Gå til innhold

Ting sagt i sinne


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Helt fra starten av vårt forhold har det vært slik at når min mann blir sinna, så mister han fullstendig hodet. Det er som han mister vettet helt, og sier de verste ting han kan komme på. Det har ingenting å si om det er sant eller ikke, der og da vil han bare såre meg mest mulig. 

Det skjer heldigvis ikke ofte, men hver gang det skjer er jeg på vei ut av forholdet. Tenker at dette finner jeg meg ikke i, men så angrer, trygler og ber han, og jeg vet jo hvordan han er og at han ikke mener det han sier, så jeg har tilgitt gang på gang. 

Et problem i vårt forhold, for ham, er nok at vi har temmelig skjev "maktbalanse" i forholdet. Det er jeg som har utdanning, som tjener mest, som eier mest, som er generelt mest respektert, og jeg er nok en del smartere enn ham. Føler meg slem som sier det siste, men det er sannheten. Jeg falt ikke akkurat for hans intelligens, og jeg har stadig fått høre at vi er et svært umake par. Jeg som er høyt utdannet, leser mye, som elsker å diskutere på høyt nivå, som har stor respekt i ulike miljøer, og så han som har et svært snevert interessefelt, og ingen interesse for... det meste! 

Jeg pleier å le når folk sier slikt, for han tilfører meg andre ting enn det venner og kolleger gjør. Han er svært familiær, veldig kjærlig og oppmerksom, og han får meg til å le. Han er dessuten min trygghet.

Bortsett fra når han er sinna! 

Det er ikke få ting han har slengt i meg opp gjennom årene! I starten gjorde det meg opprørt, og jeg protesterte der og da. Protesterte på det som var feil, eller urettferdig, eller direkte løgner. 

Med årene har jeg lært at det ikke nytter. I den modusen han er i som sinna når ingenting gjennom. Det bare oppildner ham til å si enda mer, og enda verre ting. Jeg forlater derfor situasjonen, om mulig. Bare venter til han har roet seg ned, så det går å snakke fornuftig. Det er dette han ber meg gjøre også, når vi snakker om dette sinnet hans under roligere samtaler. 

"Du må ikke høre på meg når jeg er sinna" sier han "...for jeg mener ikke det jeg sier da. Jeg har ikke kontroll på hva jeg sier når jeg er sinna." 

Nei det har jeg forstått! Likevel, jeg kjenner at jeg er drittlei nå, og ved siste episode synes jeg at han gikk for langt. Han trygler og ber meg om å forstå at han ikke mente det han sa, men han sa noe som traff meg utrolig sårt, og det kverner i hodet mitt. Bare det finnes det minste sannheten i det han sa, så føler jeg at forholdet er dødsdømt, og han kom jo på å si det... Hvordan kom han på å si noe slikt dersom det ikke er det minste sannhet i det, tenker jeg. 

Altså, han har opp gjennom årene kalt meg hore, og det har prellet av, fordi jeg vet at det er jeg så absolutt ikke, og han har mange ganger sagt at jeg kun bryr meg om penger, hvilket heller ikke finnes sannhet i. Jeg er utrolig lite materialistisk, og svært raus. Penger betyr ekstremt lite for meg, så lenge regninger kan betales, og med det har vi ingen problemer. Så det har prellet av. Direkte løgner, sagt i sinne! 

Likevel, det siste han sa i sinne... jeg klarer ikke å la det prelle av meg. Fordi han kom på å si det. Fordi det traff meg sårt. Slik han der og da nok ønsket.

Nå henger forholdet i en svært tynn tråd. Han trygler og ber, men... 

Er det andre som har erfaring med slikt hodeløst sinne? Om du har det selv, er det da et streif av sannheten i det du slenger ut i sinne? Eller sier man bare det verste man kan komme på? Det man vet vil såre dypt? Og kan man tro på at det ikke finnes noe sannhet i det, eller vil det alltid være et streif av sannhet i det man slenger ut? 

For man kom jo på å si det... 

Anonymkode: e9ad6...0d5

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Så han er klar over at han er en total drittsekk i sinne, men han akter ikke å ta ansvar for det, han ber deg gjøre det ved at du ikke skal høre på det og ikke la det gå innpå deg?

Jeg ble kvitt en skrikende sint eks i vinter, beste jeg har gjort. Dritlei av å bli nedverdiget og kjeftet påfordi han hadde en dårlig dag. Samme hvordan det ikke er ment på deg. Det gjør noe med deg å høre den driten der. 

Anonymkode: b53ef...f5b

  • Liker 47
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle ønske det var mannen din som ba om råd her, for det er han som eier problemet. Siden han vet han sier mye stygt når han er sinna, må han gjøre noe med det. Om det er å forlate situasjonen, lære seg å holde kjeft, eller snakke sammen om problemer før det renner over, det er være opp til ham. Men han må selv ta tak i det.

Om du har vært på vei ut av forholdet flere ganger pga dette, vil jeg si at problemet ikke bare er en bagatell. Her hadde jeg krevd handling. 

 

Anonymkode: 64d86...3f8

  • Liker 32
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forresten høres det ut som mannen dinhar andre problem enn sinne, et eller annet sted oser det selvforakt, og de tingene han liksom beskylder deg for, kan være sånn han ser seg selv .

Anonymkode: b53ef...f5b

  • Liker 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så han er klar over at han er en total drittsekk i sinne, men han akter ikke å ta ansvar for det, han ber deg gjøre det ved at du ikke skal høre på det og ikke la det gå innpå deg?

Jeg ble kvitt en skrikende sint eks i vinter, beste jeg har gjort. Dritlei av å bli nedverdiget og kjeftet påfordi han hadde en dårlig dag. Samme hvordan det ikke er ment på deg. Det gjør noe med deg å høre den driten der. 

Anonymkode: b53ef...f5b

Han gikk faktisk på sinnemestringskurs på grunn av dette. Det var et krav jeg satte en gang tidligere jeg var drittlei. Han lærte litt. At han selv skulle forlate situasjonen og roe seg ned før han sa noe han ville angre på. Det hender han klarer det, men ikke alltid. 

Jeg vil si at ca tre ganger i året mister han hodet slik (før kurset oftere). Resten av tiden er han mer omtenksom og kjærlig enn de fleste menn jeg kjenner til. Jeg er ikke det minste i tvil om at han elsker meg. 

Men de tre ganger i året er pyton! Og denne gangen sa han noe jeg rett og slett ikke klarer å svelge. Det gikk på det seksuelle. Sårbart! 

