Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rainstorm skrev:

En unnskyldning er ikke en unnskyldning. Det finnes ekte unnskyld og falske unnskyld. Unnskyld som blir fulgt opp av å fordele gammel skyld og grums er ikke ektefølt og oppbyggelig. Det minste man kan forvente i et voksent, kjærlig og likestilt forhold er at den man elsker tar seg tid til å gi en ekte unnskyldning dersom man virkelig mener man har gjort noe galt og erkjenner og anerkjenner hva som har blitt feil. Man er ikke unnskyldt og fritatt ansvar for å få forholdet til å fungere fordi man har ytret et enkelt ord "unnskyld" og så er det opp til den andre å komme seg videre. 

Unnskyld uten erkjennelse og anerkjennelse av foranledningen er nesten null verdt.

Akkurat! Du utrykker det langt bedre enn meg! 

Jeg føler ikke at han tar ansvar eller erkjenner noe. Han har sagt unnskyld, men mener ikke egentlig at han har gjort noe galt. Han mener at det er jeg som overreagerer. Det er ikke et ektefølt unnskyld! Det er ikke å ta ansvar! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Gjest supernova_87]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat! Du utrykker det langt bedre enn meg! 

Jeg føler ikke at han tar ansvar eller erkjenner noe. Han har sagt unnskyld, men mener ikke egentlig at han har gjort noe galt. Han mener at det er jeg som overreagerer. Det er ikke et ektefølt unnskyld! Det er ikke å ta ansvar! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Den der "Men jeg har jo sagt unnskyld, hva mer vil du at jeg skal gjøre?!", er skikkelig fattig i grunn for ja, du har nettopp SAGT unnskyld, men du har ikke MENT unnskyld. Og da er det egentlig mer som en løgn. Som unnasluntring. Ansvarsfraskrivelse. Så hva mer man ønsker seg? Hva med ektefølt interesse for å reparere. 

Jeg har fulgt tråden din fra begynnelsen og skjønner din frustrasjon, men har ikke hatt noe å komme med. Har du fortalt ham hvor ødeleggende dette er for forholdet og at du nå begynner å tenke på en avslutning? Du har ikke noe å tape på å fortelle nettopp i hvor stor grad dette er et problem for deres fellesprosjekt som er parforholdet. Si rett ut at du vurderer å gå men ønsker helst å reparere sammen med ham. Fortell ham dine grenser, uten ultimatum. Si at du ikke kan leve sammen med ham om han ikke gjør en innsats nå. 

[Dr. Ops]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke at du forstår situasjonen. Han har sagt unnskyld, men det har ikke vært en dialog, og han tar på ingen måte ansvar for konsekvensene det siste sinneutbruddet har gitt. Denne gangen skadet det noe. Noe viktig, og han avviser fullstendig mine bønner om hjelp til å komme meg gjennom og over dette. Istedenfor går han ytterligere i angrep. 

Jeg forventer at han gir meg tid og forståelse! At han tar ansvar for at han ødela noe denne gangen, som jeg ikke kan reparere alene. 

Jeg får ikke engang lov til å føle at dette er vondt og vanskelig. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Beklager hvis jeg virket ufølsom, prøver å snu litt å komme med innspill jeg ikke har sett i tråden som om mulig kan hjelpe. Har du sagt rett ut til han akkurat det du sier her at du forventer? Gi meg tid, prøv å forstå, ta ansvar. Du sier du kan ikke reparere alene, derfor spør jeg hva du trenger for å reparere. Det må du finne ut først så du kan fortelle han rett ut, han kan ikke lese dine tanker. Tror også tid vil hjelpe.

En person går gjerne til motangrep når det føler seg angrepet, noe mannen din kanskje gjør ved at høre gang på gang hva som skjedde. Han VET veldig godt hva som skjedde.

[Dr. Ops]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat! Du utrykker det langt bedre enn meg! 

Jeg føler ikke at han tar ansvar eller erkjenner noe. Han har sagt unnskyld, men mener ikke egentlig at han har gjort noe galt. Han mener at det er jeg som overreagerer. Det er ikke et ektefølt unnskyld! Det er ikke å ta ansvar! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Der har du det. Si rett ut til han.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Dette går bare ikke! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

1

Jeg vil ikke være vrang, eller ufin mot dine følelser. Jeg kan kun si ting utfira hva du skriver til meg, bare for å presisere dette. Har full forståelse for at du har det vanskelig og følelsene dine betyr noe! 

