Roci Skrevet 20. august 2018 #461 Del Skrevet 20. august 2018 7 minutter siden, AnonymBruker skrev: Takk for at du forstår! Jeg har synes det har vært litt sårt gjennom tråden å stadig måtte forklare og forsvare hvordan jeg kommuniserer, men jeg har faktisk ikke et sinneproblem. (Selv om jeg naturligvis kan bli sinna.) Han har faktisk et sinneproblem. Et ødeleggende sinneproblem! Et han ikke klarer å kontrollere, og som han heller ikke gjør stor nok innsats i å kontrollere, fordi han "er slik". Han har på en måte akseptert det, og legger ansvar over på andre. Meg eller andre det rammer. For elsker vi ham virkelig, så godtar vi denne siden ved ham! Så langt har han fått rett i det, men hvor mye det skader oss rundt det tar han ikke nok ansvar for, og nå vakler jeg på min tålegrense. Det er ikke fordi jeg ikke elsker ham, men fordi alle kommer til sitt bristepunktet når noen bare presser videre på noe som gjør så vondt. Anonymkode: e9ad6...0d5 Alle blir sinna av og til, det er helt naturlig, og langt fra ensbetydende med å ha et sinneproblem. Jeg oppfatter at du har gjort mange tilpasninger og justeringer i din måte å kommunisere med mannen din på. Har han kommet deg i møte der og tilpasset seg, han også? Det vil alltid være ting man må kompromisse om i et forhold, men det ansvaret hviler på begge parter, ikke bare den ene. Den der uttalelsen om at hvis du (og familien hans) elsker ham, så godtar du/dere den siden ved ham, er bare nok et eksempel på ansvarsfraskrivelse, i tillegg til at det faktisk er manipulativt. Han forsøker å skyve ansvaret over på deg/ dere for å få det som han vil. Selvfølgelig elsker du ham, men man skal ikke tåle i det uendelige, da tæres kjærligheten bort. Jeg håper virkelig at du og mannen din finner en løsning, og jeg tror kanskje han hadde hatt nytte av å få hjelp fra profesjonelle, uavhengig av om dere velger å fortsette forholdet eller gå hver til deres. 5 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
CamillaCollett Skrevet 20. august 2018 #462 Del Skrevet 20. august 2018 1 minutt siden, veggteppe skrev: jeg tror at en av årsakene til at man analyserer opp og i mente er for mentalt å stå parat til å faktisk GÅ, OM han gjør det igjen. Det er veldig lett å slenge ut en slik kommentar, men har man ikke fordøyd den noen ganger selv, så er det høyst sannsynlig at man ikke følger opp. Som vi har snakket om tidligere i tråden, så "truer" man ikke med å forlate forholdet, før man virkelig mener det. For TS å virkelig mene det, så må hun faktisk få lov til å analysere opp og i mente. Da har hun vridd og vrengt så mye på denne saken at hun kan faktisk stå inne for, en så "enkel" løsning. Enig igjen! Det er viktig å tenke gjennom tingene om og om igjen før man bestemmer seg. Jeg blir bare bekymret når TS skriver ar hun tror de er på vei mot å bli hatefulle mot hverandre. Jeg håper hun setter en deadline for når hun har tenkt nok, så det ikke blir en altfor seig og utmattende kamp ut av det. 4 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Raven.Writingdesk Skrevet 20. august 2018 #463 Del Skrevet 20. august 2018 (endret) 37 minutter siden, CamillaCollett skrev: Enig igjen! Det er viktig å tenke gjennom tingene om og om igjen før man bestemmer seg. Jeg blir bare bekymret når TS skriver ar hun tror de er på vei mot å bli hatefulle mot hverandre. Jeg håper hun setter en deadline for når hun har tenkt nok, så det ikke blir en altfor seig og utmattende kamp ut av det. Jeg er absolutt helt og fullstendig enig! Det er grusomt å gå med noe "uavklart" hengende over seg. Men, en premiss, med en "deadline" er noe alle kan forholde seg til og enes om. Og; Det gir håp! Det er målbart. Det er konkret. "Dette kan vi møtes om", det er en "felles plattform". Vi begge gir. Vi begge tar. .. Når det gjelder den tidligere kommentaren i tråden, om at vi damer bruker så mye tid på å analysere forholdet, og tar det emosjonelle ansvaret, som noen sier, og at menn slipper unna dette, - så tenker jeg det er motsatt. "vi" (eller "de") - som gjør denne jobben: Vi/de - vinner. Kanskje er mannen til TS skada fordi han aldri har hatt anledning eller mulighet til å fordype seg, sette seg inn i, og analysere sine følelser og reaksjoner i en kontekst. Kanskje han aldri ser seg selv gjennom andre sine briller. Han agerer, også er han ferdig. Slik som du sa tidligere: "sånn er jeg, take it or leave it". mentalitet. - Mannen jeg nevnte tidligere i tråden, som kalte venninna mi for tykk. Han kom fra et ekstremt SKADA hjem. Det var egentlig "velkjent" blant oss alle. At det var skjellsord, dårlig kommunikasjon og masse hersketeknikk og maktkamp. Det var ingen grenser for hvilke ydmykelser denne mannen hadde blitt utsatt for i sitt eget barndomshjem. Det gjorde også at denne type ydmykelser var normalt for han. Det å krenke var ikke så "big deal". Når kona dro, og han satt der igjen, så måtte han faktisk begynne å analysere og føle på ting. Han har også fått seg ny dame idag. Og hun er ikke noe "ydmyk" og "ynkelig" hun altså. Hun er beinhard. Veldig tydelig, og har KLINKE KLARE grenser. Så han har i sitt nye forhold søkt seg til noen som faktisk demper ned og ikke tolererer de feil han begikk i sitt forrige forhold. Kanskje fordi han endelig så seg selv, gjennom noen andre sine briller. Og innså: "At han dusten der, han vil jeg ikke være." Endret 20. august 2018 av veggteppe 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. august 2018 #464 Del Skrevet 20. august 2018 49 minutter siden, veggteppe skrev: Han har også fått seg ny dame idag. Og hun er ikke noe "ydmyk" og "ynkelig" hun altså. Hun er beinhard. Veldig tydelig, og har KLINKE KLARE grenser. Så han har i sitt nye forhold søkt seg til noen som faktisk demper ned og ikke tolererer de feil han begikk i sitt forrige forhold. Kanskje fordi han endelig så seg selv, gjennom noen andre sine briller. Og innså: "At han dusten der, han vil jeg ikke være." Jojo, kan så være at denne fyren faktisk har gått i seg selv og igangsatt en endringsprosess. MEN..jeg synes å se at når menn med atferdsvansker/vansker med å regulere seg går fra et forhold hvor de har brutt ned partneren psykisk, til et nytt forhold hvor den nye kvinnen er "beinhard" og mannen har endret seg, så handlet ikke dette om at mannen har endret seg