men har ikke hatt noe å komme med. Har du fortalt ham hvor ødeleggende dette er for forholdet og at du nå begynner å tenke på en avslutning? Du har ikke noe å tape på å fortelle nettopp i hvor stor grad dette er et problem for deres fellesprosjekt som er parforholdet. Si rett ut at du vurderer å gå men ønsker helst å reparere sammen med ham. Fortell ham dine grenser, uten ultimatum. Si at du ikke kan leve sammen med ham om han ikke gjør en innsats nå. 

Takk for klem! Jeg føler at jeg har sagt dette til ham. Jeg vet ikke helt om han forsto likevel. Eller vil forstå. 

Jeg har håpet på at han ville ringe meg opp igjen. Ta i det minste det initiativet, men ikke så langt. 

Jeg føler egentlig at forholdet vårt er over. At bare de praktiske tingene gjenstår. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke lenger om kjærlighet kan forsvare dette forholdet. Akkurat nå føler jeg heller ikke at han elsker meg. Hvis han virkelig gjorde det, så... Nei jeg vet ikke hva, men da ville han vel være mest interessert i å reparere dette, ikke ødelegge det ytterligere. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg har vært så usikker på om jeg skal svare i denne tråden. Det henger sammen med egne opplevelser og tolkninger av disse. Så kanskje jeg bommer helt, blindet av mitt perspektiv.

Slik jeg leser innleggene dine, så sitter du i en håpløs situasjon. Fordi du blir pålagt å løse noe du ikke kan løse. Selv om det er dine følelser, så kan ikke du gjøre deg trygg på ham igjen. Det er en trygghet han må ta hovedansvar for å bygge opp igjen. Selv om du kan og må velge å være med om det er noe dere ønsker.

Jeg tror ikke det om han elsker deg eller ikke er et element her, selv om jeg nok tror han faktisk gjør det.

Jeg tror heller at han som du og flere har vært inne på føler at livet/verden er urettferdig. Urettferdig mot ham. Da klarer han ikke å se ting i et større perspektiv, han skaper det han frykter. Jeg ser at det høres ut som en floksel, men jeg tror det er sant. Han elsker ikke seg selv, han synes ikke han er verdt å elske. Når den smerten blir for stor - enten det skjer noe utenfor parforholdet, noe i ham, en kommentar fra hvem som helst - så sprekker det. For at du skal bevise at han er verdt å elske. Problemet er at så lenge han ikke synes eller tror det selv, så vil han komme med hardere og kraftigere skyts hver gang det renner over. For innerst inne så "vet" han at han ikke er verdt din kjærlighet.

Her er det mulig at jeg tolker feil for å beskytte meg selv, men jeg kjenner meg sånn igjen i det du beskriver. Også i argumentasjonen fra ham. Jeg har hørt akkurat de samme ordene jeg også.

Jeg opplever at han har det forferdelig vondt, men han forårsaker den smerten selv fordi han har den med i bagasjen. Enten det er barndom eller andre opplevelser eller egne tanker og følelser. Han ønsker allikevel at du skal fikse det. Gå videre, vise at han aldri kan miste deg, at han er verdt å elske, at det er trygt for ham å vise hvem han er med deg, at du skal forstå og vise omtanke.

Dette kan bare fikses ved at han jobber med selvbildet, med å forstå seg selv bedre. Sannsynligvis har han et tilsynelatende godt selvbilde på toppen, men det tåler ikke å skrapes i? Du kommer for nær, andre får bare den sjarmerende siden. Derfor er du vanskeligere enn "alle andre kvinner". Denne smerten han kjenner er ikke skapt av deg. Den forsvinner ikke av at du fjerner deg fra situasjonen, eller av at du tilgir og feier alt under teppe. Heller ikke av at du tåler alt. Sannsynligvis vil en del av ham forakte seg selv fordi han går til angrep på deg, og så er du "sterkere" der også?

Kanskje tror han ikke at han kan bli "bedre", da er det kanskje enda viktigere at du ikke er "bedre" enn ham? Den eneste løsningen for ham blir å skape en balanse ved å dra deg ned.

Jeg tror ikke at du er perfekt, at du ikke gjør feil, at du ikke kunne gjort ting på andre måter. Men den smerten du kjenner på nå er ikke noe som opprinnelig kommer fra deg. Det kommer fra noe han sa. Det er en forskjell der, selv om han sikkert føler at hans utbrudd kommer av ting du har sagt og gjort. Forskjellen ligger for meg i at alle kan såre hverandre uten å mene det. Det kan man jobbe med og gå videre med. Han har så vondt i seg selv at han går inn for å såre deg. Trolig ubevisst.