Men du har gjentatte ganger skrevet at du er bedre enn ham. Mer respektert, mere inntelligent, mere velstående. Disse er altså tanker du har gjort opp for deg, og kanskje har du hatt riktige grunner til det. Men i et forhold med stor respekt for hverandre, sitter man ikke og grubler over hvem som har mest makt og hvem som har mest respekt fra andre. Altså ser det ut som om du allerede har gjort opp en mening om at du er bedre enn ham. Og det i seg selv, TS, sier en del. 

Hvis du har prøvd å snakke med ham om dette uten at han er tilgjengelig for deg, må du nesten ta en avgjørelse. Det jeg mener er at du skal inkludere HAN i avgjørelsen. Ikke gi han et ultimatum, ikke kom med ´´hvis´´. Vær konkret i dine tanker og bestemmelser. Og for all del, la han finne noen som respekterer han og ikke tenker at hun er bedre enn han og drømmer om å finne en som er ´´klokere og bedre´´.

 

Anonymkode: ed020...459

[exictence]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette haddd jeg aldri i livet finni meg i! At du gidder. Dette hadde jeg ike godtatt mer enn en gang, hadde han fortsatt med oppførselen ville han ikke blitt tilgitt neste gang, da hadde vårt forhold vært over. Han er ikke det grann bedre enn menn som slår.

Anonymkode: aecc2...674

Har du det så godt i ditt liv og vet at du ikke hadde tilgitt og gått ut av forholdet som Ts har beskrevet lite grann om her? Forhold handler om mye mer enn at alt bare er rosenrødt alltid.

Hans utblåsning 3 ganger i året er uakseptabelt. Ts har også påpekt mange gode ting ved ham, ved forholdet. 

Hvor lenge har de vært sammen, det har også noe å si. 

 

Ts, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Måtte le da du skrev at benevnelsen "hore" kunne like så gjerne bli oppfattet av deg som "skilpadde". Det kan det for meg også. Ser virkelig på det som barnslig og stakkarslig av en som sier noe sånt som hore.

Minn mann kan bli hissig og si ting han ikke mener. Jeg har funnet ut som deg at det nytter ikke å krangle igjen eller si imot der og da. Og som deg tenker jeg at det handler om mindreverdighetskomplekser. Det handler også om hans oppvekst der de snakket til hverandre og hadde en annen ordbruk enn det jeg var vant med.

Du skriver mye godt om mannen din også. Og det virker som du har selvtillit og er reflektert. 

Min mann har også uendelig mange gode sider. Det har forundret meg at det er mulig at en sånn fin person kan vise en sånn dårlig atferd. 

Flere ganger i løpet av 17 år vi har vært gift, har jeg tenkt at jeg mister litt gnist (kjærlighet) for hver gang  han har hatt sinneutbrudd og vært veldig nedlatende overfor meg, kalt meg stygge ting.

Tiden har gått og heldigvis har jeg alltid fått følt gnisten igjen, men for hver gang har jeg mistet litt av det. Sist gang tenkte jeg som det du gjør nå. Jeg har ikke følelser mer, jeg vet ikke hva jeg vil mer. Jeg kommer ikke til å få gnisten tilbake. 

Men heldigvis, det skjedde. Kanskje mer enn noen gang. Han har tatt seg sammen mye. Han kaller meg aldri stygge ting. 

Jeg har og tatt meg sammen. Jeg aksepterer mye mer at vi ordlegger oss forskjellig, tenker forskjellig, at vi har forskjellig syn og meninger. Før ville jeg argumentere for å få han over til å mene det jeg mente, for det er jo riktig  Heller si at jeg er uenig, men det er greit.

Han har et sinnelag fremdeles. Det er tungt at det skal være slik. Men faktisk mest for ham er det tungt, tror jeg. Det er han som har et problem. Det kan jo virke som det angår meg siden det er meg han snakker til, men det angår faktisk ikke meg. Kjedelig er det og lite hyggelig. Men sånn er det jeg tenker om det. Så har vi det veldig koselig og hyggelig mye ellers. 

