Lot de mormor dø?

[AnonymBruker]

For drøyt et år siden døde mormor av tarmkreft. Hun var en sprek og rask dame på 80 år som bodde hjemme i det store huset sitt og ordnet det meste selv. Ganske plutselig vart hun dårlig mens hun vasket klær og ble behandlet mot lungebetendelse. Etter to uker var hun ikke bedre og først da oppdaget de kreft i tarmen, som hadde spredning til lungene. 

Jeg var hos mormor når hun fikk tilbakemeldingen, og hun var positiv til operasjoner og cellegift. Dette ga meg håp. Drøyt en uke etter ble hun svært dårlig og legene sa det ikke var "vits" å prøve... hun ble sendt til et sykehjem for å dø, bare med smertelindring og etter et par dager sa kroppen stopp.. dette var svært traumatisk for meg siden hun bare for et par uker siden var frisk og rask og nå var hun borte. 

Sitter å tenker de verste tanker. Kan hun blitt feilmedisinert? Hvorfor prøvde de ikke når hun ville ta cellegift. Sikker på hun kunne levd i 10 år til om det ikke hadde vert for kreften og evt at legene ga henne opp. Kan det virkelig gå så fort?? 

Anonymkode: 1d29e...7c4

[HalldirV2]

Jeg føler med deg Ts Aldri noe hyggelig når noen nære går bort, så kondolerer. Men din mormor var 80 år, en respektabel alder synes du ikke? Når man er så gammel tåler ikke kroppen allverdens av påkjenninger, slik ofte cellegiftkurer er. Spesielt ikke når kreften har spredt seg slik som du beskriver; da handler det ofte mer om smertelindring og en verdig avslutning. Jeg synes du skal spekulere mindre i medisineringen og heller tenke på de fine stundene du har hatt med din mormor. Jeg er ganske sikker på  at det også er slik hun ville ønske du skulle prioritere. 

[wintergirl]

Så trist. Skjønner det tar på deg. Hvis en operasjon kunne vært en utvei så vil jeg si legen tok altfor lett på det. Det var spredning til lungene , var det derfor? Men jeg er ikke lege så jeg skal ikke utale meg for mye. Skjønner det er svært vondt å miste en så nær person som ellers var frisk og rask. Føler med deg❤ Håper du får ordentlig svar på det du lurer på.

[Gjest Mass]

Jeg forstår godt at det var uvirkelig for deg, men viss det skjedde så hurtig så var hun nok antagelig kommet svært langt i kreftforløpet. Kanskje det var en hissig krefttype..? Eldre dør ofte med kreften, enn av den, fordi at celleforandringen utvikler seg mye langsommere.

[Missyme2]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For drøyt et år siden døde mormor av tarmkreft. Hun var en sprek og rask dame på 80 år som bodde hjemme i det store huset sitt og ordnet det meste selv. Ganske plutselig vart hun dårlig mens hun vasket klær og ble behandlet mot lungebetendelse. Etter to uker var hun ikke bedre og først da oppdaget de kreft i tarmen, som hadde spredning til lungene. 

Jeg var hos mormor når hun fikk tilbakemeldingen, og hun var positiv til operasjoner og cellegift. Dette ga meg håp. Drøyt en uke etter ble hun svært dårlig og legene sa det ikke var "vits" å prøve... hun ble sendt til et sykehjem for å dø, bare med smertelindring og etter et par dager sa kroppen stopp.. dette var svært traumatisk for meg siden hun bare for et par uker siden var frisk og rask og nå var hun borte. 

Sitter å tenker de verste tanker. Kan hun blitt feilmedisinert? Hvorfor prøvde de ikke når hun ville ta cellegift. Sikker på hun kunne levd i 10 år til om det ikke hadde vert for kreften og evt at legene ga henne opp. Kan det virkelig gå så fort?? 

Anonymkode: 1d29e...7c4

Cellegiften hadde nok ikke rukket å fungere stort når det gikk såpass fort... 😓 mistet min bestefar i fjor og satt med mye av de samme tankene, og sinne imot sykehuset. Jeg ba derfor om ett møte med overlegen og det hjalp meg/oss myyye.. kanskje det hadde kunnet hjelpet deg med å få svar på spørsmålene dine?

