Hva er det mest slitsomme du gjør i ditt familieliv?

[Trolltunge]

Som flere sier synes jeg at planlegging og å huske på alt, og følge opp alt, er mest slitsomt. Føler ofte at det er fullt i hodet. At det er umulig å putte mer inn som skal huskes på. 

Det er alt fra trening til fødselsdager til møter med idrettslag og skole, til å handle inn eller ting som skal hentes, til spesielle ting barn skal ha med seg på noe, til legetime og tannlege, til å få ut søppel riktig kveld, til å huske på runde dager og huske på å følge opp venner og familie som går gjennom ting, til at en trenger nye sko og en annen nytt undertøy, til å huske... 

For alle i familien, ikke bare seg selv. 

Og så det å finne på hva man skal ha til middag hver dag. 

Jeg synes det praktiske arbeidet er mye enklere enn alt som skal huskes og følges opp. Å gå på jobb er dessuten "ferie" i forhold til det som må huskes på og gjøres hjemme. På jobb er det ordnede forhold, kun mitt å konsentrere seg om, og man får dessuten anerkjennelse for godt utført arbeid. 

[AnonymBruker]

Denne tråden bekrefter greit at jeg bør stoppe etter ett barn. 

Selv synes jeg planlegging og oppfølging er det mest krevende. Det å hele tiden ha oversikt og å delegere oppgaver til mannen, som trenger påminnelser... 

Anonymkode: 2b3b0...4e7

[Rings&Things]

For meg var det definitivt å måtte ha sex med han for å bevare husfreden. Alt det andre i hverdagen var jo slitsomt, men med mange baller i luften holder man alt man går og bærer på, på avstand. Gikk ikke så greit da jeg flyttet for meg selv. Det mest slitsomme nå er at jeg er for syk til å ha barna hos meg og at jeg blir rakket mye ned på av faren. 

Skulle gjerne hatt det normale og hektiske familielivet tilbake. Det var mye bedre. Noen ganger må bare folk tenke at det kunne vært så ekstremt mye verre. Jeg var nødt til å forlate han da jeg ble mishandlet og barna begynte å oppfatte det. Hadde det største problemet vært at jeg gjorde alt husarbeidet så hadde jeg ikke vurdert ett sekund en gang å dra. Gresset er som oftest ikke så veldig mye bedre på andre siden. Selv ikke for slike som meg som har levd i et psykisk eller fysisk voldelig og kontrollerende forhold. Jeg har et mye tristere liv nå enn da jeg var i forholdet. Angrer likevel ikke på at jeg dro. Det kom til et punkt hvor jeg var helt nødt. Men at livet har blitt bedre? Nei. Dessverre. 

Å få barn nr. to var i grunn ikke noe problem for forholdet. Synes ikke en er som en og to som ti. Blir ikke lett stresset og nr. en var jo kjempelett å legge og sov hele natten lenge før nr to kom. Så var ikke økende søvnmangel fordi vi plutselig hadde to som var våken på hver sine tidspunkt. Eller jeg. Det var jeg som tok alt av nattevåk. Og så snart nr. to er blitt stor nok så begynner de å leke sammen og på den måten aktivisere hverandre. Kunne aldri tenke meg til å ha kun ett barn. Føler det er mer slitsomt egentlig for da må man leke mer på gulvet, og akkurat det er ikke jeg like glad i. Da tar jeg heller med begge to på tur i skogen. Gulvleking er dørgende kjedelig.

Endret 20. juli 2018 av Rings&Things

[AnonymBruker]

Summen av alt... Den konstante huskelista i hodet som aldri blir mindre. Følelsen av at det kun er jeg som ser det huslige som må gjøres jevnlig (konstant) for at det skal være levelig her, slitsomt å mått minne mannen på å delta. Heldigvis ikke så mange fritidssysler å styre med enda, men det kommer vel innen få år. 

Dersom økonomien hadde tillatt det skulle jeg gått ned i stilling, jobba maks 70% og brukt mer tid på familie og hjem. Hater å jobbe 100% turnus med ettermiddager og netter 🤢

Anonymkode: cf563...381

[AnonymBruker]

Mange sutrepaver her i grunn. Det er mye man kan gjøre for en mindre slitsom hverdag. Også er det å slutte å fokusere på hvor mye man må gjøre og hvor lite tid det er til det man VIL gjøre. Vi har det ganske greit her til lands. 