i seg selv.. Han lemper bare ansvaret for egen atferd over på hun beinharde nye dama. Hadde han vært i et forhold med ei mindre beinahrd dame hadde han fortsatt i samme sporet som i førstnevnte forhold. Menn går sjelden i seg selv og spør seg hva DE kan gjøre for å endre på ting. Til det er de alt for opptatt av å ha det behagelig. Og det er jo behagelig med ei beinhard dame som selv setter rammene for akseptabel atferd, så slipper man å jobbe så mye med seg selv. Man bare innretter seg fordi man ikke tør noe annet. Men om forholdet hadde vært mer "normalt" (de fleste damer er tross alt ikke "beinharde") så hadde mannen slengt med leppa og vært like jævlig som i tidligere forhold. Anonymkode: 561d7...33c 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Raven.Writingdesk Skrevet 20. august 2018 #465 Del Skrevet 20. august 2018 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Jojo, kan så være at denne fyren faktisk har gått i seg selv og igangsatt en endringsprosess. MEN..jeg synes å se at når menn med atferdsvansker/vansker med å regulere seg går fra et forhold hvor de har brutt ned partneren psykisk, til et nytt forhold hvor den nye kvinnen er "beinhard" og mannen har endret seg, så handlet ikke dette om at mannen har endret seg i seg selv.. Han lemper bare ansvaret for egen atferd over på hun beinharde nye dama. Hadde han vært i et forhold med ei mindre beinahrd dame hadde han fortsatt i samme sporet som i førstnevnte forhold. Menn går sjelden i seg selv og spør seg hva DE kan gjøre for å endre på ting. Til det er de alt for opptatt av å ha det behagelig. Og det er jo behagelig med ei beinhard dame som selv setter rammene for akseptabel atferd, så slipper man å jobbe så mye med seg selv. Man bare innretter seg fordi man ikke tør noe annet. Men om forholdet hadde vært mer "normalt" (de fleste damer er tross alt ikke "beinharde") så hadde mannen slengt med leppa og vært like jævlig som i tidligere forhold. Anonymkode: 561d7...33c Dette ble veldig fordomsfullt og negativt stigma mot menn, og det har jeg ingen felles forståelse for. Du generaliserer alle menn, på en veldig negativ måte. Det kan godt være det du sier er gjeldende for kompisen min. Det vet jeg ikke. Men at alle menn er sånn, det stemmer ikke. Mange ønsker så gjerne å vri tråden til å handle om kjønnsroller. Men jeg kjenner som sagt kvinner med samme problem som det mannen til TS har. Enda, jeg tror faktisk disse kvinnene jeg kjenner, har andre motiver. De føler seg faktisk "berettiget" til å oppføre seg som diktatorer og hustyranner. Uansett, så er det en prosess å innse at man sliter med noe. Om det er sinnemestring og dårlige kommunikasjonsstrategier. Akkurat som med andre ting man kan være dårlig i, så betyr det ikke at man "dumper ansvaret" på partneren, fordi at man finner noen, som veier opp eller jevner ut, den svakheten man selv har. Jeg tror ikke engang man tiltrekkes til dette bevisst. Det føles bare godt og trygt.. En som kanskje sliter med overvekt, som endelig har begynt å ta tak i problemet sitt, kan føle seg ekstremt tiltrukket til noen som er veldig opptatt av helse og trening. En som sliter med pengebruken, og endelig har begynt å få interesse og struktur på økonomien, kan synes det er kjempesexy med noen som jobber innenfor finans. Her er vi tilbake til gode gamle "motsetning tiltrekker". Mannen til TS har nok så dype problemer at han kanskje aldri klarer å fikse dem, han må "at best" lære seg mestringsstrategier som gjør at han klarer å leve med problemet sitt, men tone ned skaden og omfanget av det han sliter med. Slik som min kompis, så har han jo fortsatt de samme foreldrene. Han lever fortsatt delvis i de samme destruktive rammene han har levd i, hele sitt liv. Så noen som da holder tøylene i sjakk og har veldig tydelige grenser, gjør at det er et enklere landskap å navigere i. Det betyr ikke at han ikke tar ansvar eller ikke gjør noen innsats selv. Og her kan man jo snakke om det å "gjøre seg liten" og å "gi bort makt", til partneren sin, for å finne trygghet. For da er det en som er i ubalanse, og en annen som kan skape balanse, om den andre er villig til å"jekke seg". 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. august 2018 #466 Del Skrevet 20. august 2018 35 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jojo, kan så være at denne fyren faktisk har gått i seg selv og igangsatt en endringsprosess. MEN..jeg synes å se at når menn med atferdsvansker/vansker med å regulere seg går fra et forhold hvor de har brutt ned partneren psykisk, til et nytt forhold hvor den nye kvinnen er "beinhard" og mannen har endret seg, så handlet ikke dette om at mannen har endret seg i seg selv.. Han lemper bare ansvaret for egen atferd over på hun beinharde nye dama. Hadde han vært i et forhold med ei mindre beinahrd dame hadde han fortsatt i samme sporet som i førstnevnte forhold. Menn går sjelden i seg selv og spør seg hva DE kan gjøre for å endre på ting. Til det er de alt for opptatt av å ha det behagelig. Og det er jo behagelig med ei beinhard dame som selv setter rammene for akseptabel atferd, så slipper man å jobbe så mye med seg selv. Man bare innretter seg fordi man ikke tør noe annet. Men om forholdet hadde vært mer "normalt" (de fleste damer er tross alt ikke "beinharde") så hadde mannen slengt med leppa og vært like jævlig som i tidligere forhold. Anonymkode: 561d7...33c Jeg er (var!) den "beinharde" nye damen. Den som satte grenser og ikke lot seg kue. Den som "temmet" ham, og som fikk ham til å stort sett oppføre seg. Den som ikke gråt, eller ble skremt til å innrette seg, men stilte krav. Ikke fant seg i. Jepp, han klarte meg og til slutt. Anonymkode: e9ad6...0d5 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest supernova_87 Skrevet 20. august 2018 #467 Del Skrevet 20. august 2018 (endret) 3 timer siden, AnonymBruker skrev: Takk for at du forstår! Jeg har synes det har vært litt sårt gjennom tråden å stadig måtte forklare og forsvare hvordan jeg kommuniserer, men jeg har faktisk ikke et sinneproblem. (Selv om jeg naturligvis kan bli sinna.) Han har faktisk et sinneproblem. Et ødeleggende sinneproblem! Et han ikke klarer å kontrollere, og som han heller ikke gjør stor nok innsats i å kontrollere, fordi han "er slik". Han har på en måte akseptert