Flere som tenker "det er for godt til å være sant" ?

[AnonymBruker]

Jeg er nærmere 30 år snart, kvinne, og har liksom aldri følt at det har skjedd noe nytt. Jeg har på en måte bare lært meg å tenke at ting ofte er for godt til å være sant, slik at jeg skal slippe å bli alt for skuffet dersom det faktisk er det. Oppelvde en del mobbing under hele oppveksten, så jeg vet hvordan det er å være upopulær, den som aldri mestrer noe særlig, som blir plassert i "spesialgrupper" på skolen pga lærevansker, den som aldri er ønsket. Er ikke bitter i dag altså, har opplevd mye etter den tiden, positivit og negativt. Men jeg har ikke hatt kjæreste, gjort noe karriere. Alt har liksom bare gått vanlig. Føler at andre tar studier og "blir noe". Mens jeg forblir på "gulvet" . 

Turte ikke å slippe inn på meg en mann jeg falt for heller, fordi jeg får rekordmange negative tanker når jeg blir forelsket i noen. Jeg tenker at han skal ha meg som midlertidig morro, men at jeg neppe er den heldige som han faktisk faller for. Det  skjer bare ikke meg.
Men forelsket ble jeg, og jeg tenker jo på ham enda. Men jeg er vant med å ha det slik. Jeg kommer jo til og bli lei meg dersom han finner seg en annen, hun blir den heldige som får oppleve kjærligheten hans, hadde det vært meg hadde det vært skuespill.
Hvor gammel skal man bli da, før man tør å satse? 

Anonymkode: 073bf...acb

[Lo-Fi]

Du er ikke alene om å tenke at visse hendelser i livet er for godt til å være sant, mange av de jeg kjenner tenker sånn. Beklager for at du måtte gå gjennom en tung tid med mobbing, og forhåpentligvis har du det mye bedre nå. Det er veldig lett å tenke at man aldri er ønsket og at man er "dårlig" spesielt når man sammenligner seg selv med andre. For å svare på spørsmålet ditt, så må du bare satse når du føler for det, men det er vel ikke så lett når man får negative tanker. Du kan invitere ham ut på kafé eller finne på noe hyggelig sammen - se på ham som en venn og behandle ham som en venn er noe du kan gjøre for å føle deg mer komfortabel rundt ham. Bygg opp vennskapet, bli trygg og se an derifra. I det du bygger et vennskap vil du sikkert finne ut mye om ham og kjemien mellom dere to, du trenger ikke å satse så bratt som å åpne deg om forelskelsen din ovenfor ham, bare ta det med ro så finner du ut av det etterhvert!

[AnonymBruker]

Jeg tenker også "for godt til å være sant".

Har også blitt mobbet. Føler på en måte at jeg er det omvendte av naiv når det kommer til ting man alltid har ønsket seg, og man hele tiden ser omtrent alle andre lykkes med.  Er kanskje slik man blir når man ofte har følt seg dårlig behandlet av andre?

Anonymkode: e4796...00c

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker også "for godt til å være sant".

Har også blitt mobbet. Føler på en måte at jeg er det omvendte av naiv når det kommer til ting man alltid har ønsket seg, og man hele tiden ser omtrent alle andre lykkes med.  Er kanskje slik man blir når man ofte har følt seg dårlig behandlet av andre?

Anonymkode: e4796...00c

Jeg vet ærlig talt ikke. Det kan ikke ene og alene være faktorer utenfra som avgjør. Hadde en venninne i barndommen for eksempel, som opplevde omsorgssvikt, ble også mobbet på skolen... hun har tydeligvis ikke følt seg uønsket. men har fått det litt omvendt av meg da. hun er nok for oppmerksomhetssyk, bytter ofte forhold. 

Anonymkode: 073bf...acb

[AnonymBruker]

3 timer siden, Lo-Fi skrev:

Du er ikke alene om å tenke at visse hendelser i livet er for godt til å være sant, mange av de jeg kjenner tenker sånn. Beklager for at du måtte gå gjennom en tung tid med mobbing, og forhåpentligvis har du det mye bedre nå. Det er veldig lett å tenke at man aldri er ønsket og at man er "dårlig" spesielt når man sammenligner seg selv med andre. For å svare på spørsmålet ditt, så må du bare satse når du føler for det, men det er vel ikke så lett når man får negative tanker. Du kan invitere ham ut på kafé eller finne på noe hyggelig sammen - se på ham som en venn og behandle ham som en venn er noe du kan gjøre for å føle deg mer komfortabel rundt ham. Bygg opp vennskapet, bli trygg og se an derifra. I det du bygger et vennskap vil du sikkert finne ut mye om ham og kjemien mellom dere to, du trenger ikke å satse så bratt som å åpne deg om forelskelsen din ovenfor ham, bare ta det med ro så finner du ut av det etterhvert!

Takk, men jeg føler at tiden har gått ut. Jeg hadde en god sjanse til å bli kjent,  men han fikk nok et helt annet bilde av meg. Herregud, vi snakkes jo ikke når vi ser hverandre lenger en gang. Et raskt "Hei" om det er uungåelig å få blikkontakt, men så går den ene. Jeg tror han går fordi han vil unngå meg, men jeg går ikke bort til han dersom jeg ser han heller. Uaktuelt å spørre om han vil ta en kaffe nå, da vi ikke bor i samme by. 

Anonymkode: 073bf...acb

[AnonymBruker]

Noen som vil fortelle hvordan deres liv har vært? Var ting for godt til å være sant dersom dere faktisk gav det en sjanse? eller viste det seg at det kunne skje deg også? 

 

Anonymkode: 073bf...acb

[Lo-Fi]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, men jeg føler at tiden har gått ut. Jeg hadde en god sjanse til å bli kjent,  men han fikk nok et helt annet bilde av meg. Herregud, vi snakkes jo ikke når vi ser hverandre lenger en gang. Et raskt "Hei" om det er uungåelig å få blikkontakt, men så går den ene. Jeg tror han går fordi han vil unngå meg, men jeg går ikke bort til han dersom jeg ser han heller. Uaktuelt å spørre om han vil ta en kaffe nå, da vi ikke bor i samme by. 

Anonymkode: 073bf...acb

Hvis du bare føler at tiden har gått ut, har den egentlig gått ut da? Jeg føler at menn og kvinner i utgangspunktet tenker ganske likt, men oppførselen og måten vi framstiller oss på er annerledes - det kan vel merkes godt i den nåværende situasjonen hvor dere begge ikke tar initiativet. Det kan hende han òg tenker at du ønsker å unngå ham, kanskje han bare er sjenert? I den situasjonen du er i nå, ville jeg sendt en mail eller ta kontakt via sosiale medier bare for å sende en melding og få ryddet opp i tankene dine. Du kan blant annet prøve å fortelle ham at du ønsket å bli bedre kjent med ham, men at du ikke turte å ta initiativet. Du trenger ikke å være altfor åpen, men bare slik at han får en viss forståelse for hvordan du oppfattet forholdet mellom dere og situasjonen du var i. Hvis du føler at han ønsker å kommunisere tilbake, så kan du ta en sjanse og invitere ham ut på kafé til tross for at dere ikke bor i samme by.

[AnonymBruker]

På 17.7.2018 den 18.45, Lo-Fi skrev:

Hvis du bare føler at tiden har gått ut, har den egentlig gått ut da? Jeg føler at menn og kvinner i utgangspunktet tenker ganske likt, men oppførselen og måten vi framstiller oss på er annerledes - det kan vel merkes godt i den nåværende situasjonen hvor dere begge ikke tar initiativet. Det kan hende han òg tenker at du ønsker å unngå ham, kanskje han bare er sjenert? I den situasjonen du er i nå, ville jeg sendt en mail eller ta kontakt via sosiale medier bare for å sende en melding og få ryddet opp i tankene dine. Du kan blant annet prøve å fortelle ham at du ønsket å bli bedre kjent med ham, men at du ikke turte å ta initiativet. Du trenger ikke å være altfor åpen, men bare slik at han får en viss forståelse for hvordan du oppfattet forholdet mellom dere og situasjonen du var i. Hvis du føler at han ønsker å kommunisere tilbake, så kan du ta en sjanse og invitere ham ut på kafé til tross for at dere ikke bor i samme by.

Altså, hvis det er en stund siden deres traff hverandre for første gang, men deretter har hatt kontakten over nett, sett hverandre og bare hilst, og plutselig ikke hørt noe særlig nå de siste 4 mnd...så er det kanskje et tegn i seg selv? Jeg tenker jo at jeg er rar/dum eller hva enn jeg skal kalle det, som fremdeles tenker på ham. De STORMENDE følelsene er jo ikke der lenger, det jeg har er mer et savn, fine tanker og anger over noe jeg ikke ga en sjanse. Hva er liksom sjansen for at motparten tenker på deg også? Jeg gråter jo ikke, og jeg klarer å leve mer og mer igjen... og vil da ikke ta tilbake dette siden det kan få et utfall jeg ikke blir glad for. 
 

Anonymkode: 073bf...acb

[Lo-Fi]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså, hvis det er en stund siden deres traff hverandre for første gang, men deretter har hatt kontakten over nett, sett hverandre og bare hilst, og plutselig ikke hørt noe særlig nå de siste 4 mnd...så er det kanskje et tegn i seg selv? Jeg tenker jo at jeg er rar/dum eller hva enn jeg skal kalle det, som fremdeles tenker på ham. De STORMENDE følelsene er jo ikke der lenger, det jeg har er mer et savn, fine tanker og anger over noe jeg ikke ga en sjanse. Hva er liksom sjansen for at motparten tenker på deg også? Jeg gråter jo ikke, og jeg klarer å leve mer og mer igjen... og vil da ikke ta tilbake dette siden det kan få et utfall jeg ikke blir glad for. 
 

Anonymkode: 073bf...acb

Du er hverken rar eller dum etter min mening, og ut i fra det du har beskrevet situasjonen. Det er helt normalt å tenke på en man har vært glad i, uavhengig av om det er fire måneder, et år eller fem år siden. Det trenger nødvendigvis ikke å være et krav om at han også tenker på deg, men at du får sagt det ut og ryddet opp i tankene dine slik at du ikke går rundt og tenker på det hele tiden, du gjør det for din egen del. Men jeg forstår også veldig godt dersom du ønsker å unngå et utfall du ikke blir glad for, men om det går dårlig eller bra, så får du i det minste en bekreftelse på det du grubler på.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Lo-Fi skrev:

Du er hverken rar eller dum etter min mening, og ut i fra det du har beskrevet situasjonen. Det er helt normalt å tenke på en man har vært glad i, uavhengig av om det er fire måneder, et år eller fem år siden. Det trenger nødvendigvis ikke å være et krav om at han også tenker på deg, men at du får sagt det ut og ryddet opp i tankene dine slik at du ikke går rundt og tenker på det hele tiden, du gjør det for din egen del. Men jeg forstår også veldig godt dersom du ønsker å unngå et utfall du ikke blir glad for, men om det går dårlig eller bra, så får du i det minste en bekreftelse på det du grubler på.

takk. jeg kommer nok ikke til å handle 😕 om han så viser interesse, så kommer jeg til å være så usikker, at jeg likevel vil analysere hva han sier/gjør. Jeg kommer til å være redd for at han lyver eller er utro. like greit  å la han være i fred tenker jeg. 
Jeg får ta til takke med å ha det i tankene. Jeg er vant til at den jeg liker finner andre. Ikke det at jeg forelsker meg såå mye, men jeg faller hardt når jeg først gjør det og tør aldri å si noe. tenker at følelsene bare er følelser og at de egentlig ikke har noen som helst betydning. 
Jeg klarer bare ikke å slå fra meg at hvis jeg ble sammen med han, hadde han gått til ei som har mer status generelt. 
Jeg er den han kunne hatt mens han kjedet seg, finner ut hva han vil med livet ... mens hun er den han løper til når han vil etablere seg , får kjøpt seg ny bil, leilighet osv 😛 

Blir også urolig hver gang han sender story. Er redd for hva jeg vil se, og så analyserer jeg sånn  noen ganger liker han også texter, slike kjærlighetsdikt....og lure jo på om det er noen han tenker på. 
 

Anonymkode: 073bf...acb

[Lo-Fi]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

takk. jeg kommer nok ikke til å handle 😕 om han så viser interesse, så kommer jeg til å være så usikker, at jeg likevel vil analysere hva han sier/gjør. Jeg kommer til å være redd for at han lyver eller er utro. like greit  å la han være i fred tenker jeg. 
Jeg får ta til takke med å ha det i tankene. Jeg er vant til at den jeg liker finner andre. Ikke det at jeg forelsker meg såå mye, men jeg faller hardt når jeg først gjør det og tør aldri å si noe. tenker at følelsene bare er følelser og at de egentlig ikke har noen som helst betydning. 
Jeg klarer bare ikke å slå fra meg at hvis jeg ble sammen med han, hadde han gått til ei som har mer status generelt. 
Jeg er den han kunne hatt mens han kjedet seg, finner ut hva han vil med livet ... mens hun er den han løper til når han vil etablere seg , får kjøpt seg ny bil, leilighet osv 😛 

Blir også urolig hver gang han sender story. Er redd for hva jeg vil se, og så analyserer jeg sånn  noen ganger liker han også texter, slike kjærlighetsdikt....og lure jo på om det er noen han tenker på. 
 

Anonymkode: 073bf...acb

Jeg kjenner meg igjen i det du sier, og forstår godt hvordan det er å ha slike tanker. Du tenker ganske fornuftig mtp. de følelsene dine - sikkert likte greit å bare holde det for seg selv inntil videre. Jeg håper ting ordner seg for deg etter hvert, og at du tenker mer optimistisk, lettere sagt enn gjort hehe!

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Lo-Fi skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du sier, og forstår godt hvordan det er å ha slike tanker. Du tenker ganske fornuftig mtp. de følelsene dine - sikkert likte greit å bare holde det for seg selv inntil videre. Jeg håper ting ordner seg for deg etter hvert, og at du tenker mer optimistisk, lettere sagt enn gjort hehe!

Hvorfor har DU hatt slike tanker da? Du er mann i tillegg, så er nesten litt overrasket over at du svarer/støtter. 

Jeg trenger noen å snakke med om dette, for han har forstyrret meg lenge. Eller, det at jeg føler at han tror jeg er likegydlig til han. Føler som jeg har løyet meg selv lang inni sjela. Og nå driver jeg på en måte selvtortur av å ha han tilgjengelig... plutselig har han dame og jeg kommer til og bli knust. Får han det kommer jeg til å se hva som kunne vært meg. At en annen kvinne opplever det som "kunne vært mitt" hvis du skjønner. At andre kvinner opplever kjærlighet har jeg ikke problemer med, men det å se at den du elsker går videre pga han tror ikke du er in. 

 

"En dag finner du dine" har jeg blitt fortalt gjennom oppveskten. Vokste opp i en liten bygd jeg ikke passet inn i, hadde omtrent ikke venner. Deretter videregående, hvor også ting ble et helvete. Folkehøgskole, mye bedre, men slet med å finne meg tilrette... 

og så....går livet videre og jeg trives helt greit. Han bare spaserer inn i livet mitt etter jeg har tatt affære med x-daten. Så bare fuckes alt opp liksom. Nå er det snart akkurat ett år siden vi tekstet intenst og jeg ødela veldig mye 😕 

Anonymkode: 073bf...acb

[Lo-Fi]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har DU hatt slike tanker da? Du er mann i tillegg, så er nesten litt overrasket over at du svarer/støtter. 

Jeg trenger noen å snakke med om dette, for han har forstyrret meg lenge. Eller, det at jeg føler at han tror jeg er likegydlig til han. Føler som jeg har løyet meg selv lang inni sjela. Og nå driver jeg på en måte selvtortur av å ha han tilgjengelig... plutselig har han dame og jeg kommer til og bli knust. Får han det kommer jeg til å se hva som kunne vært meg. At en annen kvinne opplever det som "kunne vært mitt" hvis du skjønner. At andre kvinner opplever kjærlighet har jeg ikke problemer med, men det å se at den du elsker går videre pga han tror ikke du er in. 

 

"En dag finner du dine" har jeg blitt fortalt gjennom oppveskten. Vokste opp i en liten bygd jeg ikke passet inn i, hadde omtrent ikke venner. Deretter videregående, hvor også ting ble et helvete. Folkehøgskole, mye bedre, men slet med å finne meg tilrette... 

og så....går livet videre og jeg trives helt greit. Han bare spaserer inn i livet mitt etter jeg har tatt affære med x-daten. Så bare fuckes alt opp liksom. Nå er det snart akkurat ett år siden vi tekstet intenst og jeg ødela veldig mye 😕 

Anonymkode: 073bf...acb

Hvorfor jeg har slike tanker, det er jeg litt usikker på. Jeg kunne ramset opp ulike grunner, men jeg er ikke så glad i å dele altfor personlige ting der hvor alle kan se og lese. Men du kan gjerne sende en privat melding dersom du er nysgjerrig, eller om du føler det kunne hjulpet.

Du bør ikke ta skylden i at du har løyet til deg selv, for det har du ikke, du spekulerer og får ting til å virke som et løgn. Det virker som du er litt små forelska, men samtidig så har jeg fått det uttrykket av at du er bestemt på å ikke ta initiativet på å prøve å få ham for deg selv, på grunn av at du er redd for at utfallet kommer til å ødelegge enda mer for deg og tankene dine.

I stedet for å høre og tro på når folk sier "en dag finner du dine" så må du bare tenke at de ikke kan spå fremtiden. Det er et ordtak som er ment for å gjøre andre mer optimistiske, det verste er at det gir falske forhåpninger. Du må bare ta det som det kommer, for hvis du følger det ordtaket så er du innstilt på at du kommer til å finne en. (I tilfelle du tolker dette avsnittet feil, så mener jeg ikke at du ikke kommer til å finne deg en, men ved å tenke på ordtaket vil du bare fortelle deg selv at "snart skjer det"). Ta det som det kommer, for det er de spontane hendelsene i livet som gjør det spennende.

Hvis du føler at du har skylden i at dere mistet kontakten, så kan du for eksempel bare sende ham en melding hvor du beklager for det du føler deg skyldig for. Start gjerne med en "hei" eller noe, og vær deg selv. Jeg tror at ved å gjøre opp for deg selv ved å beklage, vil hjelpe deg med å enten fortsette videre i livet og tenke mindre på ham, eller så begynner han å ta kontakt med deg igjen fordi du tok initiativet til å ta kontakt.

[AnonymBruker]

1 time siden, Lo-Fi skrev:

Hvorfor jeg har slike tanker, det er jeg litt usikker på. Jeg kunne ramset opp ulike grunner, men jeg er ikke så glad i å dele altfor personlige ting der hvor alle kan se og lese. Men du kan gjerne sende en privat melding dersom du er nysgjerrig, eller om du føler det kunne hjulpet.

Du bør ikke ta skylden i at du har løyet til deg selv, for det har du ikke, du spekulerer og får ting til å virke som et løgn. Det virker som du er litt små forelska, men samtidig så har jeg fått det uttrykket av at du er bestemt på å ikke ta initiativet på å prøve å få ham for deg selv, på grunn av at du er redd for at utfallet kommer til å ødelegge enda mer for deg og tankene dine.

I stedet for å høre og tro på når folk sier "en dag finner du dine" så må du bare tenke at de ikke kan spå fremtiden. Det er et ordtak som er ment for å gjøre andre mer optimistiske, det verste er at det gir falske forhåpninger. Du må bare ta det som det kommer, for hvis du følger det ordtaket så er du innstilt på at du kommer til å finne en. (I tilfelle du tolker dette avsnittet feil, så mener jeg ikke at du ikke kommer til å finne deg en, men ved å tenke på ordtaket vil du bare fortelle deg selv at "snart skjer det"). Ta det som det kommer, for det er de spontane hendelsene i livet som gjør det spennende.

Hvis du føler at du har skylden i at dere mistet kontakten, så kan du for eksempel bare sende ham en melding hvor du beklager for det du føler deg skyldig for. Start gjerne med en "hei" eller noe, og vær deg selv. Jeg tror at ved å gjøre opp for deg selv ved å beklage, vil hjelpe deg med å enten fortsette videre i livet og tenke mindre på ham, eller så begynner han å ta kontakt med deg igjen fordi du tok initiativet til å ta kontakt.

Alderen din? Har nesten lyst å sende deg en mld, men får holde det her intil videre. Aner jo ingenting om deg, sånn egentlig 😕 skal ikke tvinge deg til å dele noen ting jeg. 

Folk nekter gjerne for at jeg er forelska, for det virker som det er "in" å leke hobbypsykologer å si "du bare tror du er forelsket". Blir jo helt forvirret jeg! Folk nekter for at folk er forelska rett og slett. Jeg har jo følelser for han i hvertfal. Jeg skulle ønske jeg tok initiativ, men jeg vet at i realiteten så kommer ikke det til å skje. Jeg vet ikke hvordan jeg kan komme til og reagere på lav interesse fra han. 

 

Denne optimismen fra folk har jeg erfart kan skade mer enn det gjør godt ja. Å være positiv er greit, men npr man hører fra man er barn at "når du er så og så gammel har du jobb, mann, barn" osv.. som om ting automatisk kommer, men det gjør jo ikke det.

 

Anonymkode: 073bf...acb

[Lo-Fi]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alderen din? Har nesten lyst å sende deg en mld, men får holde det her intil videre. Aner jo ingenting om deg, sånn egentlig 😕 skal ikke tvinge deg til å dele noen ting jeg. 

Folk nekter gjerne for at jeg er forelska, for det virker som det er "in" å leke hobbypsykologer å si "du bare tror du er forelsket". Blir jo helt forvirret jeg! Folk nekter for at folk er forelska rett og slett. Jeg har jo følelser for han i hvertfal. Jeg skulle ønske jeg tok initiativ, men jeg vet at i realiteten så kommer ikke det til å skje. Jeg vet ikke hvordan jeg kan komme til og reagere på lav interesse fra han. 

 

Denne optimismen fra folk har jeg erfart kan skade mer enn det gjør godt ja. Å være positiv er greit, men npr man hører fra man er barn at "når du er så og så gammel har du jobb, mann, barn" osv.. som om ting automatisk kommer, men det gjør jo ikke det.

 

Anonymkode: 073bf...acb

Jeg er i begynnelsen av 20-årene. Hensikten med privat melding er at du får svaret på hvorfor jeg har slike tanker, som du spurte tidligere. Hvis du er nysgjerrig eller føler at det hjelper å høre min historie så bidrar jeg gjerne. Så lenge jeg kan bidra med noe positivt, så gjør jeg gjerne det.

Tror ikke folk mener å leke hobbypsykolog med vilje, det er nok fordi man har ulike synspunkter, eller at de bare ønsker å holde samtalen gående. Hva enn folk sier til deg så må du bare huske at du har dine egne meninger og synspunkter også, så ikke ta det til deg slik at du blir forvirret eller fornærmet.

Som jeg nevnte tidligere "det er de spontane hendelsene i livet som gjør det spennende", dersom du tar initiativet til å ta kontakt og ender med å få lav interesse fra ham, så kan det være en mulighet for deg å endelig gi slipp og fortsette livet videre. Og dersom han er interessert, så er det vel bare å kjøre på eller bare være gode venner.

[AnonymBruker]

Jeg en kvinne på 47 kjenner meg mye igjen i din historie.

Jeg vokste opp med foreldre som kranglet hver dag, det vil si min mor kranglet. Min far sa henne aldri imot, han var og er redd henne. Alt var perfekt utad, men inne i denne lille familien da jeg også er enebarn unner jeg ingen.

Har i senere år skjønt at min mor er den perfekte psykopat.

Så skolen, ble mobbet hele veien. Slått, sparket ropt til, kastet stoler på, gutta sto og ventet på meg ofte på vei hjem 10 gutter mot ei jente. Så hjem til det lille helvete.

Falt for en mann da jeg var så vidt fylt 19, han var 39. Vi ble sammen, flyttet sammen jeg var oppover øra forelska.

Så og si alle advarte meg, men jeg skulle motbevise de alle. Han var jo med meg da måtte han jo være like glad i meg som jeg i han? 25 år hadde vi sammen ikke gode år. Han var som min mor.

Kom meg ut av forholdet etter alle de årene, men har fortsatt litt kontakt pr sms pga felles barn. Grunnen til at jeg gikk var pga barna. De skulle ikke vokse opp i det samme som meg!!

Så faller jeg igjen, skal jeg tørre å satse? Han var 4 år eldre enn meg aldri hatt langt forhold og barnløs.

Han var helt oppslukt, men etter 3 mnd ble han iskald og gikk. Jeg sto igjen og skjønte ingenting.

Gikk ett år, hadde hatt litt kontakt med en mann, men ikke mer enn at vi pratet litt om vi traff hverandre tilfeldig. Dette en mann med ett langt forhold bak seg og barn.

Fikk følelser og de ble besvart. Vi ble sammen. Han var en hel annen, tok barna og foreldrene mine med storm, fikk møte hans familie. Dro på ferier sammen, alt var rosenrødt.

Men, min magefølelse sa at noe ikke stemte...

Så oppdaget jeg at nesten alt han sa var løgn, om hva han hadde gjort hvor han var osv.. Ble utilgjengelig på tlf osv...

Den ene løgnen tok den andre, han løy om at han løy han husket ikke alle løgnene. Men, i løgnene er det ett snev av sannhet, dette som gjorde meg så usikker. Manipulerte meg til de grader.

Hvordan klarer en å satse så feil gang etter gang? Jeg tørr ikke satse etter dette, for min del trives jeg nå med livet.

Har de viktigste personene rundt meg, barna og min far, til dels min mor. Trives i jobben, og har ikke mange, men gode venninner som aldri har sviktet meg.

Vel, dette var min historie. Jeg tror barndommen har mye å si for veien videre. 

Anonymkode: 76745...a42

[AnonymBruker]

Kjenner meg dessverre veldig igjen men nekter å gi opp. Det vil ordne seg for deg!

Anonymkode: aca45...9ef