Du må nesten veie opp om hva som veier mest av i deres forhold av positive ting og av negative ting. Hos meg var det positive ting, og da bestemte jeg meg for at jeg ville bli i forholdet. Og da er det det beste å fokusere på det positive. Det er dumt og bortkastet å dvele i det negative. Skyv det vekk. 

Det vil selvfølgelig alltid være vanskeligheter og utfordringer i et forhold og i livet generelt. Jeg har lært at det er ikke nødvendig å forstå seg på alt, utrykke alt, sette ord på alle følelser. Livet skal handle om å glede seg over det, og ta vare på det vakre.

Endret 8. august 2018 av exictence

[AnonymBruker]

Hvem er det egentlig som kaller noen hore idag? Trodde det var et oppbrukt kallenavn.

Anonymkode: d158b...771

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Terrasse skrev:

Der har du det. Si rett ut til han.

Jeg har gjort det. Flere ganger. 

For å ikke gjøre det til et angrep har jeg til og med listet opp alt jeg liker ved ham og elsker ved ham først, for så å si "men dette synes jeg er vanskelig, og jeg trenger virkelig at du snakker med meg, og hjelper meg med dette, på denne måten...". 

Jeg har sagt rett ut hva jeg trenger av ham nå. Hvordan han kan hjelpe meg. 

Han avviser meg tvert. Dette er kun et problem i mitt hode. Mitt problem, ikke hans! 

Jeg synes ikke at min mann er dum. Han er smart på andre måter enn boklære. Han er fin på så mange måter. Har mye å lære meg og andre om mye. Det er flere felt i livet der jeg føler at han lærer og utvikler meg. Det er mange ganger jeg tenker for stort og vanskelig, og hans enklere tanker og løsninger er de helt rette. Der jeg må le av meg selv, og bare gi ham en god klem for å så enkelt og greit rydde unna alt uvesentlig, og legge løsninger klart i dagen. 

Grunnen til at jeg nevnte det at han føler seg underlegen på en del måter er fordi han føler på det. At det er mye det som ligger bak når han får slike raseriutbrudd. Det går på HANS usikkerhet og mindreverdighetsfølelse. 

Da vi snakket i går gjentok han sikkert 15 ganger at han er dum. Som i at jeg mener det. Men jeg verken mener eller har sagt det til ham noen ganger. Det er han som sier det, og føler på det. 

Men dette problemet handler ikke om dum eller smart! Det handler om at jeg er dypt såret, veldig usikker, og desperat prøver å be min mann om hjelp til å komme over dette. Og jeg blir avvist. Til og med beskyldt for å være slem og "like ille" når jeg trygler ham om å hjelpe meg. Kun hjelpe meg gjennom akkurat dette. For jeg klarer det ikke alene. 

Har du noen ide om hvor sårt det føles? Å legge sjelen sin åpen fremfor ham, trygler ham om hjelp til å ta vare på den, og han kjører knyttneve etter knyttneve gjennom den istedenfor. 

Jeg klarer ikke mer! Jeg har ikke flere vinkler å prøve å nå gjennom til ham fra. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du noen ide om hvor sårt det føles? Å legge sjelen sin åpen fremfor ham, trygler ham om hjelp til å ta vare på den, og han kjører knyttneve etter knyttneve gjennom den istedenfor. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

 

Ja. Jeg har en idè om det. Utifra hvordan du beskriver ham, virker det som om han også elsker deg. Da tror jeg ikke han forstår hvor dypt såret du er. Han skjønner ikke at det er summen av alle disse år som har gjort deg sliten og ikke denne enkle gangen.

Har du jobbet sammen med ham om mindreverdighetskompleksene hans? Å føle seg ´´liten´´er også kjempe vondt. Det ligger i bakgrunnen og gnager på deg. Det er med deg i alt du gjør. Når du går, når du jobber, når du snakker, når du pusser tenner. Det er vondt å ikke være glad i seg selv, og ikke føle seg bra nok med seg selv. Mannen din er ikke sint på deg. Han skriker ikke på deg. Han skriker på livet. Han er sint på livet. Jeg synes helt klart synd på ham, og klarer å sympatisere med ham. Dette er fordi du virker til å være ´´komplett´´. Du har funnet deg i yrket ditt, du har mestret det meste ved deg selv som du kan. Og når du skriver på den måten, kan jeg ikke helt få inntrykket av at din mann har klart dette. Og han trenger hjelp, TS.