det, og legger ansvar over på andre. Meg eller andre det rammer. For elsker vi ham virkelig, så godtar vi denne siden ved ham! Så langt har han fått rett i det, men hvor mye det skader oss rundt det tar han ikke nok ansvar for, og nå vakler jeg på min tålegrense. Det er ikke fordi jeg ikke elsker ham, men fordi alle kommer til sitt bristepunktet når noen bare presser videre på noe som gjør så vondt. Anonymkode: e9ad6...0d5 Som jeg nevnte tidligere i kveld, jeg tror den du forsvarer og forklarer mest til angående egen innsats er deg selv. Kanskje du vet at du har gjort mer enn nok, men fremdeles sitter med en følelse av at du ikke har gjort nok? Med mindre du har vært utro og sviktet din partner på det groveste ser jeg ingenting som egentlig kan unnskylde å kalle deg hore. Dette er hans ansvar. Hans handlinger, hans ansvar. Men at du blir er ditt ansvar, det er vel også med tanke på det at man velger å bli at diskusjon rundt ditt kommunikasjonsmønster kommer opp. Uansett så fortjener man ikke raseriutbrudd og forakt fra den man elsker. Jeg leste i en bok tidligere i kveld angående sinne og kom til å tenke på tråden og situasjonen din. Der står det: Sitat Sinne er en viktig følelse. Den handler om selvhevdelse og evnen til å sette grenser for seg selv. Sinne er også en følelse som kan opptre når vi er utilfreds med situasjonen. Dersom vi klarer å håndtere vårt eget sinne på en adekvat måt, i tråd med Aristoteles' dictum, og kanaliserer den aggressvik kraften ut på en akseptabel eller skapende måte, vil sinne være den kraften som ligger bak vår vilje til forandring og vårt engasjement i livet. "Dette er ikke riktig, så jeg vil forandre det." Jeg reagerte tidligere i tråden når man ble anklaget for antipati mot sinne fordi man ikke aksepterte oppførsel som din manns, og videre manglende innsikt i menns naturlige reaksjonsmønster. Nå reagerer jeg enda mer. Dersom sinne er noe selvhevdende, skapende, så er det ikke det mannen din driver med. Det er forakt og avmakt. Sinneproblemer, ikke vanlig sinne. Det står videre at slike utbrudd (som vi diskuterer) kommer når man går og gnurer over tid i lang tid og man ikke får ut aggresjon regelmessig. Det er et destruktivt handlingsmønster. Din mann har gått på kurs for dette og anerkjenner dermed at han har et problem. Men han anerkjenner ikke at det er et problem han har ansvar for å løse, siden han ikke fortsetter å jobbe med det. Og skal jeg gjette så kommer det nok av at han ikke ser tydelig nok konsekvensene av oppførselen hans, det blåser jo alltid over. Endret 20. august 2018 av Rainstorm Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
CamillaCollett Skrevet 21. august 2018 #468 Del Skrevet 21. august 2018 10 timer siden, veggteppe skrev: Jeg er absolutt helt og fullstendig enig! Det er grusomt å gå med noe "uavklart" hengende over seg. Men, en premiss, med en "deadline" er noe alle kan forholde seg til og enes om. Og; Det gir håp! Det er målbart. Det er konkret. "Dette kan vi møtes om", det er en "felles plattform". Vi begge gir. Vi begge tar. .. Når det gjelder den tidligere kommentaren i tråden, om at vi damer bruker så mye tid på å analysere forholdet, og tar det emosjonelle ansvaret, som noen sier, og at menn slipper unna dette, - så tenker jeg det er motsatt. "vi" (eller "de") - som gjør denne jobben: Vi/de - vinner. Kanskje er mannen til TS skada fordi han aldri har hatt anledning eller mulighet til å fordype seg, sette seg inn i, og analysere sine følelser og reaksjoner i en kontekst. Kanskje han aldri ser seg selv gjennom andre sine briller. Han agerer, også er han ferdig. Slik som du sa tidligere: "sånn er jeg, take it or leave it". mentalitet. - Mannen jeg nevnte tidligere i tråden, som kalte venninna mi for tykk. Han kom fra et ekstremt SKADA hjem. Det var egentlig "velkjent" blant oss alle. At det var skjellsord, dårlig kommunikasjon og masse hersketeknikk og maktkamp. Det var ingen grenser for hvilke ydmykelser denne mannen hadde blitt utsatt for i sitt eget barndomshjem. Det gjorde også at denne type ydmykelser var normalt for han. Det å krenke var ikke så "big deal". Når kona dro, og han satt der igjen, så måtte han faktisk begynne å analysere og føle på ting. Han har også fått seg ny dame idag. Og hun er ikke noe "ydmyk" og "ynkelig" hun altså. Hun er beinhard. Veldig tydelig, og har KLINKE KLARE grenser. Så han har i sitt nye forhold søkt seg til noen som faktisk demper ned og ikke tolererer de feil han begikk i sitt forrige forhold. Kanskje fordi han endelig så seg selv, gjennom noen andre sine briller. Og innså: "At han dusten der, han vil jeg ikke være." Jeg skulle egentlig likt å vite mer om denne fyren. Jeg synes det høres rart ut at han har vært slik med familie, og at alle har latt det passere. Hvorfor det? Hvis min tenåringssønn hadde holdt på slik, så hadde jeg jo gravd i dette problemet og forsøkt å innhente hjelp. Det samme hvis det gjaldt en bror. Å la slik oppførsel gå ukorrigert er ikke omtenksomt, det er jo å rigge folk for tapsopplevelser senere i livet. "Sånn er jeg, take it or leave it" er jo ikke en tankegang man bør ha om alt. Jeg har det om noen grunnverdier og personlighetstrekk jeg ikke ønsker å endre på, ikke hele personligheten. Er man oppegående, bør man jo kunne vurdere den kontroversielle adferden er så viktig å beholde at man er villig til å betale prisen. Og her er prisen å miste kona. Jeg synes det er direkte underlig, å ikke vise større vilje til å korrigere et trekk som er så udiskutabelt ugunstig både for ham selv om andre. 