Jeg har alltid følt at vi har et unikt godt sexliv, og det har han alltid gitt uttrykk for også. Det har vært limet i forholdet vårt, sammen med en del andre ting også. 

Nå orker jeg ikke at han rører meg. Blir kvalm av tanken. 

Han går rundt som en såret hundevalp, men denne gangen "kastet han ungen ut med badevannet". Det som var fint er borte. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han gikk faktisk på sinnemestringskurs på grunn av dette. Det var et krav jeg satte en gang tidligere jeg var drittlei. Han lærte litt. At han selv skulle forlate situasjonen og roe seg ned før han sa noe han ville angre på. Det hender han klarer det, men ikke alltid. 

Jeg vil si at ca tre ganger i året mister han hodet slik (før kurset oftere). Resten av tiden er han mer omtenksom og kjærlig enn de fleste menn jeg kjenner til. Jeg er ikke det minste i tvil om at han elsker meg. 

Men de tre ganger i året er pyton! Og denne gangen sa han noe jeg rett og slett ikke klarer å svelge. Det gikk på det seksuelle. Sårbart! 

Jeg har alltid følt at vi har et unikt godt sexliv, og det har han alltid gitt uttrykk for også. Det har vært limet i forholdet vårt, sammen med en del andre ting også. 

Nå orker jeg ikke at han rører meg. Blir kvalm av tanken. 

Han går rundt som en såret hundevalp, men denne gangen "kastet han ungen ut med badevannet". Det som var fint er borte. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

En kjetting er bare så sterk som sitt svakeste ledd. Hans svakeste ledd har nettopp ødelagt alt, noen ting kommer man bare ikke over og alt er ødelagt. Gå videre, du vil føle deg lettet. 

Anonymkode: b53ef...f5b

  • Liker 28
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forresten høres det ut som mannen dinhar andre problem enn sinne, et eller annet sted oser det selvforakt, og de tingene han liksom beskylder deg for, kan være sånn han ser seg selv .

Anonymkode: b53ef...f5b

Ja, akkurat det har jeg gjennomskuet for lenge siden. Jeg vet at han ofte føler seg liten i forholdet. Fordi han har vært redd for at jeg skal veie ham for lett og forlate ham. Fordi det er meg folk henvender seg til. Jeg som kan, jeg som har kontroll, osv. 

Jeg forsøker å inkludere ham og bygge ham opp, men jeg vet at dette er noe som plager ham en del. Jeg vet at det er selvforrakt og usikkerhet som får ham til å "tippe over", men det er ikke ok! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ClickB4it

Eksen min var samme type. Aldri følt meg så ussel som når han satte i gang, og frem til jeg traff ham hadde jeg aldri følt meg så elsket. Til slutt var det ikke verdt det lenger, for han knuste en liten del av hjertet mitt hver gang, det tok bare tid før jeg klarte å innse det selv.

Livskvaliteten min ble så mye bedre etter at jeg gikk fra ham, og noen år senere traff jeg ham jeg er sammen med nå. Min nåværende partner ville aldri - aldri - funnet på å kalle meg hore (med mindre jeg faktisk solgte sex, men selv da tror jeg han ville gått for prostituert eller sexarbeider), og nå skjønner jeg virkelig hva det vil si å være elsket.

Dette handler forresten ikke verken årsinntekt, intelligens, utdanning eller prosentmessig eierandel av bolig. Dette handler om at han har et sinneproblem, og det er det bare han som kan gjøre noe med.

Du har all min sympati, og jeg håper virkelig det ordner seg for deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, ClickB4it skrev:

Eksen min var samme type. Aldri følt meg så ussel som når han satte i gang, og frem til jeg traff ham hadde jeg aldri følt meg så elsket. Til slutt var det ikke verdt det lenger, for han knuste en liten del av hjertet mitt hver gang, det tok bare tid før jeg klarte å innse det selv.

Livskvaliteten min ble så mye bedre etter at jeg gikk fra ham, og noen år senere traff jeg ham jeg er sammen med nå. Min nåværende partner ville aldri - aldri - funnet på å kalle meg hore (med mindre jeg faktisk solgte sex, men selv da tror jeg han ville gått for prostituert eller sexarbeider), og nå skjønner jeg virkelig hva det vil si å være elsket.

Dette handler forresten ikke verken årsinntekt, intelligens, utdanning eller prosentmessig eierandel av bolig. Dette handler om at han har et sinneproblem, og det er det bare han som kan gjøre noe med.

Du har all min sympati, og jeg håper virkelig det ordner seg for deg.

Ja han har definitivt et sinneproblem! Men jeg vil ikke si at vår ulike "maktbalanse" ikke har noe å si, for hver eneste gang han mister hodet har det med hans usikkerhet å gjøre. 

At han har kalt meg hore er en ting som ikke biter på meg. Det er fullstendig urimelig. Han kunne like gjerne ha kalt meg en skilpadde. Når han sier slikt blir jeg bare kald, og det er sinnet i seg selv som plager meg, for det ordet er total skivebom. Bare et av de verste ordene han kan. Det er han som har hatt et utsvevende sexliv før oss to. Jeg kan navn og fødselsdato på de få jeg har hatt sex med, så det blir bare latterlig, og jeg vet det ordet bunner i usikkerhet og sjalusi. De gangene han har kalt meg hore er fordi han har vært sjalu. Helt uten grunn, for jeg har aldri vært utro. Aldri tenkt tanken. 

Han har ikke knust hjertet mitt med dette sinnet. Ikke etter at jeg forsto hvordan han er. I starten, da jeg tok meg nær av det gjorde han det, siden har jeg bare blitt irritert og kald. Det går mer utover min respekt for ham enn hjertet mitt. 

Og nå, dette siste, jeg sitter ikke med knust hjerte, men han har ødelagt vårt sexliv. Noe som har vært og er viktig for meg. Og for ham. 

Hvor dum kan man være liksom! 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For første gang siden jeg traff ham vurderer jeg faktisk å ha sex med andre. Har lyst til å ha det. 

Jeg har reist bort for å klarne tankene. For å få ham på avstand. Nå legger jeg merke til det jeg har oversett i flere år. Menn som ser på meg og gir meg oppmerksomhet. Merker at jeg ser på dem, med seksuell interesse. 

Min mann orker jeg ikke tanken på å ha sex med. Kan ikke se at dette går bort eller ordner seg. Det er som han har klippet over et bånd som var essensielt for å tenke "Oss to!". At jeg var en del av dette "oss to", som gjorde det uaktuelt å vurdere andre menn seksuelt. 

