Hvor går grensen mener DU når det gjelder å få barn ved psykisk sykdom??

[AnonymBruker]

Nå er jeg bare ute etter andre sin mening.

Hvor går grensen mener du for at man ikke bør bli gravid eller få barn?

Tenker spesielt på når det gjelder psykisk sykdom.

 

Anonymkode: c79e4...f10

[EvaLena]

Jeg synes folk skal vente til de har fått den hjelpen de trenger. At de klarer seg fint en god stund for å avdekke muligheten for tilbakefall.

 

[Oddy]

Når du ikke klarer å ta vare på deg selv.

[AnonymBruker]

Hvis det påvirker barnet negativt. Man skal tenke på barnets oppvekst før eget behov for å få barn. Man bør spørre seg om man vil klare å håndtere lite søvn, stress og ulike utfordringer som fører med det å ha barn, eller om det vil gjøre eventuel psykisk sykdom verre. 

Anonymkode: 951ba...7bb

[AnonymBruker]

Går det utover arbeidsevne synes jeg man skal tenke seg godt om.

Anonymkode: 16339...096

[AnonymBruker]

Jeg synes man bør la være å bli gravid dersom man ikke har god/sikker økonomi. Folk kan bli uheldige i fremtiden etter at barnet allerede er født og da lan man ikke "klandres", men jeg synes det er egoistisk å få barn når man så vidt får det til å gå rundt for seg selv, får barn uplanlagt med en far som ikke vil ha å gjøre med det eller generelt er en person som sliter. Kommer man fra en slekt med mye sykdom så synes jeg heller ikke man skal videreføre seg. 

Anonymkode: 62472...aef

[AnonymBruker]

Jeg syntes man skal være forsiktig med å uttale seg. Det er veldig mange som sliter litt psykisk i perioder. Det kan være man har opplevd noe traumatisk, at man har angst eller depresjon i perioder. Av og til kan man ha problemer med å fungere 100% på jobb eller ha søvnproblemer. De kan være utrolig oppegående mennesker, ga masse kjærlighet og omtanke, mye kunnskap, godt nettverk, høy utdannelse og god jobb, ressurssterke på mange måter, selv om man sliter psykisk innimellom. Jeg tror det er viktig å kunne være  åpen om det uten å møte fordommer. Psykisk sykdom bør ikke være noe man er redd for å snakke om, av frykt for å bli stemplet som uegna som foreldre. 

Grensen går mer konkret når man ikke klarer å ta vare på seg selv og har ingen ressurser eller nettverk til å hjelpe, eller hvis det er snakk om rusmisbruk. 

Ellers har ikke jeg noe med hvem som "burde få barn". 

Anonymkode: d70d0...f75

[AnonymBruker]

jeg er barnekjær og flink med barn.

er selvstendig, oppegående og reflektert(tror jeg da), men har valgt å ikke få barn, fordi jeg anser meg som uskikket pga sterk angst og mye depresjoner. tror ikke det barnet hadde fått det beste livet hos meg. er en sorg for meg, men føler det hadde vært ekstremt egoistisk av meg å satt et barn til verden, som måtte levd med mine begrensninger...

Anonymkode: e8e9c...811

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes man skal være forsiktig med å uttale seg. Det er veldig mange som sliter litt psykisk i perioder. Det kan være man har opplevd noe traumatisk, at man har angst eller depresjon i perioder. Av og til kan man ha problemer med å fungere 100% på jobb eller ha søvnproblemer. De kan være utrolig oppegående mennesker, ga masse kjærlighet og omtanke, mye kunnskap, godt nettverk, høy utdannelse og god jobb, ressurssterke på mange måter, selv om man sliter psykisk innimellom. Jeg tror det er viktig å kunne være  åpen om det uten å møte fordommer. Psykisk sykdom bør ikke være noe man er redd for å snakke om, av frykt for å bli stemplet som uegna som foreldre. 

Grensen går mer konkret når man ikke klarer å ta vare på seg selv og har ingen ressurser eller nettverk til å hjelpe, eller hvis det er snakk om rusmisbruk. 

