Kjæresten er kverulerende og belærende

[AnonymBruker]

Kjæresten min vil diskutere ALT, avbryter ofte for å komme med egne innspill og argumenter, kan holde en monolog på ti-femten minutter før andre slipper til igjen, og er veldig belærende i væremåten sin. I tillegg så pirker han ofte på ting jeg sier fordi han tolker det meste så bokstavelig. 

Jeg har jo hele tiden trodd at jeg er hårsår og ikke tåler en god diskusjon, men jeg har den siste tiden sett og hørt at han er slik i andre sammenhenger også. F.eks hadde han besøk av en kompis som ikke kunne fullføre setningen før kjæresten min avbryter han, retter på det han sa og underbygger hvorfor han selv har rett i ti minutter. Jeg gikk ut på terassen for jeg orket ikke å høre på dette, og ble litt flau på hans vegne 😐 Han har selv fått høre at han oppfattes som "høy på seg selv og tror han kan alt" og som en kverulant/en som alltid har en kommentar/kritisk innstilling/bedrevitende av kolleger, det gjør litt vondt inni meg at andre oppfatter han på denne måten. 

Jeg har prøvd å la være å si så mye på dette, for jeg vil ikke forandre han som person. På en annen side merker jeg at det begynner å gå utover tålmodigheten min og det gjør vondt at andre opplever han på samme måte. Er bare redd for at tilbakemeldinger vil endre han for mye hvis han blir for bevisst på dette, men tenker at jeg snart ikke har annet valg. Noen som har tips til hvordan jeg kan ta opp dette på en pen og ikke-angripende måte?  

Anonymkode: 25769...376

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke med ham om det?

jeg har selv vært det...fordi jeg har gått gjennom en del ting, og holdt mye for meg selv mtp følelser. At min eks holdt ut så lenge er en bragd i seg selv.

Det var vel ikke før hun slo opp at jeg innså en del ting. Nå er vi sammen igjen, eller vi finner ut av ting. Hun sier at jeg har blitt en helt annerledes person, og det legger jeg merke til.

Uansett så er det viktig at du sier ifra, også må se om han gjør tiltak. Hvis han var som meg, så er han veldig sta, og noen ganger må det utrolig mye diskusjon før det går for oss.

Hvis du er glad i ham, så får du holde ut og lykke til!

Anonymkode: 62fe0...d91

[moroklompen]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjæresten min vil diskutere ALT, avbryter ofte for å komme med egne innspill og argumenter, kan holde en monolog på ti-femten minutter før andre slipper til igjen, og er veldig belærende i væremåten sin. I tillegg så pirker han ofte på ting jeg sier fordi han tolker det meste så bokstavelig. 

Jeg har jo hele tiden trodd at jeg er hårsår og ikke tåler en god diskusjon, men jeg har den siste tiden sett og hørt at han er slik i andre sammenhenger også. F.eks hadde han besøk av en kompis som ikke kunne fullføre setningen før kjæresten min avbryter han, retter på det han sa og underbygger hvorfor han selv har rett i ti minutter. Jeg gikk ut på terassen for jeg orket ikke å høre på dette, og ble litt flau på hans vegne 😐 Han har selv fått høre at han oppfattes som "høy på seg selv og tror han kan alt" og som en kverulant/en som alltid har en kommentar/kritisk innstilling/bedrevitende av kolleger, det gjør litt vondt inni meg at andre oppfatter han på denne måten. 

Jeg har prøvd å la være å si så mye på dette, for jeg vil ikke forandre han som person. På en annen side merker jeg at det begynner å gå utover tålmodigheten min og det gjør vondt at andre opplever han på samme måte. Er bare redd for at tilbakemeldinger vil endre han for mye hvis han blir for bevisst på dette, men tenker at jeg snart ikke har annet valg. Noen som har tips til hvordan jeg kan ta opp dette på en pen og ikke-angripende måte?  

Anonymkode: 25769...376

Jeg tenker som så at i nære relasjoner må det være såpass takhøyde at man kan være ærlige på ting hvor man oppfattes på en negativ måte. Kan jo godt hende at han ikke i det hele tatt er klar over hvordan han fremstår for andre og når ingen sier noe har han ikke m mulighet til å forandre/Forbedre oppførselen sin.

Greit nok at man ikke skal gå inn for å forandre personen man er sammen med men de fleste av oss har forbedrelsespotensiale på en eller flere måter og jeg setter hvertfall pris på de tingene mannen min har sagt til meg opp igjennom og det har nok gjort meg mer reflektert på endel områder.