Alltids lov å klage litt, men det går også an å snu litt på tankegangen. Da kan det bli en del enklere. 

Anonymkode: 0d397...481

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange sutrepaver her i grunn. Det er mye man kan gjøre for en mindre slitsom hverdag. Også er det å slutte å fokusere på hvor mye man må gjøre og hvor lite tid det er til det man VIL gjøre. Vi har det ganske greit her til lands. 

Alltids lov å klage litt, men det går også an å snu litt på tankegangen. Da kan det bli en del enklere. 

Anonymkode: 0d397...481

Synes det er en deilig tråd! Gir meg en følelse av å ikke være alene. I feel ya, sisters ❤️ 

Men ja vi har det ganske greit her til lands, og godt er det!

 

Anonymkode: 0c416...021

[Gjest Solstråletårer]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange sutrepaver her i grunn. Det er mye man kan gjøre for en mindre slitsom hverdag. Også er det å slutte å fokusere på hvor mye man må gjøre og hvor lite tid det er til det man VIL gjøre. Vi har det ganske greit her til lands. 

Alltids lov å klage litt, men det går også an å snu litt på tankegangen. Da kan det bli en del enklere. 

Anonymkode: 0d397...481

Ts  spurte jo.  Og jeg klarer det og klager ikke alt formye. Og det meste er forenklet her hjemme av div grunder.  Men ansvaret ligger på mine skulder. Og det er alltid litt tungt ,ikke sant?

[AnonymBruker]

Det verste for meg er når det første skiftet kommer i konflikt med det tredje...  Jeg ivaretar en krevende, men fantastisk person som takler det dårlig dersom han må bytte personal i løpet av hans "arbeidsdag".  Når det da hjemme renner inn syke barn, legebesøk, tannlegtime, foreldresamtaler, osv som jeg må ta meg av, så blir jeg så mentalt sliten av det. Da vet jeg at det ene skrittet vi tok frem på jobb har blitt til to skritt tilbake.  Samtidig føler jeg meg som en elendig mor når jeg kjenner på både utmattelse, irritasjon og oppgitthet i forhold til dette.

Anonymkode: d6cb1...708

[AnonymBruker]

- delegering av det andre skiftet (hvem skal vaske, hente...), inkludert krangling om nevnte arbeidsoppgaver faktisk er nødvendige eller ikke

- mentalt holde styr på alt alle i familien skal gjøre, sørge for at alle har matbokser, gymtøy, femtilapper til bursdagsgaver, henting på kamp +++

- håndtere stadige konflikter mellom ungene samt mas

Anonymkode: e3d15...268

[AnonymBruker]

Er alene med fire barn i alderen 4-13 år på fjerde året. Det jeg synes er mest slitsomt er bekymringene rundt det økonomiske - om pengene strekker til. Og krangling mellom barna... Det tærer på humøret. Jeg blir så utrolig lei av å høre på kjekling og sutring, for det er noe jeg takler dårlig. Spesielt det ene barnet har en krevende personlighet.

Anonymkode: d3ad6...b63

[AnonymBruker]

Det tredje skiftet... Alltid. Selv om jeg står i en krevende jobb, er den en drøm sammenlignet med familielivet. Det er de bittesmå tingene. Hele tiden. Mannen min vil -aldri- finne på å huske at for eksempel den yngstes vaksinasjon fra september må boostes innen et år, at barnehageutstyr skal handles inn, at vi MÅ finne ny og større seng til den mellomste, at den eldste har bursdag og ønsker seg ditt og datt og at reguleringstimen er i august.