6 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Raven.Writingdesk Skrevet 21. august 2018 #469 Del Skrevet 21. august 2018 1 time siden, CamillaCollett skrev: Jeg skulle egentlig likt å vite mer om denne fyren. Jeg synes det høres rart ut at han har vært slik med familie, og at alle har latt det passere. Hvorfor det? Hvis min tenåringssønn hadde holdt på slik, så hadde jeg jo gravd i dette problemet og forsøkt å innhente hjelp. Det samme hvis det gjaldt en bror. Å la slik oppførsel gå ukorrigert er ikke omtenksomt, det er jo å rigge folk for tapsopplevelser senere i livet. "Sånn er jeg, take it or leave it" er jo ikke en tankegang man bør ha om alt. Jeg har det om noen grunnverdier og personlighetstrekk jeg ikke ønsker å endre på, ikke hele personligheten. Er man oppegående, bør man jo kunne vurdere den kontroversielle adferden er så viktig å beholde at man er villig til å betale prisen. Og her er prisen å miste kona. Jeg synes det er direkte underlig, å ikke vise større vilje til å korrigere et trekk som er så udiskutabelt ugunstig både for ham selv om andre. Jeg har ikke så lyst til å utlevere for mye av frykt for gjenkjennelse, men han har ikke hatt en slik morsskikkelse i livet som du beskriver. Det han har hatt er en far som er titusen ganger verre enn hanselv. Uten at jeg vil utdype mer enn det. Som mann har han masse gode verdier, og jo mer jeg tenker på det jo mer likt med hva TS beskriver er det: han var veldig stolt familiefar, familien var faktisk hva han var mest stolt av. Og han var nok også en som forsvarer, den andre. Jeg har aldri vært i direkte konflikt med han fordi som en venn så er det grenser for hvor nære man kommer hverandre. Han er også såpass tydelig på grensene sine, og min rolle som da ikke er så nære, gjør at det er lett å tilpasse seg rundt disse grensene. Men jeg har kritisert han direkte, for sinneutbrudd, faktisk. Ikke at han ropte eller skrek, men han gjorde noe, som var veldig voldsomt, i sinne, og det var barn tilstede. Kona hans var der også, og hun reagerte ikke. Ikke når jeg var der, vertfall. Jeg sa ifra, at "det der er ikke greit, du kan ikke gjøre sånn"! Da svarte han ganske kort: "OK". Det ble ingen meningsutveksling. Når jeg snakket med kona om det etterpå, så sa hun "ja, men han er sånn".. jeg vet at familieforholdene hos han var såpass turbulent at det stjal veldig mye tid og energi fra hans egen nye lille familie. Det var mye forventinger til han, og unødvendige konflikter som ble en ekstra belastning mellom dem to som både par og foreldre. Det at han hadde denne turbulente barndommen og familieforholdet gjorde nok at venninna mi hadde mer takhøyde for hva hun aksepterte fra han. Men til syvende og sist ble det altså for mye å bære. Det ironiske er at jeg har alltid brettet ut om absolutt alle feil eller prøvelser i mitt forhold, til hans tidligere kone. Og hun var veldig vag med å fortelle om deres ting. Jeg tror i likhet med TS at hun ville ikke være illojal overfor mannen sin, via å utlevere han eller fortelle noe som gjorde at man så på han i et mer kritisk lys. Jeg vet at han etterhvert kom i konflikt med noen av hennes venninner da de nok observerte endel lignende av hva jeg gjorde, og kanskje hun åpnet seg for til dem enn til meg. Jeg vet ikke.. Når de endelig ble skilt ble faktisk venninna mi, altså hans nå da ekskone, nærmest gjort om til et monster. Det var så utrolig mye undertrykt hat, forakt, sinne, desperasjon, osv osv i henne. ALT han gjorde nå var feil. Hun var på krigsstien. Og den venninna jeg kjente for mange år siden, hun var faktisk borte. Den tolerante som så alle andre først, og ofte satte segselv sist. Deler av denne kvinnen vet jeg finnes enda. Hun er fortsatt omsorgsfull. Men hun har et ekstremt behov nå for å bli sett og anerkjent, og å føle seg elsket og verdsatt. Det er jo forståelig, fordi hun har faktisk vært gjennom noe traumatisk. Som en frosk har hun blitt kokt levende over lang tid. Og når hun endelig hoppet ut av kjelen så var hun skada selv. 5 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. august 2018 #470 Del Skrevet 21. august 2018 9 timer siden, Rainstorm skrev: Som jeg nevnte tidligere i kveld, jeg tror den du forsvarer og forklarer mest til angående egen innsats er deg selv. Kanskje du vet at du har gjort mer enn nok, men fremdeles sitter med en følelse av at du ikke har gjort nok? Med mindre du har vært utro og sviktet din partner på det groveste ser jeg ingenting som egentlig kan unnskylde å kalle deg hore. Dette er hans ansvar. Hans handlinger, hans ansvar. Men at du blir er ditt ansvar, det er vel også med tanke på det at man velger å bli at diskusjon rundt ditt kommunikasjonsmønster kommer opp. Uansett så fortjener man ikke raseriutbrudd og forakt fra den man elsker. Jeg leste i en bok tidligere i kveld angående sinne og kom til å tenke på tråden og situasjonen din. Der står det: Jeg reagerte tidligere i tråden når man ble anklaget for antipati mot sinne fordi man ikke aksepterte oppførsel som din manns, og videre manglende innsikt i menns naturlige reaksjonsmønster. Nå reagerer jeg enda mer. Dersom sinne er noe selvhevdende, skapende, så er det ikke det mannen din driver med. Det er forakt og avmakt. Sinneproblemer, ikke vanlig sinne. Det står videre at slike utbrudd (som vi diskuterer) kommer når man går og gnurer over tid i lang tid og man ikke får ut aggresjon regelmessig. Det er et destruktivt handlingsmønster. Din mann har gått på kurs for dette og anerkjenner dermed at han har et problem. Men han anerkjenner ikke at det er et problem han har ansvar for å løse, siden han ikke fortsetter å jobbe med det. Og skal jeg gjette så kommer det nok av at han ikke ser tydelig nok konsekvensene av oppførselen hans, det blåser jo alltid over. Jeg sitter med følelsen av at jeg har gjort mer enn nok. Mer enn mange ville orket. Jeg sitter med maktesløshet i forhold til at han ikke gjør mer. Jeg vet at jeg ikke kan fikse dette. At den usikkerhet han har i seg kan ikke jeg lege (jeg har forsøkt), at det sinne og den bitterhet han har i seg ikke kommer av meg, og derfor ikke kan ordnes av meg, og at den frustrasjonen som bygger seg opp i ham før det smeller kommer mer av disse tingene som jeg ikke kan lege eller ordne enn av meg. Jeg er derfor maktesløs i forhold til å fikse dette. Jeg vil fikse det, hjelpe ham med å fikse det, men det er HAN som må ville det. Det ser jeg ikke, så nå går jeg vel og venter på på mitt stikkord. En åpning til å si at jeg ikke klarer mer, der han kan si seg enig. Der vi kan ha en viss enighet rundt at vi bør gi oss nå, slik at det ikke blir et stygt og bittert brudd. Jeg vet at mange vil si "Bare gå!", men av hensyn til barna trenger jeg at han også er inneforstått med at det er det beste. Iallefall at han har en viss forståelse for valget. Det må igrunnen skje noe veldig revolusjonerende dersom jeg skal endre mening. Jeg føler at det han ødela denne gangen ikke kan fikses, og at det ikke er noe jeg som person kan leve med at er amputert. Det er sikkert dem som