Jeg har ikke tenkt å gjøre noe med disse tankene her og nå, for jeg tror de kommer mest av at jeg nå har et slags ønske om å "vaske ham av meg". Ta avstand fra det som nå føles ekkelt med ham. Erstatte det med noe nytt og annet. 

Men jeg trenger også å avklare dette først. Jeg har ikke lyst til å måtte tenke på meg selv som en utro kvinne resten av livet. Det er ikke ham jeg holder tilbake for, men meg selv. Uansett utfall skal jeg leve med meg selv i svært mange år! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

  • Liker 20
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var en person som sa mye dumt i sinne når jeg ble veldig sint som tenåring,  jeg gikk etter Akilleshælen, og blandet gjerne ett snev av sannhet i ting for å treffe hardest mulig. Mamma var lik, og vi kunne nærmest ha 3 verdenskrig hjemme.

Men når jeg ble eldre og fikk andre relasjoner så skjønte jeg at jeg ikke kunne holde på slik jeg hadde lært hjemme. Familien må til en viss grad holde ut med deg, men resten av menneskene kommer ikke til å finne seg i å være menneskelige punching bags. Ikke er det rettferdig og ikke er det lett å ta tilbake de sårene tingene man sa. Han kan trekke seg unna når han kjenner blodet begynner å koke, det har iallefall funket bra for meg. Og mine nærmeste vet at jeg trenger litt tid for meg selv om jeg først blir sint.

Syns det virker som du har gitt han mange sjanser, du har klart å unnskylde og tilgi oppførselen hans i flere år. Høres ut som du har syns litt synd i han også, som at det at har mindreverdighetskomplekser gjør at du skal tåle å motta skitt noen ganger i året. Ord har makt, så uansett om han mente det eller ikke, så ødela han noe denne gangen. Om det kan repareres kan bare du vite, men han kan ikke prøve å knuse deg mentalt hver gang han ser rødt. Du må gjøre det som er best for deg, du har rett til å bli såret når han er stygg mot deg. Og dytter man lenge og hardt nok, så finner man ut at alle har sin grense. 

  • Liker 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg antar at det han sa nå var noe veldig stygt som fornedret eller ydmyket deg på det seksuelle plan. Du skriver at sexen dere har er viktig for dere begge så jeg tviler på at han mente det. Det er som da vi sloss på barneskolen, rimelig uskyldige slåsskamper med dytting, kast i bakken, slag i skuldra osv. En gang kylte jeg til kompisen min rett i solar plexus så han mista pusten og grein. Kun fordi jeg visste det ville gjøre vondt, ikke fordi jeg "hata" mellomgulvet hans. Slik er det vel med mannen din og -- han kjørte vel bare på med det aller verste han kunne komme på å si, ikke fordi han mente det eller fordi det er et snev av sannhet i det. Det betyr nok ingenting at han klarte å komme på det, alle vet jo at få partneren til å føle seg seksuelt utilstrekkelig er noe av det vondeste du kan gjøre det. 

Jeg er mann så kanskje det er annerledes, eller kanskje det er sexistisk å tenke sånn, men uansett: Kjæresten min, altså en kvinne, har det med å bli fryktelig sint/hysterisk/drama queen/hikstende -- gjerne alt på én gang. Jeg har egentlig ikke store problemer med det. Jeg har lært meg å forholde meg rolig, viser henne at crazy-oppførselen ikke har noen innvirkning på meg. Det siste du vil er å "belønne" den slags enten det er med ettergivenhet eller til og med bare en tilsvarende emosjonell reaksjon. Selvfølgelig setter jeg henne på plass hvis hun sier noe som er respektløst...

Umulig å si hva du skal gjøre, men jeg tror ikke du bør fokusere på at "det er et snev av sannhet" i det han sa. Han kommer trolig ikke til å forandre seg nevneverdig. Jeg for min del har begynt å like at kjæresten min er så ustabil. Ja, det er selvfølgelig kjedelig når hun blir hysterisk over en filleting. Men på den annen side synes jeg det er helt herlig når jeg for eksempel forteller henne hva jeg føler for henne og hun blir så rørt at hun gråter. 

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, FluffyJuggernaut skrev:

Jeg var en person som sa mye dumt i sinne når jeg ble veldig sint som tenåring,  jeg gikk etter Akilleshælen, og blandet gjerne ett snev av sannhet i ting for å treffe hardest mulig. Mamma var lik, og vi kunne nærmest ha 3 verdenskrig hjemme.

Men når jeg ble eldre og fikk andre relasjoner så skjønte jeg at jeg ikke kunne holde på slik jeg hadde lært hjemme. Familien må til en viss grad holde ut med deg, men resten av menneskene kommer ikke til å finne seg i å være menneskelige punching bags. Ikke er det rettferdig og ikke er det lett å ta tilbake de sårene tingene man sa. Han kan trekke seg unna når han kjenner blodet begynner å koke, det har iallefall funket bra for meg. Og mine nærmeste vet at jeg trenger litt tid for meg selv om jeg først blir sint.

Syns det virker som du har gitt han mange sjanser, du har klart å unnskylde og tilgi oppførselen hans i flere år. Høres ut som du har syns litt synd i han også, som at det at har mindreverdighetskomplekser gjør at du skal tåle å motta skitt noen ganger i året. Ord har makt, så uansett om han mente det eller ikke, så ødela han noe denne gangen. Om det kan repareres kan bare du vite, men han kan ikke prøve å knuse deg mentalt hver gang han ser rødt. Du må gjøre det som er best for deg, du har rett til å bli såret når han er stygg mot deg. Og dytter man lenge og hardt nok, så finner man ut at alle har sin grense. 

Takk for svar! 

Godt at du har gått i deg selv, og fått dette under kontroll, for ja, alle har en grense! Til og med familiemedlemmer. Jeg har faktisk to onkler, brødre, som ikke snakket med hverandre på over 10 år nå, fordi han ene er slik som slenger ut "sannheter", og han andre føler at han gikk over hans grense. Eventuelt at totalen ble for mye. Ingen forsøk på å forsone dem har ført frem, for den stillferdige av dem har bare fått nok. 

Ja det er dette snevet av sannhet som gnager meg mest. At dersom dette er noe han tenker, bare litt, så rakner alt det seksuelle som har vært så fint mellom oss. Trygghet er borte. Det at det hele tiden har vært så fint, åpent og naturlig, lekent og kjærlig... det er nå erstattet av en vammel følelse. 

