1 mnd i arbeidslivet og allerede drittlei

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da tenker jeg det ikke er lett å skille om det er jobben du misliker, eller om det er depresjonen som påvirker hvordan du føler deg. Man ka ha verdens beste jobb, men om man er deprimert kjenner man seg ikke glad eller interessert alikevel. 

Du kan forsøke ta grep om kosthold og trening. Mat har mye påvirkning på humør, om du spiser sunnere kan det påvirke hvordan du føler deg

Ellers er alltids psykolog et alternativ, finne ut når disse følelsene og tankene dukket opp og hvordan dui kan bearbeide dem

Anonymkode: 72b9b...e39

Ja, du sier noe der. Det er ikke akkurat sånn at jeg liker andre ting noe bedre. Jeg misliker meg selv, vennene mine, menneskene i byen min og egentlig det meste. Hadde jeg hatt mer fri hadde jeg sannsyneligvis brukt tiden på å sove. 

Anonymkode: 01adb...96e

[AnonymBruker]

Det du opplever i overgangen fra studier til jobb er helt vanlig. Er mange som da venter på at det gode livet skal starte av seg selv, og finner ut at det ikke gjør det. Og så må de lære seg å skape det livet de vil ha, med mer eller mindre hell.  

Anonymkode: 3562c...299

[Mallard]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du heller må jobbe med dyr. Ikke for sent å skifte retning. 

Anonymkode: 7029b...de9

Om du er glad i dyr og natur kan jo dette være en god idé? Hva med å studere til å bli dyrlege eller agronom, eller få jobbe på en gård?

[AnonymBruker]

1 mnd er kanskje litt liten tid til å finne noe trivsel? Ja, skryt får man i den første tiden, men så normaliserer ting seg og hverdagen kommer. Men jeg tenker at 1 mnd er lite, det tar noen mnd før man er inni rutiner/prosesser/deadlines/etc og for min del så er det når jeg er kommet rimelig bra inn i ting, har rimelig kontroll over min stilling, at trivselen kommer.

Men hvis du er veldig opptatt av dyr og dyrevelferd, så var kanskje ikke prosjektarbeid tingen? Ser du har vært skoleflink/smart og ikke bryr deg om penger, hva med å kontakte Greenpeace, WWF eller andre slike organisasjoner å høre om de kan ha bruk for deg?

Anonymkode: d7171...4a3

[Gjest Blondie65]

TS. Det er mye vanligere enn du tror at overgangen fra studieliv til arbeidsliv blir tøff. Ikke fordi det er kjedelig å jobbe og dritgøy å studere, men fordi det rett og slett er en overgang som er vanskelig å takle for mange.

Hvis du er vant med å være deprimert og negativ, er tiden nå inne til å snu om på dette. Du bør erkjenne for deg selv at det ikke finnes noen lykke der fremme som skapes av andre. Det er du selv som må skape den. Kanskje har du valgt feil yrke - men det kan jo også være at det er feil arbeidsplass. Ikke avskriv de neste 50 årene som tapt til slaveri bare fordi du er vant med å tenke på verden som et halv tomt glass. 

Du må rett og slett vende deg til en annen måte å tenke på.

Og: Nei, du må ikke jobbe et sted der det er forventet så mye overtid at du ikke får tid til fritid og trening. Det er mulig du må tenke at dette må du gjøre i et år eller to for å få en god attest. I så fall må det gå sport i å gjøre best mulig jobb i disse to årene for å få en knall attest som du kan bruke til å finne en trivelig jobb.

Har du noen gang prøvd å gå i terapi for disse negative og destruktive tankene dine?

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke helt hva du er utdannet som, men hva med å prøvene finne en jobb innen en av organisasjonene som jobber med det du er interessert i (Bellona, Natur og Ungdom etc.). Flere av de store organisasjonene har faste stillinger. Jeg kjenner folk med økonomibakgrunn som savnet mening med jobben. De fant seg stillinger innen f.eks. Norsk Folkehjelp der de likevel bruker utdannelsen sin.

Anonymkode: 19c48...dd4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jegskulleønskeat skrev:

Det første jeg tenkte på da jeg leste innlegget ditt var at det høres ut som om at du har en lidelse som heter dystymi. Det er en kronisk depressiv lidelse hvor man nesten konstant føler seg nedstemt, lei seg, trøtt og har lite energi. Har du snakket med fastlegen om dette? Jeg ville tatt turen og bedt om utredning. Mange med denne lidelsen tror de bare er nedstemte som personer, og tror det er slik det er normalt å være fordi de ikke vet om noe annet. MEN- det finnes hjelp å få, og jeg håper du får den

Takk for svar, men jeg synes egentlig at det er veldig stigmatiserende å gå til psykiatrien.