vil finne det rart og kanskje kritikkverdig at jeg synes det seksuelle er så viktig i et forhold at jeg ikke vil eller kan leve i et forhold der det er ødelagt, men for meg er dette mer enn sex. Det er å gi og ta imot kjærlighet, og det er å bekrefte og vedlikeholde at båndet til partner er noe mer og noe annet enn det man har i andre relasjoner. Det er noe svært viktig for både meg og "paret". Jeg kunne fint leve med at denne delen av samlivet endret seg av alder eller sykdom. At denne nærheten måtte tilpasse seg på grunn av livet i seg selv, endre form, så lenge det fremdeles var noe fint og nært. Jeg klarer ikke å leve med at det er ødelagt av stygge ord og utrygghet. Helt unødvendig. Anonymkode: e9ad6...0d5 6 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Dr. Ops Skrevet 21. august 2018 #471 Del Skrevet 21. august 2018 20 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg sitter med følelsen av at jeg har gjort mer enn nok. Mer enn mange ville orket. Jeg sitter med maktesløshet i forhold til at han ikke gjør mer. Jeg vet at jeg ikke kan fikse dette. At den usikkerhet han har i seg kan ikke jeg lege (jeg har forsøkt), at det sinne og den bitterhet han har i seg ikke kommer av meg, og derfor ikke kan ordnes av meg, og at den frustrasjonen som bygger seg opp i ham før det smeller kommer mer av disse tingene som jeg ikke kan lege eller ordne enn av meg. Jeg er derfor maktesløs i forhold til å fikse dette. Jeg vil fikse det, hjelpe ham med å fikse det, men det er HAN som må ville det. Det ser jeg ikke, så nå går jeg vel og venter på på mitt stikkord. En åpning til å si at jeg ikke klarer mer, der han kan si seg enig. Der vi kan ha en viss enighet rundt at vi bør gi oss nå, slik at det ikke blir et stygt og bittert brudd. Jeg vet at mange vil si "Bare gå!", men av hensyn til barna trenger jeg at han også er inneforstått med at det er det beste. Iallefall at han har en viss forståelse for valget. Det må igrunnen skje noe veldig revolusjonerende dersom jeg skal endre mening. Jeg føler at det han ødela denne gangen ikke kan fikses, og at det ikke er noe jeg som person kan leve med at er amputert. Det er sikkert dem som vil finne det rart og kanskje kritikkverdig at jeg synes det seksuelle er så viktig i et forhold at jeg ikke vil eller kan leve i et forhold der det er ødelagt, men for meg er dette mer enn sex. Det er å gi og ta imot kjærlighet, og det er å bekrefte og vedlikeholde at båndet til partner er noe mer og noe annet enn det man har i andre relasjoner. Det er noe svært viktig for både meg og "paret". Jeg kunne fint leve med at denne delen av samlivet endret seg av alder eller sykdom. At denne nærheten måtte tilpasse seg på grunn av livet i seg selv, endre form, så lenge det fremdeles var noe fint og nært. Jeg klarer ikke å leve med at det er ødelagt av stygge ord og utrygghet. Helt unødvendig. Anonymkode: e9ad6...0d5 Det er bra og sunt at du har oppklart tankene og klart å resonnere frem til hva du trenger fremover. Leit å lese om deres situasjon og hva det har blitt til på grunn av hans problem og utsagn. Beundringsverdig at du ikke bare forlater han med en gang, fordi det dere har sammen og har hatt sammen betyr mye. Det er ikke bare-bare å skulle avslutte det. Mest beundringsverdig er ditt hensyn til mannen i denne situasjonen ved at han får tid til å drøfte og innse hva situasjonen har blitt, slik at et eventuelt brudd ikke kommer som et sjokk. Lurt er det også for en fremtidig situasjon. Et sjokk kan risikere at han havner på krigsstien og da er du like langt. Da vil du oppleve sinneutbrudd på grunn av bruddet - ikke at bruddet ville sette en stopper for det. Så her hensyntar du også deg selv og alle involverte i situasjonen. Hvem vet, kanskje dere underveis endelig får bukt på problemet. 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. august 2018 #472 Del Skrevet 21. august 2018 3 timer siden, CamillaCollett skrev: Jeg skulle egentlig likt å vite mer om denne fyren. Jeg synes det høres rart ut at han har vært slik med familie, og at alle har latt det passere. Hvorfor det? Hvis min tenåringssønn hadde holdt på slik, så hadde jeg jo gravd i dette problemet og forsøkt å innhente hjelp. Det samme hvis det gjaldt en bror. Å la slik oppførsel gå ukorrigert er ikke omtenksomt, det er jo å rigge folk for tapsopplevelser senere i livet. "Sånn er jeg, take it or leave it" er jo ikke en tankegang man bør ha om alt. Jeg har det om noen grunnverdier og personlighetstrekk jeg ikke ønsker å endre på, ikke hele personligheten. Er man oppegående, bør man jo kunne vurdere den kontroversielle adferden er så viktig å beholde at man er villig til å betale prisen. Og her er prisen å miste kona. Jeg synes det er direkte underlig, å ikke vise større vilje til å korrigere et trekk som er så udiskutabelt ugunstig både for ham selv om andre. Jeg svarer ut fra egne tanker (og igjen egen opplevelse). Jeg tror ofte de rundt også er så skadet at de kanskje ikke ser hvordan de skal hjelpe - om de ser hvor dypt det stikker i utgangspunktet. Han jeg var sammen med hadde så mange gode egenskaper. Faren prøvde å stimulere kunnskapstørsten hans (noe skolen og lærere ikke var flinke til), moren hadde så mange opplevelser i oppveksten selv at hun nok hverken klarte å gi den omsorgen og tryggheten barn trenger - eller å se hvor mye han egentlig slet. Venner prøvde å ta opp ting da han var ganske ung, noe som gjorde at han følte de ikke forsto han. Så han gikk videre. Han hadde ikke problemer med å få venner, men å holde på de. Det samme med damer. Alle bekretet hans sannhet - at ingen var til å stole på. Ingen forstod han. Alle dro sin vei. Jeg tror ingen som hadde vokst opp sammen med ham hadde vært "sunne" nok til å hjelpe ham selv om det oppveksten kanskje hadde slått ut på annet vis. I hverdagen kunne han holde mennesker på "passe avstand". Kom de for nære og sa noe han ikke taklet så var det lett å si noe som gjorde at de tok avstand. Kanskje glemte ham, og i alle fall ikke følte noe ansvar for å legge ned mer energi på å hjelpe ham. Han hadde veldig få som han slapp nært nok til at det ble et problem for de. Det kamuflerer også problemet en del. Både for familie og venner som er der, men som ikke er helt innenfor. De fleste av oss beskytter oss selv, og når de