Det han sa ødela ikke meg seksuelt, men oss. Jeg har aldri tenkt annet enn at vi kommer til å ha sex jevnlig så lenge vi evner det, fordi det å "synke inn i hverandre", bli til ett, er noe trygt, nært og godt, hevet over komplekser og alder, fordi det er oss to, og en inderlig kjærlighet i bunnen. Jeg kan se at han blir eldre, og overordnet er likevel at han er mannen jeg elsker og føler meg trygg med. Hans kropp er min. Like kjent som min egen. Jeg kan registrere alderstegn, som jeg registrerer at etter dag kommer natt, men det vedrører ikke mine følelser for ham, eller nytelsen ved å bli til ett med ham. Han kan se- får lov til å se- at jeg eldes, at våre barn har satt spor på kroppen min, at våre år sammen har satt spor på den. Vi kan begge se det vakre i yngre og sprekere kropper, men jeg ville aldri ha byttet det jeg har med ham med en yngre sprekere kropp! Det vi har sammen er noe mer, noe annet, noe overordnet perfekte kropper. 

Var noe mer! Han knuste det!

Og vi er ikke gamle ennå engang! Jeg har fremdeles bryster og former som gir menn DET blikket. Vet fremdeles at jeg er en flott kvinne. Vet fremdeles at det ikke vil være vanskelig å finne en ny mann som vil begjære meg. Elske meg. 

Jeg har imidlertid planer om å bli gammel. Så gammel at jeg blir rynkete og slapp i kroppen. Vi skulle bli det sammen, trodde jeg, og at det var ok. Livets gang! 

Nå, etter det han sa, vil jeg ikke bli gammel med ham. Jeg vil bli gammel med en annen, som er klokere. Som tar godt vare på det som er fint og naturlig. 

Ja jeg har tilgitt mye, og du har nok rett i at jeg synes litt synd på ham. Ser at han strever litt med følelsen av å komme til kort til tider. Ved noen anledninger har jeg også måtte gå i meg selv, og erkjenne at jeg, uten å tenke over det, trigger hans mindreverdighetsfølelse. Jeg er ikke bestandig snill og grei å leve med jeg heller. Jeg er så vant til å ta beslutninger at jeg tidvis glemmer å spørre ham, eller ta ham med i betraktning. Ved en anledning der han reagerte med slikt sinne glemte jeg faktisk faktisk ham også. Jeg var så inne i en samtale med noen andre at da vi skulle bevege oss videre på et arrangement glemte jeg at jeg hadde følge. Gikk videre uten å huske på å få ham med. Jeg kan bli så engasjert at jeg tråkker på ham, eller tråkker over ham, i ren tankeløshet. Jeg spør sjelden om det passer at jeg..., jeg bare informerer ham om at jeg skal... Eller enda verre, at han skal... Fordi jeg har tatt den beslutningen for ham. 

Egenrådig er et ord mine foreldre ofte har brukt om meg. Det er en side ved meg han sliter litt med. At jeg sjelden "trenger" ham, og kan glemme vi'et, og ta beslutninger over hodet på ham. Da føler han seg liten, og det kan jeg faktisk forstå. Det hodeløse sinnet er ikke ok, det han kan slenge ut av seg er ikke ok, men når jeg får tenke meg litt om forstår jeg jo ofte at jeg ikke er helt uskyldig heller. At det ikke bare er jeg som må tilgi, men også må si unnskyld. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

  • Liker 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg hadde ikke orket å fortsette med en mann som nektet å ta ansvar for sinnet og utbruddene sine. 
Forstår ikke at du har holdt ut så lenge! Når noe er knust, så er det knust. Du kan lime ting sammen, men sprekkene synes. 

Hvalpeøyne og sånt hjelper jo ingenting i ettertid når mannen nekter å håndtere problemet i forkant! Og at du ikke er uskyldig? Vel, det er naturlig å ta igjen når man blir angrepet, men det er vel han som har eskalert ting helt vanvittig? 

  • Liker 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! 

Godt at du har gått i deg selv, og fått dette under kontroll, for ja, alle har en grense! Til og med familiemedlemmer. Jeg har faktisk to onkler, brødre, som ikke snakket med hverandre på over 10 år nå, fordi han ene er slik som slenger ut "sannheter", og han andre føler at han gikk over hans grense. Eventuelt at totalen ble for mye. Ingen forsøk på å forsone dem har ført frem, for den stillferdige av dem har bare fått nok. 

Ja det er dette snevet av sannhet som gnager meg mest. At dersom dette er noe han tenker, bare litt, så rakner alt det seksuelle som har vært så fint mellom oss. Trygghet er borte. Det at det hele tiden har vært så fint, åpent og naturlig, lekent og kjærlig... det er nå erstattet av en vammel følelse. 

Det han sa ødela ikke meg seksuelt, men oss. Jeg har aldri tenkt annet enn at vi kommer til å ha sex jevnlig så lenge vi evner det, fordi det å "synke inn i hverandre", bli til ett, er noe trygt, nært og godt, hevet over komplekser og alder, fordi det er oss to, og en inderlig kjærlighet i bunnen. Jeg kan se at han blir eldre, og overordnet er likevel at han er mannen jeg elsker og føler meg trygg med. Hans kropp er min. Like kjent som min egen. Jeg kan registrere alderstegn, som jeg registrerer at etter dag kommer natt, men det vedrører ikke mine følelser for ham, eller nytelsen ved å bli til ett med ham. Han kan se- får lov til å se- at jeg eldes, at våre barn har satt spor på kroppen min, at våre år sammen har satt spor på den. Vi kan begge se det vakre i yngre og sprekere kropper, men jeg ville aldri ha byttet det jeg har med ham med en yngre sprekere kropp! Det vi har sammen er noe mer, noe annet, noe overordnet perfekte kropper. 

Var noe mer! Han knuste det!

Og vi er ikke gamle ennå engang! Jeg har fremdeles bryster og former som gir menn DET blikket. Vet fremdeles at jeg er en flott kvinne. Vet fremdeles at det ikke vil være vanskelig å finne en ny mann som vil begjære meg. Elske meg. 

Jeg har imidlertid planer om å bli gammel. Så gammel at jeg blir rynkete og slapp i kroppen. Vi skulle bli det sammen, trodde jeg, og at det var ok. Livets gang! 

Nå, etter det han sa, vil jeg ikke bli gammel med ham. Jeg vil bli gammel med en annen, som er klokere. Som tar godt vare på det som er fint og naturlig. 