Prøvde en gang, og har fortsatt angst for at noen så meg gå inn der. Har hatt selvmordstanker siden jeg var 10 år gammel, men opplevde kun at problemene mine ble latterliggjort og avskrevet som oppmerksomhetssøken den gangen. 

Prøvde å snakke om det en gang til under studietiden, men da hadde jeg en ekstremt dårlig opplevelse. Syntes at utrederne virket lite intelligente og lite kompetente i faget sitt. Etter 30 min der de egentlig ikke spurte noen relevante spørsmål eller tok noen skikkelige tester, konkluderte de med at de ville sende meg på voksenopplæring for folk med asperger.

Men alle som har møtt meg på en av mine (skjeldne) gode dager, vet at jeg kan være sosialt oppegående og normal. Det er bare det at jeg ikke ser noen vits i å late som om verden er fin bare for å være hyggelig mot folk som jeg ikke en gang liker.

Alle som har vanlig allmennkunnskap vet dessuten at man ikke kan konkludere med at noen har asperger etter å ha observert dem i kun 30 min og uten å utelukke andre diagnoser. Jeg har langt i fra asperger og ble naturligvis veldig fornærmet.

Det er ikke slik at jeg ikke kan noe for at jeg er en drittsekk, jeg bare gidder ikke å bry meg.

Følte meg så feiltolket at jeg lovet meg selv å aldri gå tilbak ditt og byttet vekk fastlegen som henviste meg dit for å få fred fra stigmaet. 

Anonymkode: 01adb...96e

[AnonymBruker]

Du har en forventning om at ytre ting skal gjøre det lykkelig/fornøyd, noe som er totalt urealistisk. Du må jobbe med deg selv, og jeg anbefaler deg sterkt å finne en ny psykolog. 

Eller du kan la være, men da kommer neppe livet til å bli bedre. 

Anonymkode: 327a4...ff0

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1 mnd er kanskje litt liten tid til å finne noe trivsel? Ja, skryt får man i den første tiden, men så normaliserer ting seg og hverdagen kommer. Men jeg tenker at 1 mnd er lite, det tar noen mnd før man er inni rutiner/prosesser/deadlines/etc og for min del så er det når jeg er kommet rimelig bra inn i ting, har rimelig kontroll over min stilling, at trivselen kommer.

Men hvis du er veldig opptatt av dyr og dyrevelferd, så var kanskje ikke prosjektarbeid tingen? Ser du har vært skoleflink/smart og ikke bryr deg om penger, hva med å kontakte Greenpeace, WWF eller andre slike organisasjoner å høre om de kan ha bruk for deg?

Anonymkode: d7171...4a3

Ja, har jo tenkt på det. Problemet er at jeg ikke ser vitsen. Har veldig lyst til å gjøre noe, men vet ikke om en eneste organisasjon som virkelig er uavhengig av egeninteresser og som faktisk baserer seg på effektiv struktur, kritisk tenkning og faktakunnskap. De fleste av de store organisasjonene representerer alt det som jeg er i mot. 

Anonymkode: 01adb...96e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, har jo tenkt på det. Problemet er at jeg ikke ser vitsen. Har veldig lyst til å gjøre noe, men vet ikke om en eneste organisasjon som virkelig er uavhengig av egeninteresser og som faktisk baserer seg på effektiv struktur, kritisk tenkning og faktakunnskap. De fleste av de store organisasjonene representerer alt det som jeg er i mot. 

Anonymkode: 01adb...96e

Det finnes enormt mange NGO`s både i Norge og i utlandet, legger du litt tid og arbeid i det, så er jeg sikker på at du finner en organisasjon som tiltaler deg

Anonymkode: d7171...4a3

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Mallard skrev:

Om du er glad i dyr og natur kan jo dette være en god idé? Hva med å studere til å bli dyrlege eller agronom, eller få jobbe på en gård?

Jeg tror jeg kunne trivdes som agronom. Har erfaring med husdyr også. Kunne gjerne bodd "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", så da burde det være mulig å skaffe seg et bruk ett sted. Jeg driter jo i både velstand og folk. Kan gjerne ha det "enkelt" så lenge jeg får fred. 

Anonymkode: 01adb...96e

[AnonymBruker]

Du er ikke alene ts. Har hatt samme jobb i 12 år nå. Hater den som pesten. Men er passert 40, så vanskelig å skifte.. Skal prøve å holde ut til jeg er 50. Etter det er det SLUTT. 