Hadde syntes det var innmari trist om han hadde gått over lang til uten å trykke at han føler som du sier at du gjør uten å si noenting til meg. Ganske dårlig gjort vil jeg nesten tørre å si.

 

Elsker man hverandre så er det på godt og vondt og du ønsker jo ikke å si det for å være slem men for at han kan forbedre seg.

Du er garantert ikke den eneste som tenker dette om han så gjør han den tjenesten å være ærlig med han hvordan han fremstår.

[moroklompen]

Til hvordan du skal ta det opp så hadde jeg ikke gjort det i en situasjon hvor du er allerede irritert over oppførselen hans da han nok lettere går i forsvarsposisjon om han merker du er irritert.

F.eks i forbindelse med episoden med kameraten du nevner så kunne du f.eks tatt det opp dagen etter og sagt at "Du vet i går når X var her..". Det er noe jeg har tenkt på en stund og jeg oppfatter at du ofte i situasjoner med meg og andre har en tendens til å overkjøre/Avbryte/belære og det fremstår ganske arrogant og litt vanskelig å forholde seg til osv. "

 

Vær diplomatisk, men helt ærlig. Sannheten svir av og til og er han en reflektert person så vil han garantert tenke over det du sier, spesielt mtp at dette ikke er noe du pleier å gjøre.

Går han rett i forsvar så hadde jeg prøvd å forklare at jeg sier dette fordi jeg har tenkt på det masse, ikke for å såre eller være slem med deg men det er kjipt å oppfatte deg slik og å se deg slik i situasjoner med andre.

[AnonymBruker]

Tusen takk for innspill! Når jeg leser hva dere skriver, så innser jeg jo at det ikke trenger være så farlig å ta opp med han, men jeg føler bare at jeg ikke har "rett" i å tenke og føle at han er slik, men at det er jeg som er sårbar/ "svak"/underlegen. 

Tingen er at han er så utrolig smart (godt stykke over gjennomsnittet) og utrolig sterk innen for sitt fagfelt (juss). Samtidig liker han også å fremstå som smart og å lære andre ting, og det tenker jeg skinner gjennom litt for mye i samtalene og gjør at diskusjonene blir for ensidige, overkjørende og han blir overordnet andre. Jeg føler meg ofte underlegen og at han alltid har rett, men jeg har jo i flere tilfeller funnet ut at det ikke er tilfellet i ettertid av diskusjonene.  

Tidligere har jeg tatt det opp midt i en diskusjon når jeg merker at han overkjører og belærer. Nå skal jeg derimot gjøre det når jeg er helt rolig, og si at vi må jobbe med å finne bedre måter å diskutere på som fungerer for oss begge (og andre). Det er vanskelig å peke hva hva som kan hjelpe, men blant annet synes jeg det fungerer bedre når jeg minner han på å være mer "ydmyk" og åpen i måten han diskuterer på, og ikke ha som mål å lære meg mest mulig (hater følelsen av å bli belært).

Jeg tror jeg også må ha mer tro på meg selv og at han ikke alltid har de beste svarene, og at jeg må bli litt tøffere mot han i diskusjonene i stedet for å føye meg etter hans utsagn og bli emosjonell. 

 

Anonymkode: 25769...376

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for innspill! Når jeg leser hva dere skriver, så innser jeg jo at det ikke trenger være så farlig å ta opp med han, men jeg føler bare at jeg ikke har "rett" i å tenke og føle at han er slik, men at det er jeg som er sårbar/ "svak"/underlegen. 

Tingen er at han er så utrolig smart (godt stykke over gjennomsnittet) og utrolig sterk innen for sitt fagfelt (juss). Samtidig liker han også å fremstå som smart og å lære andre ting, og det tenker jeg skinner gjennom litt for mye i samtalene og gjør at diskusjonene blir for ensidige, overkjørende og han blir overordnet andre. Jeg føler meg ofte underlegen og at han alltid har rett, men jeg har jo i flere tilfeller funnet ut at det ikke er tilfellet i ettertid av diskusjonene.  

Tidligere har jeg tatt det opp midt i en diskusjon når jeg merker at han overkjører og belærer. Nå skal jeg derimot gjøre det når jeg er helt rolig, og si at vi må jobbe med å finne bedre måter å diskutere på som fungerer for oss begge (og andre). Det er vanskelig å peke hva hva som kan hjelpe, men blant annet synes jeg det fungerer bedre når jeg minner han på å være mer "ydmyk" og åpen i måten han diskuterer på, og ikke ha som mål å lære meg mest mulig (hater følelsen av å bli belært).

Jeg tror jeg også må ha mer tro på meg selv og at han ikke alltid har de beste svarene, og at jeg må bli litt tøffere mot han i diskusjonene i stedet for å føye meg etter hans utsagn og bli emosjonell. 