Billedlig talt så slår han deg så hardt han kan emosjonelt, fordi han synes det er urettferdig at han har det vondt. Det er vanskelig å fordøye at man blir en punchingbag. Det fjerner all trygghet man har. For hvordan skal man beskytte seg mot noen som ønsker at du skal ha det vondt? Selv om det bare er der og da, og han egentlig ikke mener det. Hvordan skal du beskytte deg mot neste angrep om du slipper ham innenfor igjen? Hvordan tør du å slippe ham inn igjen - når du vet han synes du har rett til egne følelser om de begrenser hans rett til å uttrykke seg?  Forskjellen er at du trenger/prøver å beskytte deg selv, han forlanger å slå rundt seg (verbalt) for å slippe å kjenne på egen smerte. Angrep som det beste forsvar fungerer ikke, for det skaper bare nye sår og leger ingenting. Det er en midlertidig fiks som skader. Noen ganger mer enn man klarer å reparere. I alle fall om ikke man reparerer sammen.

Anonymkode: 022aa...076

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke lenger om kjærlighet kan forsvare dette forholdet. Akkurat nå føler jeg heller ikke at han elsker meg. Hvis han virkelig gjorde det, så... Nei jeg vet ikke hva, men da ville han vel være mest interessert i å reparere dette, ikke ødelegge det ytterligere. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg skjønner det. Har faktisk endret mening etter siste innleggene dine. Han virker ikke som den mannen du beskrev så fint i starten. Jeg visste heller ikke at du hadde barn! Det er helt annerledes med barn i bildet. Kommer utrbuddene også med de tilstede? Det er ikke greit. Man er ikke sånn mot MOREN (for guds skyld!!!) til barna sine. Du skal behandles som om du er hellig. Ihvertfall har barna deg, TS. Du virker oppegående nok til å ta vare på de. 

Anonymkode: ed020...459

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært så usikker på om jeg skal svare i denne tråden. Det henger sammen med egne opplevelser og tolkninger av disse. Så kanskje jeg bommer helt, blindet av mitt perspektiv.

Slik jeg leser innleggene dine, så sitter du i en håpløs situasjon. Fordi du blir pålagt å løse noe du ikke kan løse. Selv om det er dine følelser, så kan ikke du gjøre deg trygg på ham igjen. Det er en trygghet han må ta hovedansvar for å bygge opp igjen. Selv om du kan og må velge å være med om det er noe dere ønsker.

Jeg tror ikke det om han elsker deg eller ikke er et element her, selv om jeg nok tror han faktisk gjør det.

Jeg tror heller at han som du og flere har vært inne på føler at livet/verden er urettferdig. Urettferdig mot ham. Da klarer han ikke å se ting i et større perspektiv, han skaper det han frykter. Jeg ser at det høres ut som en floksel, men jeg tror det er sant. Han elsker ikke seg selv, han synes ikke han er verdt å elske. Når den smerten blir for stor - enten det skjer noe utenfor parforholdet, noe i ham, en kommentar fra hvem som helst - så sprekker det. For at du skal bevise at han er verdt å elske. Problemet er at så lenge han ikke synes eller tror det selv, så vil han komme med hardere og kraftigere skyts hver gang det renner over. For innerst inne så "vet" han at han ikke er verdt din kjærlighet.

Her er det mulig at jeg tolker feil for å beskytte meg selv, men jeg kjenner meg sånn igjen i det du beskriver. Også i argumentasjonen fra ham. Jeg har hørt akkurat de samme ordene jeg også.

Jeg opplever at han har det forferdelig vondt, men han forårsaker den smerten selv fordi han har den med i bagasjen. Enten det er barndom eller andre opplevelser eller egne tanker og følelser. Han ønsker allikevel at du skal fikse det. Gå videre, vise at han aldri kan miste deg, at han er verdt å elske, at det er trygt for ham å vise hvem han er med deg, at du skal forstå og vise omtanke.

Dette kan bare fikses ved at han jobber med selvbildet, med å forstå seg selv bedre. Sannsynligvis har han et tilsynelatende godt selvbilde på toppen, men det tåler ikke å skrapes i? Du kommer for nær, andre får bare den sjarmerende siden. Derfor er du vanskeligere enn "alle andre kvinner". Denne smerten han kjenner er ikke skapt av deg. Den forsvinner ikke av at du fjerner deg fra situasjonen, eller av at du tilgir og feier alt under teppe. Heller ikke av at du tåler alt. Sannsynligvis vil en del av ham forakte seg selv fordi han går til angrep på deg, og så er du "sterkere" der også?

Kanskje tror han ikke at han kan bli "bedre", da er det kanskje enda viktigere at du ikke er "bedre" enn ham? Den eneste løsningen for ham blir å skape en balanse ved å dra deg ned.

