Kjæresten til mamma..

[lykkefuglen57]

Heisann!

 

beklager om dette blir rotete og ikke fult så skildrende som jeg vil ha det, men skal prøve mitt beste:

 

Jeg er en 16 år gammel jente som har verdens beste foreldre! Men når jeg gikk i 5.klasse så valgte de å gå fra hverandre. Jeg tok bruddet ganske så tungt, men trodde selv at det gikk bedre enn hva det egentlig gjorde. 

Det jeg var mest redd for, og tenkte mest på var hvem mamma og pappa nå skulle bli sammen med.. jeg likte ikke tanken på at noen totalt fremmede skulle inn i livet mitt. Det var mer enn nok med at de hadde valgt å skille seg.

så mamma fikk seg en ny mann relativt kort tid etter foreldrene mine skiltes. Dette taklet jeg veldig dårlig og nektet å møte han (gikk flere mnd.er før jeg «ville» møte han). Prøvde så godt jeg kunne å godta han, for mamma sin skyld, men det var forferdelig tungt og vondt. Var nok 13,14 år her.

Tiden gikk og vi bestemte oss for å flytte inn i huset hans. Den første tiden gikk det greit. Jeg snakket med han osv. Men så, etter tiden gikk, og jeg hadde mer og mer behov for å få uttrykt følelsene mine, ekspolderte det på en måte.. jeg taklet rett og slett ikke trynet, eller oppførselen hans, noe skjedde, så sluttet vi bare å snakke med hverandre. Jeg ville ikke omgåens med han.

 

i 2015 ble jeg syk og fikk anoreksi. Har kommet langt på bedringens vei, men en god del psykisk gjenstår fortsatt. Nok om det. Jeg har jo gått til BUP, for å få hjelp med sykdommen, og da ble det naturlig for meg å ta opp familieproblemene med han. De hadde heldigvis stor forståelse og anbefalte at vi tok en prat der sammen. Jeg sa klart JA, for jeg er ikke redd for å si hva jeg mener. Ting ble liksom «greit» etter den samtalen, men det føltes ikke ekte. Så ting gikk bare rett tilbake til NULL kontakt.

*hopper litt i tid, i fjord ca.* 

han kom brasende inn på rommet mitt og skrek «DU ER FAEN MEG FLINK TIL Å PROVOSERE» og det sa han over at jeg hadde lagt eplene mine i den andre skuffen i kjøleskapet, der ølen hans lå. Jeg beholdt roen og sa hvor idiotisk det var å henge seg opp i akkurat det der.

Og  en annen «kjøleskap» episode var da jeg flyttet majonesen hans for å få plass til de nye varene i kjøleskapet, da fikk jeg en melding av han, mens jeg var på skolen, der det sto «Er det du som har flyttet majonesen? I såfall kan du bare glemme å bo her. Du er bare en bortskjemt (husker ikke hva han kalte meg) fra *stedsplass*, som får alt fra pappaen din. Hvem tror du at du er? Det blir faen ingenting av deg heller»

 

jeg ble ikke lei meg, men ble veldig oppgitt..begynte å skjelve osv. Har fått diverse angst lidelser og diagnoser ifølge av anoreksien, så sånne ting går ganske så inn på meg. 

 

Ja...dette ble rotetw men måtte bare få det ut. Mamma spiller alltid på lag med han, så hjelper ikke å si ifra til hun 😐  Pappa derimot er min bestevenn i alt dette, men han kan jo ikke blande seg, ettersom han kan ikke bestemme over han..

 

TUSENTAKK om du gadd å lese alt. Ønsker deg/dere en god kveld videre ❤️ 

[lykkefuglen57]

5 minutter siden, lykkefuglen57 skrev:

Heisann!

 

beklager om dette blir rotete og ikke fult så skildrende som jeg vil ha det, men skal prøve mitt beste:

 

Jeg er en 16 år gammel jente som har verdens beste foreldre! Men når jeg gikk i 5.klasse så valgte de å gå fra hverandre. Jeg tok bruddet ganske så tungt, men trodde selv at det gikk bedre enn hva det egentlig gjorde. 