Ja jeg har tilgitt mye, og du har nok rett i at jeg synes litt synd på ham. Ser at han strever litt med følelsen av å komme til kort til tider. Ved noen anledninger har jeg også måtte gå i meg selv, og erkjenne at jeg, uten å tenke over det, trigger hans mindreverdighetsfølelse. Jeg er ikke bestandig snill og grei å leve med jeg heller. Jeg er så vant til å ta beslutninger at jeg tidvis glemmer å spørre ham, eller ta ham med i betraktning. Ved en anledning der han reagerte med slikt sinne glemte jeg faktisk faktisk ham også. Jeg var så inne i en samtale med noen andre at da vi skulle bevege oss videre på et arrangement glemte jeg at jeg hadde følge. Gikk videre uten å huske på å få ham med. Jeg kan bli så engasjert at jeg tråkker på ham, eller tråkker over ham, i ren tankeløshet. Jeg spør sjelden om det passer at jeg..., jeg bare informerer ham om at jeg skal... Eller enda verre, at han skal... Fordi jeg har tatt den beslutningen for ham. 

Egenrådig er et ord mine foreldre ofte har brukt om meg. Det er en side ved meg han sliter litt med. At jeg sjelden "trenger" ham, og kan glemme vi'et, og ta beslutninger over hodet på ham. Da føler han seg liten, og det kan jeg faktisk forstå. Det hodeløse sinnet er ikke ok, det han kan slenge ut av seg er ikke ok, men når jeg får tenke meg litt om forstår jeg jo ofte at jeg ikke er helt uskyldig heller. At det ikke bare er jeg som må tilgi, men også må si unnskyld. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Dette er så likt eksen min og meg at det er skummelt. 

Han hadde mye mindreverdighetsfølelse overfor meg, selv om han i tida mens vi var sammen rakk å ta en høyskoleutdanning, lære seg å debattere og mye mer. Ting som jeg trodde at jeg hjalp ham med, og som jeg trodde skulle gjøre at han ikke skulle føle seg så underlegen meg. Han hjalp meg jo på andre områder, så jeg tenkte at det var like for like, på en måte. Jeg lot ham influere meg mye, alt fra klesstil til å tørre å henvende meg til fremmede mer til å bli mer høflig osv (jeg kan være litt brå om jeg ikke tenker meg om). Men jeg tror kanskje han trodde han skulle forandre meg på en annen måte. Jeg har ofte følt en slags rart mindreverdighetskompleks fordi jeg IKKE har noen mindre verdighetskomplekser, og ikke skjønt hvor det kom fra - først etter bruddet har jeg skjønt at det kom fra ham, og jeg har sjeldent følt på det siden det ble slutt. 

Noe av det han sa før han dro fra meg (for det gjorde han), var "du trenger jo egentlig ikke meg. Du trenger ikke noen".

Som jo ikke er sant... Jeg trenger kjæreste, familie, venner, kolleger, jeg er veldig sosial. Men jeg har ikke dette typisk jentete over meg at jeg blir knust med en gang hvis noen gjør meg noe. Jeg blir forbanna, kald og svarer igjen. Lei meg blir jeg helst etterpå, når jeg er aleine. Jeg kan gjerne grine spontant, men da er det ofte fordi jeg blir sint, ikke lei meg. 

Jeg opplever ikke at jeg tar beslutninger over hodet på en kjæreste, men jeg ser at det at jeg er såpass viljesterk, kan gjøre at jeg lett kan gå i fella med å bli litt sånn "da gjør vi dette, ok"? uten å sjekke tilstrekkelig at det faktisk er ok for den andre. Eller, jeg tror at jeg har sjekket det, men de har opplevd at jeg har vært sjefete. Sånne ting kan gjøre meg veldig lei meg, for jeg vil ikke ta avgjørelser over hodet på noen, men jeg har selv ikke problemer med å si fra hvis noe plager meg, så jeg må liksom tenke mange mange steg i hjernen før jeg skjønner at det er vanskeligere for andre. Ikke bare litt vanskeligere, men mye. Jeg har prøvd å gi det tid. For eksempel utsatte vi barn, fordi jeg ville være sikker på at de virkelig var noe kjæresten min ønsket. Men jeg tror....at for ham så ble hele greia liksom enda mer bevis på at jeg "behandla ham som en unge", på en måte. At jeg måtte så ta så mye hensyn fordi jeg vet at å endre på ting i livet er vanskelig for ham. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hvordan han skal kunne gjøre det bedre med en annen kjæreste. Men kanskje de kan være konfliktsky begge to, eller han blir aleine, eller det er noe ved dama som gjør ting lettere for ham av en eller annen grunn.

Han kunne bli så rasende. Lage krangler over ingenting og stå og rase. Det pleide å være, som du sier, kanskje 3 ganger i året, men de 3 gangene var så sårende. Jeg tenkte mange ganger, skal jeg leve sånn resten av livet? Han sa alltid som din, at når han blir sint bare kommer det. Min har ikke gått i sinnemetringsterapi spesifikt, men annen terapi. Det ble etterhvert som en stor sekk av ting jeg hadde tilgitt ham, og der jeg ikke opplevde at han skjønte hva det kosta meg å tilgi ham for dette (han sa aldri hore og slike skjellsord, men han kunne si ting som såra fordi han kjenner meg). Han kunne tom lage en krangel fordi det var så vanskelig for HAM at det var vanskelig for meg at han hadde såret meg. På slutten av forholdet eskalerte det til slike ting. Da ville jeg at han skulle gå i terapi igjen, men i stedet slo han opp. Han har riktignok gått i terapi etter at det ble slutt... I forbindelse med bruddet, sa han ting som jeg overhodet ikke er sikker på at stemmer (om oss, hva han har tenkt osv), men som gjør at jeg vet at vi aldri kan bli sammen igjen. Jeg har ikke mental helse til å lefle med folk som faktisk ikke kan styre seg med å si sånne sårende ting til meg. Jeg ønsker ham alt godt, men dette er jeg ikke villig til å gå inn i, igjen. Jeg føler jeg gav ham en million sjanser og at han ble sur fordi jeg måtte gi ham sjanser og ikke bare glemte det som hadde hendt. 

Det interessante er...at nå dater jeg en kar som riktignok har fullført høyskole han også (hadd avbrutt utdanning fra før), men generelt egentlig er ytre sett mindre ressurssterk enn det eksen min var. Men han har mye mindre av de faktene. Han er stolt av meg, selv om han innrømmer at han ikke forstår så mye av det. Han sier at kunnskapstørsten min og det at jeg stadig lærer meg nye ting, er sexy, selv om han ikke alltid orker det selv. Han på sin side er veldig flink til å roe meg ned. 

