Tenåring nekter - sykdom og medisiner

[AnonymBruker]

Har en tolv åring som nylig fikk beskjed om at han har en livsvarig sykdom. Sykdommen kan man holde under kontroll med medisiner og noen justeringer i hverdagen.

Men han nekter ! Jeg når ikke inntil han 🙁

vil ikke ta medisinen, vil ikke snakke om det. Jeg prøver å forklare, prøver å spørre. Eneste svarene jeg får er: Jeg gir faen, bryr meg ikke og nei.

Denne sykdommen vil gå utover skolegangen, venner og arbeids muligheter så kan ikke bare gi opp heller. 

Hva gjør jeg nå ? HJEEEEELP !!!!!

Anonymkode: 0dcb7...44d

[EvaLena]

Be fastlegen om å forklare hvor viktig denne medisinen er.

Enkelte ungdommer vil absolutt ikke høre på foreldre, men hvis fastlegen kan være litt streng så kanskje han hører

[AnonymBruker]

spesialisten på sykehuset har allrede forklart det. Når han ikke vil kommunisere så er det ikke lett å skjønne hva han har imot dette. 

 

Anonymkode: 0dcb7...44d

[AnonymBruker]

Adhd?

Anonymkode: b3584...334

[AnonymBruker]

Kanskje en sak for BUP? 

Anonymkode: da2fd...526

[sonush]

Det første er å forstå han. Han er snart på vei inn i en alder hvor dere vil få mindre betydning, og venner mer. Hvor det er viktig å ikke skille seg ut på en eller annen måte. En alder hvor man prøver å finne sin egen identitet, en "frigjøring" fra foreldrene sine. Når han da får en sykdom som skiller han ut, foreldrene som hakker på og "maser" hele tiden. Det kan gi en krisesituasjon, som kan være vanskelig for han å håndtere. 

Med det sagt så er det jo viktig å holde sykdommen i sjakk. Nå vet jeg ikke hva det er, men er det mulig å komme til en form for kompromiss? Hva han bør dele med dere og hva han kan holde for seg selv? Det vil gi han en form for kontroll når livet ellers er utenfor hans kontroll. 

Barn og ungdom med kroniske sykdommer pleier å bli fulgt opp av en barnepoliklinikk, i nærheten hvis dere har. Er det noe du kan ta med hans lege, da tenker jeg på barnelegen eller noe. Enkelte barneavdelinger har en psykolog eller sosionom tilknyttet, som er der for å bistå å hjelpe gjennom en slik krisesituasjon, som dette jo er. Barneavdeling der jeg jobber har dette. 

La han prate med legen alene, hvor det er lettere for han å prate, uten at han føler seg overvåket. Det er vanskelig, men nødvendig å få han med på laget. 

[Måbarefåsiat...]

Det finnes muligens en interesseorganisasjon for de med hans sykdom. Kanskje det finnes en ungdomsgruppe, likeperson han kan snakke med? 

[Carrot]

Når man er 12 år er man gammel nok til å bestemme litt selv og liten nok til at man ikke alltid ser konsekvensene av ens bestemmelser - hvordan er han på områder bortsett fra sykdommen? 

[AnonymBruker]

Dette høres ut som frykt og fortvilelse, å ta medisiner er på en måte å annerkjenne at man er syk- og det er dødsskummelt. Det er veldig vanlig å bli sint når man egentlig er redd og fortvilt. 

Jeg ville forsøkt møte han med forståelse. Si til han at du forstår at det er vondt og skummelt å være syk, men at det er viktig å ta medisinene. Si at han kan prøve (er det bivirkninger på medisinene) en uke og på slutten av uken reiser dere på kino eller gjør noe annet han liker veldig godt. Kjøper han et nytt spill. 

Kan det være at han trenger noen å snakke med, en psykolog? Er det en veldig alvorlig sykdom? Kanskje han har utviklet dødsangst?

Anonymkode: 062a4...dc3

[AnonymBruker]

Kanskje han er misfornøyd og synes alt ble tredd nedover hodet hans, ikke hørt og har ingen kontroll med det selv? Eller ser saken annerledes enn dere? Eller ikke skjønner alvoret selv? 

Anonymkode: b3584...334

[AnonymBruker]

Tenker at hvis det er livsviktig så må man jo bare tvinge barnet på et vis. er det ADHD medisiner så bør det ikke være tvungent.

Anonymkode: 22ca9...5ff

[Gjest Jegskulleønskeat]

Hvilken sykdom?

Dette høres veldig leit ut. Jeg ville også tatt han med til legen. Godt mulig han er redd, sint og har masse spørsmål. Det er veldig viktig at han får forståelse i denne tida. Han er fortsatt den samme gutten. Det er viktig at han selv vet det.