Jeg tror ikke at du er perfekt, at du ikke gjør feil, at du ikke kunne gjort ting på andre måter. Men den smerten du kjenner på nå er ikke noe som opprinnelig kommer fra deg. Det kommer fra noe han sa. Det er en forskjell der, selv om han sikkert føler at hans utbrudd kommer av ting du har sagt og gjort. Forskjellen ligger for meg i at alle kan såre hverandre uten å mene det. Det kan man jobbe med og gå videre med. Han har så vondt i seg selv at han går inn for å såre deg. Trolig ubevisst.

Billedlig talt så slår han deg så hardt han kan emosjonelt, fordi han synes det er urettferdig at han har det vondt. Det er vanskelig å fordøye at man blir en punchingbag. Det fjerner all trygghet man har. For hvordan skal man beskytte seg mot noen som ønsker at du skal ha det vondt? Selv om det bare er der og da, og han egentlig ikke mener det. Hvordan skal du beskytte deg mot neste angrep om du slipper ham innenfor igjen? Hvordan tør du å slippe ham inn igjen - når du vet han synes du har rett til egne følelser om de begrenser hans rett til å uttrykke seg?  Forskjellen er at du trenger/prøver å beskytte deg selv, han forlanger å slå rundt seg (verbalt) for å slippe å kjenne på egen smerte. Angrep som det beste forsvar fungerer ikke, for det skaper bare nye sår og leger ingenting. Det er en midlertidig fiks som skader. Noen ganger mer enn man klarer å reparere. I alle fall om ikke man reparerer sammen.

Anonymkode: 022aa...076

Jeg har lest innlegget ditt flere ganger, for her var det mye klokskap! 

Ja, han har en dyp usikkerhet i seg selv, som antagelig stammer fra barndom. Han vokste opp med alkohol og vold. Som eldst tok han den verste støyten. Han mer eller mindre flyktet fra sin familie straks han ble gammel nok. Tok tilfeldige jobber, og klarte seg. Har egentlig klart seg godt, på vilje og sjarm. Han er dessuten flink til å jobbe. 

Utad er han egentlig vellykket, på den måten at han har det "alle andre har". En jobb der han er en godt respektert kollega, kone og barn. På innsiden er det en annen historie. Han mistror de fleste, og slipper få innpå seg. Dem han slipper litt innpå seg vraker han fort dersom de skuffer ham på en eller annen måte. 

De aller fleste kjenner derfor bare "skallet", og han holder seg helst til dem som er fornøyd med det, selv om han kan gi uttrykk for at det er dumt at han ikke har noen nære venner. Men han har meg. 

Jeg er under skallet, men ikke alltid. Det kommer kjapt opp dersom han finner ting vanskelig. Jeg er den han kan betro ting til, men likevel føler også jeg også at det er skallet jeg lever med. At jeg ikke vet hva som befinner seg under. Han kan dele såre historier, men uten et øyeblikk å dele hva han føler rundt historien. Hvordan dette påvirket ham. Hva som var sårt ved det for ham. Det må jeg tenke meg til selv. Spør jeg om følelser rundt det sier han "Jeg føler ingenting, det er lenge siden!" eller han kan strekke seg til "Det var ikke ok!". Også med meg er han som oftest tullete og sjarmerende. Skallet! 

Han takler fint praktisk motstand, men når det går på følelser takler han det ikke. Jeg skal på en måte elske ham ubetinget, og alt som tyder på at jeg ikke gjør det blir for vanskelig for ham. 

Jeg vet at han føler seg liten og utilstrekkelig, og når dette ikke går på meg kan jeg nå inn til ham. Elske ham ubetinget, og gi ham smilet og motet tilbake. Når det går på meg går han rett i krisemodus. Han vet at jeg vil gå fra ham! Har alltid visst det! Kvinner kan man ikke stole på! Man kan ikke stole på noen! 

Å elske ham har ofte vært vanskelig. Han er så snill, så god, så kjærlig, men stiller jeg det minste spørsmål ved noe han sier eller gjør, så kommer usikkerheten hans frem, og angrep er beste forsvar. Små ting kan eskalere til kriser, fordi han låser seg fullstendig. Jeg må godsnakke med ham for at han skal forstå at jeg på ingen måte har tenkt å forlate ham eller at jeg har sluttet å elske ham, men at jeg bare synes at det eller det ikke var ok. 

Det er så mye selvforrakt i ham. Det kommer mest frem i hvordan han relaterer seg til andre. 

Av og til tenker jeg at det hadde vært bedre for ham å ha en svakere kvinne. En han kunne være sterk for. Andre ganger tenker jeg at han ville knust en svakere kvinne. Han kan jo gjøre sitt beste for å knuse meg. 