Det jeg var mest redd for, og tenkte mest på var hvem mamma og pappa nå skulle bli sammen med.. jeg likte ikke tanken på at noen totalt fremmede skulle inn i livet mitt. Det var mer enn nok med at de hadde valgt å skille seg.

så mamma fikk seg en ny mann relativt kort tid etter foreldrene mine skiltes. Dette taklet jeg veldig dårlig og nektet å møte han (gikk flere mnd.er før jeg «ville» møte han). Prøvde så godt jeg kunne å godta han, for mamma sin skyld, men det var forferdelig tungt og vondt. Var nok 13,14 år her.

Tiden gikk og vi bestemte oss for å flytte inn i huset hans. Den første tiden gikk det greit. Jeg snakket med han osv. Men så, etter tiden gikk, og jeg hadde mer og mer behov for å få uttrykt følelsene mine, ekspolderte det på en måte.. jeg taklet rett og slett ikke trynet, eller oppførselen hans, noe skjedde, så sluttet vi bare å snakke med hverandre. Jeg ville ikke omgåens med han.

 

i 2015 ble jeg syk og fikk anoreksi. Har kommet langt på bedringens vei, men en god del psykisk gjenstår fortsatt. Nok om det. Jeg har jo gått til BUP, for å få hjelp med sykdommen, og da ble det naturlig for meg å ta opp familieproblemene med han. De hadde heldigvis stor forståelse og anbefalte at vi tok en prat der sammen. Jeg sa klart JA, for jeg er ikke redd for å si hva jeg mener. Ting ble liksom «greit» etter den samtalen, men det føltes ikke ekte. Så ting gikk bare rett tilbake til NULL kontakt.

*hopper litt i tid, i fjord ca.* 

han kom brasende inn på rommet mitt og skrek «DU ER FAEN MEG FLINK TIL Å PROVOSERE» og det sa han over at jeg hadde lagt eplene mine i den andre skuffen i kjøleskapet, der ølen hans lå. Jeg beholdt roen og sa hvor idiotisk det var å henge seg opp i akkurat det der.

Og  en annen «kjøleskap» episode var da jeg flyttet majonesen hans for å få plass til de nye varene i kjøleskapet, da fikk jeg en melding av han, mens jeg var på skolen, der det sto «Er det du som har flyttet majonesen? I såfall kan du bare glemme å bo her. Du er bare en bortskjemt (husker ikke hva han kalte meg) fra *stedsplass*, som får alt fra pappaen din. Hvem tror du at du er? Det blir faen ingenting av deg heller»

 

jeg ble ikke lei meg, men ble veldig oppgitt..begynte å skjelve osv. Har fått diverse angst lidelser og diagnoser ifølge av anoreksien, så sånne ting går ganske så inn på meg. 

 

Ja...dette ble rotetw men måtte bare få det ut. Mamma spiller alltid på lag med han, så hjelper ikke å si ifra til hun 😐  Pappa derimot er min bestevenn i alt dette, men han kan jo ikke blande seg, ettersom han kan ikke bestemme over han..

 

TUSENTAKK om du gadd å lese alt. Ønsker deg/dere en god kveld videre ❤️ 

Bare drit i denne, rettet opp en skrivefeil i den andre tråden ;)) (TS)

[Joppeline]

Kan du ikke bo hos faren din fulltid? 

[AnonymBruker]

Fant ikke den andre tråden, så svarer her. Flytt til pappaen din! Du trenger et stabilt miljø rundt deg for å bli frisk. 

Denne oppførselen hans er langt over streken. Du skylder ikke moren din noen ting, det er ikke din jobb å gjøre henne lykkelig ved å komme overens med stefar. Han kan du rett og slett kutte ut av livet ditt, og fortsatt ha et fint forhold til moren din.

Vis eller send meldingene til moren din og si at du skal bo 100 % hos far og at du gjerne kommer på besøk når han ikke er der.

Anonymkode: f93e8...a0e

[Lurvetjofsa]

Flytt til faren din! Du er 16 år og meningen din skal tillegges stor vekt. Ta kontakt med din far og familievernkontoret asap og få fortgang i dette før skolestart til høsten. Lykke til! Kjæresten til moren din er en dritt, men det er jammen hun også som ikke står opp for deg. Høres ut som om han har store problemer. Drikker han mye?