Ellers har ikke jeg noe med hvem som "burde få barn". 

Anonymkode: d70d0...f75

Helt enig med dette! 

Anonymkode: 26962...867

[AnonymBruker]

At du alltid må være frisk nok til å kunne dekke barnets litt mer grunnleggende behov alene selv når det er vanskelig. Man har gjerne en partner, men kan ikke belage seg på at denne alltid vil være der og kunne steppe inn. Man trenger ikke være i tipp-topp form hele tiden, men man må ikke ha perioder der det er så tungt eller svart at barnet har viktige behov som ikke blir dekket. Mat, vann, søvn etc. sier det seg selv at man må klare å sørge for at barnet får, men også ting som å sosialisere jevnlig når barnet selv ønsker det. Man trenger ikke reise på lange ferier med barnets venner og deres familier, men må takle å holde barnets fritidsaktiviteter og denslags ved like. Det må man også være i stand til å ordne selv om nødvendig, selv om man selvfølgelig kan overlate det mest til partneren hvis man først har en og det er praktisk slik.

Det er umulig å sette grensen ved enkeltdiagnoser, for det skiller altfor mye innad i samme diagnose også. Jeg mener vel personlig at psykoselidelser stort sett alltid er uforenlig med å prøve å få barn, fordi vi ut fra formuleringen "få barn" vel må budsjettere med at man alltids kan bli aleneforelder. Man kan selvfølgelig gi partneren eneomsorg, men om man vet man aldri kunne taklet å ha barnet alene bør man heller ikke få det i utgangspunktet. ADHD og denslags under ålreit kontroll tror jeg sjelden kan være noe problem. Andre lidelser er er mer i grenseland, som f.eks. bipolar type 2 (der man ikke er manisk,"bare" hypomanisk, i perioder) der noen helt klart er egnede foreldre og andre neppe er det.

Anonymkode: 12f95...d1c

[AnonymBruker]

Når det går utover arbeidsevnen din. Det sier seg selv. Er du så psykisk syk at du er ufør, så får du ikke barn. Da er du for syk.

Anonymkode: 13e50...fca

[Arkana]

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes man skal være forsiktig med å uttale seg. Det er veldig mange som sliter litt psykisk i perioder. Det kan være man har opplevd noe traumatisk, at man har angst eller depresjon i perioder. Av og til kan man ha problemer med å fungere 100% på jobb eller ha søvnproblemer. De kan være utrolig oppegående mennesker, ga masse kjærlighet og omtanke, mye kunnskap, godt nettverk, høy utdannelse og god jobb, ressurssterke på mange måter, selv om man sliter psykisk innimellom. Jeg tror det er viktig å kunne være  åpen om det uten å møte fordommer. Psykisk sykdom bør ikke være noe man er redd for å snakke om, av frykt for å bli stemplet som uegna som foreldre. 

Grensen går mer konkret når man ikke klarer å ta vare på seg selv og har ingen ressurser eller nettverk til å hjelpe, eller hvis det er snakk om rusmisbruk. 

Ellers har ikke jeg noe med hvem som "burde få barn". 

Anonymkode: d70d0...f75

Helt enig med deg. Hverken psykisk sykdom eller uførhet ekskluderer god omsorgsevne og de fleste har heldigvis et nettverk rundt seg. Det er ikke sånn at vi som er psykisk friske aldri har dårlige perioder eller er perfekte foreldre 100% av tiden heller. Mange er altfor raske til å dømme andre og min erfaring er at de mest fordømmende ofte er de som har minst kunnskap om temaet. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

Dette lurer jeg også på. 

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Jeg tenker det kommer an på mange faktorer. Men jeg syns det er rart når man for eksempel er 100% ufør og velger å få 3-4-5 barn. Vi har selv 2 små barn (på 1 år og 3 år) og venter nr 3 nå. Jobber 100% til vanlig, men må virkelig si jeg syns det er en 100% jobb å være hjemme med barn også.... og derfor rart at man klarer så mange barn, men ingen jobber kan tilpasses...