 

Anonymkode: 25769...376

Du har jo alle svarene her. Ser ikke hvorfor du ikke skal kunne stå mer på ditt. Du virker svært reflektert. Det er ikke rent sjeldent at mennesker som snakker bastant, tar feil. Er man selv en som tviler mer, er det vanskelig å se, fordi man selv ville ha sørget for å være mye mer sikker før man sa noe på den måten.

Anonymkode: ca9a3...69b

[AnonymBruker]

Det er ikke «intelligent» å bare stå på sitt uten p lytte til andre. Det er lite dannet og u-akademisk å gjøre. Har selv en type som kjører monolog og det er ikke spesielt sosialt smart gjort..

Anonymkode: 2b39f...233

[miró11]

Mulig han er skarp på feltet sitt- det vet jeg ikke mye om. Men det å være sosialt oppegående er er en kompetanse det og, og en svært verdifull en - i hvert fall i nære relasjoner. Det å se andre og la de slippe til - som det å invitere kjæresten eller vennen man vet ikke kan så mye om akkurat det emne inn i samtale ved å gjøre en flytende overgang til et temaskift, er veldig viktig. Å sitte der kun som en tilskuer/lytter under en sosial sammenkomst er jo dødskjedelig, og også svært lite inkluderende av kjæresten. 

Endret 22. juli 2018 av miró11

[Gjest BearMama]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjæresten min vil diskutere ALT, avbryter ofte for å komme med egne innspill og argumenter, kan holde en monolog på ti-femten minutter før andre slipper til igjen, og er veldig belærende i væremåten sin. I tillegg så pirker han ofte på ting jeg sier fordi han tolker det meste så bokstavelig. 

Jeg har jo hele tiden trodd at jeg er hårsår og ikke tåler en god diskusjon, men jeg har den siste tiden sett og hørt at han er slik i andre sammenhenger også. F.eks hadde han besøk av en kompis som ikke kunne fullføre setningen før kjæresten min avbryter han, retter på det han sa og underbygger hvorfor han selv har rett i ti minutter. Jeg gikk ut på terassen for jeg orket ikke å høre på dette, og ble litt flau på hans vegne 😐 Han har selv fått høre at han oppfattes som "høy på seg selv og tror han kan alt" og som en kverulant/en som alltid har en kommentar/kritisk innstilling/bedrevitende av kolleger, det gjør litt vondt inni meg at andre oppfatter han på denne måten. 

Jeg har prøvd å la være å si så mye på dette, for jeg vil ikke forandre han som person. På en annen side merker jeg at det begynner å gå utover tålmodigheten min og det gjør vondt at andre opplever han på samme måte. Er bare redd for at tilbakemeldinger vil endre han for mye hvis han blir for bevisst på dette, men tenker at jeg snart ikke har annet valg. Noen som har tips til hvordan jeg kan ta opp dette på en pen og ikke-angripende måte?  

Anonymkode: 25769...376

Det er ikke allltid at en er høy på seg selv. Mannen min er veldig belest og kan veldig mye om mye. Og han har et stort behov for å fortelle det han vet, spesielt om det er tema han interesserer seg for. I tillegg har han ikke filter så han har en tendens til å bruke evigheter på å komme til poenget fordi han må innom hver detalje i historien han skal fortelle. 

Jeg sa enkelt og greit ifra om at en samtale er toveis og at han selvsagt må kunne si sin mening og komme med sine utspill, men at når jeg snakker så skal jeg snakke ferdig før han kommer til. Han bli rett og slett veldig ivrig og siden han ikke har blitt sagt ifra til før vet han jo ikke at det ikke er greit. 

Så når vi prater og han avbryter så sier jeg: Var jeg ferdig? Eller: Nå snakker jeg.

Han tok det til seg og skjønte at det ikke var ok for han liker jo ikke å bli avbrutt når han selv prater. Begynner han å bable om for mye detaljer så minner jeg han på at han må komme  til poenget da jeg ikke finner det interessant å høre om verdenshistorien før han kommer til poenget sitt 😅 Dette har han også tatt til seg, men han trenger en liten påminner iblandt. 

Nå er han en god samtalepartner og han har lært seg å roe ned litt under samtaler og la andre komme til. Det er ikke det at han ikke er interessert i å høre hva andre har å si, det er bare at han har så mye informasjon, fakta og meninger at det er vanskelig å holde tilbake til tider. Men som sagt, med jevne påminnelser og få han til å komme til poenget raskere har endret han totalt.