Nå har jeg «ferie på hytta, men drømmer meg tilbake til jobb. Fra morgen til kveld må jeg tenke og planlegge. På hva vi skal spise, få i ungene frokost, få pusset alles tenner, pakke og tenke på om vi har med alt vi trenger i strandbagene, smøre inn med solkrem, følge lekende unger i sjøen med argusøyne, planlegge hva vi skal spise til middag, velge hvem som skal komme på besøk og dertil ta imot gjester, re senger og rydde hus, mekle mellom kranglete og sytete unger hele dagen, plukke opp etter alle og lande utslitt i sengen når kvelden kommer og alle sover og har ropt på vannglass og mamma og nattasang og høytlesning.

Mannen min, han HAR ferie, han. Han plystrer og ligger med boka si i sola i timesvis og tar kun på seg de praktiske oppgavene JEG delegerer til ham. Jeg misunner ham evnen til å bare koble av. 

Gi meg en gresk øy for meg selv, helt alene!! 😄 (Jeg er veldig glad i familien min, altså.)

Anonymkode: c0e65...23c

[AnonymBruker]

På 19.7.2018 den 21.10, AnonymBruker skrev:

.... Og forresten, ts: bra begrep med 'humørutjevning' Jeg føler jeg bærer ansvaret for å skape hyggelig familiestemning og at vi skal ha kosestunder med fex god mat og film sammen og at jeg ALDRI kan være sur hjemme mens det tydeligvis er fritt frem for de øvrige i husstanden. 

Anonymkode: 06dc5...bb5

Det er noe hver enkelt setter hos seg selv. Du har gjort det til en vane at du ikke viser følelser så å plutselig begynne vil skape reaksjoner. Men om du fortsetter å vise at du er menneskelig så vil det bli helt naturlig.

Anonymkode: 5bb39...ce7

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke barn selv, men har småsken og en far som roter noe fælt. Jeg ender alltid opp med å rydde etter alt rotet de skaper, ettersom moren min jobber og studerer. Er selv en student, men jeg sørger for at jeg vasker stuen og kjøkken etter at småsøskene mine har lagt seg, slik at moren min kan komme hjem til et rent og ryddig hus.

Hun jobber 100% i sommeren, så jeg har drevet med både rydding og matlaging hele sommeren (kanselerte ferieturen med vennine gjengen min for å ta av meg huset). 

I går stod jeg opp kl 6 for å rydde og lage frokost til søstrene mine. Da jeg kom hjem igjen etter å ha vært på kino med minstemanndn, var huset helt rotete igjen! Og vafflene jeg lagte ble kastet rundt i stuen, og bakken var klistret med syltetøy! Endte opp med å kaste 3 ulike søppel poser, ryddet stuen 3 ganger og kjøkkenet samt gangen 2 ganger! Blir så utslitt, og huset var bare semi-rent før jeg la meg.

Ber til Gud at jeg aldri får så rotete barn selv. De legger ifra seg alt mat i bakken, vasker hendene sine i bordet istedenfor å gå på do og vaske, kaste lekene sine og pappirer i bakken, lar mat stå igjen i stuen, osv.. I går hadde de også kastet matsøppel over hele kjøkkenet, ettersom matsøppelet var fullt og ingen gadd å kaste det. Ble til at jeg måtte kaste søppelet og legge alt matet som oversvømmte i en ny pose.

De er tre barn på 15, 13 og 9. Helt absurd! Er selv 19 og husker ikke å ha oppført meg slik i deres alder. Og foreldrene mine kjefter aldri på de, og forventer at jeg skal rydde etter de.

Blir beskymret for moren min ettersom jeg skal starte universitet og flytte ut til høsten. Hun må nokk begynne å disiplinere de selv, og rydde etter de. Er lei av å være den slemme søstera som kjefter 😕

Anonymkode: 3e7ef...6a5

[AnonymBruker]

For meg er det tredje skiftet mest slitsomt. Å måtte være den som husker på alt. Lever med en mann som har ADHD og han husker da så si ikke noe. Og blir sur når jeg glemmer å minne han på ting... Selv om han har blitt fortalt noe, må jeg gjenta det i flere omganger før det skal skje og tilogmed da er det ikke sikkert han husker det uten en tekstmelding. Også er det slitsomt å få både skyld og skyldfølelse for når ting blir glemt. Også dette med å holde humøret oppe, føler ofte jeg må ta imot for mye drittslenging fordi hvis jeg sier imot blir det 10 ganger verre hvis hm har fått en hang-up på noe. Han er rå på matlaging, lek, vise kjærlighet og er veldig søt når han er blid, og han er rå i senga, og bidrar i husvask på sin måte, så det fysiske føler jeg han kanskje tar mere av, men ikke det psykiske...!