Anonymkode: b6bc5...04b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes enormt mange NGO`s både i Norge og i utlandet, legger du litt tid og arbeid i det, så er jeg sikker på at du finner en organisasjon som tiltaler deg

Anonymkode: d7171...4a3

Takk 

Anonymkode: 01adb...96e

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har en forventning om at ytre ting skal gjøre det lykkelig/fornøyd, noe som er totalt urealistisk. Du må jobbe med deg selv, og jeg anbefaler deg sterkt å finne en ny psykolog. 

Eller du kan la være, men da kommer neppe livet til å bli bedre. 

Anonymkode: 327a4...ff0

Jo, du har et poeng der. Har jo ikke noe særlig forbruk, så har råd til å betale for en privat en. 

Anonymkode: 01adb...96e

[Gjest GulSol]

Du skjønner vel at det er du som er problemet, ja? 

Kom deg til en psykolog og jobb med selvutvikling.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke alene ts. Har hatt samme jobb i 12 år nå. Hater den som pesten. Men er passert 40, så vanskelig å skifte.. Skal prøve å holde ut til jeg er 50. Etter det er det SLUTT. 

Anonymkode: b6bc5...04b

Men er det ikke trist å ha levd hele livet med å hate tilværelsen?

Anonymkode: 01adb...96e

[AnonymBruker]

Jeg setter forresten veldig pris på dere som gidder å lese klagingen min og som kommer med konstruktive svar. Takk til dere. 

Anonymkode: 01adb...96e

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt spørsmål. Jeg hatet studiet også, men fikk beskjed om at arbeidslivet var veldig annerledes enn å være student og at jeg bare måtte holde ut. Jeg synes egentlig at det er veldig likt. 

Anonymkode: 01adb...96e

Hvis du hatet studiet, så ligger det nok der. Jeg tenker at man bør interessere seg kraftig for det man velger å studere, ettersom det er dette man skal jobbe med.

Anonymkode: 71f6f...02e

[AnonymBruker]

Følte det også slik de første årene av arbeidslivet. Men er heldigvis såpass gammel at man fikk lov å prøve seg på en jobb og utdannelsen ikke var det viktigeste. Fant til slutt mitt "kall" og utdannet meg så innen det (helse)

Anonymkode: da8e8...456

[Carrot]

Jeg ser TS skriver om sin depresjon.

Du vet TS at de aller fleste som har en depresjon ikke syns noe om behandlingen de får før det har gått en tid - jo lengre du holder ut elendigheten og tankene på hvor dårlig de er osv jo større sjans er det for å få et bra resultat, dersom du har holdt ut depresjonen hele ditt liv - er det noe å stusse på? 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Også et litt teit svar

Ikke så uvanlig at veldig smarte mennesker føler det slik - at en aldri helt passer inn med jevnaldrende og ikke helt finner sin plass. Og får høre at det blir bedre når du blir voksen og får en spennende jobb - men så blir det nedtur om ikke jobben gir særlige utfordringer og sånn 😕 Det hjelper jo ikke trådstarter det dugg - men det er innmari trist at så mange smarte barn ikke får hjelp til å fungere sosialt, alle regner med at det liksom skal ordne seg av seg selv for dem - en legger innsatsen på de barna som står faglig svakt. 

Anonymkode: c49a0...942

Det er meget mulig TS er veldig smart, mange smarte mennesker er deprimerte fordi de ikke får utløp for sine evner. Og du har helt rett i at man da ofte finner å ikke passe inn i A4 livet som det legges opp til. Og jeg er helt enig i at det er trist - poenget med å spørre om glede osv var å få svar fra TS som kunne tyde på at det er en form for depresjon mer enn geni - noe TS jo nå har bekreftet.

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, jeg er ganske deprimert. Har vært det nesten hele livet. Har holdt motet oppe fordi jeg trodde at det skulle bli bra til slutt, men nå har jeg omsider mistet all tro på livet.  

Anonymkode: 01adb...96e

Ikke mist troen på livet, det er opp til deg hvordan det blir fra nå. Nå har du jo tatt et steg i å skrive om det her - det betyr at du vil ut av denne sirkelen, og det er bra!

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har egentlig aldri vært noe særlig glad. Har for det meste vært en sur drittkjerring siden jeg var et småbarn. Jeg liker dyr og natur, men det gjør meg også trist fordi det får meg til å tenke mye på klimaendringer og at vi ødelegger naturen og dyrelivet. 

Anonymkode: 01adb...96e

Jeg tror jeg kan garantere at du ikke er en sur drittkjærring, ikke egentlig. Du har bare ikke funnet helt ut av de tingene som gir deg noe, det andre mener du skal få glede av funker ikke - greit, da vet du det! Da snur du fokuset over til å finne ut hva som funker for deg. Ikke tenkt på alle andre, drit i hva sim fungerer for dem - kjenn etter hva du vil. Jeg mener, virkelig vil.