Endret 23. juli 2018 av BearMama

[Gjest Anthrax]

Hvis han hadde avbrutt en setning av en kompis, så hadde jeg latt han prata ferdig, og så sagt "mhm, okei. Men tilbake til deg, (kompis), du sa noe om xx, hva var det?" - for å vise at her ble det faktisk avbrutt. Og tatt en alvorsprat med han på tomannshånd. Orker ikke sånne kverulanter.

[AnonymBruker]

Jeg vet veldig godt hvordan dette er. Min mann er ekstremt kverulant og bedrevitende. Han fremstår i samtaler med meg eller andre som en som sitter på alle svar. Ekstremt irriterende, og man merker også på andre at de reagerer på det. Dette har jeg snakket med han om mange ganger men det når dessverre ikke inn. Vi har vært sammen i over 5 år. Jeg tenker at det er viktig at de blir gjort oppmerksomme på dette, så kan de velge å ta det til seg eller ikke. 

Anonymkode: 01106...e41

[Isambard]

Jeg synes det er ok å si ifra. Det er ikke sikkert han er klar over hvordan han blir oppfattet. Folk kan utvikle seg, men da må gode venner tørre å vise irritasjon, pg si ifra om ting. 

[AnonymBruker]

Dette gikk ikke så bra, vi begynte å krangle både i går og idag 😐 Jeg hadde egentlig tenkt å ta det opp på en rolig måte, men jeg blir så trigget når han starter med denne kveruleringen sin. Kan forklare to episoder som skjedde i går: 

1) Den ene er at jeg i en helt vanlig samtale svarte han at jeg ikke "ble noe særlig imponert, var bare helt nøytral" til noe vi snakket om, men da sier han at man "ikke kan være helt nøytral, nervesystemet responderer til all type stimuli, enten positivt eller negativt", og da kjenner jeg at jeg blir så irritert over sånt pirk😩 

2) Den andre situasjonen er at han sammenligner kroppen til to venninner han har hatt sex med og som jeg vet hvem er. Etterpå sier jeg til han på en fin og rolig måte at jeg ikke ønsker å høre sånn utleverende og personlig informasjon om hans sexpartnere som vi begge vet hvem er, for jeg har tross alt ikke noe med hvem som er finest/styggest/flinkest etc - ikke fordi jeg blir sjalu eller usikker, men rett og slett fordi jeg synes det er dårlig gjort å utlevere og sammenligne andre på den måten. Da argumenterer han for at dette er typisk gutteprat som han gjerne vil dele med meg fordi jeg er så nær han (greit nok hvis han vil dette og dette er vanlig blant venner?🤔), men det verste er når han argumenterer for at det er "faktuell informasjon og forskning peker på at det er enklere å bedømme pupper og ansikt objektivt" (...........). Jeg mener derimot at det ikke er faktuell informasjon hvorvidt en kropp er fin eller ikke, men derimot en subjektiv observasjon som ikke bør utleveres til andre. 

Jeg synes faktisk jeg har "rett" til å bli irritert av dette, og at dette er to klassiske eksempler på hvordan han pirker og kommer med usaklige argumenter som liksom skal unnskylde han når jeg har mitt på det rene. Vet ikke om jeg beskriver situasjonene godt nok, men gir kanskje et lite innblikk i hva jeg synes er så vanskelig. 

 

Anonymkode: 25769...376

[moroklompen]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette gikk ikke så bra, vi begynte å krangle både i går og idag 😐 Jeg hadde egentlig tenkt å ta det opp på en rolig måte, men jeg blir så trigget når han starter med denne kveruleringen sin. Kan forklare to episoder som skjedde i går: 

1) Den ene er at jeg i en helt vanlig samtale svarte han at jeg ikke "ble noe særlig imponert, var bare helt nøytral" til noe vi snakket om, men da sier han at man "ikke kan være helt nøytral, nervesystemet responderer til all type stimuli, enten positivt eller negativt", og da kjenner jeg at jeg blir så irritert over sånt pirk😩 

2) Den andre situasjonen er at han sammenligner kroppen til to venninner han har hatt sex med og som jeg vet hvem er. Etterpå sier jeg til han på en fin og rolig måte at jeg ikke ønsker å høre sånn utleverende og personlig informasjon om hans sexpartnere som vi begge vet hvem er, for jeg har tross alt ikke noe med hvem som er finest/styggest/flinkest etc - ikke fordi jeg blir sjalu eller usikker, men rett og slett fordi jeg synes det er dårlig gjort å utlevere og sammenligne andre på den måten. Da argumenterer han for at dette er typisk gutteprat som han gjerne vil dele med meg fordi jeg er så nær han (greit nok hvis han vil dette og dette er vanlig blant venner?🤔), men det verste er når han argumenterer for at det er "faktuell informasjon og forskning peker på at det er enklere å bedømme pupper og ansikt objektivt" (...........). Jeg mener derimot at det ikke er faktuell informasjon hvorvidt en kropp er fin eller ikke, men derimot en subjektiv observasjon som ikke bør utleveres til andre. 