Og jeg kjenner veldig på det du sier, med at det å ønske å bli gammel med noen, og se det vakre i deres aldringstegn og alt det der, det handler mye om å finne noen man har en basal trygghet sammen med. At man er et team og ser inn i framtida sammen. Det som hendte rett før, under og etter bruddet med eksen min, sementerte på en måte mine følelser for ham, sånn at bruddet ble vondt men uunngåelig. Fordi jeg mistet den tryggheten jeg tross alt hadde følt på sammen med ham. 

Jeg tenker at vi er den vi er, på godt og vondt. Jeg har jo også mine sider som ikke er perfekte (som jeg ikke liker ved meg selv, og prøver å jobbe med). Jeg hadde respekt for at eksen min var annerledes enn meg. Problemet var at hans måte å være på, kunne eskalere til å ha en oppførsel som var veldig skadelig for tryggheten i vårt forhold. 

Derfor er det ekstremt viktig for meg at han jeg er sammen med nå, klarer den ballansegangen mellom å ikke være tøffel og heller ikke brøle. Vi jobber mye med det å uttrykke følelser. Han har derimot den at når han føler seg trua, så "stikker" han gjerne av, emosjonelt. Dette er jo ikke veldig kjekt alltid, men for meg er det tryggere enn eksplisitt aggresjon, og lettere å ta tak i, plukke fra hverandre og finne ut hva som foregår inni der. For meg blir eksplisitt aggresjon for mye støy til at jeg orker å gå inn i det. Det blir avstand vs krig. Jeg orker ikke krige mer, kjenner jeg. Det er jo ikke som om jeg pleider å slakte noens hamster og ha til middag, heller. Jeg har en del gode sider, feks at jeg ikke lar meg skremme så lett. Jeg var ekstremt tålmodig med foreldrene til eksen, for eksempel (eks-svigerina mi orka ikke å ha kontakt med dem). Og jeg trenger å være sammen med noen som kan se at jeg har gode ting, også. Som kanskje sier til meg at jeg bør skjerpe meg på noe, men gjør det uten at jeg føler at han hater meg hvis jeg ikke får det helt til med en gang. 

Kanskje er det sånn eksen føler det også. At han ikke klarer å tøyle aggresjonen sin ennå og at han må være med noen som har mage for at sånn blir det. Kanskje har han rett. Men den personen blir ikke meg. 

Anonymkode: 44517...838

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser du har fått mange svar. Jeg skal ikke skrive så mye, men du spurte om noen som har sinneproblemer ville dele sine tanker.

Jeg har sinneproblemer og kan si de verste tingene når jeg er sint. Jeg går i terapi  (for dette og for å behandle tidligere traumer). Jeg kan si såpass at jeg har sagt mange ting som det ikke finnes et snev av sannhet i. Når jeg er på mitt verste ønsker jeg å såre denne personen mest mulig, og sier da de tingene jeg tenker kommer til å såre mest mulig. 

Jeg skammer meg utrolig over dette, og jobber med det. Det har blitt bedre, men jeg har fortsatt en lang vei å gå.

Må si at jeg har full forståelse for de av dere som ikke orker å bli med sånne som holder på som meg. 

Anonymkode: df183...883

  • Liker 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er så likt eksen min og meg at det er skummelt. 

Han hadde mye mindreverdighetsfølelse overfor meg, selv om han i tida mens vi var sammen rakk å ta en høyskoleutdanning, lære seg å debattere og mye mer. Ting som jeg trodde at jeg hjalp ham med, og som jeg trodde skulle gjøre at han ikke skulle føle seg så underlegen meg. Han hjalp meg jo på andre områder, så jeg tenkte at det var like for like, på en måte. Jeg lot ham influere meg mye, alt fra klesstil til å tørre å henvende meg til fremmede mer til å bli mer høflig osv (jeg kan være litt brå om jeg ikke tenker meg om). Men jeg tror kanskje han trodde han skulle forandre meg på en annen måte. Jeg har ofte følt en slags rart mindreverdighetskompleks fordi jeg IKKE har noen mindre verdighetskomplekser, og ikke skjønt hvor det kom fra - først etter bruddet har jeg skjønt at det kom fra ham, og jeg har sjeldent følt på det siden det ble slutt. 

Noe av det han sa før han dro fra meg (for det gjorde han), var "du trenger jo egentlig ikke meg. Du trenger ikke noen".

Som jo ikke er sant... Jeg trenger kjæreste, familie, venner, kolleger, jeg er veldig sosial. Men jeg har ikke dette typisk jentete over meg at jeg blir knust med en gang hvis noen gjør meg noe. Jeg blir forbanna, kald og svarer igjen. Lei meg blir jeg helst etterpå, når jeg er aleine. Jeg kan gjerne grine spontant, men da er det ofte fordi jeg blir sint, ikke lei meg. 

Jeg opplever ikke at jeg tar beslutninger over hodet på en kjæreste, men jeg ser at det at jeg er såpass viljesterk, kan gjøre at jeg lett kan gå i fella med å bli litt sånn "da gjør vi dette, ok"? uten å sjekke tilstrekkelig at det faktisk er ok for den andre. Eller, jeg tror at jeg har sjekket det, men de har opplevd at jeg har vært sjefete. Sånne ting kan gjøre meg veldig lei meg, for jeg vil ikke ta avgjørelser over hodet på noen, men jeg har selv ikke problemer med å si fra hvis noe plager meg, så jeg må liksom tenke mange mange steg i hjernen før jeg skjønner at det er vanskeligere for andre. Ikke bare litt vanskeligere, men mye. Jeg har prøvd å gi det tid. For eksempel utsatte vi barn, fordi jeg ville være sikker på at de virkelig var noe kjæresten min ønsket. Men jeg tror....at for ham så ble hele greia liksom enda mer bevis på at jeg "behandla ham som en unge", på en måte. At jeg måtte så ta så mye hensyn fordi jeg vet at å endre på ting i livet er vanskelig for ham. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hvordan han skal kunne gjøre det bedre med en annen kjæreste. Men kanskje de kan være konfliktsky begge to, eller han blir aleine, eller det er noe ved dama som gjør ting lettere for ham av en eller annen grunn.