[AnonymBruker]

Din mormor ble veldig gammel, og mest sannsynlig ville hun nok ikke overlevd en kur cellegift. 

Kondolerer så mye ❤

Anonymkode: 97a5a...546

[AnonymBruker]

Det er ikke en enkel situasjon. Tarmkreft med spredning er ikke bra. Da er det gått langt. Store mulgheter for at det også har spredt seg til flere steder enn lungene. Og med spredning blir kreften «sterkere» (mer motstandsdyktig mot cellegiften).

80år gammel, kan tenke meg at de kom frem til at hun ikke ville klare å overleve traumene assosiert med operasjon, om de i det hele tatt hadde det som alternativ. Jeg vet ofte så må de gjennom cellegift først når det er spredning, da en har for mye «småkreft» overalt i kroppen. Cellegift tærer på krefter. Og om ting er gått alt for langt ser leger ofte at det kanskje ikke er verdt kampen. Kanskje om det hadde vert en sprek 18 åring. Men enn hvor sprek en 80åring kan være, er man fortsatt gammel.

Så på en måte kan man jo si at de lot henne dør, men kan tenke meg at de ville la henne ha en bedre siste tid, enn å pine henne gjennom cellegift og styr bare for å få samme utslag. 

 

Anonymkode: 9007f...6e3

[Frkwitch]

9 minutter siden, HalldirV2 skrev:

Jeg føler med deg Ts Aldri noe hyggelig når noen nære går bort, så kondolerer. Men din mormor var 80 år, en respektabel alder synes du ikke? Når man er så gammel tåler ikke kroppen allverdens av påkjenninger, slik ofte cellegiftkurer er. Spesielt ikke når kreften har spredt seg slik som du beskriver; da handler det ofte mer om smertelindring og en verdig avslutning. Jeg synes du skal spekulere mindre i medisineringen og heller tenke på de fine stundene du har hatt med din mormor. Jeg er ganske sikker på  at det også er slik hun ville ønske du skulle prioritere. 

Nydelig skrevet ❤

[AnonymBruker]

Takk for fine svar. Tenker selvsagt at å leve til 80 er en bra alder. Likevel kjenner jeg på at det ikke var "nødvendig". Håper at legene tok avgjørelsen med verdig formål, og håper mormor hadde det godt når hun forlot oss. Det var et stort sjokk for henne også og vi gråt mye sammen. 

Tenker også på at det kunne vert verre. Tenk om hun hadde falt hjemme og blitt liggende alene eller noe. Her hadde hun oss rundt seg, og håper hun følte seg "klar" når tiden kom. Kondulerer også til dere som har mistet kjære. 

Anonymkode: 1d29e...7c4

[Duff]

Jeg tror du skal slå deg til ro med at avgjørelsen var tatt til det beste for mormor. 

[Gjest Mass]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fine svar. Tenker selvsagt at å leve til 80 er en bra alder. Likevel kjenner jeg på at det ikke var "nødvendig". Håper at legene tok avgjørelsen med verdig formål, og håper mormor hadde det godt når hun forlot oss. Det var et stort sjokk for henne også og vi gråt mye sammen. 

Tenker også på at det kunne vert verre. Tenk om hun hadde falt hjemme og blitt liggende alene eller noe. Her hadde hun oss rundt seg, og håper hun følte seg "klar" når tiden kom. Kondulerer også til dere som har mistet kjære. 

Anonymkode: 1d29e...7c4

Viss hun bare visste om kreften i et par uker og ikke hadde de store plagene frem til da, så var hun veldig heldig som slapp å lide så mye ❤ 

Hun er fri og fredfull nå ❤ 

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️ takk alle. Godt å vite at jeg ikke er alene, og takk for beroligende gode ord. 

Anonymkode: 1d29e...7c4

[Sharita]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For drøyt et år siden døde mormor av tarmkreft. Hun var en sprek og rask dame på 80 år som bodde hjemme i det store huset sitt og ordnet det meste selv. Ganske plutselig vart hun dårlig mens hun vasket klær og ble behandlet mot lungebetendelse. Etter to uker var hun ikke bedre og først da oppdaget de kreft i tarmen, som hadde spredning til lungene. 