Jeg synes faktisk jeg har "rett" til å bli irritert av dette, og at dette er to klassiske eksempler på hvordan han pirker og kommer med usaklige argumenter som liksom skal unnskylde han når jeg har mitt på det rene. Vet ikke om jeg beskriver situasjonene godt nok, men gir kanskje et lite innblikk i hva jeg synes er så vanskelig. 

 

Anonymkode: 25769...376

Lord, for en idiot! Han høres ut som en tulling for å være ærlig. Personlig syntes jeg sånne menn er så avtennende at jeg aldri kunne hatt en relasjon til dem. Har han mindreverdighetskomplekser eller noe siden han har så behov til å føle at han kan dømme blandt andre hvem som er best og samtidig trykke deg litt ned ved å snakke om tidligere sexpartnere på den måten? Helt tydelig at han ikke er åpen for selvkritikk og tviler på at du kommer noen vei med han så da må du nesten ta stilling til om det er noe du kan leve med eller ikke.

Endret 24. juli 2018 av moroklompen

[Gjest hind]

For en vanvittig irriterende fyr! Jeg fatter ikke at noen holder ut å være sammen med sånne intense kverulerende bedrevitere. Jeg har møtt noen sånn i jobbsammenheng og synes de er de mest irriterende menneskene som finnes. Det skal godt gjøres å forandre på en sånn hvis han er fullvoksen. Hvis han er en tenåring er det enda håp. 

[Ulla Ullsokk]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette gikk ikke så bra, vi begynte å krangle både i går og idag 😐 Jeg hadde egentlig tenkt å ta det opp på en rolig måte, men jeg blir så trigget når han starter med denne kveruleringen sin. Kan forklare to episoder som skjedde i går: 

1) Den ene er at jeg i en helt vanlig samtale svarte han at jeg ikke "ble noe særlig imponert, var bare helt nøytral" til noe vi snakket om, men da sier han at man "ikke kan være helt nøytral, nervesystemet responderer til all type stimuli, enten positivt eller negativt", og da kjenner jeg at jeg blir så irritert over sånt pirk😩 

2) Den andre situasjonen er at han sammenligner kroppen til to venninner han har hatt sex med og som jeg vet hvem er. Etterpå sier jeg til han på en fin og rolig måte at jeg ikke ønsker å høre sånn utleverende og personlig informasjon om hans sexpartnere som vi begge vet hvem er, for jeg har tross alt ikke noe med hvem som er finest/styggest/flinkest etc - ikke fordi jeg blir sjalu eller usikker, men rett og slett fordi jeg synes det er dårlig gjort å utlevere og sammenligne andre på den måten. Da argumenterer han for at dette er typisk gutteprat som han gjerne vil dele med meg fordi jeg er så nær han (greit nok hvis han vil dette og dette er vanlig blant venner?🤔), men det verste er når han argumenterer for at det er "faktuell informasjon og forskning peker på at det er enklere å bedømme pupper og ansikt objektivt" (...........). Jeg mener derimot at det ikke er faktuell informasjon hvorvidt en kropp er fin eller ikke, men derimot en subjektiv observasjon som ikke bør utleveres til andre. 

Jeg synes faktisk jeg har "rett" til å bli irritert av dette, og at dette er to klassiske eksempler på hvordan han pirker og kommer med usaklige argumenter som liksom skal unnskylde han når jeg har mitt på det rene. Vet ikke om jeg beskriver situasjonene godt nok, men gir kanskje et lite innblikk i hva jeg synes er så vanskelig. 

 

Anonymkode: 25769...376

Å, herregud! Denne mannen hadde gjort meg gal av irritasjon etter første date, kudos for utholdenhet skal du ha!

Typisk at han var jus-fyr, hvis jeg skal dra frem mine fordommer, for jeg kjenner en sånn. Han har riktignok blitt nesten likandes med årene, men i årevis styrte jeg unna han når vi møttes. Han er bare en bekjent, så jeg overlever, men å ha en sånn som kjæreste? Aldri i livet! Når du irriterer deg såpass mye nå, gjett hvordan det blir når forelskelsen har lagt seg og dere er slitne med evnt småunger!

[Katten.2.0]

Ugh. Jeg styrer glatt unna slike, og for en måte å være mot deg på!