Det jeg hadde gjort, er å sette meg ned og skrive et brev til ham. Du nevner at dere ikke er så flinke til å kommunisere om dagen. Det trengs to for å snakke sammen, og det er ikke sikkert all feilen ligger på ham. Kanskje glemmer du også mye du kunne sagt. Av den grunn er et brev noe veldig undervurdert og effektivt. Skriv ned alt, men skriv også at du vil være på lag med han. At du vil bygge dere opp. At du vil spille MED ham, ikke mot hverandre. Også pakker du sekken og drar bort en helg. Til en venn. Til familien. På et hotell (om du har råd)

Jeg har alltid blitt inspiret av dette; 

´´Du mener livet er en kamp 
Jeg er enig
Men rett som det er 
er det hjemmekamp
Og vi topper laget
Har sola i ryggen
medvind
Alle heier på oss´´
- Trygve Skaug 

Hei på hverandre, da! Jeg har på følelsena av at det er to mennesker her som virkelig elsker hverandre. Den ene har det vondt med seg selv, den andre vet ikke helt hvordan den skal nå gjennom. Bare ikke gi opp. Ikke så lenge det er kjærlighet der. 

Anonymkode: ed020...459

[AnonymBruker]

50 minutter siden, exictence skrev:

Har du det så godt i ditt liv og vet at du ikke hadde tilgitt og gått ut av forholdet som Ts har beskrevet lite grann om her? Forhold handler om mye mer enn at alt bare er rosenrødt alltid.

Hans utblåsning 3 ganger i året er uakseptabelt. Ts har også påpekt mange gode ting ved ham, ved forholdet. 

Hvor lenge har de vært sammen, det har også noe å si. 

 

Ts, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Måtte le da du skrev at benevnelsen "hore" kunne like så gjerne bli oppfattet av deg som "skilpadde". Det kan det for meg også. Ser virkelig på det som barnslig og stakkarslig av en som sier noe sånt som hore.

Minn mann kan bli hissig og si ting han ikke mener. Jeg har funnet ut som deg at det nytter ikke å krangle igjen eller si imot der og da. Og som deg tenker jeg at det handler om mindreverdighetskomplekser. Det handler også om hans oppvekst der de snakket til hverandre og hadde en annen ordbruk enn det jeg var vant med.

Du skriver mye godt om mannen din også. Og det virker som du har selvtillit og er reflektert. 

Min mann har også uendelig mange gode sider. Det har forundret meg at det er mulig at en sånn fin person kan vise en sånn dårlig atferd. 

Flere ganger i løpet av 17 år vi har vært gift, har jeg tenkt at jeg mister litt gnist (kjærlighet) for hver gang  han har hatt sinneutbrudd og vært veldig nedlatende overfor meg, kalt meg stygge ting.

Tiden har gått og heldigvis har jeg alltid fått følt gnisten igjen, men for hver gang har jeg mistet litt av det. Sist gang tenkte jeg som det du gjør nå. Jeg har ikke følelser mer, jeg vet ikke hva jeg vil mer. Jeg kommer ikke til å få gnisten tilbake. 

Men heldigvis, det skjedde. Kanskje mer enn noen gang. Han har tatt seg sammen mye. Han kaller meg aldri stygge ting. 

Jeg har og tatt meg sammen. Jeg aksepterer mye mer at vi ordlegger oss forskjellig, tenker forskjellig, at vi har forskjellig syn og meninger. Før ville jeg argumentere for å få han over til å mene det jeg mente, for det er jo riktig  Heller si at jeg er uenig, men det er greit.

Han har et sinnelag fremdeles. Det er tungt at det skal være slik. Men faktisk mest for ham er det tungt, tror jeg. Det er han som har et problem. Det kan jo virke som det angår meg siden det er meg han snakker til, men det angår faktisk ikke meg. Kjedelig er det og lite hyggelig. Men sånn er det jeg tenker om det. Så har vi det veldig koselig og hyggelig mye ellers. 

Du må nesten veie opp om hva som veier mest av i deres forhold av positive ting og av negative ting. Hos meg var det positive ting, og da bestemte jeg meg for at jeg ville bli i forholdet. Og da er det det beste å fokusere på det positive. Det er dumt og bortkastet å dvele i det negative. Skyv det vekk. 

Det vil selvfølgelig alltid være vanskeligheter og utfordringer i et forhold og i livet generelt. Jeg har lært at det er ikke nødvendig å forstå seg på alt, utrykke alt, sette ord på alle følelser. Livet skal handle om å glede seg over det, og ta vare på det vakre.

Det positive har veid mest. Derfor elsker jeg ham. Derfor har jeg tilgitt gang på gang. Valgt å forstå, og la de gode tingene veie tyngre. 

Men dette er et reelt problem. Det handler ikke om at jeg bare kan forstå og tilgi. Det handler om at jeg ikke engang klarer tanken på å ha sex med ham mer. At jeg sitter med vondt i magen, fordi jeg skal vende hjem til huset og sengen med ham i, og han forventer at livet skal gå videre som vanlig. Og jeg klarer det ikke. Jeg klarer det bare ikke. 

Jeg vet hva som skjer når jeg kommer hjem. Han vil at jeg skal krype inn i armene hans, og selvfølgelig skal vi ha sex! Bare tanken får det til å låse seg i meg, og jeg vet at han ikke forstår. At han vil bli sår og sinna over å bli avvist. Er jeg fremdeles ikke ferdig med det der?! 

Jeg får jo ikke sjansen til å bearbeide det og bli ferdig med det! Jeg får ikke lov til å føle noe rundt det! Han har sagt et unnskyld, som om han ved et uhell tråkket meg litt på tåen, og så skal jeg bare glemme. 

Han er LITT skamfull over selve sinneutbruddet. At han igjen mistet hodet og kontroll. Hva han sa er derimot et ikke-tema for ham. Men det er hva han sa som er mitt problem. 

Mitt problem alene! 

Men det er vårt problem! Dersom det er noe sannhet i det han sa er det vårt problem! Dersom det ikke er noe sannhet i det er det likevel vårt problem! For jeg verken kan eller vil krype inn i armene hans nå. 

Jeg har virkelig forsøkt å tenke at det bare var ord sagt i sinne. Noe han ikke mente. Jeg klarer det bare ikke! Det har for meg knust alt det trygge og gode ved å ha sex med ham. Ordene går ikke bort. 

Hva kan jeg gjøre nå da, når han verken vil eller kan forstå? Når noe så essensielt i et samliv for min del er ødelagt, og han forventer at alt skal være som normalt? 

Jeg gruer meg enormt til å reise hjem. Jeg vil ikke hjem! Jeg orker ikke at han skal ta i meg! 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

Jeg har konkret spurt ham om jeg kan komme hjem, og at vi kan leve som normalt, bortsett fra at vi ikke har sex. At vi kan prate, lage mat, ha hverdag sammen, drikke litt vin, le sammen, se tv sammen, men at han ikke tar initiativ til sex før jeg føler jeg har fått ordene litt på avstand. Til det vanlige livet vårt sammen på en måte pakker dem litt inn i bomull, og de mister sin kraft litt. Så det føles bra og godt når jeg tar initiativ til å krype inntil ham igjen. 

Jeg synes ikke det er et urimelig forslag, og hadde han tatt litt ansvar for det han såret meg med, og hvor dypt han såret meg, så burde han ha grepet muligheten med begge hender. 

Han kalte forslaget latterlig. Jeg kunne ikke forvente at han, en mann i sin beste alder, skal leve uten sex. Det ville være å skyve ham inn i armene på andre damer! 

Hvem vet... kanskje ville det bare tatt noen få dager! Kanskje en uke. Kanskje to. 

Men jeg er latterlig! Jeg er urimelig! 

Han knuste meg, oss, og jeg får rett og slett ikke lov til å føle noe angående det. 