Han kunne bli så rasende. Lage krangler over ingenting og stå og rase. Det pleide å være, som du sier, kanskje 3 ganger i året, men de 3 gangene var så sårende. Jeg tenkte mange ganger, skal jeg leve sånn resten av livet? Han sa alltid som din, at når han blir sint bare kommer det. Min har ikke gått i sinnemetringsterapi spesifikt, men annen terapi. Det ble etterhvert som en stor sekk av ting jeg hadde tilgitt ham, og der jeg ikke opplevde at han skjønte hva det kosta meg å tilgi ham for dette (han sa aldri hore og slike skjellsord, men han kunne si ting som såra fordi han kjenner meg). Han kunne tom lage en krangel fordi det var så vanskelig for HAM at det var vanskelig for meg at han hadde såret meg. På slutten av forholdet eskalerte det til slike ting. Da ville jeg at han skulle gå i terapi igjen, men i stedet slo han opp. Han har riktignok gått i terapi etter at det ble slutt... I forbindelse med bruddet, sa han ting som jeg overhodet ikke er sikker på at stemmer (om oss, hva han har tenkt osv), men som gjør at jeg vet at vi aldri kan bli sammen igjen. Jeg har ikke mental helse til å lefle med folk som faktisk ikke kan styre seg med å si sånne sårende ting til meg. Jeg ønsker ham alt godt, men dette er jeg ikke villig til å gå inn i, igjen. Jeg føler jeg gav ham en million sjanser og at han ble sur fordi jeg måtte gi ham sjanser og ikke bare glemte det som hadde hendt. 

Det interessante er...at nå dater jeg en kar som riktignok har fullført høyskole han også (hadd avbrutt utdanning fra før), men generelt egentlig er ytre sett mindre ressurssterk enn det eksen min var. Men han har mye mindre av de faktene. Han er stolt av meg, selv om han innrømmer at han ikke forstår så mye av det. Han sier at kunnskapstørsten min og det at jeg stadig lærer meg nye ting, er sexy, selv om han ikke alltid orker det selv. Han på sin side er veldig flink til å roe meg ned. 

Og jeg kjenner veldig på det du sier, med at det å ønske å bli gammel med noen, og se det vakre i deres aldringstegn og alt det der, det handler mye om å finne noen man har en basal trygghet sammen med. At man er et team og ser inn i framtida sammen. Det som hendte rett før, under og etter bruddet med eksen min, sementerte på en måte mine følelser for ham, sånn at bruddet ble vondt men uunngåelig. Fordi jeg mistet den tryggheten jeg tross alt hadde følt på sammen med ham. 

Jeg tenker at vi er den vi er, på godt og vondt. Jeg har jo også mine sider som ikke er perfekte (som jeg ikke liker ved meg selv, og prøver å jobbe med). Jeg hadde respekt for at eksen min var annerledes enn meg. Problemet var at hans måte å være på, kunne eskalere til å ha en oppførsel som var veldig skadelig for tryggheten i vårt forhold. 

Derfor er det ekstremt viktig for meg at han jeg er sammen med nå, klarer den ballansegangen mellom å ikke være tøffel og heller ikke brøle. Vi jobber mye med det å uttrykke følelser. Han har derimot den at når han føler seg trua, så "stikker" han gjerne av, emosjonelt. Dette er jo ikke veldig kjekt alltid, men for meg er det tryggere enn eksplisitt aggresjon, og lettere å ta tak i, plukke fra hverandre og finne ut hva som foregår inni der. For meg blir eksplisitt aggresjon for mye støy til at jeg orker å gå inn i det. Det blir avstand vs krig. Jeg orker ikke krige mer, kjenner jeg. Det er jo ikke som om jeg pleider å slakte noens hamster og ha til middag, heller. Jeg har en del gode sider, feks at jeg ikke lar meg skremme så lett. Jeg var ekstremt tålmodig med foreldrene til eksen, for eksempel (eks-svigerina mi orka ikke å ha kontakt med dem). Og jeg trenger å være sammen med noen som kan se at jeg har gode ting, også. Som kanskje sier til meg at jeg bør skjerpe meg på noe, men gjør det uten at jeg føler at han hater meg hvis jeg ikke får det helt til med en gang. 

Kanskje er det sånn eksen føler det også. At han ikke klarer å tøyle aggresjonen sin ennå og at han må være med noen som har mage for at sånn blir det. Kanskje har han rett. Men den personen blir ikke meg. 

Anonymkode: 44517...838

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dine tanker og refleksjoner. Det er som jeg skulle ha skrevet det selv. 

Jeg vet at min mann er veldig stolt av meg også. At det han på en måte hater ved meg, eller ikke takler bestandig iallefall, også er noe av det han falt for, og elsker ved meg. Likevel, jeg vet at jeg ikke er et ondt menneske, selv om det hender at jeg feiler. Jeg kjører ikke over ham av ondskap og med vilje, men av tankeløshet og iver. Jeg kan ha godt av å få høre "Det der er ikke greit!" til tider. Jeg evner å gå i meg selv, jobbe med meg selv og å si unnskyld. Jeg er klar over at jeg er egenrådig, som mine foreldre sier, og føler at jeg jobber hardt med å være mer ydmyk ovenfor andres tanker og følelser, men det hender at jeg trår feil. Det tåler jeg å høre, på en ordentlig måte. Jeg tar det til meg. Jeg vet at jeg ikke er perfekt. 

Det er kun han som får meg til å føle meg ond. Råtten! Andre sier ifra. Setter ord på at "Når du gjør slik, så føler jeg det slik." 

Jeg er vokst opp i en familie der det er sterke meninger, der det kan bli høy temperatur, og der vi kan krangle skikkelig, men det er på et annet nivå. Det er en gjensidig respekt på bunnen, et ønske om å forklare seg og forstå den andre. En rasjonalitet oppi det hele, selv om det kan være heftig uenighet. Det er ikke om å gjøre å "vinne", eller å knuse den andre. Vi kan til og med respektere at dette er og forblir vi uenige om, "... men nå vet du hvor jeg står, og hva jeg reagerer på", og så føles det godt å ha renset luften. En slik saklig krangel reetablerer og stadfester familiebåndet mellom oss, heller enn å bryte det ned. Vi erkjenner at det er ok å feile, ok å ha ulike meninger, men at vi likevel er glade i hverandre, og respekterer hverandre. En slik krangel avsluttes med en klem, kanskje litt tårer, mye mulig et unnskyld fra en eller begge, og det føles godt å ha gjort opp. Å kunne legge det fra seg. For begge parter føler seg hørt, respektert og har fått en bedre forståelse for den andre. 

Dette sinnet, det totale urasjonelle sinnet, som kun vil knuse og ødelegge, det gjør nettopp det. 

Jeg kjenner hans sårbarhet. Kunne knust like mye, om jeg ville. Jeg kan bare ikke - ikke et øyeblikk - forstå ønsket om å knuse den man elsker. Det fineste man har. Det tryggeste man har. Det man ikke ønsker å miste. 

Jeg er glad for å høre at du har funnet en mann som behandler deg bedre! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser du har fått mange svar. Jeg skal ikke skrive så mye, men du spurte om noen som har sinneproblemer ville dele sine tanker.

Jeg har sinneproblemer og kan si de verste tingene når jeg er sint. Jeg går i terapi  (for dette og for å behandle tidligere traumer). Jeg kan si såpass at jeg har sagt mange ting som det ikke finnes et snev av sannhet i. Når jeg er på mitt verste ønsker jeg å såre denne personen mest mulig, og sier da de tingene jeg tenker kommer til å såre mest mulig. 

Jeg skammer meg utrolig over dette, og jobber med det. Det har blitt bedre, men jeg har fortsatt en lang vei å gå.

Må si at jeg har full forståelse for de av dere som ikke orker å bli med sånne som holder på som meg. 

Anonymkode: df183...883

Takk for at du svarer! Det er godt å høre at du er bevisst på dette, og at du jobber med det. Ønsker å bli bedre. 

Det er på en måte godt å høre at du kan si ting bare fordi du vet det vil såre også, og at det ikke nødvendigvis er et snev av sannhet i det, selv om jeg ikke vet om jeg klarer å svelge dette. 

Jeg pratet nettopp med ham, og han kan ikke forstå at jeg ikke bare kan tilgi og glemme. At dette ble for drøy kost for meg. Han mener at han har sagt unnskyld, beklager og at han ikke mente det, så burde jeg forstå og tilgi. 

Denne gangen tror jeg ikke det er mulig. 

Jeg håper at du får god hjelp, og klarer å endre deg. For man mister så mye på å være slik. Ord skader! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt fra starten av vårt forhold har det vært slik at når min mann blir sinna, så mister han fullstendig hodet. Det er som han mister vettet helt, og sier de verste ting han kan komme på. Det har ingenting å si om det er sant eller ikke, der og da vil han bare såre meg mest mulig. 

Det skjer heldigvis ikke ofte, men hver gang det skjer er jeg på vei ut av forholdet. Tenker at dette finner jeg meg ikke i, men så angrer, trygler og ber han, og jeg vet jo hvordan han er og at han ikke mener det han sier, så jeg har tilgitt gang på gang. 

Et problem i vårt forhold, for ham, er nok at vi har temmelig skjev "maktbalanse" i forholdet. Det er jeg som har utdanning, som tjener mest, som eier mest, som er generelt mest respektert, og jeg er nok en del smartere enn ham. Føler meg slem som sier det siste, men det er sannheten. Jeg falt ikke akkurat for hans intelligens, og jeg har stadig fått høre at vi er et svært umake par. Jeg som er høyt utdannet, leser mye, som elsker å diskutere på høyt nivå, som har stor respekt i ulike miljøer, og så han som har et svært snevert interessefelt, og ingen interesse for... det meste! 

Jeg pleier å le når folk sier slikt, for han tilfører meg andre ting enn det venner og kolleger gjør. Han er svært familiær, veldig kjærlig og oppmerksom, og han får meg til å le. Han er dessuten min trygghet.

Bortsett fra når han er sinna! 

Det er ikke få ting han har slengt i meg opp gjennom årene! I starten gjorde det meg opprørt, og jeg protesterte der og da. Protesterte på det som var feil, eller urettferdig, eller direkte løgner. 

Med årene har jeg lært at det ikke nytter. I den modusen han er i som sinna når ingenting gjennom. Det bare oppildner ham til å si enda mer, og enda verre ting. Jeg forlater derfor situasjonen, om mulig. Bare venter til han har roet seg ned, så det går å snakke fornuftig. Det er dette han ber meg gjøre også, når vi snakker om dette sinnet hans under roligere samtaler. 

"Du må ikke høre på meg når jeg er sinna" sier han "...for jeg mener ikke det jeg sier da. Jeg har ikke kontroll på hva jeg sier når jeg er sinna." 

Nei det har jeg forstått! Likevel, jeg kjenner at jeg er drittlei nå, og ved siste episode synes jeg at han gikk for langt. Han trygler og ber meg om å forstå at han ikke mente det han sa, men han sa noe som traff meg utrolig sårt, og det kverner i hodet mitt. Bare det finnes det minste sannheten i det han sa, så føler jeg at forholdet er dødsdømt, og han kom jo på å si det... Hvordan kom han på å si noe slikt dersom det ikke er det minste sannhet i det, tenker jeg. 

Altså, han har opp gjennom årene kalt meg hore, og det har prellet av, fordi jeg vet at det er jeg så absolutt ikke, og han har mange ganger sagt at jeg kun bryr meg om penger, hvilket heller ikke finnes sannhet i. Jeg er utrolig lite materialistisk, og svært raus. Penger betyr ekstremt lite for meg, så lenge regninger kan betales, og med det har vi ingen problemer. Så det har prellet av. Direkte løgner, sagt i sinne! 

Likevel, det siste han sa i sinne... jeg klarer ikke å la det prelle av meg. Fordi han kom på å si det. Fordi det traff meg sårt. Slik han der og da nok ønsket.

Nå henger forholdet i en svært tynn tråd. Han trygler og ber, men... 

Er det andre som har erfaring med slikt hodeløst sinne? Om du har det selv, er det da et streif av sannheten i det du slenger ut i sinne? Eller sier man bare det verste man kan komme på? Det man vet vil såre dypt? Og kan man tro på at det ikke finnes noe sannhet i det, eller vil det alltid være et streif av sannhet i det man slenger ut? 

For man kom jo på å si det... 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Hva hadde du gjort om han hadde slått deg gang på gang? Ville du tilgitt det gang etter gang? 

Dette haddd jeg aldri i livet finni meg i! At du gidder. Dette hadde jeg ike godtatt mer enn en gang, hadde han fortsatt med oppførselen ville han ikke blitt tilgitt neste gang, da hadde vårt forhold vært over. Han er ikke det grann bedre enn menn som slår.

Anonymkode: aecc2...674

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok. Jeg er han .  Det er en stor sjanse for at han innerst inne ikke elsker deg og har altfor usikkerhet rundt forholdet deres og spesielt eget selv. Han har funnet en person som forholder seg rolig og lar ting prelle av, Så han kan fortsette med sitt vante mønster og slippe å forandre seg. Han manipulerer deg etterpå for å få tilgivelse, men denne tilgivelsen er for han en lettelse og en bekreftelse på at han kan trykke deg ned og ha makt over deg ved å si hva han vil i sinne. Det er ikke greit. Du fortjener bedre. Han er nødt til å komme til et punkt i livet hvor han må endre seg. 

Anonymkode: 4457c...076

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...