Hva skal til for at du bryter ut av et forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har som voksen nå hatt den første ærlige samtalen med min mor om dette. Hun mener folk skiller seg alt for lett og ikke er villige til å jobbe for forholdet.

Hun er stolt av at hun og min far fremdeles er gift etter alle de år. Samtidig innrømmer hun at han ikke har vært noen god og tilstedeværende far for oss barna, og at det de to har til felles og som de kan snakke om er EN felles hobby. Hun kan ikke lene seg på han når livet blir tøft, han er ingen sparringspartner for henne. De to er veldig ulike, men har det nok helt greit sammen,  fordi ingen av de har noen høye forventninger til parforholdet. 

På en måte tenker jeg ‘greit nok’, det er deres valg. Jeg vet at hadde de skilt seg hadde vi mistet kontakten med pappa, det er så vidt vi har kontakt i dag og det er kun mammas fortjeneste. Alle vi søsknene er på forskjellige måter skadet av å ha hatt en dårlig pappa, men hvem vet hvordan vi hadde taklet en skilsmisse og en påfølgende mangel med kontakt med pappa. 

Jeg har nok også egentlig innerst inne vært litt stolt over at mine foreldre fremdeles er gift, men nå tenker jeg at det kanskje ikke er et så lykkelig ekteskap. Jeg hadde ingen mistanke om dette da jeg var liten, trodde deres ekteskap var verdens beste, for det var jo det jeg var vandt til.

Jeg har selv et barn i dag, og jeg merker at jeg får litt grunnen rykket opp under meg etter denne samtalen. Jeg er glad i min samboer og forventer ikke å være stormende forelsket resten av livet, men jeg ønsker meg ikke et ekteskap som mine foreldres.

Nå føler jeg at jeg ikke vet i det hele tatt hva som gjør at man burde gå eller bli. Før var mine foreldres ekteskap en rettesnor, men nå er jeg bare forvirret. 

Anonymkode: dfb59...7f9

[AnonymBruker]

Jeg hadde også vært stolt hvis foreldrene mine var gift, men faktisk ikke hadde noen interesse av å være sammen? Det skal sykt mye disiplin til for å være gift med noen i så mange år, hvis man ikke har så mye glede av hverandre. Nope, mer trist enn vakkert spør du meg.

Giftemål i dag er ikke det samme som tidligere, nei. Folk skiller seg mer enn før, det er fordi det å bli gift i dag ikke for alle er en "binding" på samme måte som tidligere. Det er ihvertfall min mening, men jeg vet at hvis jeg gifter med meg samboeren min kommer ikke vi til å være evig forelsket, men vi elsker hverandre i gode og onde dager. Vi har mange like interesser, lik humor og mange like tanker og meninger, og setter selvfølgelig ærlighet, åpenhet og det å kunne prate om det vi føler på osv, veldig høyt.  Tenker jo disse faktorene spiller en stor rolle inn i et lykkelig ekteskap, at man er mest mulig like, men også mest mulig ulike på andre områder slik at man kan lære og vokse av hverandre og sammen  

De er få personer som er FORELSKET i mannen sin i over 60 år, men det er forskjell på forelskelse og kjærlighet. Forelsket kan du bli i mange personer, kjærlighet er noe helt annet. Kjærlighet er trygghet og kjærlighet er det folk søker gjennom forelskelse, men mange som aldri finner kjærligheten, de vet ikke hva de egentlig leter etter. 

Visdomsordene for i dag hilsen kvinne 25 😄 

 

Anonymkode: b536c...54a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde også vært stolt hvis foreldrene mine var gift, men faktisk ikke hadde noen interesse av å være sammen? Det skal sykt mye disiplin til for å være gift med noen i så mange år, hvis man ikke har så mye glede av hverandre. Nope, mer trist enn vakkert spør du meg.

Giftemål i dag er ikke det samme som tidligere, nei. Folk skiller seg mer enn før, det er fordi det å bli gift i dag ikke for alle er en "binding" på samme måte som tidligere. Det er ihvertfall min mening, men jeg vet at hvis jeg gifter med meg samboeren min kommer ikke vi til å være evig forelsket, men vi elsker hverandre i gode og onde dager. Vi har mange like interesser, lik humor og mange like tanker og meninger, og setter selvfølgelig ærlighet, åpenhet og det å kunne prate om det vi føler på osv, veldig høyt.  Tenker jo disse faktorene spiller en stor rolle inn i et lykkelig ekteskap, at man er mest mulig like, men også mest mulig ulike på andre områder slik at man kan lære og vokse av hverandre og sammen  

De er få personer som er FORELSKET i mannen sin i over 60 år, men det er forskjell på forelskelse og kjærlighet. Forelsket kan du bli i mange personer, kjærlighet er noe helt annet. Kjærlighet er trygghet og kjærlighet er det folk søker gjennom forelskelse, men mange som aldri finner kjærligheten, de vet ikke hva de egentlig leter etter. 

Visdomsordene for i dag hilsen kvinne 25 😄 

 

Anonymkode: b536c...54a

Takk for svar. Jeg tenker at i tillegg til kjærlighet må man ha en livspartner man kan lene seg på i tunge stunder og som man kan glede seg med når livet går oppover. Som man kan prate med før man sovner om kvelden og man kort og godt kan dele livet sitt med, så man slipper å gå igjennom alt alene. 

Det er dette min mor ikke har. Hun er nok på sitt vis glad i min far, men hun har ingen’livspartner’ i han. Han har emosjonelt skekket ut av forholdet, familien og livet for øvrig. 

Jeg er også ganske overrasket over at jeg selv ikje har sett at deres ekteskap er som det er før hun sa det. ‘Alle’ sier jo at det er bedre for barna at foreldrene skiller seg enn at de lever i et dårlig ekteskap, og at barna ‘alltid vet’, vel jeg ante ingenting! Jeg visste at han var en dårlig far, men ante ikke at han var en så dårlig ektemann. 

Ts

Anonymkode: dfb59...7f9

[AnonymBruker]

Jeg var gift, og hadde barn, men den dagen jeg ble syk, sviktet han fullstendig. Før dette, hadde jeg aldri trengt han på den måten. Da gikk jo livet på skinner og alt var fint. Og det var da jeg satt igjen med en følelse, av at denne mannen elsker meg overhodet ikke, og han vil virkelig ikke gjøre noe for meg, så følte jo at han virkelig ikke brydde seg. Vi prøvde familierådgivning i 1 år, men han endret seg ikke, of bare forsto ikke noe. Så da gikk jeg.

Jeg har vært sammen med, bare en mann, hvor jeg følte at han kjempet for meg, elsket meg, og virkelig var der, både de gode og dårlige dagene. Og noe sånt vil jeg ha. Jeg vil ikke være sammen med en som, mest er det fordi det er praktisk. 

Anonymkode: 0b8f8...0e0

[waco]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har vært sammen med, bare en mann, hvor jeg følte at han kjempet for meg, elsket meg, og virkelig var der, både de gode og dårlige dagene. Og noe sånt vil jeg ha. Jeg vil ikke være sammen med en som, mest er det fordi det er praktisk. 

Anonymkode: 0b8f8...0e0

Var det han som ikke ville?

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var gift, og hadde barn, men den dagen jeg ble syk, sviktet han fullstendig. Før dette, hadde jeg aldri trengt han på den måten. Da gikk jo livet på skinner og alt var fint. Og det var da jeg satt igjen med en følelse, av at denne mannen elsker meg overhodet ikke, og han vil virkelig ikke gjøre noe for meg, så følte jo at han virkelig ikke brydde seg. Vi prøvde familierådgivning i 1 år, men han endret seg ikke, of bare forsto ikke noe. Så da gikk jeg.

Jeg har vært sammen med, bare en mann, hvor jeg følte at han kjempet for meg, elsket meg, og virkelig var der, både de gode og dårlige dagene. Og noe sånt vil jeg ha. Jeg vil ikke være sammen med en som, mest er det fordi det er praktisk. 

Anonymkode: 0b8f8...0e0

Mye av det samme skjedde med oss. Jeg hadde alltid tenkt at han han hadde så fine verdier osv osv, og i førsten virket det sjo også som han takle at jeg ble syk. Han giftet seg med meg etter at jeg hadde blitt sykemeldt, engasjerte seg som pårørende osv. Men så var jeg så "dum" å bli mye friskere, og DET taklet han ikke. For det å bli frisk etter flere års sykdom er ganske krevende emosjonelt, praktisk og økonomisk (jeg mistet AAP i overgang til jobb/videreutdanning, og en stund hadde jeg lav inntekt på nivå med sosialstønad før det ble bedre). Det føltes dust fra min side at han "straffet" meg fordi jeg lyktes å bli frisk. Og jeg holdt det vel imot ham, men jeg tenkte at han er jo her, og dette er vanskelig for ham også. Så forlot han meg. Og da ville jeg ikke være med på at han var sånn som takler ting osv. Altså jeg gjør ikke livet vanskelig for ham eller noe, men jeg følte meg definitivt sviktet de første 6-12 mnd etter bruddet. Nå er det mer sånn whatever. Jeg har lært meg å leve uten ham, og har i grunnen oppdaget hvor lite støtte det var i ham mot slutten. Jeg har ihvertfall mitt på det tørre  Kan selvfølgelig være at vi ikke var så godt match. Han pleide å være helt vill etter meg. Jeg tenkte faktisk at han kom til å være stolt av meg fordi jeg var tøff og taklet disse ufordrende tingene så bra (tom uten ham), men så ble det ikke helt sånn da. For å være ærlig, er jeg litt lettet over at han gikk, for jeg hadde begynt å få mine tvil over ham som partner og som potensiell far. Han viste jo ikke akkurat at han leverte da det stormet. Jeg ville ha krevet en del hel av ham - og kanskje var det derfor han gikk, også. 

Anonymkode: 5f045...2c4

[AnonymBruker]

Mye masing om bagateller, usikkerhet, stort behov for oppmerksomhet/kontroll.

Anonymkode: cfb38...877

[Peaches]

Hadde jeg følt meg ulykkelig i forholdet, hadde jeg gått. Enkelt og greit. 

[AnonymBruker]

Mine foreldre var gift til den ene forelderen døde av alderdom.Og stolt er det siste jeg er. De burde aldri blitt sammen, langt mindre fått barn. Og de burde hvertfall ha gått ifra hverandre istedenfor å gjøre hverandre ulykkelige, mistenksomme, underminere hverandre og slenge dritt om hverandre foran oss barna. Pluss alt det de gjorde mot oss da. 

Så ja, jeg bryter med glede ut av forhold dersom jeg blir køyet til, utnyttet, manipulert, tråkket ned på og forventet at jeg skal dra lasset alene.

Anonymkode: f75e0...ff9

[waco]

1 minutt siden, Peaches skrev:

Hadde jeg følt meg ulykkelig i forholdet, hadde jeg gått. Enkelt og greit. 

Selv om du har lykkelige barn og en lykkelig mann?

[Peaches]

6 minutter siden, waco skrev:

Selv om du har lykkelige barn og en lykkelig mann?

Når alt kommer til alt er det eneste jeg bryr meg om at jeg skal være lykkelig. Så får man prøve å leve livet best mulig så også alle andre rundt deg er lykkelige.

Nei, jeg hadde aldri ofret min egen lykke for andre. Man finner alltid andre løsninger. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått ut av forholdet hvis jeg hadde følt meg ikke respektert. Det er mye man kan fikse hvis respekten er i bånn. Følelser kan feks svinne unna en stung hvis man er stresset eller kanskje overveldet pga barn osv. Men hvis det var mye giftighet og stygg tone i hverdagen, hadde jeg forlangt at han skjerpet seg, at vi fikk hjelp eller at han lot meg gå. Man kan bli syk av å leve i et forhold uten respekt. 

Anonymkode: 5f045...2c4

[waco]

2 minutter siden, Peaches skrev:

Når alt kommer til alt er det eneste jeg bryr meg om at jeg skal være lykkelig. Så får man prøve å leve livet best mulig så også alle andre rundt deg er lykkelige.

Nei, jeg hadde aldri ofret min egen lykke for andre. Man finner alltid andre løsninger. 

Nei bevares må man ikke det. En kvinne med mann og barn som føler seg litt ulykkelig i en lykkelig familie må jo selvsagt tenke på seg selv først og deretter skille seg fra den lykkelige mannen og de lykkelige barna.

En mor jeg vet om som gjorde noe sånt skilte seg fra mannen sin i en alder av 64 år, dro ned til tyrkia og ble sammen med en 27 år gammel strandløve og kioskmedarbeider.

Jeg lo så jeg grein da jeg hørte historien. Ah, for en lykke hun skapte for omgivelsene sine. Datteren en voksen kvinne på 32 år ville reise ned til tyrkia for å forføre gutten! Hørt på maken! Hun var så lei seg på sin stakkars far sin vegne at hun faktisk ville ligge med unggutten bare for å sabotere for sin egen mor!

[Peaches]

2 minutter siden, waco skrev:

Nei bevares må man ikke det. En kvinne med mann og barn som føler seg litt ulykkelig i en lykkelig familie må jo selvsagt tenke på seg selv først og deretter skille seg fra den lykkelige mannen og de lykkelige barna.

En mor jeg vet om som gjorde noe sånt skilte seg fra mannen sin i en alder av 64 år, dro ned til tyrkia og ble sammen med en 27 år gammel strandløve og kioskmedarbeider.

Jeg lo så jeg grein da jeg hørte historien. Ah, for en lykke hun skapte for omgivelsene sine. Datteren en voksen kvinne på 32 år ville reise ned til tyrkia for å forføre gutten! Hørt på maken! Hun var så lei seg på sin stakkars far sin vegne at hun faktisk ville ligge med unggutten bare for å sabotere for sin egen mor!

Hvorfor unner de henne ikke lykke, da? Alle er selv ansvarlige for sin egen lykke.

Å forbli i et ulykkelig ekteskap bare fordi alle andre er lykkelige er selvdestruktivt og usunt.

[waco]

1 minutt siden, Peaches skrev:

Hvorfor unner de henne ikke lykke, da? Alle er selv ansvarlige for sin egen lykke.

Å forbli i et ulykkelig ekteskap bare fordi alle andre er lykkelige er selvdestruktivt og usunt.

Jeg syntes det var gøyalt jeg. Jeg elsker folk som først og fremst tenker på seg selv.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, waco skrev:

Datteren en voksen kvinne på 32 år ville reise ned til tyrkia for å forføre gutten! Hørt på maken! Hun var så lei seg på sin stakkars far sin vegne at hun faktisk ville ligge med unggutten bare for å sabotere for sin egen mor!

Så utrolig barnslig av en 32-åring. Prøve å ligge med kjæresten til sin egen mor, for å være jævlig, det er det dummeste jeg har hørt. Hvis hun hadde lyktes i det, hadde vel ikke mora gått tilbake til faren for det (siden rekkefølgen er at hun skilte seg først, og traff denne andre mannen etterpå, var hun vel ulykkelig med sin eks uavhengig av den nye mannen). 

Anonymkode: 5f045...2c4

[Peaches]

2 minutter siden, waco skrev:

Jeg syntes det var gøyalt jeg. Jeg elsker folk som først og fremst tenker på seg selv.

Alle tenker først og fremst på seg selv. Folk sitter foran speilet hjemme og mastruberer til tanken på at de gjør verden til et bedre sted. Når alt kommer til alt er alle våre handlinger rettet mot å gjøre oss mer lykkelige. Ekte altruisme eksisterer ikke.

[waco]

9 minutter siden, Peaches skrev:

Alle tenker først og fremst på seg selv. Folk sitter foran speilet hjemme og mastruberer til tanken på at de gjør verden til et bedre sted. Når alt kommer til alt er alle våre handlinger rettet mot å gjøre oss mer lykkelige. Ekte altruisme eksisterer ikke.

Det ligger en liten glede i det å glede andre da frøken Peaches. Men dersom vi tenker oss at vi gleder andre for gledens skyld er jo det også en egoistisk handling når jeg tenker meg om. Men så kom jeg på, dersom man gleder andre for andres skyld, da er det en glede som flere kan delta i.

[Peaches]

2 minutter siden, waco skrev:

Det ligger en liten glede i det å glede andre da frøken Peaches. Men dersom vi tenker oss at vi gleder andre for gledens skyld er jo det også en egoistisk handling når jeg tenker meg om. Men så kom jeg på, dersom man gleder andre for andres skyld, da er det en glede som flere kan delta i.

Absolutt. Men hensikten med å glede er ikke egentlig for å glede andre, men for å glede en selv 😉 At man faktisk gleder andre, er en bonus.

[waco]

1 minutt siden, Peaches skrev:

Absolutt. Men hensikten med å glede er ikke egentlig for å glede andre, men for å glede en selv 😉 At man faktisk gleder andre, er en bonus.

Så da kan man spørre seg, - kan man få glede av andre, - eller er all glede man får av andre egentlig en glede hos seg selv?