[AnonymBruker]

Jeg fikk epilepsi- diagnose som 16-åring, og jeg nektet å ta medisiner - fordi det var en skummel situasjon å få en sånn diagnose, og jeg følte de voksne tok avgjørelser over hodet på meg, og jeg skjønte ikke hva som skjedde ( eller hva epilepsi egentlig var ), så jeg var rett og slett redd! Jeg fikk samtaler på sykehuset og valgte etterhvert å ta medisinene. Gi ungen litt tid - prøv å forklar uten å mase og vise din bekymring!

Anonymkode: 9d608...881

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Kanskje en sak for BUP? 

 Anonymkode: da2fd...526

Hva mener du isåfall at BUP skal gjøre i en slik sak ? 

 

Anonymkode: b4ebe...916

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du isåfall at BUP skal gjøre i en slik sak ? 

 

Anonymkode: b4ebe...916

Jeg er helt enig i at Bup kan være rette instansen. Han trenger noen å prate med.

Gutten har fått beskjed om at han har en sykdom som vil prege han resten av livet. Han trenger å få bearbeidet dette slik at han kan akseptere den nye hverdagen. 

Kjære Ts se om du finner en interesseorganisasjonen for denne sykdommen. Ta kontakt med de. De har ofte gode råd. Bli aktiv i den organisasjonen slik at din sønn kan møte andre som er lik han selv. 

Anonymkode: 4837c...41e

[AnonymBruker]

Det avhenger jo veldig av hvilken sykdom det er snakk om. Er det adhd er det ikke farlig om han ikke vil ta medisiner på dagen og dere har lengre tid på å snakke om det, er det diabetes kan han i verste fall dø av å ikke ta medisiner med en gang, og da er det litt verre. Jeg tenker at han trenger å få snakke med noen om hvordan han har det uten at dere foreldre er tilstede og vokter over skulderen. Jeg opplevde en svært dramatisk ulykke som 12 åring, og de eneste det ble forventet at jeg skulle snakke med var foreldrene mine, og det orket jeg bare ikke. Hadde jeg fått snakke med en annen person så hadde det vært mye lettere for meg å debriefe. Kan han få komme til samtale på poliklinikken der han er utredet og snakke alene med lege, sykepleier eller andre helsepersoner? Finnes det en interesseorganisasjon der han kan møte noen på egen alder med samme sykdom?

Anonymkode: 6ffbe...7f2

[AnonymBruker]

Jeg hadde kjørt hardt mot hardt når det er livsviktig. Har ikke han lyst å ta medisinen sin har heller ikke jeg lyst å ha internett hjemme, eller TV, eller pc. Om det er viktigere å ikke ta medisinen sin enn å leve ett bra liv, så trenger familien ikke slike goder heller, siden det ikke er ønskelig å ha ett bra liv lenger.

Anonymkode: 21415...01d

[Gjest Jegskulleønskeat]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde kjørt hardt mot hardt når det er livsviktig. Har ikke han lyst å ta medisinen sin har heller ikke jeg lyst å ha internett hjemme, eller TV, eller pc. Om det er viktigere å ikke ta medisinen sin enn å leve ett bra liv, så trenger familien ikke slike goder heller, siden det ikke er ønskelig å ha ett bra liv lenger.

Anonymkode: 21415...01d

Dette er snakk om et barn! Man kan ikke straffe barn for å være syke. Han trenger omsorg og forståelse i denne perioden. 

[Gjest Reputation]

Jeg ville gitt han alt info om sykdommen og medisinen på et ark, gitt det til han, og latt han lese det helt i fred. Ikke gjør det barnslig, gi han all fakta og ikke gå rundt grøten.

Jeg ville også funnet statistikk som viser hvor mange på hans alder som har det, og at det er han selv som bestemmer om han vil dele dette med resten av verden og familien.

Etter en par timer så ville jeg forsikret meg igjen at dette er hans sykdom og hans liv, at han ikke trenger å fortelle om det og at du heller ikke skal snakke om det til andre. La han eie sykdommen sin selv en periode og informere besteforeldre, tanter og onkler lærere osv. Unngå å også snakke om det i familieselskaper osv, for det er ikke så kult å være anderledes i en alder av 12.

Gi han så en doset, gjerne disse med forskjellige farger som ser litt kulere ut, med medisinene og la han bestemme tidspunktet å ta de på. Må de tas til spesifikke tidspunkt eller måltider så la han legge opp løpet litt selv. Dere må selvfølgelig passe på at de blir tatt, men gjør det uten å mase og krangle. 

[AnonymBruker]

Er han diabetiker? Hvis han er det, kan du forklare de kommende komplikasjonene for han, hvis han ikke tar seg sammen.

Han kan bli blind, dø tidlig, få hjerteproblemer, nyresvikt og m.m. Tar han ikke medisinen, går det ikke mange år før dette vil inntreffe

 

Anonymkode: 6b68f...bf3