Jeg var hos mormor når hun fikk tilbakemeldingen, og hun var positiv til operasjoner og cellegift. Dette ga meg håp. Drøyt en uke etter ble hun svært dårlig og legene sa det ikke var "vits" å prøve... hun ble sendt til et sykehjem for å dø, bare med smertelindring og etter et par dager sa kroppen stopp.. dette var svært traumatisk for meg siden hun bare for et par uker siden var frisk og rask og nå var hun borte. 

Sitter å tenker de verste tanker. Kan hun blitt feilmedisinert? Hvorfor prøvde de ikke når hun ville ta cellegift. Sikker på hun kunne levd i 10 år til om det ikke hadde vert for kreften og evt at legene ga henne opp. Kan det virkelig gå så fort?? 

Anonymkode: 1d29e...7c4

Hei. Kondolere så mye. Jeg er helsefag arbeider og jobber selv på sykehjem der jeg ofte opplever død. Mest sannsynligvis har hun gått med kreften lenge uten at den ble oppdaget, og når de merket det så var det før sent. Når det er tarmkreft med spredning så er det desverre svært lite å gjøre. Behandling som stråling, cellegift og operasjoner vil ofte være svært belastende, det har mange bivirkninger og gjøre dem mer syke enn det har noe for seg, og noen vil ikke overleve behandlingen faktisk. En lege som tar sånne avgjørelser må tenke etter hva som gir best livskvalitet i en sånn sykdomsfase, og gjøre at de kan leve best mulig med sykdommen den siste tiden via smertelindring og god pleie. Vet det også er en del kriterier som må oppfylles blant de eldre for at de skal være kandidater til en sånn behandling fordi det kan være veldig tøft før kroppen. Har sett yngre pasienter som har gått igjennom masse behandlinger, å de er kjempe preget av sykdommen på sitt siste😟 de som ikke blir kurativt behandlet annet enn smertelindring har det mye fredeligere og bedre faktisk.

[AnonymBruker]

På 30.7.2018 den 1.27, AnonymBruker skrev:

For drøyt et år siden døde mormor av tarmkreft. Hun var en sprek og rask dame på 80 år som bodde hjemme i det store huset sitt og ordnet det meste selv. Ganske plutselig vart hun dårlig mens hun vasket klær og ble behandlet mot lungebetendelse. Etter to uker var hun ikke bedre og først da oppdaget de kreft i tarmen, som hadde spredning til lungene. 

Jeg var hos mormor når hun fikk tilbakemeldingen, og hun var positiv til operasjoner og cellegift. Dette ga meg håp. Drøyt en uke etter ble hun svært dårlig og legene sa det ikke var "vits" å prøve... hun ble sendt til et sykehjem for å dø, bare med smertelindring og etter et par dager sa kroppen stopp.. dette var svært traumatisk for meg siden hun bare for et par uker siden var frisk og rask og nå var hun borte. 

Sitter å tenker de verste tanker. Kan hun blitt feilmedisinert? Hvorfor prøvde de ikke når hun ville ta cellegift. Sikker på hun kunne levd i 10 år til om det ikke hadde vert for kreften og evt at legene ga henne opp. Kan det virkelig gå så fort?? 

Anonymkode: 1d29e...7c4

Jeg føler så med deg. Det er alltid vondt å miste noen man er glad i, og kreft er en grusom sykdom. Jeg sender deg en stor klem. 

Jeg er enig med det som har blitt skrevet tidligere i tråden. Når kroppen sa stopp bare litt over en uke etter at diagnosen ble stilt hadde ting gått alt for langt til at cellegift og/eller operasjon hadde hatt en sjanse til å hjelpe henne. Og cellegift hadde bare gjort den siste tiden hennes vondere, med større plager enn hun hadde nå. Cellegift kan redde liv, men når den ikke gjør det gir den bare sterkt redusert livskvalitet og tildels store plager, uten å gi positive resultater. 

Enda så vondt det er: Noen ganger er det riktig å gjøre ingenting, annet enn å være der og gi kjærlighet og omsorg. Vær trygg på at legenes avgjørelse var den rette for bestemoren din, og at alt de kunne oppnådd var å gjøre ting verre for henne. Så i stedet for å bruke den siste tiden sin på å lide seg gjennom en uvirksom cellegiftkur fikk hun en mest mulig rolig og verdig avslutning på livet, med dem hun var glad i rundt seg. Det betyr veldig mye. 

Anonymkode: 1bb5a...683