Pappa bryr seg ikke om meg eller barnebarna

[AnonymBruker]

...slik føles det. Er veldig usikker hvordan jeg skal tolke dette. Min far har alltid stilt opp for meg i den forstand at han kan hjelpe til med ting jeg ikke får til selv, hvis jeg spør om hjelp. Han ringer meg aldri, han har 2 barnebarn han ikke spør etter, og de får ikke bursdagsgaver eller noen form for gratulasjoner. Tror han har sett minstejenta 2 ganger, og eldste 5. Syns dette er trist for barna mine at de har en bestefar de ikke kjenner og som bor veldig nærme oss. Jeg føler meg ikke velkommen hos de, og slik jeg ser det bryr han seg mest om de andre barna sine som enda bor hjemme. Jeg er 21 år gammel, og søsknene mine er 17,15, og 13. Det er veldig sårt å føle seg utestengt fra sin egen familie. Han sier jeg er velkommen der, men hvordan skal jeg tro på det når han aldri viser intiativ til noe? Han kunne vel spurt om å få ha ungene på besøk eller overnatting? Er det slik det skal være at jeg er den eneste som skal ta kontakt?? Jeg ble gravid tidlig, og min far var veldig stygg med meg under denne perioden.. dette førte til at jeg fikk fødselsdepresjon, og slet veldig. Jeg fikk aldri noe hjelp fra ham,og jeg hørte heller aldri noe. Tror ikke han var klar over at jeg hadde det vanskelig engang. Han og dama hans sendte som regel broren min på besøk til meg for å deretter rapportere til ham hvordan det sto til. Jeg er bare så lei meg. Lei for å alltid bli satt i siste rekke, og se alle andre bli behandlet mye bedre enn meg selv. Jeg er redd for hvordan jeg skal håndtere det når mine søsken får barn, og han eventuelt tar de barnebarna ordentlig til seg, mens mine skyver han vekk og går glipp av hele oppveksten dems. Gjør jeg noe feil med at jeg ikke bare drar dit på besøk og trakker ned dørstokken? Han hadde selvsagt ikke stengt døren for meg, men det hadde vært fint å føle seg ønsket når man besøker noen. Jeg har ikke akkurat ett godt forhold til søsknene mine heller. Jeg prøver be de på besøk, høre med de hvordan det går, avtaler med de, men de avlyser alltid. Jeg ser de kanskje 1 gang i året. Vil gjerne høre andre sine synspunkt, og om det er flere som har det slik som meg. 

Anonymkode: 42ddf...31e

[Jadzia]

Jeg har det sånn. Delvis i hvert fall. Pappa var min store helt, og jeg var hans øyensten til jeg ble 20, da forsvant han plutselig en periode helt ut av det blå. Etter det har aldri ting vært det samme. For 14 år siden giftet han seg på nytt. Hun har to barn fra før, og siden har det bare vært de som har gjeldt. Vi bor fem minutter unna. Jeg kan ringe han og spørre om hjelp til ting, men ellers stopper det. Ser han et par ganger i året. Jeg er enebarn, og barnebarna hans får julegave og bursdaggave, men der stopper det. Vi er aldri der, de er aldri her. Han spør aldri etter dem, tar aldri kontakt med meg hvis det ikke er noe helt spesielt. Han skryter og skryter av ungene hennes (de er en del yngre enn meg), både til meg og alle andre rundt. Mens han aldri har noe positivt å si om meg, heller ikke om hvordan jeg var den gangen jeg faktisk kjente han. Jeg gikk i mange år og tenkte at det på mange måter ville vært bedre om han hadde vært død, for da hadde jeg fått en ekte sorg, i stedet for den jeg går og bærer på nå. For jeg føler jeg har mistet faren min, bare at han er der likevel, og det er en sorg de fleste ikke forstår. Nå er jeg snart 40, og jeg har lært meg å leve med det. Jeg har lært meg å ta det som det er, og bare ta de tingene jeg og ungene får. Jeg synes det er trist, og enda mer trist når eldstemann hadde sagt til mormoren sin at vi hadde hatt besøk av en ovnmann en gang han hjalp oss å flytte på en ovn her. At ungene kjenner han så lite er bare trist.

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ha kontakt med han hvis han er så fæl og viser så liten interesse for deg og barna dine? Hold heller kontakt med søsknene dine

Anonymkode: 05e09...cb3

[EvaLena]

8 minutter siden, Jadzia skrev:

Jeg har det sånn. Delvis i hvert fall. Pappa var min store helt, og jeg var hans øyensten til jeg ble 20, da forsvant han plutselig en periode helt ut av det blå. Etter det har aldri ting vært det samme. For 14 år siden giftet han seg på nytt. Hun har to barn fra før, og siden har det bare vært de som har gjeldt. Vi bor fem minutter unna. Jeg kan ringe han og spørre om hjelp til ting, men ellers stopper det. Ser han et par ganger i året. Jeg er enebarn, og barnebarna hans får julegave og bursdaggave, men der stopper det. Vi er aldri der, de er aldri her. Han spør aldri etter dem, tar aldri kontakt med meg hvis det ikke er noe helt spesielt. Han skryter og skryter av ungene hennes (de er en del yngre enn meg), både til meg og alle andre rundt. Mens han aldri har noe positivt å si om meg, heller ikke om hvordan jeg var den gangen jeg faktisk kjente han. Jeg gikk i mange år og tenkte at det på mange måter ville vært bedre om han hadde vært død, for da hadde jeg fått en ekte sorg, i stedet for den jeg går og bærer på nå. For jeg føler jeg har mistet faren min, bare at han er der likevel, og det er en sorg de fleste ikke forstår. Nå er jeg snart 40, og jeg har lært meg å leve med det. Jeg har lært meg å ta det som det er, og bare ta de tingene jeg og ungene får. Jeg synes det er trist, og enda mer trist når eldstemann hadde sagt til mormoren sin at vi hadde hatt besøk av en ovnmann en gang han hjalp oss å flytte på en ovn her. At ungene kjenner han så lite er bare trist.

Jeg vet hvor tøft dette er for deg. Mine barn går gjennom akkurat det samme med sin far.

Jeg virkelig avskyr den mannen som lar seg styre sånn av ei ny dame.

[Jadzia]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil du ha kontakt med han hvis han er så fæl og viser så liten interesse for deg og barna dine? Hold heller kontakt med søsknene dine

Anonymkode: 05e09...cb3

Hvor vanskelig det enn er å forstå. Pappa er pappa uansett. Man er glad i han, samme hvor dust han måtte være.

[AnonymBruker]

Ta en prat med din far,rolig under fire øyne.kansjw dere kan lage en konkret besøksavtale så har du og barna noe å forholde dere til 💜

Anonymkode: 76657...ed0

[AnonymBruker]

Min svigerfar er slik, han ringer aldri og virker ikke interessert. Jeg har en følelse av at det er delvis en sånn gammeldags greie med at kvinnene tar seg av det sosiale. Men jeg syns at dersom det fører til at du nesten ikke har kontakt med barn og barnebarn, så bør jo det ringe en bjelle om at du kanskje må ta litt initiativ. Så vi går for et overfladisk forhold der vi møtes i div. familieselskaper. Så er jeg heller takknemlig for at ungene har et godt og nær forhold til mine foreldre og til sin farmor. 

Anonymkode: 7a7bb...f2f