nærmeste ikke forstår hvor dypt såret noen er så er det forferdelig vanskelig å vite hvordan man kan hjelpe - om man i det hele tatt ser at det trengs. Det er de som kommer nærmest - partner og familie - som får drypp av hva som ligger bak og er oftest de som får stå i utbruddene. Det er en vanskelig posisjon å prøve å hjelpe fra. Man mister perspektivet når man står i stormen og ikke vet helt hvor man skal sette egne grenser i forhold til hvor stort ansvar man føler for en som har det vondt. ... Nå føler jeg at jeg har brukt mye at tråden din ts til egenterapi, men det er vanskelig å skille egne opplevelser og tanker ut fra hvordan jeg opplever situasjonen din. Har tro på at du klarer å sile litt hva som er nyttig for deg. (Både av mine og andres innlegg ) Anonymkode: 022aa...076 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. august 2018 #473 Del Skrevet 21. august 2018 En mann kaller hverken ei dame han elsker eller respekterer for hore. Dillemmaet er jo at TS slutter å respektere - og elske - ham fordi han oppfører seg så dumt og sårende at han rakker ned på sexlivet deres. Han ødelegger aktivt kjærligheta dem imellom, og til slutt spiller det ingen rolle om det er barndommen hans som snakker, om det er hans "egentlige" følelser som snakker, da blir det bare om å gjøre å holde seg unna. Eller, som TS beskriver i det siste postene, være vag og likegyldig nok til at han får såpass lite ut av forholdet at han begynner å synes at det et brudd er likeså greit. Kanskje det å ha dårlig sex med ham framover kommer til å være ledd i nedbygginga av forholdet, ettersom hun ikke synes han er direkte ekkel lenger, men bare at hun ikke vil klare å gi seg like mye hen. Anonymkode: 44517...838 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. august 2018 #474 Del Skrevet 21. august 2018 3 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg sitter med følelsen av at jeg har gjort mer enn nok. Mer enn mange ville orket. Jeg sitter med maktesløshet i forhold til at han ikke gjør mer. Jeg vet at jeg ikke kan fikse dette. At den usikkerhet han har i seg kan ikke jeg lege (jeg har forsøkt), at det sinne og den bitterhet han har i seg ikke kommer av meg, og derfor ikke kan ordnes av meg, og at den frustrasjonen som bygger seg opp i ham før det smeller kommer mer av disse tingene som jeg ikke kan lege eller ordne enn av meg. Jeg er derfor maktesløs i forhold til å fikse dette. Jeg vil fikse det, hjelpe ham med å fikse det, men det er HAN som må ville det. Det ser jeg ikke, så nå går jeg vel og venter på på mitt stikkord. En åpning til å si at jeg ikke klarer mer, der han kan si seg enig. Der vi kan ha en viss enighet rundt at vi bør gi oss nå, slik at det ikke blir et stygt og bittert brudd. Jeg vet at mange vil si "Bare gå!", men av hensyn til barna trenger jeg at han også er inneforstått med at det er det beste. Iallefall at han har en viss forståelse for valget. Det må igrunnen skje noe veldig revolusjonerende dersom jeg skal endre mening. Jeg føler at det han ødela denne gangen ikke kan fikses, og at det ikke er noe jeg som person kan leve med at er amputert. Det er sikkert dem som vil finne det rart og kanskje kritikkverdig at jeg synes det seksuelle er så viktig i et forhold at jeg ikke vil eller kan leve i et forhold der det er ødelagt, men for meg er dette mer enn sex. Det er å gi og ta imot kjærlighet, og det er å bekrefte og vedlikeholde at båndet til partner er noe mer og noe annet enn det man har i andre relasjoner. Det er noe svært viktig for både meg og "paret". Jeg kunne fint leve med at denne delen av samlivet endret seg av alder eller sykdom. At denne nærheten måtte tilpasse seg på grunn av livet i seg selv, endre form, så lenge det fremdeles var noe fint og nært. Jeg klarer ikke å leve med at det er ødelagt av stygge ord og utrygghet. Helt unødvendig. Anonymkode: e9ad6...0d5 Men når han ikke synes at hans sinne/angrep er et "ekte" problem, så vil du ikke få denne forståelsen fra han. Og hvis han virkelig forsto at det var et problem, et så stort problem at det vil være best å avslutte, så hadde det vært et viktig skritt fremover for å faktisk redde og forbedre forholdet permanent. Så det blir et slags paradoks her, at du ikke kan bli og ikke kan gå, fordi han ikke er i stand til å gjøre det du trenger for at noen av avgjørelsene skal bli riktig for deg, har jeg forstått det riktig nå? "Der vi kan ha en viss enighet rundt at vi bør gi oss nå, slik at det ikke blir et stygt og bittert brudd." Tenk litt over hvor lenge du har ventet på dette, TS. Tror du virkelig at denne mannen er i stand til å gi deg det du trenger i et brudd, når han ikke klarer det i forholdet? Har han gitt deg noen indikasjon på at dette i det hele tatt er mulig, eller hvordan du kan oppnå dette? Anonymkode: 5cf5a...f18 4 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
ikkerepresentativ Skrevet 21. august 2018 #475 Del Skrevet 21. august 2018 På 7.8.2018 den 0.13, AnonymBruker skrev: Helt fra starten av vårt forhold har det vært slik at når min mann blir sinna, så mister han fullstendig hodet. Det er som han mister vettet helt, og sier de verste ting han kan komme på. Det har ingenting å si om det er sant eller ikke, der og da vil han bare såre meg mest mulig. Det skjer heldigvis ikke ofte, men hver gang det skjer er jeg på vei ut av forholdet. Tenker at dette finner jeg meg ikke i, men så angrer, trygler og ber han, og jeg vet jo hvordan han er og at han ikke mener det han sier, så jeg har tilgitt gang på gang. Et problem i vårt forhold, for ham, er nok at vi har temmelig skjev "maktbalanse" i forholdet. Det er jeg som har utdanning, som tjener mest, som eier mest, som er generelt mest respektert, og jeg er nok en del smartere enn ham. Føler meg slem som sier det siste, men det er sannheten. Jeg falt ikke akkurat for hans intelligens, og jeg har stadig fått høre at vi er et svært umake par. Jeg som er høyt utdannet, leser mye, som elsker å diskutere på høyt nivå, som har stor respekt i ulike miljøer, og så han som har et svært snevert interessefelt, og ingen interesse for... det meste! Jeg pleier å le når folk sier slikt, for han tilfører meg andre ting enn det venner og kolleger gjør. Han er svært familiær, veldig kjærlig og oppmerksom, og han får meg til å le. Han