Alt annet som er sagt i kjølvannet av dette gjør også vondt nå. Jeg er ikke en som ber om hjelp ofte. Nå føler jeg meg fullstendig lost, og ba ham om hjelp til å takle dette. Istedenfor har jeg fått gammel dritt og grums. Ting baller på seg, istedenfor å bli bedre. 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Han kalte forslaget latterlig. Jeg kunne ikke forvente at han, en mann i sin beste alder, skal leve uten sex. Det ville være å skyve ham inn i armene på andre damer! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

 

Okei, hvis han faktisk sa dette, så ikke dra hjem. Og ikke snakk mer med han. Det vil bare gjøre vondt verre. Du trenger et par dager fri, og du skylder ham ikke i å forklare hvorfor du gjør det. Har dere barn sammen? 

Anonymkode: ed020...459

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Okei, hvis han faktisk sa dette, så ikke dra hjem. Og ikke snakk mer med han. Det vil bare gjøre vondt verre. Du trenger et par dager fri, og du skylder ham ikke i å forklare hvorfor du gjør det. Har dere barn sammen? 

Anonymkode: ed020...459

Han sa dessverre dette ja. Med litt flere ord, men det var det klare budskapet. 

Ja vi har to barn. De er med meg nå, så vi må uansett hjem til skolestart. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

Bare avslutt det hele. En som ikke har kontroll på hva han sier er ikke en ordentlig mann. Voksne folk som elsker hverandre kaller hverandre ikke stygge ting og går inn for å såre hverandre. Enkelt og greit. 

Anonymkode: 8df22...614

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Han sa dessverre dette ja. Med litt flere ord, men det var det klare budskapet. 

Ja vi har to barn. De er med meg nå, så vi må uansett hjem til skolestart. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Herregud. Med barn i bildet blir dette helt annerledes. All sympati jeg hadde for ham bare forsvant. Har du muligheten til å ta med barna og dra et annet sted for noen dager? Ikke si han hvor du har vært. Hva du gjør. La han føle på at det virkelig ikke er greit. Og jo mindre ord du bruker, jo mer forstår han alvoret (forhåpentligvis). 

Anonymkode: ed020...459

[exictence]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har konkret spurt ham om jeg kan komme hjem, og at vi kan leve som normalt, bortsett fra at vi ikke har sex. At vi kan prate, lage mat, ha hverdag sammen, drikke litt vin, le sammen, se tv sammen, men at han ikke tar initiativ til sex før jeg føler jeg har fått ordene litt på avstand. Til det vanlige livet vårt sammen på en måte pakker dem litt inn i bomull, og de mister sin kraft litt. Så det føles bra og godt når jeg tar initiativ til å krype inntil ham igjen. 

Jeg synes ikke det er et urimelig forslag, og hadde han tatt litt ansvar for det han såret meg med, og hvor dypt han såret meg, så burde han ha grepet muligheten med begge hender. 

Det var veldig fint og beundringsverdig forslag av deg.

Han burde ydmykt ta imot forslaget ditt og dermed vise hvor glad han er i deg.

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han kalte forslaget latterlig. Jeg kunne ikke forvente at han, en mann i sin beste alder, skal leve uten sex. Det ville være å skyve ham inn i armene på andre damer! 

Uff, egoistisk av ham å si og utrolig umodent.

Kvalmende, rett og slett. 

Akkurat som dette er tiltrekkende. Ganske merkelig å si, tenker jeg. Skulle jo tro mannen ville prøve å gjøre seg tiltrekkende for deg. Det vil han jo, men skjønner ikke/evner ikke at dette ikke er måten å gjøre det på. 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvem vet... kanskje ville det bare tatt noen få dager! Kanskje en uke. Kanskje to. 

Men jeg er latterlig! Jeg er urimelig! 

Han knuste meg, oss, og jeg får rett og slett ikke lov til å føle noe angående det. 

Alt annet som er sagt i kjølvannet av dette gjør også vondt nå. Jeg er ikke en som ber om hjelp ofte. Nå føler jeg meg fullstendig lost, og ba ham om hjelp til å takle dette. Istedenfor har jeg fått gammel dritt og grums. Ting baller på seg, istedenfor å bli bedre. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Forstår deg.

Tror du bare må si da at du blir litt lengre vekke. Kan du og barna bo hos dine foreldre en stund ved skoleoppstart?

Er du sint i stemmen tilbake? Eller er du bare målløs og oppgitt?

Jeg tror det beste er at du ikke raser tilbake til ham, men bare er bestemt og kort og sier at du blir hos    borte.....en stund. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Herregud. Med barn i bildet blir dette helt annerledes. All sympati jeg hadde for ham bare forsvant. Har du muligheten til å ta med barna og dra et annet sted for noen dager? Ikke si han hvor du har vært. Hva du gjør. La han føle på at det virkelig ikke er greit. Og jo mindre ord du bruker, jo mer forstår han alvoret (forhåpentligvis). 

Anonymkode: ed020...459

Jeg har allerede reist bort og har vært "noen steder" siden han sa dette torsdag forrige uke. På ferie, sier jeg til ungene. Jeg klarer å holde masken nesten ok ovenfor dem, men ser min eldste kikker litt vurderende på meg til tider. Hun lurer veldig på hvem jeg skriver med, og synes nok det er rart at jeg går bort når jeg snakker med pappa. Hun spurte meg i går om jeg var lei meg, og det bekreftet jeg. Jeg lyver aldri til ungene, selv om jeg ikke sier hele sannheten. Jeg forklarte det med at jeg hadde noen dumme tanker jeg trenger å rydde litt opp i. Da bare nikket hun forståelsesfullt og ga meg en klem. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, exictence skrev:

Det var veldig fint og beundringsverdig forslag av deg.

Han burde ydmykt ta imot forslaget ditt og dermed vise hvor glad han er i deg.

Uff, egoistisk av ham å si og utrolig umodent.

Kvalmende, rett og slett. 

Akkurat som dette er tiltrekkende. Ganske merkelig å si, tenker jeg. Skulle jo tro mannen ville prøve å gjøre seg tiltrekkende for deg. Det vil han jo, men skjønner ikke/evner ikke at dette ikke er måten å gjøre det på. 

Forstår deg.

Tror du bare må si da at du blir litt lengre vekke. Kan du og barna bo hos dine foreldre en stund ved skoleoppstart?

Er du sint i stemmen tilbake? Eller er du bare målløs og oppgitt?

Jeg tror det beste er at du ikke raser tilbake til ham, men bare er bestemt og kort og sier at du blir hos    borte.....en stund. 

Jeg raser ikke tilbake. Jeg er lei meg og oppgitt, ikke sinna. Men han kaller det sinna bare jeg hever stemmen litt for å få kommet til orde. Akkurat det er nesten litt komisk. Han brøler og freser, og det er liksom ok, men om jeg bare hever stemmen litt for å si "Kan jeg få lov til å svare..." så er jeg ufint sinna. 

Nei, jeg forsøker mest å roe ned samtalene. Puster med magen og forsøker virkelig på dialog. Jeg blir oppgitt av mye han sier, men jeg vet at eneste mulighet til å kanskje få ham i dialog er å beholde ro. Jeg har erfaring. 

Jeg er ikke sikker på om han er enda vanskeligere enn normalt å få i dialog fordi han innerst inne vet at han gikk for langt denne gangen, og kjenner på at jeg nå kommer til å gå fra ham. Eller om han faktisk ærlig og oppriktig mener at jeg er fullstendig idiotisk urimelig. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg har en idè om det. Utifra hvordan du beskriver ham, virker det som om han også elsker deg. Da tror jeg ikke han forstår hvor dypt såret du er. Han skjønner ikke at det er summen av alle disse år som har gjort deg sliten og ikke denne enkle gangen.

Har du jobbet sammen med ham om mindreverdighetskompleksene hans? Å føle seg ´´liten´´er også kjempe vondt. Det ligger i bakgrunnen og gnager på deg. Det er med deg i alt du gjør. Når du går, når du jobber, når du snakker, når du pusser tenner. Det er vondt å ikke være glad i seg selv, og ikke føle seg bra nok med seg selv. Mannen din er ikke sint på deg. Han skriker ikke på deg. Han skriker på livet. Han er sint på livet. Jeg synes helt klart synd på ham, og klarer å sympatisere med ham. Dette er fordi du virker til å være ´´komplett´´. Du har funnet deg i yrket ditt, du har mestret det meste ved deg selv som du kan. Og når du skriver på den måten, kan jeg ikke helt få inntrykket av at din mann har klart dette. Og han trenger hjelp, TS.