Anonymkode: ba0e2...846

[AnonymBruker]

Har ingenting å være negativ til jeg. Har småbarn, hund, dyr ute, mann og alt. Det jeg liker litt mindre det tar mannen og omvendt.

Anonymkode: 5bb39...ce7

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke å vaske gulv, men det liker heldigvis mannen min. Resten av punktene går greit, så jeg har ingenting å klage over.

Bekymrer meg ugrunnet mye over barnas sosiale tilpasning, og det sliter mest på meg.

Anonymkode: 8efeb...352

[Mazarini]

Interessant tråd. Vi har det jo egentlig greit de aller fleste av oss, tak over hodet og mat på bordet, og vi har valgt familielivet selv. Men det er lov å være sliten, og det er lov å bli sliten fordi man opplever ulik rollefordeling i heimen. Denne er litt interessant og gjenkjennbar: https://www.theguardian.com/world/2017/may/26/gender-wars-household-chores-comic

[AnonymBruker]

TS her. Det er ingen som sier at det å kategorisere noe som "mest slitsomt" ikke betyr at man i utgangspunktet ikke har det bra. Og jeg synes også det er viktig å huske også i denne tråden at vi kommer fra vidt forskjellige utgangspunkt i livet, og det som kan oppleves som lett for noen og slitsomt for andre kan være det nettopp fordi det ER det. 

Takk for alle innspill.

Anonymkode: 8ceeb...585

[AnonymBruker]

På ‎21‎.‎07‎.‎2018 den 15.48, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg ikke barn selv, men har småsken og en far som roter noe fælt. Jeg ender alltid opp med å rydde etter alt rotet de skaper, ettersom moren min jobber og studerer. Er selv en student, men jeg sørger for at jeg vasker stuen og kjøkken etter at småsøskene mine har lagt seg, slik at moren min kan komme hjem til et rent og ryddig hus.

Hun jobber 100% i sommeren, så jeg har drevet med både rydding og matlaging hele sommeren (kanselerte ferieturen med vennine gjengen min for å ta av meg huset). 

I går stod jeg opp kl 6 for å rydde og lage frokost til søstrene mine. Da jeg kom hjem igjen etter å ha vært på kino med minstemanndn, var huset helt rotete igjen! Og vafflene jeg lagte ble kastet rundt i stuen, og bakken var klistret med syltetøy! Endte opp med å kaste 3 ulike søppel poser, ryddet stuen 3 ganger og kjøkkenet samt gangen 2 ganger! Blir så utslitt, og huset var bare semi-rent før jeg la meg.

Ber til Gud at jeg aldri får så rotete barn selv. De legger ifra seg alt mat i bakken, vasker hendene sine i bordet istedenfor å gå på do og vaske, kaste lekene sine og pappirer i bakken, lar mat stå igjen i stuen, osv.. I går hadde de også kastet matsøppel over hele kjøkkenet, ettersom matsøppelet var fullt og ingen gadd å kaste det. Ble til at jeg måtte kaste søppelet og legge alt matet som oversvømmte i en ny pose.

De er tre barn på 15, 13 og 9. Helt absurd! Er selv 19 og husker ikke å ha oppført meg slik i deres alder. Og foreldrene mine kjefter aldri på de, og forventer at jeg skal rydde etter de.

Blir beskymret for moren min ettersom jeg skal starte universitet og flytte ut til høsten. Hun må nokk begynne å disiplinere de selv, og rydde etter de. Er lei av å være den slemme søstera som kjefter 😕

Anonymkode: 3e7ef...6a5

Skulle ønske jeg kunne byttet ut den rotete stedatteren min med deg  

Anonymkode: ba044...d95

[sommermor]

Her er jeg alene med henne, så alt faller på meg. Det mest slitsomme er nok del 3, det å huske på alt som må huskes.