Nei, jeg tror ikke at han egentlig verken liker eller elsker seg selv. 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[exictence]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg skjønner hva du mener, og tanken er nok god, men en liten advarsel: min erfaring med min eks var at det var først da jeg fant zen i meg og forholdt meg rolig uten å gi respons, at han virkelig begynte å eskalere. Det å ikke få respons, hverken positivt eller negativt, gjorde ham fullstendig desperat. Kontrasten til hans egne følelser på villspor, ble så fullkommen at han gikk i stå. Det var nesten som å se et apparat gå i stykker. 

Anonymkode: 44517...838

Ja, men hans reaksjon på at du var rolig viste da et klinkende klart bevis på at du måtte komme deg langt vekk fra ham.

Så jeg tenker at det ikke er noen advarsel mot å forholde seg rolig mot en utagerende person.

Endret 9. august 2018 av exictence

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

...

Av og til tenker jeg at det hadde vært bedre for ham å ha en svakere kvinne. En han kunne være sterk for. Andre ganger tenker jeg at han ville knust en svakere kvinne. Han kan jo gjøre sitt beste for å knuse meg. 

...

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Det er ikke lett å vite. Han jeg var sammen med sa direkte at han trengte å vite at jeg ikke klarte meg alene. Det var nok den eneste måten han kunne se for seg at han var sikret. Sikret slik at jeg aldri kom til å forlate ham.

Men så har jo alle mennesker sine styrker. Han ville aldri kunne vært sammen med en som ikke var litt oppegående. Samtidig så ble det at jeg "så ham" og mønstrene hans brukt mot meg. Dersom jeg så at han testet om jeg ville dra min vei, så var jeg egoistisk som reagerte på det han sa og gjorde. Han opplevde det som et maktspill fra min side, at jeg prøvde å kue ham. Jeg opplevde at jeg ikke hadde mer å gå på. At styrken min var brukt opp. Jeg sa noen ganger at jeg ikke klarte mer, at jeg ikke var sterk nok. Han oppfattet de gangene jeg sa det som at jeg var blitt "for sterk", jeg oppfattet at jeg var sterk de gangene jeg lot ham rase. For ham så var det at jeg sa jeg ikke orket mer værre enn at han hadde slått meg, værre enn at han hadde prøvd å rive ned alt som var viktig for meg, værre enn at han hadde voldtatt meg. Jeg skulle forstå at han bare trengte å vite at jeg aldri dro. Hver gang noe hadde skjedd skulle vi sette en strek og begynne på nytt.

Jeg kom og kommer alltid tilbake til jeg opplever som en sannhet. Uansett hvem jeg var/hvordan jeg hadde oppført meg så ville jeg aldri kunne gjort ham hel. Bare han kunne gjort det. Var jeg for sterk så ble det skremmende, oppfattet han meg som for svak så følte han forakt, oppfattet han meg som for smart så var det en trussel - og han lette etter steder jeg var dum. Han følte seg aldri bra nok i seg selv, han fant aldri tryggheten i hvem han var.

Det var bare han som kunne gjort det. Jeg ble ikke ødelagt på veien, men jeg har masse vondt å sortere. Jeg klarte ikke å reise fra min mann, jeg følte ikke at jeg kunne forsvare å redde meg selv på hans bekostning. Selv om jeg prøvde noen ganger. Slik jeg ordlegger meg så ser det ut som om jeg tar en martyrrolle, jeg føler ikke det. Jeg tok noen valg som hadde konsekvenser. Konsekvenser som ikke er bare gode eller bare onde.

Han døde fra meg, brått og uventet. Det kostet oss mye at vi var sammen, seksualiteten vår forsvant - og han mente det var min feil. Kroppen min reagerte naturlig på ting som skjedde, men han mente jeg straffet ham. Jeg tror det på en måte er der du er - selv om du ikke som meg er villig til å begå overgrep på deg selv ennå? Du reagerer på ting som har skjedd, og du kan velge mellom å ta deg selv på alvor eller å skade deg selv for å prøve å lette hans situasjon. Jeg hadde bare meg selv å ta vare på, ikke barn som lærer av hvordan foreldrene løser sine utfordringer. Jeg er fortsatt usikker på om jeg skadet ham mer enn jeg hjalp ham.

Jeg vet at mannen min elsket meg. Han brukte det siste våkne døgnet sitt på å snakke om å kjempe mot sykdommen sin, for å sikre at jeg skulle klare meg. Han hadde ikke fått noen diagnose før den siste uken, men han brukte også de siste månedene på å fortelle meg om hvor glad han var i meg, hvor snill jeg var. Han sa direkte at han trodde han kom til å dø ung, så om jeg "holdt ut" litt til så arvet jeg alt - noen ganger så han veldig klart hva han gjorde, andre ganger følte han bare at hen trengte noe så inderlig. Det er mye å forholde seg til i etterkant.