Det jeg hadde gjort, er å sette meg ned og skrive et brev til ham. Du nevner at dere ikke er så flinke til å kommunisere om dagen. Det trengs to for å snakke sammen, og det er ikke sikkert all feilen ligger på ham. Kanskje glemmer du også mye du kunne sagt. Av den grunn er et brev noe veldig undervurdert og effektivt. Skriv ned alt, men skriv også at du vil være på lag med han. At du vil bygge dere opp. At du vil spille MED ham, ikke mot hverandre. Også pakker du sekken og drar bort en helg. Til en venn. Til familien. På et hotell (om du har råd)

Jeg har alltid blitt inspiret av dette; 

´´Du mener livet er en kamp 
Jeg er enig
Men rett som det er 
er det hjemmekamp
Og vi topper laget
Har sola i ryggen
medvind
Alle heier på oss´´
- Trygve Skaug 

Hei på hverandre, da! Jeg har på følelsena av at det er to mennesker her som virkelig elsker hverandre. Den ene har det vondt med seg selv, den andre vet ikke helt hvordan den skal nå gjennom. Bare ikke gi opp. Ikke så lenge det er kjærlighet der. 

Anonymkode: ed020...459

Jeg vet ikke lenger om kjærlighet kan forsvare dette forholdet. Akkurat nå føler jeg heller ikke at han elsker meg. Hvis han virkelig gjorde det, så... Nei jeg vet ikke hva, men da ville han vel være mest interessert i å reparere dette, ikke ødelegge det ytterligere. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[exictence]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg raser ikke tilbake. Jeg er lei meg og oppgitt, ikke sinna. Men han kaller det sinna bare jeg hever stemmen litt for å få kommet til orde. Akkurat det er nesten litt komisk. Han brøler og freser, og det er liksom ok, men om jeg bare hever stemmen litt for å si "Kan jeg få lov til å svare..." så er jeg ufint sinna.

Min erfaring sier at det beste er å ikke prøve å si noen fornuftige ord en gang når han er i sin sykdomsadferd (sykdomsadferd som det jo er. Ingen unnskyldning, men kanskje en forklaring).

Hvis han får brøle og frese uten respons på det, så får han ikke følelse av å oppnå noe, verken positivt eller negativt.

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Nei, jeg forsøker mest å roe ned samtalene. Puster med magen og forsøker virkelig på dialog.

Jeg råder deg til å ikke prøve på å roe ned samtalene. Det er virkelig ikke din oppgave. Han er voksen. Du skal ikke oppdra et barn selv om han oppfører seg sånn. Fornuftig av deg å ta gode pust. Men prøv ikke på en dialog når han er i, eller begynner med sitt ikke-impulskontroll. 

Han må lære å stå opp for seg selv. La ham brøle hvis det er det han gjør. Du bare avslutter rolig og fjerner deg vekk.

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg blir oppgitt av mye han sier, men jeg vet at eneste mulighet til å kanskje få ham i dialog er å beholde ro. Jeg har erfaring. 

Ikke gi ham muligheten til dialog en gang. Ta pause og avslutt. Du vil ikke snakke med ham når han har den tonen.

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke sikker på om han er enda vanskeligere enn normalt å få i dialog fordi han innerst inne vet at han gikk for langt denne gangen, og kjenner på at jeg nå kommer til å gå fra ham. Eller om han faktisk ærlig og oppriktig mener at jeg er fullstendig idiotisk urimelig. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg vet ikke, men tror kanskje han ikke skjønner. Han er annerledes. Han tenker annerledes. Han blir ikke såret over sånne ting, kanskje? 

Han mener nok ikke i det hele tatt at du er fullstendig idiotisk urimelig. Det er et forsvar, tror han, mot seg selv. Det er ofte vanskelig å innrømme for seg selv at man er håpløs. Så projekterer man det over på andre i et forsvar for seg selv. Det er en "overlevelseteknikk" for seg selv, for å beskytte seg selv.