Anonymkode: b6cd8...5aa

[Horten Market]

Gode nok omsorgspersoner defineres som at de gjør ting riktig i 60-70 prosent av tiden. Foreldre kan gjøre mye galt uten at det får langsiktige konsekvenser. Årsaken er at når de gode periodene er i overtall, så kompenseres og repareres feilene.

Psykisk sykdom - vi snakker om kroniske lidelser her, ikke hverdagslige nedturer - vil alltid få konsekvenser for barns oppvekst. Det betyr ikke at de tar skade eller at det bare er negativt. Livet er langt fra perfekt, og oppveksten skal forberede barnet for dette og utstyre det med verktøy for å hanskes livets utfordringer. Barnet må derfor utsettes for utfordringer for å lære dette. En perfekt oppvekst, som bare finnes i fantasien, heldigvis, vil være omsorgssvikt fordi barnet blir fullstendig ute av stand til å hanskes voksenlivet.

[AnonymBruker]

På 23.7.2018 den 15.12, AnonymBruker skrev:

 

Går det utover arbeidsevne synes jeg man skal tenke seg godt om.

Anonymkode: 16339...096

Veldig mange psykisk syke er uføretrygdede, og vi vet at uføre avler uføre, i tillegg til at enkelte psykiske sykdommer/lidelser er arvelige. Bør vi ikke spare samfunnet for flere sånne?

Anonymkode: a061f...2c4

[Horten Market]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig mange psykisk syke er uføretrygdede, og vi vet at uføre avler uføre, i tillegg til at enkelte psykiske sykdommer/lidelser er arvelige. Bør vi ikke spare samfunnet for flere sånne?

Anonymkode: a061f...2c4

Kynikere avler også kynikere, så kanskje kynikere som deg ikke bør få barn?

Det er ikke gitt at samfunnet skal baseres på offentlige velferdsgoder. Dette er noe vi har fordi vi har tatt oss råd til det. Fremtidens generasjoner vil trolig innrette seg annerledes, fordi dagens ressurstilgang ikke lenger er til stede. Samtidig er det ventet at de fleste jobber vil forsvinne. 80 prosent blir trolig arbeidsledig når roboter tar over det meste. Så det er ventet at flertallet av befolkningen vil være i samme økonomiske stilling som uføre i dag.

Endret 21. oktober 2018 av Horten Market

[AnonymBruker]

På 23.7.2018 den 14.54, AnonymBruker skrev:

 

Nå er jeg bare ute etter andre sin mening.

Hvor går grensen mener du for at man ikke bør bli gravid eller få barn?

Tenker spesielt på når det gjelder psykisk sykdom.

 

Anonymkode: c79e4...f10

Hvis du fungerer i hverdagen i den forstand at du klarer å komme deg opp tidlig, holde orden på huset og at du er noe aktiv. Om du da sliter med sosial angst, adhd eller lignende så har du en partner som er helt frisk. Da syns jeg det er ok uansett om du er ufør eller ei. 

Anonymkode: fc665...716

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som er noe ustabil til tider, mannen hennes er også noe ustabil til tider, men de er i full jobb i dag og prøver å få barn. Har tidligere tenkt at "hjelpes, hvordan skal det gå" men etter de kom ut i jobb har begge blitt mye mer stabile og vi blir nærme og ønsker å være til hjelp om de skulle få barn. Og det er vel noe alle kunne trenge en gang iblant, uansett hvor stabil man er psykisk så er det en stor omveltning å få barn, selv om man har fler fra før, og godt å ha et nettverk rundt seg. Men kanskje enda viktigere om man sliter litt. 

Grensa mi som jeg ser det er jo nettopp det at man må og bør være i stand til å ta vare på et barn, å kunne sette seg selv i andre rekke, at psyken klarer å være sliten men samtidig fungere, man må ha økonomi til det og plass i hjertet. 

Bor du i kommunal bolig med tilsyn bør du ikke få barn. 

Anonymkode: 8c657...c27

[AnonymBruker]

"vi bor nærme og ønsker å hjelpe" skulle det selvfølgelig være. 

Anonymkode: 8c657...c27