For å være ærlig, så vil jeg advare deg mot å gå for min løsning. Det "underbevisste deg" skriker opp mot det - og jeg kan fortsatt se for meg hvor såret min mann ble av at jeg utviklet reflekser, reflekser som viste at jeg ikke var trygg med ham. Jeg klarte ikke å reise fra ham, men heller ikke å slippe ham inn til mitt mest sårbare og innerste. Det har vært et kaos av følelser og tanker etterpå. Jeg elsket ham, men jeg hadde ikke et godt liv med ham. Han elsket meg, men han hadde det ikke godt i livet.

Kanskje mannen din må prøve noe nytt om du ikke spiller med i spillet lenger? Kanskje han må gå en ny vei og får det bedre med seg selv? Kanskje min mann ville funnet en annen fred om han fant ut hva som egentlig plaget han og ikke kunne brukt meg som en lynavleder?

Beklager om jeg deler for mye, men kanskje mine opplevelser og tanker kan være til hjelp.

Anonymkode: 022aa...076

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke lett å vite. Han jeg var sammen med sa direkte at han trengte å vite at jeg ikke klarte meg alene. Det var nok den eneste måten han kunne se for seg at han var sikret. Sikret slik at jeg aldri kom til å forlate ham.

Men så har jo alle mennesker sine styrker. Han ville aldri kunne vært sammen med en som ikke var litt oppegående. Samtidig så ble det at jeg "så ham" og mønstrene hans brukt mot meg. Dersom jeg så at han testet om jeg ville dra min vei, så var jeg egoistisk som reagerte på det han sa og gjorde. Han opplevde det som et maktspill fra min side, at jeg prøvde å kue ham. Jeg opplevde at jeg ikke hadde mer å gå på. At styrken min var brukt opp. Jeg sa noen ganger at jeg ikke klarte mer, at jeg ikke var sterk nok. Han oppfattet de gangene jeg sa det som at jeg var blitt "for sterk", jeg oppfattet at jeg var sterk de gangene jeg lot ham rase. For ham så var det at jeg sa jeg ikke orket mer værre enn at han hadde slått meg, værre enn at han hadde prøvd å rive ned alt som var viktig for meg, værre enn at han hadde voldtatt meg. Jeg skulle forstå at han bare trengte å vite at jeg aldri dro. Hver gang noe hadde skjedd skulle vi sette en strek og begynne på nytt.

Jeg kom og kommer alltid tilbake til jeg opplever som en sannhet. Uansett hvem jeg var/hvordan jeg hadde oppført meg så ville jeg aldri kunne gjort ham hel. Bare han kunne gjort det. Var jeg for sterk så ble det skremmende, oppfattet han meg som for svak så følte han forakt, oppfattet han meg som for smart så var det en trussel - og han lette etter steder jeg var dum. Han følte seg aldri bra nok i seg selv, han fant aldri tryggheten i hvem han var.

Det var bare han som kunne gjort det. Jeg ble ikke ødelagt på veien, men jeg har masse vondt å sortere. Jeg klarte ikke å reise fra min mann, jeg følte ikke at jeg kunne forsvare å redde meg selv på hans bekostning. Selv om jeg prøvde noen ganger. Slik jeg ordlegger meg så ser det ut som om jeg tar en martyrrolle, jeg føler ikke det. Jeg tok noen valg som hadde konsekvenser. Konsekvenser som ikke er bare gode eller bare onde.

Han døde fra meg, brått og uventet. Det kostet oss mye at vi var sammen, seksualiteten vår forsvant - og han mente det var min feil. Kroppen min reagerte naturlig på ting som skjedde, men han mente jeg straffet ham. Jeg tror det på en måte er der du er - selv om du ikke som meg er villig til å begå overgrep på deg selv ennå? Du reagerer på ting som har skjedd, og du kan velge mellom å ta deg selv på alvor eller å skade deg selv for å prøve å lette hans situasjon. Jeg hadde bare meg selv å ta vare på, ikke barn som lærer av hvordan foreldrene løser sine utfordringer. Jeg er fortsatt usikker på om jeg skadet ham mer enn jeg hjalp ham.

Jeg vet at mannen min elsket meg. Han brukte det siste våkne døgnet sitt på å snakke om å kjempe mot sykdommen sin, for å sikre at jeg skulle klare meg. Han hadde ikke fått noen diagnose før den siste uken, men han brukte også de siste månedene på å fortelle meg om hvor glad han var i meg, hvor snill jeg var. Han sa direkte at han trodde han kom til å dø ung, så om jeg "holdt ut" litt til så arvet jeg alt - noen ganger så han veldig klart hva han gjorde, andre ganger følte han bare at hen trengte noe så inderlig. Det er mye å forholde seg til i etterkant.