er dessuten min trygghet. Bortsett fra når han er sinna! Det er ikke få ting han har slengt i meg opp gjennom årene! I starten gjorde det meg opprørt, og jeg protesterte der og da. Protesterte på det som var feil, eller urettferdig, eller direkte løgner. Med årene har jeg lært at det ikke nytter. I den modusen han er i som sinna når ingenting gjennom. Det bare oppildner ham til å si enda mer, og enda verre ting. Jeg forlater derfor situasjonen, om mulig. Bare venter til han har roet seg ned, så det går å snakke fornuftig. Det er dette han ber meg gjøre også, når vi snakker om dette sinnet hans under roligere samtaler. "Du må ikke høre på meg når jeg er sinna" sier han "...for jeg mener ikke det jeg sier da. Jeg har ikke kontroll på hva jeg sier når jeg er sinna." Nei det har jeg forstått! Likevel, jeg kjenner at jeg er drittlei nå, og ved siste episode synes jeg at han gikk for langt. Han trygler og ber meg om å forstå at han ikke mente det han sa, men han sa noe som traff meg utrolig sårt, og det kverner i hodet mitt. Bare det finnes det minste sannheten i det han sa, så føler jeg at forholdet er dødsdømt, og han kom jo på å si det... Hvordan kom han på å si noe slikt dersom det ikke er det minste sannhet i det, tenker jeg. Altså, han har opp gjennom årene kalt meg hore, og det har prellet av, fordi jeg vet at det er jeg så absolutt ikke, og han har mange ganger sagt at jeg kun bryr meg om penger, hvilket heller ikke finnes sannhet i. Jeg er utrolig lite materialistisk, og svært raus. Penger betyr ekstremt lite for meg, så lenge regninger kan betales, og med det har vi ingen problemer. Så det har prellet av. Direkte løgner, sagt i sinne! Likevel, det siste han sa i sinne... jeg klarer ikke å la det prelle av meg. Fordi han kom på å si det. Fordi det traff meg sårt. Slik han der og da nok ønsket. Nå henger forholdet i en svært tynn tråd. Han trygler og ber, men... Er det andre som har erfaring med slikt hodeløst sinne? Om du har det selv, er det da et streif av sannheten i det du slenger ut i sinne? Eller sier man bare det verste man kan komme på? Det man vet vil såre dypt? Og kan man tro på at det ikke finnes noe sannhet i det, eller vil det alltid være et streif av sannhet i det man slenger ut? For man kom jo på å si det... Anonymkode: e9ad6...0d5 Han har et ambivalent forhold til hva han vil. Han vet ikke om han vil ha medlidenhet, og utløp for forakt, eller om han vil svelge noen kameler og egen stolthet, men samtidig da få alt det andre gode på kjøpet. Det er et grusomt valg. Jeg forstår ham godt, din jævla ho.. æh, unnskyld. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
ItchyBitchySpider Skrevet 21. august 2018 #476 Del Skrevet 21. august 2018 23 minutter siden, AnonymBruker skrev: En mann kaller hverken ei dame han elsker eller respekterer for hore. Dillemmaet er jo at TS slutter å respektere - og elske - ham fordi han oppfører seg så dumt og sårende at han rakker ned på sexlivet deres. Han ødelegger aktivt kjærligheta dem imellom, og til slutt spiller det ingen rolle om det er barndommen hans som snakker, om det er hans "egentlige" følelser som snakker, da blir det bare om å gjøre å holde seg unna. Eller, som TS beskriver i det siste postene, være vag og likegyldig nok til at han får såpass lite ut av forholdet at han begynner å synes at det et brudd er likeså greit. Kanskje det å ha dårlig sex med ham framover kommer til å være ledd i nedbygginga av forholdet, ettersom hun ikke synes han er direkte ekkel lenger, men bare at hun ikke vil klare å gi seg like mye hen. Anonymkode: 44517...838 Enig i det du skriver. Hans ordbruk viser at han verken elsker eller respekterer ts. Man kan finne masse grunner og unnskyldninger til stygg oppførsel, men EN VOKSEN MANN må reagere på voksen måte. Uansett om han er frustrert, sint, har han ikke lov til å kalle sin kone for hore og rakke ned på kroppen hennes i forbindelse med sex. Noe så stygt. 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
a l'orange Skrevet 21. august 2018 #477 Del Skrevet 21. august 2018 For å repetere; Min kritikk har hele veien vært ment mot ALLE som har omsorg for barn (og andre), og som ikke tar det ansvaret, eller ikke evner å ta det, HELT UAVHENGIG årsak. Dette er en helt ok meningsytring. Ikke minst er det en vanlig, normal forståelse av hva omsorgssvikt er. Mitt første fokus er ALLTID trådstarter. Det eneste unntak er der trådstarter velger å dele informasjon om at hun har barn. Da blir de barna, mitt øverste fokus, og trådstarter rykker ned til andreplass. Sånn er det med den saken. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
a l'orange Skrevet 21. august 2018 #478 Del Skrevet 21. august 2018 7 minutter siden, CamillaCollett skrev: Jeg er fullstendig enig med deg i at barna skal prioriteres høyest Derimot er jeg i blant uenig i hva det innebærer å sette barna høyest. Som når du på forrige side hevdet at de som råder TS til å dra ikke setter barna først. Min utheving; Ser den. Men grunnen til at jeg likevel mener det er fordi de som råder henne til det ikke tar hensyn til - enten det skyldes at de ikke leser godt nok, ikke vet nok om avhengighet, naivitet, optimisme eller andre ting - at dette er et mønster. Hadde de tatt hensyn til det, hadde de heller oppfordret trådstarter til å oppsøke profesjonell hjelp enn å oppmuntre henne til å sitte her og prate om sine følelser, som bare forverrer og forsterker mønsteret. Det kan sammenlignes litt med en alkoholiker som ønsker å slutte å drikke, og så tenker han å høre hva andre mener...og før man vet ordet av det er alle enig i at ja det er hans far som er skyld i at han drikker, uff huff, men det er bra at han vil forsøke å ikke drikke, klapp på skulderen. I stedet for at noen sier at han må ta et ordentlig oppgjør med følelsene sine og årsaken til at han drikker, slik at han utstøtte grad har mulighet til å komme ut av dette. Har forsøkt å beskrive denne syklusen før, i det første innlegget mitt rett etter tråden ble åpnet igjen. Fastlege, familievernkontor, ja, selv muligens krisesenter, vil være bedre steder for trådstarter nå, hvis hun virkelig ønsker å bryte mønsteret. Mener ikke at alle har direkte skyld, men heller at en god del fungerer som «nyttige idioter», for trådstarters problem, hvor målet deres kanskje mer er å føle seg god, enn å sette seg inn i hva som kreves for å være i stand til å gjøre godt. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Raven.Writingdesk Skrevet 21. august 2018 #479 Del Skrevet 21. august 2018 7 minutter siden, a l'orange skrev: Min utheving; Ser den. Men grunnen til at jeg likevel mener det er fordi de som råder henne til det ikke tar hensyn til - enten det skyldes at de ikke leser godt nok, ikke vet nok om avhengighet, naivitet, optimisme eller andre ting - at dette er et mønster. Hadde de tatt hensyn til det, hadde de heller oppfordret trådstarter til å oppsøke profesjonell hjelp enn å oppmuntre henne til å sitte her og prate om sine følelser, som bare forverrer og forsterker mønsteret. Det kan sammenlignes litt med en alkoholiker som ønsker å slutte å drikke, og så tenker han å høre hva andre mener...og før man vet ordet av det er alle enig i at ja det er hans far som er skyld i at han drikker, uff huff, men det er bra at han vil forsøke å ikke drikke, klapp på skulderen. I stedet for at noen sier at han må ta et ordentlig oppgjør med følelsene sine og årsaken til at han drikker, slik at han utstøtte grad har mulighet til å komme ut av dette. Har forsøkt å beskrive denne syklusen før, i det første innlegget mitt rett etter tråden ble åpnet igjen. Fastlege, familievernkontor, ja, selv muligens krisesenter, vil være bedre steder for trådstarter nå, hvis hun virkelig ønsker å bryte mønsteret. Mener ikke at alle har direkte skyld, men heller at en god del fungerer som «nyttige idioter», for trådstarters problem, hvor målet deres kanskje mer er å føle seg god, enn å sette seg inn i hva som kreves for å være i stand til å gjøre godt. Ok så du mener TS bør oppsøke hjelp fordi hun er avhengig av mannen sin? Det kan godt være riktig det, men vil ikke det også være for at hun da til syvende og slst vil forlate han? Igår var vel argumentet ditt at hun skulle gjøre seg liten og ha sinneutbrudd. Og bare for ordens skyld; jeg ANER IKKE om TS burde bli eller gå, det gjør bare hun. Men jeg mener at det han gjør 1.) er ikke greit, 2.) er ikke normalt/han trenger hjelp 3.) det er ikke TS sin skyld. Det er mine «ankerpunkt» i tråden her. 4 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. august 2018 #480 Del Skrevet 21. august 2018 42 minutter siden, a l'orange skrev: Takk! Ønsker og ønsker...det jeg skulle ønske, var å unngå å måtte se på det. Jeg har derfor sluttet å lese inne på «Barn og familie», fordi det ble for vondt. Der inne kan de som ønsker det diskutere «omsorgssvikt i detalj» for alt jeg bryr meg. Her inne, derimot, kommer jeg til å fly rett i strupen, uten å nøle, hver gang jeg ser at noen fremmer en holdning som sier at «voksnes velferd er mer viktig enn barns velferd». Så får de som vil rapportere meg og la resten være opp til moderatorene å avgjøre. Ansvar er gjerne noe som ikke er enten/eller, men; Jeg har vært tydelig på - helt siden uttalelsen fra mannen om jojo - at her har hun et valg om å ENTEN ta det han sier på alvor eller å IKKE gjøre det. Såvidt jeg ser, driver hun tråden videre UTEN å gjøre det og snakker heller BORT den kjensgjerningen. Synes det er veldig trist, men minst like trist å se at SÅ MANGE bidrar til å hindre et oppgjør med dette, ved å stadig snakke om andre ting. Jeg mener at alt dette bidrar til å utsette evt oppgjør, og hindre å ta et ansvar ja. Hun unnlater også å svare på direkte spørsmål fra meg, vedr om hun kan ta med ungene og/eller ta en time-out, og det reagerer jeg negativt på, og oppfatter som UNNVIKENDE fra hennes kant. Ja, hun svarte meg all den tid jeg forsvarte henne, og sluttet å svare meg da jeg stilte kritiske spørsmål. Dette regner jeg også som unnvikende adferd, og som det MOTSATTE av å ta ansvar for barna. Alt i alt forventer jeg at hun nå svarer klarere om disse tingene før jeg synes det er godt nok. Hun beskrev vel både dette og den kommentaren med jojo, rett før tråden ble stoppet. Bedre enn dette har jeg ikke mulighet for å lete nå. Mulig det sto i to ulike kommentarer, det ene var i alle fall et svar til RoH. Men anbefaler på generelt grunnlag å lese det som blir skrevet i trådene grundig, og forsøke å se tråden i en helhet fremfor å henge seg opp i enkelte detaljer og risikere å gå glipp av de viktigste. Jeg beklager, jeg har ikke fått med meg spørsmålet du krever svar på. Det er nok en del ting som har passert meg i tråden, for noen ganger gikk den langt videre mens jeg var borte og da hoppet jeg over mye jeg oppfattet som krangel andre mellom. Jeg tok med meg ungene på en to ukers timeout. Hadde tatt dem på en lengre også, om vi kunne blåse i skole. Det kunne jeg ikke, og kan jeg ikke, så det var de to ukene jeg fikk. Jeg har vurdert å selv flytte ut en periode, og la ham ta seg av hus og barn alene, men kom frem til at mitt eldste barn ville betrakte det som et svik mot henne å ikke bo med henne. Selv for en stund. Atså utgår mer time out. At han sier at jeg bruker ham som jojo betyr ikke at jeg har brukt eller bruker ham som jojo. Det er korrekte at jeg tidligere gikk fra ham da han var slik, og at jeg tidligere truet med å gå, men det var gode grunner til at jeg gikk og det var han som tauet meg tilbake. Egentlig er det han som har brukt meg som jojo. Kastet meg bort og halt meg tilbake. Jeg mente å gå da jeg gikk. En jojo går dessuten stadig opp og ned. Vi har vært sammen i 16 år, og jeg har gått fra ham fem ganger, inkludert i datingfasen,hvor man lett dropper folk med uakseptabelt oppførsel. Han har pratet og smigret meg tilbake (altså kan han prate, når han må) , lovet og løyet. (For det ble jo ikke bedre!) Hadde jeg ikke gått de gangene jeg gikk tror jeg ikke ting ville vært bedre mellom oss, men verre. At jeg satte klare grenser, og ikke fant meg i, det har gitt ham respekt for meg. Fordi det skaper mer usikkerhet hos ham nevner jeg imidlertid ikke å gå /skilles lenger. Jeg har tauet meg til masten. Selv om jeg både burde gå, og burde ha helt legitime grunner for å vurdere det. Jeg sluttet å svare deg da innleggene dine ble rettet mot andre vel så mye som tema, for jeg synes at den aggressive tonen ble ubehagelig. Jeg synes det var synd, for jeg setter pris på dine tanker. Anonymkode: e9ad6...0d5 6 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg