Han vil ha barn... Det vil ikke jeg.

[jenta7]

Jeg synes ikke det blir riktig å bære frem et barn bare fordi partneren ønsker seg ett. Jeg er gravid nå og kan ærlig innrømme at det ikke er bare bare å bære frem et barn. Det påvirker en og hvis man har plager blir det enda verre. Jeg er i utgangspunktet heldig fordi jeg er bare kvalm og sliten ofte, og har mye mindre energi. Men til og med det påvirker meg mye. Så jeg tror ikke at man bør gjøre det uten å ha lyst på barn. Jeg hadde lyst på barn og det gjør ikke så mye at jeg må endre livet mitt endel nå. Men jeg tror at det kan være vanskelig hvis man ikke gleder seg til å få barn. 

Men hvorfor har du ikke lyst på barn? Jeg tror jeg hadde prøvd å svare på det spørsmålet først. 

Endret 18. juli 2018 av jenta7

[AnonymBruker]

2 hours ago, jenta7 said:

Jeg synes ikke det blir riktig å bære frem et barn bare fordi partneren ønsker seg ett. Jeg er gravid nå og kan ærlig innrømme at det ikke er bare bare å bære frem et barn. Det påvirker en og hvis man har plager blir det enda verre. Jeg er i utgangspunktet heldig fordi jeg er bare kvalm og sliten ofte, og har mye mindre energi. Men til og med det påvirker meg mye. Så jeg tror ikke at man bør gjøre det uten å ha lyst på barn. Jeg hadde lyst på barn og det gjør ikke så mye at jeg må endre livet mitt endel nå. Men jeg tror at det kan være vanskelig hvis man ikke gleder seg til å få barn. 

Men hvorfor har du ikke lyst på barn? Jeg tror jeg hadde prøvd å svare på det spørsmålet først. 

Jeg har ikke lyst på barn fordi jeg har ikke lyst til å være mamma. Jeg har ikke lyst til å være ansvarlig for - og oppdra et annet menneske. Jeg har ikke lyst til å sette mine egne behov til sides og ofre alt som jeg er og har, for at dette mennesket skal ha det bra. Jeg har ikke lyst til å spille andrefiolin i mitt eget liv, mer enn det jeg allerede gjør nå. Jeg ofrer allerede nok som det er for å glede både venner, familie og kjæreste. 

Anonymkode: f1a24...fde

[Snaskesnusken]

21 timer siden, BearMama skrev:

Det er forskjell på å ikke føle behov for barn og de som vet skråsikkert at de aldri ønsker barn under noen omstendigheter. Jeg var ganske ambivalent vedrørende å få barn. Kunne fint klart meg uten, men mannens største ønske var å få minst et barn. Jeg visste at jeg ville takle å bli mamma, at jeg ville bli en god mor og at jeg ville elske barnet, men det var ikke noe brennende ønske at jeg måtte ha barn for å bli lykkelig.

Jeg elsker barnet mitt mer enn meg selv og mannen min. Jeg å være mamma og jeg elsker alt det innebærer.

Så man vet aldri.

Men jeg hadde aldri gått med på det om jeg ikke trodde jeg ville være i stand til å elske barnet og gi den all omsorgen det trenger og fortjener. 

Barn er aldri et kompromiss. Dersom en mann eller en kvinne ikke ønsker barn er sammen med en partner som ønsker seg barn er det ikke en god deal å få et barn for å glede den andre. 

Endret 18. juli 2018 av Snaskesnusken

[jenta7]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke lyst på barn fordi jeg har ikke lyst til å være mamma. Jeg har ikke lyst til å være ansvarlig for - og oppdra et annet menneske. Jeg har ikke lyst til å sette mine egne behov til sides og ofre alt som jeg er og har, for at dette mennesket skal ha det bra. Jeg har ikke lyst til å spille andrefiolin i mitt eget liv, mer enn det jeg allerede gjør nå. Jeg ofrer allerede nok som det er for å glede både venner, familie og kjæreste. 

Anonymkode: f1a24...fde

Da synes jeg du bør vente og ikke presse deg til noen du ikke har lyst til å gjøre. Og kanskje vise denne meldingen til kjæresten. 

Hvor gammel er du? 

Jeg hadde alltid lyst på barn i fremtiden før jeg ble gravid. Men hadde også en del lignende tanker før. Der og da passet det ikke og jeg ville vente. Jeg ønsket rett og slett å gjøre andre ting. Jeg kan heller ikke si at ønske om barn var alt oppslukkende. Jeg hadde lyst på barn men ikke sånn at jeg måtte ha de over all pris. Hadde også tanker om ansvar som følger med. Jeg hadde lyst til at barnet skal ha det godt. Men det siste året begynte jeg å føle meg mer klar for det og mindre bekymret, og så skjedde det helt uplanlagt. Og det var helt greit. Det var litt stress men mest fordi det var uplanlagt. Men veldig ønsket. Så kjæresten din kan også ha litt rett. Men jeg følte meg klar for barn før jeg ble gravid. Jeg bare tok det litt rolig. Men jeg synes ikke at du bør presse deg til det. Noen får barn tidlig, noen sent, og noen velger å ikke ha barn. Det er også noen som ikke kan ha barn uansett hvor mye de ønsker seg det. Men sånn er livet. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, jenta7 said:

Da synes jeg du bør vente og ikke presse deg til noen du ikke har lyst til å gjøre. Og kanskje vise denne meldingen til kjæresten. 

Hvor gammel er du? 

Jeg hadde alltid lyst på barn i fremtiden før jeg ble gravid. Men hadde også en del lignende tanker før. Der og da passet det ikke og jeg ville vente. Jeg ønsket rett og slett å gjøre andre ting. Jeg kan heller ikke si at ønske om barn var alt oppslukkende. Jeg hadde lyst på barn men ikke sånn at jeg måtte ha de over all pris. Hadde også tanker om ansvar som følger med. Jeg hadde lyst til at barnet skal ha det godt. Men det siste året begynte jeg å føle meg mer klar for det og mindre bekymret, og så skjedde det helt uplanlagt. Og det var helt greit. Det var litt stress men mest fordi det var uplanlagt. Men veldig ønsket. Så kjæresten din kan også ha litt rett. Men jeg følte meg klar for barn før jeg ble gravid. Jeg bare tok det litt rolig. Men jeg synes ikke at du bør presse deg til det. Noen får barn tidlig, noen sent, og noen velger å ikke ha barn. Det er også noen som ikke kan ha barn uansett hvor mye de ønsker seg det. Men sånn er livet. 

Jeg er 31. Så jeg er i den alderen hvor enkelte venninner har fått både en og to barn, og mennesker rundt meg spør når det skal bli min tur...

Anonymkode: f1a24...fde

[ÆrligMann]

Her må du tenke deg om, og ta vare på deg selv. Tenk om du angrer og ikke tar vare på barnet ditt så godt som du kunne? Gjør det som er best for deg, om du ikke vil ha barn, og han prøver å presse deg til det, er ikke han den rette for deg. JEG vil ikke ha barn, det finnes menn som ikke vil det, selv om min mamma ønsker seg barnebarn over alt her i verden Hun bestemmer ikke over meg, akkurat som ingen betemmer over deg. Du er voksen, ta dine egne valg. Du kommer ikke til å angre!

[AnonymBruker]

Helt greit å ikke ønske seg barn. Problemet her er at du har holdt døren på gløtt hele veien og det er kun din feil.

Anonymkode: 71f7b...f51

[Spøkelseskladden]

https://www.klikk.no/foreldre/helse/jeg-vil-ikke-vaere-mamma-2374434

Jeg syns alle burde lese dette! Spesielt de som er hellig overbevist om at «alt forandrer seg når ungen ligger i armene dine». 

For noen så gjør det nemlig ikke det, og et slikt liv unner jeg ingen, verken for mor eller barn! Jeg var barnet i den situasjonen og selv om moren min prøvde hardt å skjule det, så skinte det veldig godt igjennom at hun aldri elsket meg og egentlig ikke ville ha meg. 

Jeg har selv tatt valget om å aldri få barn, og ingenting gjør meg mer forbanna enn å høre kommentarer som det kjæresten til ts kommer med. Hvordan ville han følt det om han så at dama hans hadde det helt miserabelt som mor? Eller at barnet ikke ble elsket så mye som det fortjener? Er hans ønske om å bli far viktigere enn hvordan både mor og barn har det? 

Selv om moren hans var heldig og fikk morskjærligheten når barnet ble født, så er ikke absolutt alle andre like heldige. Når du fra før av ikke ønsker barn så øker sjangsen for dette betraktelig. Og en voksen, oppegående mann burde virkelig kunne skjønne alt dette. 

Om han ikke gjør det så burde dere gå fra hverandre og finne noen som er mer kompatible for dere begge. For hans, skyld, for din skyld og spesielt for et fremtidig barns skyld. 

[AnonymBruker]

Dersom du er bombesikker på ditt valg, m å han vite det.

Anonymkode: 5b3e9...944

[AnonymBruker]

Barn er bare noe man får om man virkelig virkelig vil, man må tross alt igjennom en fødsel og risikerer å ødelegge kroppen sin for alltid!!! 

Anonymkode: 6d721...928

[StovnerJune]

Jeg endte opp med å få et barn mest fordi partnern ville. Når man først har fått barnet så blir man glad i det uansett, men det praktiske kan bli utrolig vanskelig. Jeg hadde lyst på barn rent biologisk sett, men visste at det var feil tidspunkt (gikk ikke på skole og hadde ikke jobb på tidspunktet) og var veldig usikker på om vi i det hele tatt kom til å være sammen så lenge. Nå i dag har jeg to barn i ganske ung alder og får heldigvis mye hjelp fra familien slik at jeg kan studere og jobbe, hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

[AnonymBruker]

Worst case scenario er jo at du ender opp med et barn du egentlig ikke vil ha. Barn merker sånt, og hvordan tror du det er å vokse opp og vite at mamma ikke er glad i deg? Det du gjør er å tilføre enda et menneske med problemer til verden.

Anonymkode: 473bb...917

[AnonymBruker]

En liten oppdatering. 

Jeg har nå hatt en lang samtale med samboeren min og forklart meg så godt jeg bare kunne. 

Som forventet, reagerte han nok en gang ved å si "du kommer til å endre mening. Dette sier du bare fordi du ikke er klar akkurat nå, men når vi er gift og har kjøpt hus kommer du til å se mer positivt på det å bli mamma". 

Jeg svarte ; "det handler ikke om hvorvidt jeg er klar eller ikke. På samme måte som at jeg ikke ønsker meg hund eller hest, ønsker jeg heller ikke å ha ansvar for et barn."

Han; "dette kan man da ikke sammenligne. Det er helt forskjellige ting. Du føler deg bare stresset nå fordi du har venninner som er gift og gravide, mens du selv henger etter. Det kommer til å ordne seg" 

Meg ; "hvis vi gifter oss og kjøper hus, og jeg fortsatt ikke vil ha barn, hva gjør du da? Du kommer til å oppleve det som et eneste stort svik" 

Han ; "ja, da vil vi jo ha et problem. Jeg synes du bør snakke om dette med moren min. Hun var som deg før hun fikk barn" 

... Og slik fortsatte det.... Akkurat som før. 

Anonymkode: f1a24...fde

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En liten oppdatering. 

Jeg har nå hatt en lang samtale med samboeren min og forklart meg så godt jeg bare kunne. 

Som forventet, reagerte han nok en gang ved å si "du kommer til å endre mening. Dette sier du bare fordi du ikke er klar akkurat nå, men når vi er gift og har kjøpt hus kommer du til å se mer positivt på det å bli mamma". 

Jeg svarte ; "det handler ikke om hvorvidt jeg er klar eller ikke. På samme måte som at jeg ikke ønsker meg hund eller hest, ønsker jeg heller ikke å ha ansvar for et barn."

Han; "dette kan man da ikke sammenligne. Det er helt forskjellige ting. Du føler deg bare stresset nå fordi du har venninner som er gift og gravide, mens du selv henger etter. Det kommer til å ordne seg" 

Meg ; "hvis vi gifter oss og kjøper hus, og jeg fortsatt ikke vil ha barn, hva gjør du da? Du kommer til å oppleve det som et eneste stort svik" 

Han ; "ja, da vil vi jo ha et problem. Jeg synes du bør snakke om dette med moren min. Hun var som deg før hun fikk barn" 

... Og slik fortsatte det.... Akkurat som før. 

Anonymkode: f1a24...fde

Du er ikke klar nok, du gir etter.

Du må svare nei, jeg ønsker ikke barn. Du har døra på gløtt hele tiden, for du gir halvt etter når han prøver å overtale deg. Du må være mye mer klar når du prater med han om dette. Si klart i fra. Jeg vil ikke ha barn, enten så lever vi i et barnløst liv sammen, eller du må finne deg en annen å ha barn sammen med, for det blir ikke meg. 

Du må være mer t-y-d-e-l-i-g

Anonymkode: 05e31...182

[Ananas.]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En liten oppdatering. 

Jeg har nå hatt en lang samtale med samboeren min og forklart meg så godt jeg bare kunne. 

Som forventet, reagerte han nok en gang ved å si "du kommer til å endre mening. Dette sier du bare fordi du ikke er klar akkurat nå, men når vi er gift og har kjøpt hus kommer du til å se mer positivt på det å bli mamma". 

Jeg svarte ; "det handler ikke om hvorvidt jeg er klar eller ikke. På samme måte som at jeg ikke ønsker meg hund eller hest, ønsker jeg heller ikke å ha ansvar for et barn."

Han; "dette kan man da ikke sammenligne. Det er helt forskjellige ting. Du føler deg bare stresset nå fordi du har venninner som er gift og gravide, mens du selv henger etter. Det kommer til å ordne seg" 

Meg ; "hvis vi gifter oss og kjøper hus, og jeg fortsatt ikke vil ha barn, hva gjør du da? Du kommer til å oppleve det som et eneste stort svik" 

Han ; "ja, da vil vi jo ha et problem. Jeg synes du bør snakke om dette med moren min. Hun var som deg før hun fikk barn" 

... Og slik fortsatte det.... Akkurat som før. 

Anonymkode: f1a24...fde

Jeg antar at han også elsker deg høyt, og virkelig ønsker å ha deg i livet sitt. Da kan man fort bli litt sånn at man «hører det man vil høre», ikke for å være ignorant eller egoistisk, men fordi man leter etter håp. Når han i tillegg har sin mors fortelling som underbygger hans syn/håp, blir det nok vanskelig for han å innse at du mener det og at det faktisk ikke vil bli barn med deg når du legger til formuleringer som «hvis». 

Jeg skjønner godt at det er et svakt hvis her, man kan aldri utelukke noe når det gjelder hva man KAN få lyst på, enten det er barn, ny jobb eller et dyr. Jeg kan plutselig en dag våkne med et stort ønske om å bli aksjemegler, men jeg anser det som helt urealistisk, likevel kunne det vært naturlig å formulere meg som «hvis jeg en dag skulle ønske å bli aksjemegler». Denne mannen leter antageligvis ubevisst gjennom alt du sier etter beroligelse, tegn på at du skal snu, at det skal gå bra, at det skal være dere to og at hans mors historie er av typen «one size fits all». Derfor MÅ du ikke bruke hvis, dersom det er sånn at du per nå føler deg 100% sikker. Du må være tydelig og utelukke alle former for formuleringer som åpner opp. Det kan hende dere har nådd det punktet der du må ta ansvar på hans vegne og bryte forholdet, dersom du forstår at han ikke skjønner at du mener alvor. Barn er et av få punkter der man ikke kan lage kompromisser, og en av dere kan ende opp som ufattelig bitter både på dere selv, hverandre og omverdenen fordi dere ga etter for den andres vilje. 

[AnonymBruker]

På 17.7.2018 den 15.58, AnonymBruker skrev:

Det at jeg aldri har ønsket meg barn, det vet han. Han vet det veldig godt, fordi jeg har sagt det under flere sammenhenger. Problemet er, som mange av dere har kommentert, at han nekter å tro på det. Hans mor var nemlig akkurat som meg, før hun fikk barn. Hun fikk også barn fordi hun ga etter presset fra andre rundt seg, sier han. Og på fødestua falt morsinstinktet naturlig inn og hun kunne ikke vært lykkeligere. 

Derfor tror han at dette er en fasit for alle frivillig barnløse kvinner. 

Og sta som han er, har det blitt vanskelig for meg å si annet enn "javel kanskje du har rett. Jeg skal tenke på det... Etter vi har forlovet oss...giftet oss... Kjøpt bolig.. Levd som ektepar noen år.... Først da får vi se". Og dette synes han er greit, sier han. Men det spørs jo da, når vi endelig er gift, har bolig og alt er på stell - hva skjer om jeg fortsatt føler like sterkt som jeg gjør nå, i forhold til å ikke ønske meg barn? 

Mange her ser jo ut til å mene at jeg er egoistisk om jeg ikke går fra ham før vi engang kommer til det punktet.. 

Anonymkode: f1a24...fde

Min partner endte opp med å gå fra sin eks, da hun ikke klarte å ta inn over seg at han ikke under noen omstendighet ville ha barn. Så da gikk han fra henne slik at hun kunne finne seg noen å få barn med. 

Anonymkode: 18a60...698

[AnonymBruker]

Han hører det han vil høre og har bestemt seg for at han har rett fordi sånn var det med moren hans.

Du må bare fortsette å si nei, og du må ikke kjøpe noe hus eller gifte deg med han. Dette kommer til å bli en stor skygge mellom dere hele tiden og enten kommer du til å gi etter og få et barn som du ikke ønsker og som ikke har bedt om å komme til verden til en mor som ikke ville ha h*n, eller så vil kjæresten din bli bitter og sint og forholdet blir bare verre og verre.

Du må fortsette å være klar på at barn er uaktuelt og du vil ikke ha. Og at du ikke kommer til å endre mening uansett hva han tror kan skje på fødestuen. 

Jeg mener at den som ikke ønsker barn skal ha det siste ordet i en sånn diskusjon. Og hvis barn er så viktig for han så må han finne seg en annen dame. 

Evt. får du sterilisere deg (si ifra til mannen først) slik at han ikke kan mase noe mer om å få barn. Så får han velge om han fortsatt vil ha deg eller finne en annen å få barn med. 

Anonymkode: 0f19b...e13

[AnonymBruker]

Si at det er 100% fullstendig uaktuelt på alle plan i universet at du vil ha barn. Si at du og han aldri kjem til å få barn. Si at dersom han vil ha barn må han ha barn med nokon andre.

Er det forvanskelig å si det burde du heller skriva det til han. Det er lettare å gjera sånne ting skriftlig av og til sidan han kun høyre det han vil. Du har jo allereie prøvd å snakka med han, det fungerte jo ikkje.

Ikkje få eit barn du eigentlig ikkje vil ha. Du veit at det ikkje er riktig, hør på din indre intuisjon.

 

Anonymkode: 48b51...4f5