For å være ærlig, så vil jeg advare deg mot å gå for min løsning. Det "underbevisste deg" skriker opp mot det - og jeg kan fortsatt se for meg hvor såret min mann ble av at jeg utviklet reflekser, reflekser som viste at jeg ikke var trygg med ham. Jeg klarte ikke å reise fra ham, men heller ikke å slippe ham inn til mitt mest sårbare og innerste. Det har vært et kaos av følelser og tanker etterpå. Jeg elsket ham, men jeg hadde ikke et godt liv med ham. Han elsket meg, men han hadde det ikke godt i livet.

Kanskje mannen din må prøve noe nytt om du ikke spiller med i spillet lenger? Kanskje han må gå en ny vei og får det bedre med seg selv? Kanskje min mann ville funnet en annen fred om han fant ut hva som egentlig plaget han og ikke kunne brukt meg som en lynavleder?

Beklager om jeg deler for mye, men kanskje mine opplevelser og tanker kan være til hjelp.

Anonymkode: 022aa...076

Trist å høre om hva du har opplevd! 

Jeg tror også jeg på en måte har forsøkt å redde min mann til fordel for meg selv. Jeg har vært sterk nok til å bære det. Før dette. Jeg har vært i stuss om det var verdt det flere ganger, for han blir jo aldri bedre eller tryggere. Lander aldri i seg selv, eller i meg. Han skaper derimot nye kriser. Jevnlig. 

Jeg klarer ikke å bære dette siste, og det han har sagt de siste dagene gjør at jeg ikke har så stort ønske om å forsøke å bære det heller. Jeg vil videre nå! Ikke glatte over og gjøre det godt igjen. Føler at han trakk det så langt denne gangen at jeg frasier meg den rollen. Han får bære konsekvenser av det selv. Alene. Han klarte til slutt å skremme meg bort. Oppfylle sin egen profeti. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner det. Har faktisk endret mening etter siste innleggene dine. Han virker ikke som den mannen du beskrev så fint i starten. Jeg visste heller ikke at du hadde barn! Det er helt annerledes med barn i bildet. Kommer utrbuddene også med de tilstede? Det er ikke greit. Man er ikke sånn mot MOREN (for guds skyld!!!) til barna sine. Du skal behandles som om du er hellig. Ihvertfall har barna deg, TS. Du virker oppegående nok til å ta vare på de. 

Anonymkode: ed020...459

Takk!

Ja dessverre har de fått med seg noen av utbruddene opp gjennom årene. Tre såvidt jeg vet. 

Min eldste sa en gang at hun skulle ønske vi kranglet oftere, slik som andre foreldre, for det ble ikke så farlig når de kranglet. Hun ble så redd pappa når han var slik. "Blir ikke du redd?" spurte hun også. Ved en annen anledning, lenge etter et slikt sinneutbrudd sa hun også "Jeg kan ikke forstå at pappa sier slike ting til deg!" Det var veldig lenge etter sinneutbruddet, så tydelig at det er noe hun tenker på. Ikke bare når det skjer, men i lang tid. 

Han har på en måte tatt ansvar for sinnet sitt i forhold til ungene. Har stort sett klart å holde det i sjakk når de er tilstede, og da han ikke klarte det de tre gangene (håper det ikke er flere ganger) har han sagt unnskyld til barna, og forklart dem at han ble så sinna at han sa ting han ikke mente. 

Det er uansett ikke ok! De skulle aldri behøve å oppleve slikt! 

Jeg skulle til å skrive at det trenger de heldighvis ikke å oppleve flere ganger, men så kom jeg på at jeg har et brudd fremfor meg. Jeg vet ikke hvordan han vil takle tiden fremover.

Vi er langt borte nå, men vi skal jo hjem. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Han sa dessverre dette ja. Med litt flere ord, men det var det klare budskapet. 

Ja vi har to barn. De er med meg nå, så vi må uansett hjem til skolestart. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Rart at du ikke har skrevet noe om hvordan et brudd ville påvirke barna? Er ikke det det første en mor tenker på når hun tenker på å gå fra faren? Jeg vet ikke altså, har ikke barn, men ser jo at når noen har barn så kommer det mye bekymringer om dem allerede i HI...

Anonymkode: d158b...771

[AnonymBruker]

Ingen voksne oppegående mennesker sier grove ting om partneren som de ikke mener i det hele tatt. Man kan blir irriterte og krangle, men da om saker, ikke skjelle ut den andre og si sårende ting om utseende eller personlighet. Sagt er sagt. Det blir som et slag. Det kan aldri tas tilbake!

Anonymkode: 8df22...614

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Rart at du ikke har skrevet noe om hvordan et brudd ville påvirke barna? Er ikke det det første en mor tenker på når hun tenker på å gå fra faren? Jeg vet ikke altså, har ikke barn, men ser jo at når noen har barn så kommer det mye bekymringer om dem allerede i HI...

Anonymkode: d158b...771

Jeg var ikke i bruddmodus da jeg skrev HI, dessuten tenker jeg at barna har det best når foreldrene har det best. Jeg er ikke en slik som vil holde sammen med en mann for barnas skyld. De vet jeg at jeg vil ivareta godt. 

Selvfølgelig blir et brudd tøft for dem! Det har ikke jeg behov for å diskutere, bare takle det når vi står i det. Denne tråden er en luftig av hva som har skjedd, og hvordan takle det. Forstå det! 

Mulig jeg trenger å lufte noe angående barna ved senere anledning. Det blir en annen tråd. Et annet tema. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker veldig reflektert over forholdet deres og det virker som du har tenkt nøye gjennom dette.  Om det nå ender i et brudd så er det i hvert fall ikke fordi du ikke har prøvd. 

Noen her i tråden forsvarer oppførselen hans med at det "bare" skjer 3 ganger i året. 3 ganger i året er mye, det er noe som skjer cirka hver fjerde måned. For HI sin del er det ikke kun 3 dager med krangling, og resten av årets 362 eller 363 dager er solskinn. Sinneutbruddene hans gjør noe med henne, og nå har det gått så langt at noe er ødelagt. Han har knust noe i henne, og han tar ikke ansvar for ødeleggelsene eller viser interesse for å hjelpe til med å redusere skadene. Tvert i mot, han skylder nærmest på henne og legger ansvaret for at noe i henne er ødelagt over på henne. Han forventer at hun skal tilgi og glemme, for det har han jo nærmest fått frikort på tidligere. 

Jeg ble minnet på et sitat fra Tatt av vinden angående ødelagte forhold og følelser:

"I was never one to patiently pick up broken fragments and glue them together again and tell myself that the mended whole was as good as new. What is broken is broken - and I'd rather remember it as it was at its best than mend it and see the broken places as long as I lived."

Hva som er ødelagt vil aldri bli som det var før det eventuelt blir reparert. 

Anonymkode: 31787...89b

[CamillaCollett]

Huff, TS, jeg forstår deg så godt.

På den ene side er det veldig mye godt i forholdet deres, og han virker jo alt i alt som en veldig fin fyr. Men det betyr ikke at alt lar seg reparere. Dessverre. Han føler jo sikkert nå at du går og kverner på en sak han allerede har gjort sitt beste for å løse. Han har sagt unnskyld, og nå er han lei av hele situasjonen og vil ha sitt gamle liv tilbake. At dere ikke klarer å legge denne diskusjonen fra dere, betyr jo også at han må tåle ubehaget ved å bli konfrontert med det han har sagt om og om igjen. Jeg unnskylder ham ikke, men jeg forstår at det er dypt ubehagelig. Han skammer seg jo sikkert.

Jeg ser du får spørsmål om å fortelle ham hva du forventer. Jeg vet ikke med deg, men jeg vet ikke om det går å finne fram til én ting han kan gjøre, annet enn å støtte deg om og om igjen. Det er ikke helt det samme, men når den ene i et forhold har vært utro mot den andre, så finnes det bare én måte å få forholdet godt igjen: Den som har vært utro må akseptere at hun/han vil måtte bruke lang tid på å bygge opp tilliten igjen. Hun/han må tåle at den bedratte kjæresten raser, er lei seg og utrygg - og være villig til å stå i det den tiden det tar. Nå er det ikke utroskap han har utsatt deg for, men utroskap er ikke det eneste alvorlige sviket man kan begå mot en annen. Jeg tenker at han, ved å tråkke på noe av det fineste dere hadde sammen, sviktet både deg og dere som par. Skal forholdet bestå, må han forstå at det tar lang tid å reparere. Ikke fordi du ikke ønsker å tilgi, ikke fordi du så gjerne vil kverne på det, men fordi det har satt seg i kroppen din og heller ikke du vet hvordan man får det bort igjen.

Men er han ikke med på dette arbeidet, er det lite du får gjort. Da tror jeg du gjør klokt i å gjøre det slutt.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du virker veldig reflektert over forholdet deres og det virker som du har tenkt nøye gjennom dette.  Om det nå ender i et brudd så er det i hvert fall ikke fordi du ikke har prøvd. 

Noen her i tråden forsvarer oppførselen hans med at det "bare" skjer 3 ganger i året. 3 ganger i året er mye, det er noe som skjer cirka hver fjerde måned. For HI sin del er det ikke kun 3 dager med krangling, og resten av årets 362 eller 363 dager er solskinn. Sinneutbruddene hans gjør noe med henne, og nå har det gått så langt at noe er ødelagt. Han har knust noe i henne, og han tar ikke ansvar for ødeleggelsene eller viser interesse for å hjelpe til med å redusere skadene. Tvert i mot, han skylder nærmest på henne og legger ansvaret for at noe i henne er ødelagt over på henne. Han forventer at hun skal tilgi og glemme, for det har han jo nærmest fått frikort på tidligere. 

Jeg ble minnet på et sitat fra Tatt av vinden angående ødelagte forhold og følelser:

"I was never one to patiently pick up broken fragments and glue them together again and tell myself that the mended whole was as good as new. What is broken is broken - and I'd rather remember it as it was at its best than mend it and see the broken places as long as I lived."

Hva som er ødelagt vil aldri bli som det var før det eventuelt blir reparert. 

Anonymkode: 31787...89b

Takk for at du forstår min problemstilling og situasjon veldig godt! 

Et klokt sitat! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

1 time siden, CamillaCollett skrev:

Huff, TS, jeg forstår deg så godt.

På den ene side er det veldig mye godt i forholdet deres, og han virker jo alt i alt som en veldig fin fyr. Men det betyr ikke at alt lar seg reparere. Dessverre. Han føler jo sikkert nå at du går og kverner på en sak han allerede har gjort sitt beste for å løse. Han har sagt unnskyld, og nå er han lei av hele situasjonen og vil ha sitt gamle liv tilbake. At dere ikke klarer å legge denne diskusjonen fra dere, betyr jo også at han må tåle ubehaget ved å bli konfrontert med det han har sagt om og om igjen. Jeg unnskylder ham ikke, men jeg forstår at det er dypt ubehagelig. Han skammer seg jo sikkert.

Jeg ser du får spørsmål om å fortelle ham hva du forventer. Jeg vet ikke med deg, men jeg vet ikke om det går å finne fram til én ting han kan gjøre, annet enn å støtte deg om og om igjen. Det er ikke helt det samme, men når den ene i et forhold har vært utro mot den andre, så finnes det bare én måte å få forholdet godt igjen: Den som har vært utro må akseptere at hun/han vil måtte bruke lang tid på å bygge opp tilliten igjen. Hun/han må tåle at den bedratte kjæresten raser, er lei seg og utrygg - og være villig til å stå i det den tiden det tar. Nå er det ikke utroskap han har utsatt deg for, men utroskap er ikke det eneste alvorlige sviket man kan begå mot en annen. Jeg tenker at han, ved å tråkke på noe av det fineste dere hadde sammen, sviktet både deg og dere som par. Skal forholdet bestå, må han forstå at det tar lang tid å reparere. Ikke fordi du ikke ønsker å tilgi, ikke fordi du så gjerne vil kverne på det, men fordi det har satt seg i kroppen din og heller ikke du vet hvordan man får det bort igjen.

Men er han ikke med på dette arbeidet, er det lite du får gjort. Da tror jeg du gjør klokt i å gjøre det slutt.

Det du skriver her er mye de tanker og refleksjoner jeg har gjort meg de siste dagene. ❤️

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

Ingen andre som reagerer på at moren tenker så lite høyt om barna og et eventuelt brudd? Noen som er mødre her? Er ikke det det første dere ville nevnt i HI?

Anonymkode: d158b...771

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen andre som reagerer på at moren tenker så lite høyt om barna og et eventuelt brudd? Noen som er mødre her? Er ikke det det første dere ville nevnt i HI?

Anonymkode: d158b...771

Hun (HI) har jo allerede svart deg på det?

Anonymkode: 31787...89b

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen andre som reagerer på at moren tenker så lite høyt om barna og et eventuelt brudd? Noen som er mødre her? Er ikke det det første dere ville nevnt i HI?

Anonymkode: d158b...771

Jeg har allerede svart deg på dette. Denne tråden handler ikke om mine barn. Selvfølgelig tenker jeg på dem, og på så mange andre ting som heller ikke er nevnt i denne tråden. Skulle jeg ha delt alle mine tanker den siste uken ville dette ha blitt en bok. Kanskje to. 

Denne tråden handler om å takle eller ikke takle hans sinne, og det som fremkom i hans siste utbrudd. For å lufte egne tanker om DET, få andres tanker om det, og kanskje få en bedre forståelse. Forståelse for både meg og ham. Akkurat det! 

Selv om jeg er mamma er jeg også et menneske, som akkurat nå står i en vond situasjon, der jeg må velge å svelge eller ikke svelge en vond situasjon, som dessverre har oppstått på grunn av hvordan min mann er og har vært. 

Jeg tenker selvfølgelig på alle konsekvenser et brudd kan få. For barn, og for familien og andre. Mye annet også! Denne tråden handler ikke om det, selv om jeg selvfølgelig tenker på det. 

Nå har jeg svart deg to ganger på dette, så nå håper jeg at du forstår og respekter det! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Dr. Ops]

Hvordan går det ts?